Global Research, 26. februar 2022
Region: Europa , Russland og FSU , USA
Tema: Historie , USAs NATO-krigsagenda
Utdypende rapport: UKRAINA RAPPORT
Viktig analyse
Global Research støtter ikke Russlands invasjon av Ukraina.
En bilateral fredsavtale er nødvendig.
***
Mainstream vestlige medier er nesten enstemmige i å kreve at Russland og Vladimir Putin stopper sin militære operasjon i Ukraina umiddelbart. Dette etter deres mening er den eneste løsningen på den nåværende konflikten. Imidlertid, hvis man forsøker å forstå hvordan den nåværende konflikten hadde utviklet seg, ville man be ikke Russland, men den USA ledet vestlig allianse, om å få ned den politiske temperaturen som et første skritt.
Røttene til den nåværende konflikten må spores tilbake til slutten av den kalde krigen i 1991. Lederen for Union of Soviet Socialist Republics (USSR), Russlands forgjenger, Mikhail Gorbatsjov følte at hvis det skulle bli fred etter den kalde krigens slutt, så burde den militære holdningen som preget epoken begraves en gang for alle. Gorbatsjov var på sin side forberedt på å demontere Warszawapakten som Sovjetunionen støttet, som var hans lands svar på den USA-ledede Nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Alt han ba om til gjengjeld var en fast forpliktelse om at NATO ikke ville utvide østover, utvide sin militærmakt til statene ved siden av Russland og dermed utgjøre en sikkerhetstrussel for sistnevnte. Selv om forpliktelsen som Gorbatsjov søkte ikke var skrevne avtaler, hadde amerikanske ledere på den tiden, som president Ronald Reagan og utenriksminister Chris Baker, en viss forestilling om alvoret i det verbale løftet de hadde gitt sin russiske motpart. (Oversetters kommentar: Der Spiegel har nå lagt frem hemmelige dokumenter som bekrefter at slike avtaler ble gjort. Når NATOs generalsekretær sa at dette ikke var tilfelle, tok han feil.)
Det er synd at den amerikanske regjeringen i årene som fulgte ikke gjorde noe forsøk på å gi det løftet en vesentlig mening. Tvert imot, i 1997 ble tre tidligere Warszawapaktstater: Ungarn, Tsjekkia og Polen invitert til å holde samtaler om å bli med i NATO. Den 27. mars 2020 ble alle 3 med i NATO, til tross for protester fra elementer i den russiske ledelsen. Noen få andre stater som en gang var en del av USSR og andre allierte med Russland tidligere, har nå sluttet seg til NATO.
USA/NATO er i grepet av et «demonisk dødsønske» og hele verden er truet
Det er på denne bakgrunn at man bør se hendelser i 2014 som forsterket båndene mellom Russland og Ukraina i forhold til NATO. Disse hendelsene er direkte knyttet til den nåværende konflikten i Ukraina. Den demokratisk valgte presidenten i Ukraina, Victor Janukovitsj, som ikke var villig til å følge diktatene fra vestlige makter blindt, ble uhøytidelig fjernet fra makten gjennom manipulering av parlamentariske prosedyrer og erstattet av et nytt regime som lenet seg mer mot Washington. Selv om Janukovitsj-regjeringen var alvorlig mangelfull på noen måter, har hans konstruerte avsetting som styrket innflytelsen til nynazistiske og fascistiske elementer, skapt en giftig anti-russisk retorikk og økt vold på bakken som satt dype spor i det ukrainske samfunnet. De separatistiske spenningene og uroen i deler av Øst-Ukraina de siste åtte årene som har tatt livet av minst 14 000 mennesker, kan bare forstås i sammenheng med dette scenariet etter 2014. Det er også dette scenariet som delvis forklarer hvorfor Russlands president Vladimir Putin handlet slik han gjorde på Krim i Øst-Ukraina.
Dette er grunnen til at løst snakk i Kiev og Washington de siste månedene om at «Ukraina burde bli med i NATO» eller at «Ukraina burde skaffe seg atomvåpen» til slutt ga en tilbakeslagseffekt. Det økte angsten blant både eliter og innbyggere i Russland springer ut fra sikkerhetshensyn. Det er viktig å understreke nok en gang at denne bekymringen for deres kollektive sikkerhet som en nasjon og som et folk er hva Vladimir Putin, Sergei Lavrov og andre russiske ledere har forsøkt å formidle til sine kolleger i Washington, London, Paris, Berlin og faktisk annenhver vestlig hovedstad i mer enn 20 år siden slutten av den kalde krigen. Enkelt sagt, Russland vil ikke ha en vestlig militærallianse – NATO – plassert ved sin port. Vesten har nektet å ta opp denne svært legitime bekymringen. Verre er det at den med vilje har valgt å børste Russlands frykt til side.
Rett ut sagt har Moskva nå blitt provosert til å handle. Siden spesielt Washington ikke var villig til å bruke diplomati for å møte Russlands frykt, dens bekymring, har Moskva valgt en spesiell «militær operasjon». Moskvas svar er helt forståelig. Det er helt rasjonelt.
Kanskje vi alle burde minne Washington og Vesten om et fragment av deres egen historie for å hjelpe dem å forstå bedre det som skjer nå i Ukraina. I 1962 var det en enorm internasjonal politisk krise. Vi trodde vi var på randen av en verdenskrig. Sovjetunionen hadde utplassert missiler på Cuba, på jorden til sin allierte, overfor deres felles fiende, USA. Cuba var bare 90 kilometer fra USAs kystlinje. Den amerikanske presidenten, John Kennedy, så på det som en provokasjonshandling. Han ville ha missilene fjernet umiddelbart. Ellers ville han angripe Cuba. Etter noen forhandlinger ba den cubanske lederen Fidel Castro sine sovjetiske venner om å fjerne missilene. Cubakrisen ble avsluttet.
Som svar på Castros avgjørelse forpliktet Kennedy seg til å ikke styrte Castro med ulovlige midler. Om han holdt ord eller ikke, det ble egentlig ikke testet fordi Kennedy ble myrdet i november 1963 før han kunne fullføre sin andre periode som USAs president. Noen av hans etterfølgere prøvde å undergrave Castro, men det er en annen historie.
Cuba for 60 år siden er relevant for dagens situasjon i Ukraina. Akkurat som USA ikke ønsket russiske missiler på dørstokken for 62 år siden, vil Russland i 2022 ikke ha overveldende vestlig militærmakt ved sin port i dag. Den cubanske ledelsen forsto hva som måtte gjøres for å dempe amerikansk frykt. Man håper at amerikanske og vestlige myndigheter i dag innser hvorfor det er så viktig å dempe en legitim russisk bekymring for deres sikkerhet.
I et nøtteskall krever begge situasjonene en forståelse av den eldgamle sannheten som finnes i alle åndelige og moralske tradisjoner: ikke gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Det er en sannhet som er blitt beskrevet som den grunnleggende etikken i forholdet mellom mennesker, samfunn og stater. Det er, i klartekst, den gylne livsregel. Spesielt den amerikanske eliten har vist svært liten respekt for denne gylne regelen i internasjonale anliggender.
Dr. Chandra Muzaffar , grunnlegger og president for International Movement for a Just World (JUST), fremtredende menneskerettighetsforkjemper, forfatter og akademiker, Kuala Lumpur, Malaysia. Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global Research
Copyright © Dr. Chandra Muzaffar , Global Research, 2022
Oversatt automatisk og korrigert av Terje Valen, mandag 28. februar 2022.