Månad: februar 2022

Sammenfatning av Lenin om imperialismen


Lenin utvikler denne analysen i «Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen». (Se Utvalgte verker i 12 bind, bind 6, Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen og andre artikler. Oktober 1976). Her skriver han at imperialismen har følgende grunnleggende trekk:
1. Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utvikla seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet.
2. Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne «finanskapitalen» blir det skapt et finansoligarki.
3. Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig.
4. Internasjonale monopolistiske kapitalistsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg.
5. Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalmaktene er fullført.» (s. 130.)


Han presiser også slik: «Det karakteristiske trekket ved imperialismen er ikke industri-, men finanskapital. Det er ikke tilfeldig at det i Frankrike var nettopp den uvanlig raske utviklinga av finanskapitalen, og svekkinga av industrikapitalen, som fra åttiåra og utover forårsaka ei
ytterliggående skjerping i landevinnings-(koloni)-politikken. Det karakteristiske trekket ved imperialismen er nettopp at den ikke bare strever etter å annektere jordbruksområder, men til og med svært industrialiserte områder (tyskerne sikler etter Belgia, franskmennene sikler etter Lorraine). Det er fordi 1) kjensgjerninga at verden er oppdelt, tvinger dem som tenker på ei nyoppdeling til å gripe etter alle slags områder, og 2) et vesentlig trekk ved imperialismen er rivaliseringa mellom flere stormakter for å få hegemoni, dvs. for å erobre territorier, ikke så mye direkte for seg sjøl som for å svekke motstandere og undergrave hegemoniet hans.» (s. 133.)


Videre skriver han: «Finanskapitalen og trustene minsker ikke forskjellene i veksttempoet i de forskjellige delene av verden, de øker dem. Når styrkeforholdene blir endra, hvilke andre løsninger
på motsigelsene kan en da finne under kapitalismen enn maktbruk.» (s. 138.) Og «Kapitalismen vokser raskest i koloniene og de oversjøiske landa. Blant de siste dukker det fram nye imperialistiske makter (for eksempel Japan).» (s. 139.)


I et helt avsnitt behandler Lenin også tendensen til stagnasjon og oppråtning av kapitalismen under imperialismen. Monopol fører med seg både en tendens til enorm vekst på noen områder, men også til stagnasjon på andre områder. «Renteniststaten er en stat med snyltende og oppråtnende kapitalisme, og dette forholdet kan ikke unngå å virke på alle de samfunnsmessige og politiske vilkåra i det landet det gjelder helt allment, og særskilt på de to grunnleggende strømningene i
arbeiderbevegelsen.» (s. 143)


Et viktig moment som han fremhever er at: «Imperialismen betyr høy monopolprofitt for en handfull av de rikeste landa, og gjør det økonomisk mulig å bestikke de øvre laga av proletariatet og gjennom
det fostre, forme og styrke opportunismen.» (s. 146.) «Imperialismen har en tendens til å skape privilegerte grupper blant arbeiderne også, og skille dem fra den breie massen av proletariatet. Vi må merke oss at i Storbritannia viste den tendensen seg som imperialismen har til å splitte
arbeiderne, styrke opportunismen mellom dem og forårsake midlertidig forfall i arbeiderbevegelsen, mye tidligere enn på slutten av det nittende århundret og begynnelsen av det tjuende.» (s. 148.)


Dette hadde Marx og Engels skrevet en god del om. (Se Frederick Engels The Condition of the Working Class in England, forordet til den engelske utgaven av 1892.)


Det siste utdraget fra «Imperialismen» som jeg skal trekke frem, virker også forbausende aktuelt. «Finanskapital i enorme mengder er samla på noen få hender, og den utgjør et umåtelig vidstrakt og tett nett av forhold og forbindelser. Ikke bare små og mellomstore, men til og med svært små kapitalister og arbeidsherrer er underordna dette nettet. Dette på den ene sida, og den stadig striere kampen mot grupper av finansmenn fra andre nasjonalstater på den andre sida, gjør at de
eiendomsbesittende klassene går helt over på imperialismens side. Tegnene i tida er at en finner en «allmenn» entusiasme over fremtidsutsiktene for imperialismen, et rasende forsvar for den, og at
den blir malt i de gildeste farger. Den imperialistiske ideologien trenger også inn i arbeiderklassen. Det finnes ingen kinesisk mur som skiller den fra de andre klassene.» (s. 150-151.)

Viktig utdrag fra FNpakten

FN-pakten som ble forberedt under krigen trådte i kraft 24. oktober 1945. Da hadde FN 52 medlemsstater. Denne pakten er preget av den krigen verden nettopp hadde vært gjennom og sier at hovedformålet er «å redde kommende slektledd fra kriges svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten. Så går den inn på mange områder det skal jobbes på for å sikre freden. Ut fra dette ble FN dannet.

Første kapittel handler om formål og prinsipper – og alle de andre skal sikre at disse blir fulgt.

Artikkel 1

De Forente Nasjoners formål er:

1. å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper;

2. å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden,

3. å få i stand internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art, og for å fremme og oppmuntre respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion og

4. å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål.

Med dette er formålet klart fastslått. Først og fremst går det ut på å hindre krig og sikre fred. Så er formålet å styrke verdensfreden ved å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner, grunnlagt på prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett. Så skal en få i gang internasjonalt samarbeid om løsningen av internasjonale problemer innen forskjellige områder, og fremme respekt for menneskeretter og grunnleggende frihet for alle typer.

Artikkel 2

For å nå de mål som er nevnt i artikkel 1 skal organisasjonen og dens medlemmer handle i samsvar med følgende prinsipper:

1. Organisasjonen er grunnlagt på prinsippet om alle medlemmers suverene likhet.

2. For å sikre alle medlemmene de rettigheter og fordeler som følger av medlemskapet, skal de alle ærlig og oppriktig oppfylle de forpliktelser de har påtatt seg i samsvar med denne Pakt.

3. Alle medlemmer skal bilegge sine internasjonale tvister ved fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare.

4. Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.

5. Alle medlemmer skal yte de Forente Nasjoner enhver bistand i alle tiltak den treffer i samsvar med denne Pakt, og skal avholde seg fra å; yte bistand til noen stat som de Forente Nasjoner anvender forebyggende tiltak eller tvangstiltak mot.

6. Organisasjonen skal sørge for at stater som ikke er medlemmer av de Forente Nasjoner opptrer i samsvar med disse prinsipper i den utstrekning dette er nødvendig for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet.

7. Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapittel VII.

Rapport fra jubileumsmøte i den alliansefrie bevegelsen høsten 2021

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia. FNs Generalsekretær var tilstede, mens Kina og Russland møtte som observatører.

Av Charles McKelvey

Publisert på forfatterens egen Stubstack-spalte, 22. oktober 2021

«Menneskeheten har en enorm tørst etter sosial rettferdighet» – Fidel

Den 11. oktober 2021 møttes delegasjoner som representerte regjeringene til mer enn 105 nasjoner, nesten hele det globale Sør, i Beograd, Serbia for å minnes grunnleggelsen av den alliansefrie bevegelsen for seksti år siden i hovedstaden i det tidligere Jugoslavia. Jubileumstoppmøtet ble talt av president Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, den nåværende presidenten for den alliansefrie bevegelsen; Aleksandar Vucic, Serbias president, som var +vertskap for arrangementet; Indonesias utenriksminister Retno Marsudi, hvis nasjon spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av bevegelsen; FNs generalsekretær Antonio Guterres; blant andre. Flere foredragsholdere kritiserte akkumuleringen av covid-19-vaksiner fra rike vestlige land, og ba om mer solidaritet og en mer rettferdig fordeling.

Den klassiske perioden, 1961 til 1983

The alliansefrie bevegelsen ble grunnlagt i 1961, under epoken med avkolonisering av mange afrikanske og asiatiske land. Grunnleggelsen ble ledet av den jugoslaviske presidenten Josip Tito, president Abdel Nasser i Egypt, statsminister Jawharlal Nehru fra India og president Ahmed Sukarno fra Indonesia. Kwame Nkrumah, statsminister i Ghana, og Osvaldo Dorticós, Cubas president, var også til stede. Grunnleggende toppmøtet ba om demokratisering av FN, og det ba atommaktene (USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike) om å eliminere sine atomarsenaler. Dessuten erklærte den støtte til de væpnede kampene til nasjonale frigjøringsbevegelser i Algerie og de portugisiske koloniene i Afrika.

Grunnleggende toppmøte for ikke-alliert bevegelse, Beograd, Jugoslavia, 1961

Den alliansefrie bevegelsen utgjorde det organisatoriske uttrykket for «Bandung-ånden», som ble stimulert av møtet i 1955 i Bandung, Indonesia, innkalt av Sukarno. Dette første møtet ble deltatt av representanter for tjueni nylig uavhengige asiatiske og afrikanske nasjoner. Zhou En-lai fra Kina var blant deltakerne, som også inkluderte Nehru og Nasser. Bandung-konferansen erklærte viktigheten av enhet i den tredje verden i opposisjon til europeisk kolonialisme og vestlig imperialisme. Den tok til orde for økonomisk samarbeid snarere enn utnyttelse som grunnlaget for internasjonale relasjoner. I et forsøk på å avslutte den tildelte rollen til deres økonomier som eksportører av råvarer og importører av produserte varer, ba Bandung-konferansen om diversifisering av deres økonomier og utvikling av deres nasjonale industrier. Den støttet reguleringen av internasjonale kapitalstrømmer. Den tok til orde for internasjonal kontroll av våpen, reduksjon av militære styrker og forbud mot atomvåpen. Den fordømte kulturell imperialisme og undertrykkelsen av nasjonale kulturer.

I 1973, på sitt tredje toppmøte i Alger, erklærte den alliansefrie bevegelsen at den internasjonale orden fortsetter å fremme underutviklingen av tredje verdens nasjoner. Toppmøtet støttet opprettelsen av offentlige karteller for å overføre makt til råvareeksportører; den ba om en kobling av prisene på eksport av råvarer til prisene på importerte produserte varer; og den bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser, inkludert deres rett til å nasjonalisere eiendom innenfor deres territorier. Toppmøtet støttet et dokument om den nye internasjonale økonomiske orden, som hadde vært under utarbeidelse av tredje verdens regjeringer i et tiår.

I 1974 vedtok FNs generalforsamling dokumentet om en ny internasjonal økonomisk orden, som ble støttet av den alliansefrie bevegelsen, G-77 og de sosialistiske nasjonene. Dokumentet bekreftet prinsippet om nasjoners suverenitet over deres naturressurser. Den tok til orde for: opprettelsen av foreninger for råvareprodusenter for å gi råvareeksporterende stater kontroll over prisene; en ny internasjonal pengepolitikk som ikke straffet de svakere statene; økt industrialisering av den tredje verden; overføring av teknologi fra de avanserte industristatene til den tredje verden; regulering og kontroll av aktivitetene til transnasjonale selskaper; fremme samarbeid mellom nasjonene i den tredje verden; og bistand til utviklingen i den tredje verden.

I 1979, på det sjette toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana, bekreftet nittitre land i den tredje verden sin forpliktelse til nasjonal suverenitet, økonomisk integritet, kulturelt mangfold og atomnedrustning. De erklærte: «Stats- og regjeringssjefene bekrefter sin dype overbevisning om at en varig løsning på problemene i utviklingsland bare kan oppnås ved hjelp av en konstant og grunnleggende omstrukturering av internasjonale økonomiske forbindelser gjennom etableringen av en ny internasjonal økonomisk orden.»

Cuba, som representerte den alliansefrie bevegelsen som dens president fra 1979 til 1982, ba FN om å svare på den desperate økonomiske og sosiale situasjonen i den tredje verden. Den foreslo: en ekstra strøm av ressurser til den tredje verden gjennom donasjoner og langsiktig lavrentekreditt; en slutt på ulikt bytteforhold; å slutte med irrasjonelle våpenutgifter og styre disse midlene til å finansiere utvikling; en transformasjon av det internasjonale pengesystemet; og sletting av gjelden til mindre utviklede land i en ugunstig situasjon.

Avsporingen av den alliansefrie bevegelsen

På slutten av 1970-tallet hadde den alliansefrie bevegelsen mistet sin innflytelse i verden. Regjeringene var fanget i det Nkrumah kalte et «økonomisk kvelertak», og som et resultat hadde bevegelsene for den tredje verdens nasjonale og sosiale frigjøring ikke vært i stand til å innfri løftene til folkene sine. Sukarno hadde blitt fjernet fra makten, det samme hadde Nkrumah. Nasser hadde mistet innflytelse som et resultat av Egypts nederlag i krigen i 1967. Den alliansefrie bevegelsens forslag om en ny internasjonal økonomisk orden ble ignorert av de globale maktene. I møte med de første tegnene på den vedvarende strukturelle krisen i verdenssystemet, forberedte de globale maktene seg på et avgjørende trekk i motsatt retning av det som ble foreslått av den alliansefrie bevegelsen, de globale maktene gikk inn for en reduksjon av statens rolle i økonomien, noe som betydde en nedgang i kapasiteten til tredje verdens regjeringer til å forsvare sin suverenitet, sine naturressurser og menneskerettighetene til sine folk. I denne pessimistiske globale konteksten ble det tredje verden-prosjektet avsporet innenfra, en prosess som ble ledet av de «asiatiske tigrene».

Helt fra den tredje verdens antikoloniale bevegelser begynte å vokse frem, var det en sektor av den tredje verdens nasjonale borgerskap som hadde en økonomisk interesse og en ideologisk orientering for å utvikle nasjonal uavhengighet i en form som bevarte de økonomiske strukturene som ble etablert under kolonitiden. Denne sektoren inkluderte for eksempel de medlemmene av det nasjonale borgerskapet som eide foretak dedikert til eksport av råvarer eller import av produksjonsvarer. I tillegg hadde et betydelig antall av det nasjonale borgerskapet blitt utdannet i vestlige institusjoner, noe som gjorde det lettere å formidle ideer som rettferdiggjorde det etablerte verdenssystemet.

Når vi reflekterer over det tredje verden-prosjektet, må vi derfor konsekvent opprettholde et skille mellom ledere som gikk inn for tilpasning og revolusjonære ledere/intellektuelle i den tredje verden. Under overgangen til uavhengighet og den påfølgende utviklingen av det nykoloniale verdenssystemet, ga de globale maktene kontinuerlig støtte til tilpasningene og forsøkte å undergrave eller myrde de revolusjonære lederne. Mange nylig uavhengige tredjeverdens-regjeringer prøvde å opprettholde en balanse, og ga innrømmelser til revolusjonære ambisjoner og folkekrav, men forsøkte å opprettholde vennlige forhold til de globale maktene. Noen politiske ledere vedtok balansegangen av ekte omtanke for folket og nasjonen, men andre ble dyktige til å kynisk presentere seg selv som forsvarere av folket, mens de beskyttet det nasjonale borgerskapets spesielle interesser. I kontrast til dette, i de nasjonene som utviklet et klart revolusjonerende prosjekt, dukket det opp eksepsjonelle ledere med kapasitet til å forklare de nødvendige transformasjonene til folket, til å delegitimere tilpasningene som representanter for koloniale og nykoloniale interesser sto for, og til å lede nasjonen i utviklingen av et radikalt nasjonalt frigjøringsprosjekt. Slike ledere inkluderte Fidel, Ho, Nasser, Sukarno, Nkrumah og Nyerere, som i folkets øyne ble heroiske skikkelser i formuleringen og forsvaret av det tredje verdens-prosjektet.

Den ideologiske vendingen av den globale makteliten fra 1979-1980 ga muligheten for tilpasningsledere i den tredje verden til å dra fordel av den svekkede internasjonale posisjonen til de revolusjonære lederne og avspore det radikale tredjeverdensprosjektet. På toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i New Delhi i 1983, fikk moderate tilpasningspolitikere overtaket, ledet av Sinnathamby Rajaratnam, Singapores utenriksminister. Rajaratnam hevdet at verden hadde gått inn i en «systemkrise» på 1970-tallet, og som et resultat måtte hver tredjeverdensnasjon først og fremst motiveres av nasjonal interesse. Den beste politikken, hevdet han, er eliminering av statsstyrt utvikling og reduksjon av statens rolle til å beskytte mennesker mot ekstreme ulikheter ved å omfordele inntekt, men «uten å svekke konkurranseånden».

Rajaratnam talte på vegne av et nasjonalt industriborgerskap i den tredje verden som var blitt skapt etter kolonialismen og de antikoloniale bevegelsene. Medlemmene av denne klassen hadde dratt nytte av den nasjonale frigjøringsstatens beskyttende tiltak, men nå opplevde de strukturene som hadde gjort dem i stand til å gjøre det bra, som lenker. De dannet en selvsikker klasse som ble oppmuntret til å forsvare sine spesielle interesser i stedet for interessene til folket som helhet. De så for seg utviklingen av ny informasjonsteknologi i den tredje verden, gjennom sin ekspertise og entreprenørskap, og utnyttet dermed mulighetene som den teknologiske utviklingen av verdensøkonomien gir. De avviste det radikale tredjeverden-prosjektet og inntok en anti-sovjetisk, pro-USA holdning. Mange av tilpasningene til nyliberalismen hadde blitt sosialisert i internasjonale organisasjoner, som IMF og Verdensbanken, eller i transnasjonale selskaper. Og de var spesielt godt representert av de nasjonale borgerskapene fra de bedrestilte tredjeverdensnasjonene, slik som de «asiatiske tigrene».

Fidel talte til toppmøtet i New Delhi i 1983 i egenskap av avtroppende president. I strid med tendensen til hensovning forsvarte Fidel det historiske prosjektet til den alliansefrie bevegelsen. Hans tale, «Den økonomiske og sosiale verdenskrisen», ble entusiastisk og følelsesmessig mottatt av delegatene, hvorav mange følte seg knyttet til den historiske tredje verdens agenda, selv om verdens politiske og økonomiske situasjon og de politiske forholdene i deres egne land hadde tvunget til dem til å tilpasse seg. En utvidet versjon av Fidels historiske tale ble publisert på engelsk av den cubanske regjeringen som The Economic and Social Crisis of the World: Dens konsekvenser for de underutviklede landene, dens dystre utsikter og behovet for å kjempe hvis vi skal overleve. Det er på en gang en avansert vitenskapelig analyse og en profetisk moralsk oppfordring.

Bandung-ånden lever

Den rådende oppfatningen blant intellektuelle og journalister er at tredjeverden-prosjektet og den alliansefri bevegelsen ikke lenger har betydning. De ser på den imponerende innsatsen fra 1961 til 1979 som en historisk periode med politisk kreativitet og håp for den tredje verden, som tok slutt med innføringen av nyliberalisme av regjeringer i mektige stater og internasjonale organer.

Det rådende synet tar ikke hensyn til det som har skjedd på toppmøtene til den alliansefrie bevegelsen de siste femten årene. Den har heller ikke tatt hensyn til fortsettelsen av strukturelle globale ulikheter i makt og rikdom, basert i kolonitiden. Den nyliberale kapitalistiske verdensordenens manglende evne til å omforme disse objektive forholdene gjør den alliansefrie bevegelsen nødvendig, som det organisatoriske uttrykket for tredje verdens interesser og håp. Den fortsatte eksistensen av disse objektive forholdene har gitt opphav, ikke bare til utholdenheten og veksten til den alliansefrie bevegelsen, men også til en tilbakevending fra bevegelsen til sine historiske grunnleggende prinsipper.

Tredjeverden-prosjektet begynte å fornye seg på slutten av 1990-tallet. Fornyelsen var forankret i folkets avvisningen av det nyliberale prosjektet, for det opplevde de negative konsekvensene av nyliberal politikk, slik som: devalueringen av deres valutaer; økninger i kostnadene for vann, elektrisitet, naturgass og busser; reduksjon i offentlige programmer og tjenester; undergraving av lokal landbruksproduksjon; og høyere nivåer av arbeidsledighet, kriminalitet og vold. Ved å trekke på tiår med antikoloniale og antiimperialistiske bevegelser, dukket det opp ledere som var i stand til å omformulere de spesifikke klagene og konkrete kravene fra folket til en bredere politisk og sosial kritikk av nyliberalisme, imperialistisk politikk og det nykoloniale verdenssystemet. Dermed dukket det opp en populær bevegelse over hele Latin-Amerika, Movement for an Alternative World, som proklamerte at «A Better World is Possible.»

Alternative World Movement skapte nye politiske partier som forsøkte å ta makten bort fra de tradisjonelle politiske partiene som hadde samarbeidet med de globale maktene og transnasjonale selskapene i innføringen av det nyliberale prosjektet. De nye populære partiene var i stand til å vinne president- og/eller parlamentsvalg i en rekke latinamerikanske land, inkludert Venezuela, Bolivia, Ecuador, Brasil, Argentina, Uruguay, Nicaragua, El Salvador og Paraguay. I tillegg spilte venstreorienterte og progressive regjeringer en ledende rolle i å utvikle regionale organisasjoner for økonomisk, politisk og kulturelt samarbeid, utfordret USAs imperialistiske politikk og forsøkte å utvikle alternativer til strukturene i det nykoloniale verdenssystemet. Lederne for fire av disse nasjonene (Venezuela, Bolivia, Ecuador og Nicaragua) proklamerte at de forsøkte å bygge «sosialisme for det tjueførste århundre», og ledere fra hele regionen bekreftet sin beundring for Cuba som en «modell for latinamerikansk verdighet.»

Den nye latinamerikanske politiske virkeligheten påvirket den alliansefrie bevegelsen, noe som var tydelig i 2006, da Cuba overtok presidentskapet for bevegelsen for andre gang. Den alliansefrie bevegelsens Havana-erklæring fra 2006, enstemmig godkjent av de 118 medlemsnasjonene, som talte i navnet til tre/fjerdedeler av menneskeheten, ba om en «mer rettferdig og likeverdig verdensorden.» og den beklaget «de rike og mektige nasjoners overdrevne innflytelse i bestemmelsen av arten og retningen for internasjonale relasjoner». Den avviste det nyliberale prosjektet som fremmer global ulikhet og «øker marginaliseringen av land i utvikling». Den bekreftet prinsippene i FN-pakten, inkludert nasjoners likhet og suverenitet, ikke-intervensjon i andre staters anliggender, og «folkenes frie besluttsomhet i deres kamp mot utenlandsk intervensjon». Den proklamerte at «hvert land har suveren rett til å bestemme sine egne prioriteringer og strategier for utvikling.» Den ba om styrking og demokratisk reform av FN, og den foreslo sør-sør-samarbeid som et supplement til nord-sør-samarbeidet. Den avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter, og dobbeltmoralen brukt av de globale maktene, som et påskudd for å gripe inn i sakene til en nasjon i den alliansefrie bevegelsen. Den proklamerte sin støtte til folkene i Palestina, Cuba, Venezuela, Bolivia og Iran i deres konflikter med de globale maktene.

Siden 2006 har den alliansefrie bevegelsen opprettholdt sin avvisning av den etablerte verdensordenen, i samsvar med dens grunnleggende prinsipper formulert i Bandung i 1955 og Beograd i 1961. Det siste toppmøtet ble arrangert av Aserbajdsjan i 2019 i hovedstaden. I påvente av Baku-møtet møttes utenriksministrene for bevegelsen i Caracas, Venezuela, hvor de godkjente et 241-siders dokument 21. juli 2019, som «bekreftet bevegelsens ugjenkallelige politiske og moralske engasjement, og vilje til og full respekt for Bandung-prinsippene og de som ble vedtatt på Havana-toppmøtet i erklæringen om formålene og prinsippene og rollen til den alliansefrie bevegelsen i det nåværende internasjonale møtet, Balis minneerklæring på femtiårsdagen for opprettelsen av den alliansefrie bevegelsen, og FN-pakten.»

Dokumentet utgitt av ministermøtet hevdet at oppnåelsen av en fredelig, velstående, rettferdig verdensorden møter hindringer, som mangelen på ressurser i utviklingslandene, ulike handelsbetingelser, mangel på samarbeid fra de utviklede landene, tvangs- og ensidige tiltak pålagt av noen av dem, og maktbruk eller trussel om maktbruk. De bemerket at «de rike og mektige landene fortsetter å utøve en overdreven innflytelse når det gjelder å bestemme arten og retningen til internasjonale relasjoner, inkludert økonomiske og handelsforbindelser, så vel som reglene som styrer disse relasjonene, under påskudd av «demokrati», «menneskeretter» og «antiterrorisme.’»

Ministerdokumentet bekreftet prinsippet om at nasjoner har rett til å kontrollere sine nasjonale ressurser. «Ministrene understreket behovet for økt politisk rom for utviklingsland slik at de kan gjennomføre sine egne utviklingsstrategier og politikk, i samsvar med prinsippet om nasjonalt eierskap og ledelse av utviklingsprosessen.»

Det uttrykte behovet for en ny global menneskelig orden. «Ministrene bekreftet behovet for en ny global menneskelig orden som tar sikte på å reversere økende forskjeller mellom rike og fattige, både blant og innenfor land, inkludert gjennom å fremme fattigdomsbekjempelse, full og produktiv sysselsetting og anstendig arbeid, og sosial integrering.»

Utenriksministermøtet i Venezuela erklærte:

 Ministrene bemerket med bekymring at overlegenhet og vilkårlighet er utbredt, mens rettferdighet og sannhet nådeløst blir tråkket under føttene; kjerneprinsippene suveren likhet, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender i internasjonale relasjoner blir åpenlyst tilsidesatt på den internasjonale arena; suvereniteten og rettighetene når det gjelder eksistens og utvikling til medlemsstatene i den alliansefrie bevegelsen er alvorlig krenket; og politiske omveltninger, væpnede konflikter, eskalering av tvister og humanitære katastrofer som flyktningstrømmer skjer på en uforminsket måte på grunn av aggresjon, intervensjon, sanksjoner og press fra de imperialistiske maktene.

Dokumentet bekreftet på nytt prinsippene som ble uttrykt på det fjortende toppmøtet for den alliansefrie bevegelsen i Havana i 2006:

Bevegelsen vil fortsette å opprettholde prinsippene om suverenitet og suveren likhet for stater, territoriell integritet og ikke-innblanding i interne anliggender til enhver stat eller nasjon; treffe effektive tiltak for å undertrykke aggresjonshandlinger eller andre fredsbrudd for å forsvare, fremme og oppmuntre til løsning av internasjonale tvister med fredelige midler; . . . utvikle vennlige forhold basert på respekt for prinsippet om like rettigheter og selvbestemmelse for folk i deres kamp mot utenlandsk okkupasjon; oppnå internasjonalt samarbeid basert på solidaritet mellom folk og regjeringer for å løse internasjonale problemer av politisk, økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær karakter; og fremme og oppmuntre til respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten forskjell på rase, kjønn, språk eller religion.

Dokumentet beklaget den «økende tendensen og utdypingen fra visse stater til å ty til unilateralisme, vilkårlighet og pålegg om ensidige tvangstiltak, til bruk og trussel om bruk av makt.» Den uttrykte sin motstand mot «unilateralisme og ensidig pålagte tiltak fra visse stater som kan føre til uthuling og brudd på FN-pakten.» Den erklærte at «enhver stat har, og skal fritt utøve, full permanent suverenitet over all sin rikdom, naturressurser og økonomiske aktivitet.»

Dokumentet viet betydelig plass til spørsmålet om den demokratiske reformen av FN. Den siterer artikkel 24 (3) i FN-pakten for å forsvare sin tolkning om at Generalforsamlingen har myndighet som «det viktigste rådgivende, politiske og representative organet til De forente nasjoner». Følgelig opptrer Sikkerhetsrådet på vegne av medlemslandene som er representert i Generalforsamlingen; slik at Sikkerhetsrådet bør sende rettidige forklarende, omfattende og analytiske rapporter til Generalforsamlingen, som forklarer dens resolusjoner og uttalelser. En slik balanse mellom hovedorganene i FN krever en revitalisering av arbeidet til Generalforsamlingen. Medlemmene i den alliansefrie bevegelsen bør fortsette sin pågående innsats for å styrke den sentrale rollen og autoriteten til Generalforsamlingen, som burde være organet som fastsetter FNs prioriteringer.

Sikkerhetsrådet selv, erklærer dokumentet, burde gjøres mer demokratisk gjennom større representasjon av verdens nasjoner, spesielt Afrika. Og dokumentet kritiserer sanksjoner som er pålagt av Sikkerhetsrådet, og hevder at rådet tar opp spørsmål som ikke nødvendigvis utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, «med sikte på å oppnå de politiske målene til en eller noen få stater for å slå ut rettighetene til suverenitet, eksistens og utvikling til bevegelsens medlemsland.» Gjennom slike handlinger tjener ikke Sikkerhetsrådet det internasjonale samfunnets generelle interesse.

Ministerdokumentet som ble godkjent i Caracas i 2019, avviste politiseringen av spørsmålet om menneskerettigheter. Den understreker at FNs menneskerettighetsråd «ikke bør tillate konfronterende tilnærminger, utnyttelse av menneskerettighetene til politiske formål, selektiv målretting av enkeltland av uvedkommende hensyn og dobbeltmoral i gjennomføringen av sitt arbeid, som bør være i samsvar med FN-pakten, internasjonal lov og relevante FN-resolusjoner.» Den bekreftet «behovet for å forsvare prinsippene om ikke-selektivitet, ikke-politisering, objektivitet og upartiskhet i vurderingen av menneskerettighetssituasjoner, samt å sikre at menneskerettighetene ikke brukes til politiske formål og vedtakelse av politisk motiverte beslutninger.»

Dokumentet forsvarte den islamske republikken Irans rett til å utvikle atomenergi for fredelige formål. «Ministrene bekreftet utviklingslandenes umistelige rett til å utvikle forskning, produksjon og bruk av atomenergi til fredelige formål uten diskriminering. De fortsatte å merke seg med bekymring at unødige restriksjoner på eksport til utviklingsland av materiell, utstyr og teknologi for fredelige formål vedvarer.»

Dokumentet godkjent av utenriksministrene i Caracas fordømte terrorisme i alle dens manifestasjoner. «Ministrene fordømte alle former for oppfordringer til terrorisme, uansett dekke av rettferdiggjørelse, som resulterer i tap av menneskeliv og ødeleggelse av privat og offentlig eiendom. Ministrene understreket behovet for å bekjempe den voldelige ekstremistiske ideologien som oppfordrer til terrorisme, uavhengig av opprinnelsen.» Den fordømte eksplisitt Taliban, Haqqani-nettverket, Al-Qaida, ISIL/Da’esh og dets tilknyttede organisasjoner og andre ekstremistiske og ulovlige væpnede grupper som terrorister.

Intervju med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, etter at Venezuela forlot OAS

Oversatt av Terje Valen. Tatt fra en lengre artikkel.[i]

Intervju som Ben Norton, assisterende redaktør i Greyzone gjorde med Venezuelas utenriksminister, Denis Moncada, 27. november i 2021.

Nicaraguas utenriksminister: Vi motstår en «pandemi av nykolonialisme»

Ben Norton · 27. november 2021 Grayzones Ben Norton satte seg ned for et intervju med Nicaraguas utenriksminister Denis Moncada for å diskutere landets beslutning om å forlate OAS, (Organisasjonen av amerikanske stater) dets forsøk på å bygge en internasjonal allianse mot amerikansk unilateralisme, og hvordan en antiimperialistisk utenrikspolitikk ser ut.

NORTON: Dette er Ben Norton med The Grayzone. Jeg er i Nicaraguas utenriksdepartement, og jeg satte meg nettopp ned for et intervju med utenriksminister Denis Moncada. Vi snakket om Nicaraguas historiske beslutning om å forlate Organisasjonen av amerikanske stater, og andre regionale spørsmål her i Latin-Amerika. Og vi diskuterte hvordan Nicaragua er en del av en bevegelse av land rundt om i verden som prøver å skape en ny politisk og økonomisk arkitektur, motstå USAs unilateralisme og sanksjoner.

God morgen, utenriksminister Denis Moncada, takk for intervjuet. Den 19. november annonserte du at Nicaragua forlater OAS. Kan du forklare hvorfor Nicaragua tok denne historiske avgjørelsen?

DENIS MONCADA: Ja, tusen takk Ben, og hilsener også til dine lesere, lyttere eller seere i dette tilfellet. Jeg vil si at Nicaragua tok denne avgjørelsen, regjeringen til president Ortega tok beslutningen om å si opp OAS-charteret. Og grunnen til det er at det er en avgjørelse som angår verdigheten til det nicaraguanske folket, verdigheten til regjeringen for gjenoppbygging, forsoning og nasjonal enhet, regjeringen til president Ortega og virkelig for å forsvare det nicaraguanske folkets verdighet. Fordi vi, i vår utenrikspolitikk, er åpne. Vi søker virkelig kommunikasjon, bilaterale relasjoner og også multilaterale relasjoner. Men vi har vært veldig tydelige, og vi sier at vi ikke aksepterer utenlandsk innblanding, og heller ikke intervensjoner, som prøver å blande seg inn i landets interne bekymringer.

Og grunnen til at vi har fordømt OAS er på grunn av politikken og holdningen, først og fremst fra USA og landene som er underlagt den, som prøver å styre og påtvinge Nicaraguas interne politikk og opprettholde en permanent politikk for innblanding og intervensjonisme, manglende respekt for det nicaraguanske folkets verdighet. Og det sier virkelig hvorfor Nicaragua, regjeringen i Nicaragua, det nicaraguanske folket, og det har blitt krevd av det nicaraguanske folket, og institusjonene og maktene til staten har foreslått og oppfordret presidenten til republikken til å fordømme OAS-charteret. Det vil si å avslutte Nicaraguas forhold til OAS, suspendere forholdet. Og det er nettopp derfor vi sendte uttalelsen til generalsekretæren for OAS, etter instruks fra republikkens president, kommandør Daniel Ortega Saavedra, og sa at nok er nok.

 BEN NORTON: Og du sa i brevet til OAS, og til generalsekretæren for den organisasjonen, Luis Almagro, at du sa at OAS er et «innblandingsinstrument» fra USA som søker å påtvinge USAs hegemoni i denne regionen. OAS sier den er uavhengig. Men du tror ikke det er sant? Så sier Ben Norton at det var innblanding fra USA og OAS som sørget for kuppet i Bolivia der president Evo Morales ble kastet. Og at til og med liberale stater som regjeringen i Argentina og Mexico kritiserte USA for dette. Dernest går han over til å vise til møtet i september i CELAC, Fellesskapet av latin-amerikanske stater i Mexico City Moncada var tilstede.

DENIS MONCADA: Det er ikke et spørsmål om hva jeg synes; det er et spørsmål om hva som er den konkrete, sanne, objektive virkeligheten.

OAS ble konstruert, opprettet nettopp av USA som en måte å påtvinge sine politiske beslutninger, som er definert av politikken til Monroe-doktrinen.

Og da OAS ble opprettet, tror jeg det var kommandør Fidel Castro som beskrev det som «kolonienes departement.» Og virkelig, det konseptet, som allerede har blitt sagt i flere tiår, er akkurat det som definerer OAS.

Og tenk på det, Ben, OAS, hvor ligger det? Den ligger, en, i Washington, dens permanente beliggenhet. OAS blir tatt til fange der, som en fange i USA.

Men i tillegg til å være i Washington, hvor ligger det egentlig? Noen kvartaler fra Det hvite hus, og på den andre siden noen kvartaler fra utenriksdepartementet.

Hvis vi til og med forstår den geografiske plasseringen av OAS i byen, i en bygning som ble bygget for mer enn et århundre siden, sier det tydelig at dette er et amerikansk politisk og diplomatisk instrument, et som støtter de viktigste strategiske beslutningene til USA i forhold til makten og hegemoniet som den prøver å opprettholde over Latin-Amerika og Karibia.

Jeg tror det er den klareste måten å forklare hvorfor OAS ikke er en uavhengig organisasjon, men snarere et strategisk, politisk, diplomatisk instrument fra USA, som bestemte seg for å samle representantene, nær Det hvite hus og utenriksdepartementet. av alle statene i Latin-Amerika og Karibia – unntatt Cuba, unntatt Venezuela, unntatt Nicaragua, som er nettopp grunnen til at det fordømmer charteret sitt – slik at USA der ganske enkelt kan gjøre sine kommandoer og «avtaler», i skremmesitater, slik at de gjør det det nordamerikanske imperiet bestemmer seg for å gjøre med Latin-Amerika og Karibia.

BEN NORTON: Den siste tiden har det vært mye kritikk av OAS, på grunn av statskuppet i Bolivia i 2019, og på grunn av OAS» rolle i å publisere falske anklager om antatt valgfusk.

Dessuten har vi sett at Juan Guaidó, som aldri har vunnet en eneste stemme for å bli såkalt «president» i Venezuela, han representerer Venezuela ved OAS, i Washington.

OAS sier i sitt charter at det er mot innblanding, og faktisk står det i sitt charter at innblanding i medlemslandenes indre anliggender er et brudd på OAS-charteret.

Så, mener du at OAS bryter sitt eget charter?

DENIS MONCADA: Definitivt. Og det er et interessant element å tenke på, fordi charteret til OAS, hvis man ser på det i teoretiske og konseptuelle termer, ifølge teksten, kan det virke som om charteret stemmer overens med lands interesser, når det gjelder å forsvare deres suverenitet, deres territoriale integritet, prinsippet om ikke-innblanding i statenes indre anliggender, dersom OAS ikke hadde flere fullmakter enn de som er klart fastsatt i dens charter.

Hvis du ser på det fra et konseptuelt og teoretisk synspunkt, kan vi si at OAS-stiftelsen har noen elementer som kan være gyldige. Men den konkrete sannheten, virkeligheten er nettopp [det motsatte]. Du nevnte tilfellet med Bolivia, for eksempel.

Det vil si at når denne politikken faktisk gjennomføres i landene i Latin-Amerika, av folk som forsvarer sine egne rettigheter, utøver sin suverenitet, av selvbestemmelse, beskytter sine historiske og grunnleggende rettigheter, det er det USA ikke liker.

Og det er nettopp da de, på de mest intense måter, fortsetter å lage politikk for å destabilisere og styrte regjeringer, legitime, konstitusjonelle, demokratiske regjeringer.

Og så opptrer figuren til OAS, på veldig aktive måter, og prøver å oppfylle ordrene fra USA.

Hvis det er en progressiv regjering, hvis det er en revolusjonær regjering, hvis det er en avansert regjering som tar en retning for å prøve å styrke rettighetene til folket, forsvare seg fra aggressorland, da handler de.

USA beordrer OAS til å handle. Og OAS, vi så allerede nøyaktig hvordan den handlet for å destabilisere Bolivia og få til å styrte president Evo Morales, på en så urettferdig, vilkårlig, barbarisk, vill måte.

BEN NORTON: Du nevnte at Cuba, den revolusjonære regjeringen på Cuba, lenge har kritisert OAS. Kommandør Fidel Castro sa at OAS er «departementet for yankee-koloniene.» Og Venezuela forlot også OAS for to år siden.

Men mer og mer, det er ikke bare de revolusjonære regjeringene i regionen, men til og med liberale regjeringer, som den argentinske regjeringen, den meksikanske regjeringen, de har også kritisert OAS for statskuppet i Bolivia.

Og i september var det et møte, et toppmøte for CELAC, Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater, i Mexico City. Du deltok på toppmøtet i Mexico.

Mer og mer er det debatt i Latin-Amerika om at CELAC er et alternativ til OAS. Tror du at OAS kan tjene som et alternativ?

DENIS MONCADA: Faktisk dukket CELAC opp nettopp som et alternativ for folkene i Latin-Amerika og Karibia, unntatt USA og Canada, som ikke deltar i CELAC.

Det var nettopp visjonen til stats- og regjeringssjefer, og fremfor alt folkene i Latin-Amerika, om å ha et autonomt, uavhengig forum, som svarer på bekymringene, visjonen og de historiske behovene til folket i Latin-Amerika. og Karibia.

Så CELAC er et reelt alternativ til OAS. Og faktisk har land gjort en innsats nettopp for å opprettholde kontinuiteten til CELAC.

Og hver for seg vet vi at USA og andre land, inkludert også land i Europa, gjør alt for å nøytralisere, for å stoppe, for å hindre land i å opprette og opprettholde sine organisasjoner som gjør det mulig for dem å ta en annen vei, med en visjon om å styrke deres rettigheter, deres politikk, deres friheter og deres kamp for uavhengighet til forsvar for suverenitet og selvbestemmelse.

BEN NORTON: Tre dager etter valget 7. november her i Nicaragua, undertegnet USAs president Biden Renacer Act, og innførte senere flere sanksjoner mot Nicaragua, og ikke bare mot myndighetspersoner, men også mot institusjoner som Nicaraguas offentlige påtalemyndighet.

Hva synes du om disse sanksjonene?

DENIS MONCADA: Vi anerkjenner ikke ekstraterritorialiteten til lovene som USA godkjenner, enten det er gjennom kongressen eller ratifisert av den amerikanske presidenten.

Dens lover er lover for landet, for staten, men ikke for andre land. Nicaragua anerkjenner ikke den ekstraterritorialiteten.

Ikke desto mindre er vi veldig tydelige på at vi snakker om det samme temaet, og vi ser en annen faktor, en annen fasett av hvordan imperiet prøver å utvide sitt hegemoni, lage lover, med presidenten som godkjenner dem, og deretter prøver å anvende disse lovene i andre land.

Dette inkluderer å pålegge ensidige tvangstiltak (sanksjoner), som vi allerede vet er ulovlige, vilkårlige, absurde, og i tilfelle Nicaragua har vi sagt det, vi aksepterer dem ikke, vi avviser dem, vi fordømmer dem.

Det er en form for at imperiet fortsetter å utøve den rollen det mener det har i verden, å være dommer, å være en påtalemyndighet, å spille en rolle som det internasjonale samfunnet ikke har gitt det.

Ikke desto mindre ser vi hvordan det er en slags konsistens i den holdningen, i den keiserlige oppførselen, ved å bruke alle dens forskjellige instrumenter, som OAS, som kongressen, for å vedta en resolusjon og så prøver imperiet å påtvinge det overalt.

Det er derfor Nicaragua, vår regjering, regjeringen til president Ortega, har opprettholdt det vi sier er en antiimperialistisk politikk, men avmålt.

Og når vi sier antiimperialistisk, er det fordi vi er klare på at de som utøver makt er en liten gruppe med ekstraordinær makt, som til og med påvirker det nordamerikanske folket selv.

Imperiet er ikke det nordamerikanske folket. Det nordamerikanske folket er ikke en del av imperiet. Imperiet består av de store organisasjonene, de store økonomiske maktene, industrielle og militære makter, som prøver å påtvinge verden seg for å utnytte den, plyndre den, kolonisere den igjen.

Og det gjør dette for å opprettholde en livsstil, som ikke er pålagt av det nordamerikanske folket, men snarere av de mektige interessene, gjennom aggresjon, gjennom å rane rikdommen til land, på en utrolig, skamløs måte.

BEN NORTON: For tiden bor en fjerdedel av verdens befolkning i land som er sanksjonert av USA og EU. Det vil si at en fjerdedel av menneskeheten bor i land under sanksjoner.

Så er det et forsøk fra sanksjonerte land, som Nicaragua og Venezuela og andre land, på å bygge et alternativ til dette finansielle systemet dominert av USA?

DENIS MONCADA: Ja, det er en kamp som har pågått i mange tiår, fordi vi må endre internasjonale relasjoner og systemer, blant dem det internasjonale finanssystemet og den internasjonale orden.

Og Nicaragua er en del av landene som kjemper for å gjøre disse transformasjonene i det internasjonale samfunnet av nasjoner, og for å omforme, omdefinere, omstrukturere det finansielle systemet, den internasjonale orden generelt, av politiske relasjoner, diplomatiske relasjoner også, og fremfor alt å ha fred som et sentralt punkt.

Det internasjonale samfunnet ønsker virkelig er fred, stabilitet, sikkerhet, arbeid, fremskritt, slik at våre folk, over hele verden, er i stand til å anstrenge seg for å være lykkelige. Det er det hele menneskeheten ønsker og ønsker.

Ingen kriger, ingen konflikter, ingen spenninger, ingen aggresjoner, men heller fred, stabilitet, respekt mellom stater, respekt mellom regjeringer, respekt mellom folk.

Og å fortsette å fremme, kjempe mot fattigdom, styrke programmer for menneskelig utvikling. Kort sagt, det er det menneskeheten ønsker.

Og utvilsomt må vi styrke alle folkeslags felles kamp for å endre systemet.

BEN NORTON: Nicaragua er et av medlemmene i en ny gruppe i FN som kalles gruppen av venner til forsvar av FN-pakten. Det er Nicaragua, Venezuela, Cuba, Kina, Russland, Palestina, Eritrea, forskjellige land.

Hva er denne gruppen, og hva er viktigheten av en allianse av land sanksjonert av USA?

DENIS MONCADA: Det vesentlige er å forsvare FN-pakten. Og gruppen av land ble dannet nettopp med det målet.

Hvorfor FN-pakten? Hvis vi diskuterer FN-reformer og også transformerer systemet, finner du i FN-pakten nettopp de grunnleggende prinsippene som åpner for fredelig sameksistens, respekt mellom stater, oppnå og styrke fred, stabilitet, internasjonal sikkerhet, samarbeid mellom utviklingsland, for å oppnå en omfattende utvikling, for å gjøre alle målene i 2030-agendaen for bærekraftig utvikling mulig.

Så den gruppen av land mener at vi virkelig trenger å komme sammen og forsvare disse prinsippene og verdiene, de grunnleggende erklæringene som er etablert i FN-pakten, for å kunne trives som uavhengige stater, som suverene stater, og fortsette å forsterke arbeide for å opprettholde, opprettholde og styrke fred, internasjonal sikkerhet, alle folks rett til å leve på sine egne måter, med selvbestemmelse og gjensidig respekt.

Så det er en vennegruppe til forsvar for FN-pakten, som er veldig viktig. Den har allerede hatt møter i New York og også i Serbia, og har utnyttet møtet til den alliansefrie bevegelsen.

Kort sagt, det er å holde den viktige saken i gang, den posisjonen til landene, det internasjonale samfunnet, for å forsvare liv og menneskehet, for å ha fred, for å styrke fred, og fortsette å fremme i positiv forstand, i en følelse av ro for hele menneskeheten.

BEN NORTON: Et annet medlem av gruppen av venner til forsvar av FNs charter er Iran. Og du deltok på innsettelsen av president Raisi, Irans nye president.

Hva er viktigheten av forholdet mellom Nicaragua og Iran, og generelt med landene i Vest-Asia? Synes du det er viktig å styrke forholdet mellom antiimperialistiske krefter i Vest-Asia og progressive krefter her i Latin-Amerika?

DENIS MONCADA: Ja, Nicaragua og regjeringen til president Ortega har sagt veldig tydelig at vi opprettholder brede relasjoner med hele verden. Fordi de er relasjoner av vennskap, av brorskap, av brorskap, av samarbeid, av solidaritet.

Og verden bør leve, bør dele sine interesser, sine mål, sine behov, i sine nødsituasjoner, i sine pandemier, som ikke bare er Covid-19, men også økonomiske pandemier, politiske pandemier, aggresjonspandemier, pandemier av nykolonialisme.

På dette området styrker og utvider vi vårt forhold til Iran og med andre land i Asia, og også i Afrika. For det er felles interesser, felles visjoner, delte rettigheter mellom land.

Og ved å kombinere våre styrker, samtale, holde dialog, styrker vi våre bilaterale relasjoner og multilaterale relasjoner.

Vi forlater nå OAS, men vi kommer til å styrke og fortsette å styrke vår kommunikasjon med CELAC, vår kommunikasjon og relasjoner med ALBA-TCP, våre relasjoner med andre organisasjoner, med den alliansefrie bevegelsen, også med FN .

Kort sagt, forholdet til Iran og andre land er innrammet nettopp rundt den visjonen om å utvide og styrke forholdet til alle verdens land, en visjon som Nicaragua har, og som er satt opp av kommandør Daniel Ortega.

BEN NORTON: I dag i diskusjonen vår er det et tema som knytter sammen alle temaene, det er et problem, og det er imperialismen. Du nevnte at utenrikspolitikken til Nicaragua er en antiimperialistisk utenrikspolitikk, og internasjonalistisk.

I sandinistbevegelsen, hva er viktigheten av dette, av internasjonalisme og antiimperialisme?

BEN NORTON: For noen år siden inngikk Nicaragua en avtale med et kinesisk selskap om å bygge en inter-oseanisk kanal. Og vi har sett at dette temaet, dette spørsmålet om den inter-oseaniske kanalen, ble et viktig konfliktpunkt i internasjonal politikk.

Vi har dokumenter som viser at USA finansierte opposisjonsgrupper for å organisere protester mot den inter-oseaniske kanalen. USA har en lang historie med å prøve å bygge sin egen inter-oseaniske kanal.

Så hva er viktigheten av dette prosjektet for Nicaragua?

DENIS MONCADA: Nicaragua har geografiske forhold som har gjort det mulig og fortsatt gjør det mulig å bygge en rute for inter-oseanisk kommunikasjon, det vil si en form for tilrettelegging for internasjonal kommunikasjon og kommersiell utveksling, alt som en kommunikasjonsvei gjør mulig, for å kutte avstander, og spare drivstoff, og gjøre transporten av forbruksvarer mer effektiv fra hele verden.

Og vel, det er Nicaraguas rett. Vi bygger en kanal i vårt territorium, suverent territorium, territoriet til det nicaraguanske folket. Og med en visjon om også å dele den geografien for å skape en kommunikasjonsvei som kommer hele verden til gode, med nicaraguansk kontroll og ledelse.

Byggingen av kanalen fortsetter å gå fremover, med undersøkelser som utføres av gjennomførbarhet og virkninger på miljøet. Kort sagt, med alle elementer for å gjøre det på en ansvarlig måte, som sier at en stat bør bygge et prosjekt av stor betydning, som en inter-oseanisk kanal.

BEN NORTON: For å konkludere, i USA snakker vi mer og mer om ideen om en ny kald krig, det vil si den andre kalde krigen, men denne gangen ikke bare mot Russland, men også mot Folkerepublikken Kina.

I USA handler alt i dag om Russland og Kina. De sier at Moskva skal ha stjålet valget. De sier at Kina skapte coronaviruset. Det er mye propaganda i USA om dette.

Og her i Latin-Amerika har vi sett at denne regionen er en del av denne såkalte nye kalde krigen. USA sier: «Latin-Amerika er vårt, og vi vil ikke at Russland og Kina skal ha forbindelser og gjøre forretninger med landene her.»

Så for Nicaragua, hva kan Nicaraguas rolle være i denne såkalte andre kalde krigen? Og hva synes du om denne konflikten mellom Washington på den ene siden og Moskva og Beijing på den andre?

DENIS MONCADA: USA er et imperium. Det har vært et imperium i lang tid. Imperier prøver å forhindre at de forsvinner eller mister hegemoniet. Og de vil bruke alle instrumenter, alle former, for å opprettholde sitt nivå av makt og kontroll.

Og åpenbart prøver de å stoppe andre land fra å utvikle seg, vokse, utvide sine kapasiteter, sine muligheter i økonomiske og kommersielle termer, i utviklingen av sine folk, i styrking av sine rettigheter, i å ha en stemme på den internasjonale scenen, i å ha mer ansvarlige relasjoner, som ikke er inntrengende på fiendtlig måte, ikke intervensjonistiske, ikke blander seg inn.

Alt dette endrer mentaliteten og oppfatningen av menneskeheten som helhet, og viser den nøyaktige forskjellen mellom et hegemonisk imperium som dominerer, griper inn, invaderer, ødelegger nasjoner og land, stater og menneskeheten; og mellom andre land som utvikler seg, som løser sine egne problemer for deres befolkning, og på en eller annen måte sosialiserer sin fremgang, sitt fremskritt, sin teknologi, sin kommersielle utveksling, og det å dele sine fremskritt med andre land på en veldig respektfull måte, og sin utvikling.

Og bidra, på en ansvarlig og støttende måte, for å tilrettelegge med andre land så vel for en plan for samarbeid, for investeringer, for solidaritet, for å fortsette å utvikle seg, for å fortsette å utvikle og løse lands økonomiske problemer som på en måte, eller svært mye bidrar vesentlig til å konsolidere fred, stabilitet, sikkerhet i alle land.

Og det er nettopp på den måten vi unngår massive irregulære migrasjoner, og alle de problemene som folk er bekymret for.

Så kald krig, nei, det menneskeheten trenger er fred, stabilitet, samarbeid, vennskap og sameksistens.

Det er på grunn av den typen spenninger som skapes av makter som USA, eller Europa gjennom NATO, at vi nå ser at beveger seg til Latin-Amerika med deltagelse av Colombia, noe som virkelig er dumt.

Så det er en krig ført av én makt, kombinert med maktene i Europa, som ønsker å opprettholde sin kontroll over verden, sitt hegemoni, og for å prøve å hindre andre land i å gå videre, fra å utvikle seg, fra å ha en ansvarlig statspolitikk og dele med menneskeheten sin utvikling, sin fremgang og gå retning av å fremme utviklingen av folkene på en måte som er fredelig, vennlig og samarbeidende, til gjensidig nytte for disse landene som utvikler seg selv og landene som er på vei mot utvikle seg på jakt etter en bedre fremtid.

BEN NORTON: Foreign Minister Denis Moncada, thank you so much for the interview.

DENIS MONCADA: Many thanks to you, Ben, and a cordial greeting as well to all of your friends, comrades, and audience.

BEN NORTON: Thank you.

Litt mer om RENACER-loven

Biden undertegner lov om å øke sanksjonene mot Nicaragua og Ortega-regimet

Joshua Nelson | U. Nevada Las Vegas School of Law, USA 11. november 2021 12:00:02

President Joe Biden undertegnet RENACER-loven onsdag som krever økte sanksjoner mot den nicaraguanske lederen Daniel Ortega.

RENACER-loven vedtok Kongressen med sterk bipartistøtte 3. november

Lovforslaget ble innført i Senatet 25. mars, men aktiviteten på lovforslaget akselererte i november under oppkjøringen til Nicaraguas presidentvalg i 2021, som ble avsluttet 7. november. Daniel Ortega vant 75 prosent av stemmene i det valget, som EU, USA og flere latinamerikanske journalister kalte et falskt valg. Ortega-regimet skremte, arresterte og diskvalifiserte opposisjonsjournalister og politikere i forkant av valget. President Biden erklærte valget for å være en falsk og en pantomime, og sammenlignet Ortega med Somoza-familien. Somoza-familien drev et autokratisk Nicaragua i førti år, men ble støttet av USA. Biden-administrasjonen kunngjorde at nye sanksjoner vil bli implementert raskt i henhold til RENACER-loven. Det amerikanske sanksjonsprogrammet mot Nicaragua administreres av Treasury’s Office of Foreign Assets Control. RENACER-loven pålegger også amerikanske representanter ved internasjonale finansinstitusjoner å gå mot lån og økonomisk eller teknisk bistand til Nicaragua. Loven krever også at utenriksdepartementet rapporterer om offentlig korrupsjon, menneskerettighetsbrudd og russisk engasjement i Nicaragua.

[i] https://www.tvalen.no/2021/12/10/verdens-undertrykte-folk-og-nasjoner-reiser-seg/