Global Research støtter ikke Russlands invasjon av Ukraina.
En bilateral fredsavtale er nødvendig.
***
Mainstream vestlige medier er nesten enstemmige i å kreve
at Russland og Vladimir Putin stopper sin militære operasjon i Ukraina
umiddelbart. Dette etter deres mening er den eneste løsningen på den nåværende
konflikten. Imidlertid, hvis man forsøker å forstå hvordan den nåværende
konflikten hadde utviklet seg, ville man be ikke Russland, men den USA ledet
vestlig allianse, om å få ned den politiske temperaturen som et første skritt.
Røttene til den nåværende konflikten må spores tilbake til slutten av den kalde krigen i 1991. Lederen for Union of Soviet Socialist Republics (USSR), Russlands forgjenger, Mikhail Gorbatsjov følte at hvis det skulle bli fred etter den kalde krigens slutt, så burde den militære holdningen som preget epoken begraves en gang for alle. Gorbatsjov var på sin side forberedt på å demontere Warszawapakten som Sovjetunionen støttet, som var hans lands svar på den USA-ledede Nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO). Alt han ba om til gjengjeld var en fast forpliktelse om at NATO ikke ville utvide østover, utvide sin militærmakt til statene ved siden av Russland og dermed utgjøre en sikkerhetstrussel for sistnevnte. Selv om forpliktelsen som Gorbatsjov søkte ikke var skrevne avtaler, hadde amerikanske ledere på den tiden, som president Ronald Reagan og utenriksminister Chris Baker, en viss forestilling om alvoret i det verbale løftet de hadde gitt sin russiske motpart. (Oversetters kommentar: Der Spiegel har nå lagt frem hemmelige dokumenter som bekrefter at slike avtaler ble gjort. Når NATOs generalsekretær sa at dette ikke var tilfelle, tok han feil.)
Det er synd at den amerikanske regjeringen i årene som
fulgte ikke gjorde noe forsøk på å gi det løftet en vesentlig mening. Tvert
imot, i 1997 ble tre tidligere Warszawapaktstater: Ungarn, Tsjekkia og Polen invitert
til å holde samtaler om å bli med i NATO. Den 27. mars 2020 ble alle 3 med i
NATO, til tross for protester fra elementer i den russiske ledelsen. Noen få
andre stater som en gang var en del av USSR og andre allierte med Russland tidligere,
har nå sluttet seg til NATO.
Det er på denne bakgrunn at man bør se hendelser i 2014 som forsterket båndene mellom Russland og Ukraina i forhold til NATO. Disse hendelsene er direkte knyttet til den nåværende konflikten i Ukraina. Den demokratisk valgte presidenten i Ukraina, Victor Janukovitsj, som ikke var villig til å følge diktatene fra vestlige makter blindt, ble uhøytidelig fjernet fra makten gjennom manipulering av parlamentariske prosedyrer og erstattet av et nytt regime som lenet seg mer mot Washington. Selv om Janukovitsj-regjeringen var alvorlig mangelfull på noen måter, har hans konstruerte avsetting som styrket innflytelsen til nynazistiske og fascistiske elementer, skapt en giftig anti-russisk retorikk og økt vold på bakken som satt dype spor i det ukrainske samfunnet. De separatistiske spenningene og uroen i deler av Øst-Ukraina de siste åtte årene som har tatt livet av minst 14 000 mennesker, kan bare forstås i sammenheng med dette scenariet etter 2014. Det er også dette scenariet som delvis forklarer hvorfor Russlands president Vladimir Putin handlet slik han gjorde på Krim i Øst-Ukraina.
Dette er grunnen til at løst snakk i Kiev og Washington de siste månedene om at «Ukraina burde bli med i NATO» eller at «Ukraina burde skaffe seg atomvåpen» til slutt ga en tilbakeslagseffekt. Det økte angsten blant både eliter og innbyggere i Russland springer ut fra sikkerhetshensyn. Det er viktig å understreke nok en gang at denne bekymringen for deres kollektive sikkerhet som en nasjon og som et folk er hva Vladimir Putin, Sergei Lavrov og andre russiske ledere har forsøkt å formidle til sine kolleger i Washington, London, Paris, Berlin og faktisk annenhver vestlig hovedstad i mer enn 20 år siden slutten av den kalde krigen. Enkelt sagt, Russland vil ikke ha en vestlig militærallianse – NATO – plassert ved sin port. Vesten har nektet å ta opp denne svært legitime bekymringen. Verre er det at den med vilje har valgt å børste Russlands frykt til side.
Rett ut sagt har Moskva nå blitt provosert til å handle.
Siden spesielt Washington ikke var villig til å bruke diplomati for å møte Russlands
frykt, dens bekymring, har Moskva valgt en spesiell «militær
operasjon». Moskvas svar er helt forståelig. Det er helt rasjonelt.
Kanskje vi alle burde minne Washington og Vesten om et
fragment av deres egen historie for å hjelpe dem å forstå bedre det som skjer
nå i Ukraina. I 1962 var det en enorm internasjonal politisk krise. Vi trodde
vi var på randen av en verdenskrig. Sovjetunionen hadde utplassert missiler på
Cuba, på jorden til sin allierte, overfor deres felles fiende, USA. Cuba var
bare 90 kilometer fra USAs kystlinje. Den amerikanske presidenten, John
Kennedy, så på det som en provokasjonshandling. Han ville ha missilene fjernet
umiddelbart. Ellers ville han angripe Cuba. Etter noen forhandlinger ba den
cubanske lederen Fidel Castro sine sovjetiske venner om å fjerne missilene.
Cubakrisen ble avsluttet.
Som svar på Castros avgjørelse forpliktet Kennedy seg til å
ikke styrte Castro med ulovlige midler. Om han holdt ord eller ikke, det ble
egentlig ikke testet fordi Kennedy ble myrdet i november 1963 før han kunne
fullføre sin andre periode som USAs president. Noen av hans etterfølgere prøvde
å undergrave Castro, men det er en annen historie.
Cuba for 60 år siden er relevant for dagens situasjon i
Ukraina. Akkurat som USA ikke ønsket russiske missiler på dørstokken for 62 år
siden, vil Russland i 2022 ikke ha overveldende vestlig militærmakt ved sin
port i dag. Den cubanske ledelsen forsto hva som måtte gjøres for å dempe
amerikansk frykt. Man håper at amerikanske og vestlige myndigheter i dag innser
hvorfor det er så viktig å dempe en legitim russisk bekymring for deres
sikkerhet.
I et nøtteskall krever begge situasjonene en forståelse av
den eldgamle sannheten som finnes i alle åndelige og moralske tradisjoner: ikke
gjør mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Det er en sannhet
som er blitt beskrevet som den grunnleggende etikken i forholdet mellom
mennesker, samfunn og stater. Det er, i klartekst, den gylne livsregel.
Spesielt den amerikanske eliten har vist svært liten respekt for denne gylne
regelen i internasjonale anliggender.
Dr. Chandra Muzaffar , grunnlegger og
president for International Movement for a Just World (JUST), fremtredende
menneskerettighetsforkjemper, forfatter og akademiker, Kuala Lumpur, Malaysia.
Han er forskningsassistent ved Center for Research on Globalization (CRG).
Den opprinnelige kilden til denne artikkelen er Global
Research
CIA og MI6 reorganiserer NATOs stay-behind nettverk
i Øst-Europa. Hvis de etter andre verdenskrig stolte på at tidligere nazister
skulle kjempe mot Sovjet, støtter de fortsatt nynazistiske grupper mot
russerne. Det er ingen åpenbar grunn til dette. Nazistene var
allestedsnærværende på 1940-tallet, men de er svært få i dag og eksisterer bare
takket være hjelp fra angelsakserne.
Telefonsamtalen mellom president Biden og Den ukrainske presidenten Zelensky «gikk ikke bra», var overskriftene i CNN. «Biden advarte sin ukrainske motpart om at et russisk angrep kan være nært forestående, og sa at en invasjon nå var tilnærmet sikker, når bakken hadde frosset senere i februar», skriver CNN. «Zelensky oppfordret sin amerikanske motpart til å «roe ned budskapet». Etter hvert som den ukrainske presidenten tar en mer forsiktig holdning, marsjerer ukrainske væpnede styrker i Donbas, nær området Donetsk og Lugansk, der det bor russiske innbyggere.
Ifølge rapporter fra OSSE Special Monitoring Mission i Ukraina, skjult av våre mainstream media, som bare snakker om den russiske utplasseringen, er ukrainske hær- og nasjonalgardeenheter, som utgjør rundt 150.000 tropper, plassert her. De er bevæpnet og opplært, og dermed effektivt ledet, av US-NATO militære rådgivere og instruktører.
Fra 1991 til 2014, ifølge US Congressional
Research Service, ga USA Ukraina 4 milliarder dollar i militær bistand, etter
2014 ble det lagt til over 2,5 milliarder dollar, pluss over en milliard levert
av NATO Trust Fund der Italia også deltar. Dette er bare en del av de militære
investeringene som er gjort av de store NATO-maktene i Ukraina. Storbritannia,
for eksempel, inngikk ulike militære avtaler med Kiev, og investerte blant
annet £ 1,7 milliarder til styrkingen av Ukrainas marinekapasitet. Dette
programmet sørger for bevæpning av ukrainske skip med britiske raketter, felles
produksjon av åtte missilskip, bygging av marinebaser på Svartehavet og også på
Azovhavet mellom Ukraina, Krim og Russland. I dette rammeverket økte ukrainske
militære utgifter, som i 2014 tilsvarer 3% av BNP, til 6% i 2022, tilsvarende
mer enn $ 11 milliarder.
I tillegg til de amerikanske NATO-militære
investeringene i Ukraina, er det en 10 milliarder dollar plan som ble
implementert av Erik Prince, grunnleggeren av det private amerikanske
militærselskapet Blackwater, nå omdøpt til Academi, som har levert leiesoldater
til CIA, Pentagon og utenriksdepartementet for hemmelige operasjoner (inkludert
tortur og drap), og tjent milliarder av dollar. Erik Princes plan, avslørt av
en Time Magazine-etterforskning [1], er å skape en privat hær i Ukraina
gjennom et partnerskap mellom Lancaster 6-selskapet, som Prince har levert
leiesoldater med i Midtøsten og Afrika, og det viktigste ukrainske
etterretningskontoret kontrollert av CIA. Det er selvfølgelig ikke kjent hva
som ville være oppgavene til den private hæren opprettet i Ukraina av
grunnleggeren av Blackwater, klart med finansiering fra CIA. Det kan imidlertid
forventes at det vil utføre hemmelige operasjoner i Europa, Russland og andre
regioner fra sin base i Ukraina.
På denne bakgrunn er det spesielt urovekkende at den russiske forsvarsministeren Shoygu fordømte at det i Donetsk-regionen er «private amerikanske militære selskaper som forbereder en provokasjon ved bruk av ukjente kjemikalier». Dette kan være gnisten som forårsaker detonasjon av en krig i hjertet av Europa: et kjemisk angrep mot ukrainske sivile i Donbas, umiddelbart tilskrevet russerne i Donetsk og Lugansk, som ville bli angrepet av de overlegne ukrainske styrkene som allerede er utplassert i regionen, for å tvinge Russland til å gripe inn militært i deres forsvar.
I frontlinjen, klar til å slakte russerne i
Donbas, er Azov-bataljonen, forfremmet til et spesialstyrkeregiment, trent og
bevæpnet av USA og NATO, preget av sin villskap i angrep på de russiske
befolkningene i Ukraina. Azov-bataljonen, som rekrutterer nynazister fra hele
Europa under sitt flagg, ansporet av SS Das Reichs flagg, er ledet av
grunnleggeren Andrey Biletsky, forfremmet til oberst[ 2]. Det er ikke bare en militær enhet, men en
ideologisk og politisk bevegelse, hvorav Biletsky er den karismatiske lederen,
spesielt for ungdomsfløyen utdannet til å hate russerne med sin bok The
Words of the White Führer.
[2] « Le vivier Otan de néonazis en Ukraina
,» par Manlio Dinucci, Traduction Marie-Ange Patrizio, Il Manifesto
(Italie) , Réseau Voltaire, 23 juillet 2019.
Utvalgt bilde: Demonstrasjon av Azov-bataljonen, i midten på
plattformen, dens führer: Andriy Biletsky.
(Voltairenet.org) med ytterligere
oversettelse av Orinoco Tribune
Den store elefanten i rommet under Ukraina-konflikten blir ikkje mykje nemnd i dei store massemedia. Men utan å forstå denne faktoren er det ikkje mogleg å forstå kva som skjer i Ukraina no. Eg snakkar om USA sin strategi for å dominere det eurasiske kontinent, som blei utforma etter at Sovjet-Unionen blei oppløyst og USA hjelpte Jeltsin til å kuppe leiinga i Russland. Strategien vart samanfatta av Zbigniew Brzezinski i boka Det store sjakkbrettet frå 1997 og følgt opp under Obama sin valkamp i 2009 med Second Chance som vart grunnlaget for Obama sin utanrikspolitikk. Brzezinski blei då også Obama sin viktigaste uformelle rådgjevar.
Hovudtanken
bak denne strategien var at USA skulle styre heile verda. For å klare det måtte
dei ha kontroll på statane på det eurasiske kontinent, slik at ingen stat der
blei så sterk at han kunne utfordre USA sitt hegemoni. Helst skulle dette skje
i eit samarbeid på USA sine premiss. Om det ikkje lukkast måtte USA sørgje for
å halde på makta si med andre middel, der krigar, kupp, regimeendringar, undergravingsverksemd
og sanksjonar var nokre. Alt dette ligg i offentlege amerikanske dokument. I
Ukraina var det kupp med regimeendring som blei brukt. Inne i landet var det intenst
arbeid av Soros sine NGOar og samarbeide med dei valdelege nazi-forbunda som sikra
kuppet. Etterpå har frendane til nazistane frå heile verda komme dit for å slås
mot russarane i Donbass og så har fleire av dei reist heim att for å spreie kunnskapen
sin i Europa elles og andre stader.
USA og bruken av reaksjonære politiske retningar
I det heile har USA vore ein meister i å lære opp og bruke folk frå slike reaksjonære politiske retningar. I Afghanistan var det hjelp frå innsmugla såkalla radikaliserte islamistar som blei slusa inn av USA gjennom koranskular i Pakistan som først gjorde jobben, og etterpå var det direkte krig frå USA saman med ei rad av vasallar, medrekna Norge. Ein reknar med at det etter at Sovjet-Unionen trekte seg ut or Afghanistan var rundt 100 000 jihadistar der. Mange av dei reiste ut av Afghanistan og USA brukte dei på fleire avsnitt, i Nord-Afrika, i Bosnia, i Tsjetsjenia og fleire stader.
I Irak
var det direkte krigar med amerikanske soldatar som klarte regimeendring. I
Libya var det direkte krig og terrorbombing pluss samarbeid med jihadistar på
bakken som klarte det. I Syria var det valdelege jihadistar som blei brukt, men
då hadde mellom anna Russland lært, slik at USA ikkje lukkast der, sjølv om dei
med hjelp av kurdiske soldatar held den rikaste delen av landet okkupert, og
jihadistane framleis okkuperer Idlib. Dette var ein del av USA sin strategi for
å sikre eit verdsherrevelde. Denne strategien strevar dei framleis med å følgje.
Makta til USA over Ukraina var viktig for vidare aggresjon austover.
Den sentrale strategen
Zbigniew Brzezinski
var sentral i denne strategien. Men han meinte også at for å ha hegemoni på det
eurasiske kontinent var det nokre avgjerande vilkår. Kina og Russland måtte
ikkje finne saman, og Iran måtte for all del ikkje få til samarbeid med
Russland. Då Russland hadde opplevd kva samarbeidet med USA tydde på 1990-talet
og dei første åra etter 2000, med det enorme samanfallet av heile samfunnet
der, fann dei ut at dette ville dei ikkje vere med på det lenger. Med Putin i
leiinga reiv Russland seg ut or den sfæren der USA hadde hegemoni. Men dette
var etter at Brzezinski skreiv sjakkboka.
I boka omhandlar han også Ukraina. Det ein av dei fire statane som USA må ha kontroll med for å dominere heile kontinentet i tillegg til Frankrike, Tyskland og Polen. Han skriv om dei viktigaste spelarane i denne sjakkturneringa på de eurasiske kontinent. Det er fem geostrategiske spelarar og fem geopolitiske nav (pivots). Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India er dei viktigaste geopolitiske spelarane, sjølsagt i tillegg til USA. Storbritannia, Japan og Indonesia er viktige land, men er ikkje kvalifisert til å komme opp i øvste liga. Dei kritisk viktige nav-landa er Ukraina, Aserbajdsjan, Sør-Korea, Tyrkia og Iran.
Då Brzezinski
skreiv boka si var Russland framleis under kontroll av USA og han trudde at det
kunne fortsette, sjølv om landet fekk formelt sjølvstende og utvikla seg i
demokratisk retning, det vil i praksis seie innanfor USA sitt system. Kina
hadde opna opp og leiarane i USA tenkte at dei var på veg inn i USA-systemet.
Når det
gjeld Ukraina skriv Brzezinski at det var eit nytt og viktig rom på det eurasiske
sjakkbrettet. Med eit uavhengig Ukraina som ikkje samarbeider med Russland kan
ikkje Russland bli ein mektig spelar på sjakkbrettet. Derfor måtte ikkje Russland
få kontroll med landet. Det var også viktig å halde Aserbajdsjan med sine rike
ressursar utanfor russisk kontroll.
USA sine vasallar i
Europa
Angåande
Europa skriv Brzezinski at det tener som eit springbrett for vidare utviding av
demokratiet djupare inn i Eurasia og at Europas utviding austover ville konsolidere
sigeren på 1990-talet. Men først av alt, skriv han, er Europa Amerikas
vesentlege bruhovud på det eurasiske kontinentet. Det som står på spel
geostrategisk for USA i Europa er enormt, for gjennom NATO festar Europa amerikansk
politisk innflyting og militær makt direkte på det eurasiske fastlandet, slik til
dømes ikkje Japan gjorde i aust.
Så slår
han fast at det er ein veikskap at ikkje Europa er ei eining, men forskjellige
statar med sine prioritetar. Difor er den brutale sanninga at Vest-Europa og i
aukande grad Sentral-Europa i det store og heile er eit amerikansk protektorat
der dei allierte statane minner om vasallar og tributtpliktige. Så seier han at
Europa er meir splitta fordi trusselen frå Sovjet-Unionen var vekke og at nokre
nasjonar ville ut av rolla si som USA sine elevar. På grunn av dette måtte USA
jobbe for å skape forhold som gjorde at Europa samla seg meir under amerikansk
leiarskap.
Han omhandlar så Frankrike og Tyskland nærare og seier at USA må hjelpe desse til å samle Europa meir. Den beste kandidaten til å klare dette var Tyskland. Dei var godt forankra i Europa og hadde blitt harmlaus, men sikker på grunn av det synlege amerikanske militære nærværet. Tyskland kunne bli ein som fremma og kanskje fekk til formell inkludering av Midt-Europa i EU og NATO.
«Amerika
sitt sentral mål er å konstruere eit Europa som er basert på den fransk-tyske koplinga,
eit Europa som kan fungere, som bli knytt til USA og vidar ut rekkevidda for
det kooperative demokratiske internasjonale systemet som den effektive fungeringa
av amerikansk global overlegenheit avheng av.» Utvidinga av det europeisk
bruhovudet som springbrettet for demokrati er direkte relevant for amerikansk
sikkerheit. Det ville og hjelpe om dei klarte å mobilisere Frankrike for NATOs
utviding austetter. På grunn av alt dette må USA arbeide tett saman med vasallen
Tyskland for å fremme Europas austlege utviding. Amerikansk-Tysk samarbeid om
dette var vesentleg.
Erobring av Aust-Europa lenge sentral
Denne
tanken om å utvide NATO og EU austover var ikkje ny hos Brzezinski. Allereie i
1989 hadde han tatt doktorgraden på ei avhandling der han sa at det måtte
brukast all kraft for å hindre at Russland sto opp att som stormakt. Det var
også motivet for å drive på for eit uavhengig Ukraina og uavhengige baltiske statar
med mål om å få dei inn i NATO seinare. Det var ein sentral byggestein i det
geo-politiske konseptet hans at Vesten måtte trenge seg inn i den energirike sentralasiatiske
regionen. For å få til det var Ukraina et «geopolitisk omdreiingspunkt og
krumtapp». Det var viktig å isolere Russland som rival og så bringe landet i en
posisjon der det var økonomisk avhengig av Det internasjonale pengefondet og
militært av NATO. Etter ei svekking og destabilisering av Russland galdt det og
å hindre at Russland fekk eit samkvem med Vest-Europa og å hindre at Russland
fekk bygge olje- og gassrøyr til Europa. Så måtte Kina og Iran haldast ute.
Med trylleordet
«demokratisering av dei fossile ressursane» skulle USA klare dette. Brzezinski
reiste så til Georgia der han jobba i den gamle aserbajdsjanske oljehovudstaden
Baku for BP-Amoco og Freedom House, ein forskingsinstitusjon med hovudsete i
Washington. Om Aserbajdsjan uttalte han at der var korken i flaska som inneheld
tilgang til skattane i det kaspiske bekken og Sentral-Asia.
Grand Chessboard att
For å
komme tilbake til The Grand Chessboard så framhevar han også at botnlinja
når det gjeld utvidinga av Europa var at inga makt utanfor det eksisterande
transatlantiske systemet hadde rett til å veto deltakinga til ein kvar
europeisk stat som ville inn i EU eller NATO. Dette har jo blitt spesielt
aktuelt under den noverande Ukraina-konflikten.
Til slutt
i kapittel 3 i boka peiker han på dei statane som utgjer den kritiske kjernen i
europeisk og dermed amerikansk sikkerheit. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og
Ukraina. Min kommentar er sjølvsagt at dette ikkje hadde noko med USA sin
sikkerheit å gjere, men med sikringa av verdsherredømmet.
Med dei
amerikanske silkeveglovene av 1999 og 2006 blei det som Brzezinski skreiv her til
offisiell amerikansk politikk i området, og det har det vore sidan. Han
oppdaterte tankane sine i boka Second Chance frå 2009 og blei ein uoffisiell
tutor for president Obama, som følgde opp politikken hans.
Frå 4.
desember 2014 blei Brzezinski sine tankar om USA si dominering av den eurasisk
landmassen konfirmert som USA sin offisielle statsdoktrine i Kongressens
resolusjon H. Res. 758 med overveldande fleirtal. (mot 10 stemmer) og
kritikklaust motteke av dei europeiske vasallane i Europa. Same dag som dette skreiv
kongresslegenden Ron Paul på heimesida si «Uansvarleg Kongress erklærer krig
mot Russland». I november same år kom U.S.-Army-Training-and-Doctrine-Paper med tittelen
How to Win in a Complex World, 2020-2040 ut. Her dreier det seg om ikkje
mindre enn «full spectrum dominace» på land, i luft og på sjø. Dei viktigaste
fiendane blei peikt ut som Russland og Kina». Det er denne politikken som har
ført til situasjonen i Ukraina.
Utifrå
dette forstår vi dei fem milliardar dollar og dei andre aktivitetane til USA for
å destabilisere Ukraina og den bitre kampen med Russland om Ukraina. Obama slo
også fast at Russland ikkje lenger var ei makt å rekne med og at han ikkje
ville halde seg til Putin personleg. Dessutan forstår vi bakgrunnen for kuppet
i 2014 og alt som har skjedd etterpå. Det er USA si førebuing på å svekke Russland
og få det inn under sitt herrevelde for å kunne fortsette aggresjonen sin vidare
austetter.
Dette har no Putin sett ein stoppar for utan at USA og NATO kan gjere noko. Å demonstrere mot at han gjer dette, er ei direkte støtte til USA sin aggresjonspolitikk i området og til USA sine planar om å ta knekken på Russland og legge landa vidare austetter under seg. Men vi må også orsake dei som har gått inn for demonstrasjonar mot Putin. Folk har jo blitt halde heilt uvitande om USA sin geo-politikk og blitt marinert i USA-propaganda om at det er Putin som er aggressiv. Det er ikkje så lett å få hovudet over sausen.
Les Zbigniew Brzezinski The Grand Chessboard, 1997 og
Wofgang Effenberger Geo-Imperialismus – Die Zerstörung der Welt, 2016.
Disse forslagene må sees i lys av den felles uttalelsen mellom Putin og Xi Jinping fra deres møte under vinterolympiaden i Kina som alle bør studere. Alle disse tekstene forteller oss om den nye etter-columbiske verdensorden når USA nå er blitt for svekket til å utøve et verdensherrevelde til sitt eget beste. Avtalen mellom Putin og Xi forteller oss om de virkelige maktpolitiske forholdene i verden nå. Putin sine forslag til avtaler med USA og NATO forteller konkret hvordan forholdene mellom stater i den nye etter-columbiske epoken vil te seg fremover.
Det Putin lanserer er fornuftige prinsipper for fredelig sameksistens mellom stater som setter en stopp for USAs aggressive kamp for verdensherrevelde. En kamp som etter 2. verdenskrig har ført til uendelige ulykker for hele den alliansefrie bevegelsen, og som etter hver kveler sentrale deler av økonomien til stater som Frankrike og Tyskland og som bidro til å ødelegge den japanske økonomiske fremgangen på 1990-tallet. I tillegg ødelegger det leveforholdene for folk i selve USA. Lederne i USA selv har en så forvrengt oppfatning av forholdene i verden at de trenger mye påvirkning for å godta virkeligheten. Dessverre har deres og vasallenes massemedier spredd USAs avleggse oppfatninger og holdt seg til deres avleggse strategi.
USA og dets underbruk NATO sa blankt nei til å diskutere de viktigste punktene i avtalen. De trodde at de fremdeles kan diktere hva som skjer i den vestlige delen av det eurasiske kontinent. Det kan de ikke lenger. Ukraina selv har nektet å bøye seg for Minsk-avtalene som skulle gi de østlige områdene en stor grad av selvstyre innenfor Ukrainas grenser og har satset på å tvinge de som bor der i kne gjennom militære midler. Dette har skapt den lange krigen. Putin sin anerkjennelse av områdene som selvstendige kan nå få slutt på denne situasjonen og endelig skape fred der. USA og vasallene opptrer som «verdenssamfunnet» og fordømmer dette, mens en hel verden av alliansefrie land (120 land) og vennlige observatører (inkludert Kina) gleder seg over at det nå kan bli lettere å slippe ut av USA sitt jerngrep.
Alle bør kjenne helheten i Putins fornuftige forslag som sikkert kommer til å prege verden fremover og som vil gjøre den til et mye fredeligere sted enn den har vært under USAs herrevelde. Jeg har derfor oversatt de to tekstene under her.
Terje Valen, tirsdag 22. februar 2022.
Enighet om tiltak for å sikre
sikkerheten til Russland og medlemsstatene i Den nordatlantiske
traktatorganisasjonen
Russland og
medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO), heretter kalt
partene,
bekrefter sin
ambisjon om å forbedre relasjoner og utdype gjensidig forståelse,
erkjenner at
en effektiv respons på moderne utfordringer og trusler mot sikkerhet i vår
gjensidig avhengige verden krever felles innsats fra alle parter,
er fast
bestemt på å forhindre farlig militær aktivitet og dermed redusere muligheten
for hendelser mellom sine væpnede styrker,
merker seg at
sikkerhetsinteressene til hvert parti krever bedre multilateralt samarbeid, mer
politisk og militær stabilitet, forutsigbarhet og åpenhet,
bekrefter sin
forpliktelse til FNs charter, Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om
sikkerhet og samarbeid i Europa, 1997 Founding Act on Mutual Relations,
Cooperation and Security between the Russian Federation and the North Atlantic
Treaty Organization, 1994 Code of Conduct on Politico-Military Aspects of
Security, 1999-charteret for europeisk
sikkerhet, og Roma-erklæringen «Russland-NATO-relasjoner: en ny
kvalitet» signert av stats- og regjeringssjefene i Russland og
NATO-medlemsstatene i 2002,
har avtalt som
følger:
Artikkel 1
Partene skal i
sine relasjoner ledes etter prinsippene for samarbeid, likeverdig og udelelig
sikkerhet. De skal ikke styrke sin sikkerhet individuelt, innenfor
internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner på
bekostning av andre parters sikkerhet.
Partene skal
avgjøre alle internasjonale tvister i sine gjensidige relasjoner med fredelige
midler og avstå fra bruk eller trussel om makt på noen måte som ikke er i
samsvar med FNs formål.
Partene skal
ikke skape forhold eller situasjoner som utgjør eller kan oppfattes som en
trussel mot andre parters nasjonale sikkerhet.
Partene skal
utøve tilbakeholdenhet i militær planlegging og gjennomføring av øvelser for å
redusere risikoen for eventuelle farlige situasjoner i samsvar med sine
folkerettslige forpliktelser, herunder de som er fastsatt i mellomstatlige
avtaler om forebygging av hendelser til sjøs utenfor territorialfarvannet og i
luftrommet over, samt i mellomstatlige avtaler om forebygging av farlig militær
virksomhet.
Artikkel 2
For å løse
spørsmål og løse problemer skal partene bruke mekanismene for presserende
bilaterale eller multilaterale konsultasjoner, inkludert NATO-Russland-rådet.
Partene skal
regelmessig og frivillig utveksle vurderinger av samtidige trusler og
sikkerhetsutfordringer, informere hverandre om militære øvelser og manøvrer, og
hovedbestemmelser i deres militære doktriner. Alle eksisterende mekanismer og
verktøy for tillitsskapende tiltak skal brukes for å sikre åpenhet og
forutsigbarhet i militær virksomhet.
Det skal
opprettes telefonforbindelser for å opprettholde nødkontakter mellom partene.
Artikkel 3
Partene
bekrefter at de ikke anser hverandre som motstandere.
Partene skal
ha dialog og samhandling om å forbedre mekanismene for å forebygge hendelser på
og over det høye hav (primært i Baltikum og Svartehavsregionen).
Artikkel 4
Den russiske føderasjonen og alle partene som var medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen per henholdsvis 27. mai 1997 skal henholdsvis ikke utplassere militære styrker og våpen på territoriet til noen av de andre statene i Europa i tillegg til styrkene som var stasjonert på dette territoriet fra mai 1997..Med samtykke fra alle parter kan slike distribusjoner skje i unntakstilfeller for å eliminere en trussel mot sikkerheten til en eller flere parter.
Artikkel 5
Partene skal
ikke utplassere landbaserte mellom- og kortdistansemissiler i områder som
tillater dem å nå de andre partenes territorium.
Artikkel 6
Alle
medlemsstatene i Den nordatlantiske traktatorganisasjonen forplikter seg til å
avstå fra ytterligere utvidelse av NATO, inkludert tiltredelsen av Ukraina så
vel som andre stater.
Artikkel 7
Partene som er
medlemsstater i den nordatlantiske traktatorganisasjonen skal ikke utføre noen
militær aktivitet på Ukrainas territorium så vel som andre stater i Øst-Europa,
i Sør-Kaukasus og i Sentral-Asia.
For å utelukke
hendelser skal Russland og partene som er medlemsland i den nordatlantiske
traktatorganisasjonen ikke gjennomføre militære øvelser eller andre militære
aktiviteter over brigadenivået i en sone med avtalt bredde og konfigurasjon på
hver side av grenselinjen til Russland og statene i en militær allianse med
den, samt parter som er medlemsstater i
Den nordatlantiske traktatorganisasjonen.
Artikkel 8
Denne avtalen
skal ikke påvirke og skal ikke tolkes som å påvirke FNs sikkerhetsråds primære
ansvar for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og heller ikke
partenes rettigheter og plikter under FNs charter.
Artikkel 9
Denne avtalen
trer i kraft fra datoen for deponering av ratifikasjonsinstrumentene, og
uttrykker samtykke til å være bundet av den, med depositaren av mer enn
halvparten av undertegnerstatene. Når det gjelder en stat som deponerte sitt
ratifikasjonsinstrument på et senere tidspunkt, trer denne avtalen i kraft fra
datoen for innskuddet.
Hver part i
denne avtalen kan trekke seg fra den ved å gi passende varsel til depositaren.
Denne avtalen skal opphøre for en slik part [30] dager etter mottak av et slikt
varsel fra depositaren.
Denne avtalen
er utarbeidet på russisk, engelsk og fransk, alle tekster er like autentiske,
og skal deponeres i arkivet til depositaren, som er regjeringen i …
Gjort i [byen
…] denne [XX] dagen av [XX] to tusen og [XX].
Traktaten mellom USA og
Russland om sikkerhetsgarantier
ledet av
prinsippene i FNs charter, 1970-erklæringen om folkerettslige prinsipper om
vennlige relasjoner og samarbeid mellom stater i samsvar med FNs charter,
Helsinki Final Act fra 1975 av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa,
samt bestemmelsene i Manila-erklæringen fra 1982 om fredelig
tvisteløsning, 1999 Charter for European
Security, og 1997 Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security
between the North Atlantic Treaty Organization and the Russian Federation,
minner om at
det er utillatelig å true med eller bruk makt på noen måte som ikke er i
samsvar med FNs charters formål og prinsipper både i deres gjensidige og
internasjonale relasjoner generelt,
støtter FNs
sikkerhetsråds rolle som har hovedansvaret for å opprettholde internasjonal
fred og sikkerhet,
erkjenner
behovet for en samlet innsats for effektivt å svare på moderne
sikkerhetsutfordringer og trusler i en globalisert og gjensidig avhengig
verden,
vurderer
behovet for streng overholdelse av prinsippet om ikke-innblanding i interne
saker, inkludert avstå fra å støtte organisasjoner, grupper eller
enkeltpersoner som krever en grunnlovsstridig maktendring, samt fra å
gjennomføre handlinger som tar sikte på å endre det politiske eller sosiale
systemet til en av de kontraherende partene,
er oppmerksom
på behovet for å skape ytterligere effektive og raske samarbeidsmekanismer
eller forbedre de eksisterende for å løse nye problemer og tvister gjennom en
konstruktiv dialog på grunnlag av gjensidig respekt for og anerkjennelse av hverandres
sikkerhetsinteresser og bekymringer, samt å utarbeide tilstrekkelige svar på
sikkerhetsutfordringer og trusler,
forsøker å
unngå militær konfrontasjon og væpnet konflikt mellom partene og innser at
direkte militært sammenstøt mellom dem kan føre til bruk av atomvåpen som vil
få vidtrekkende konsekvenser,
bekrefter at
en atomkrig ikke kan vinnes og aldri må kjempes, og erkjenne behovet for å
gjøre sitt ytterste for å forhindre risikoen for utbrudd av en slik krig blant
stater som har atomvåpen,
bekrefter sine
forpliktelser i henhold til avtalen mellom USA og Sovjetunionen av sovjetiske
sosialistiske republikker om tiltak for å redusere risikoen for utbrudd av
atomkrig av 30. september 1971, avtalen mellom regjeringen i USA og regjeringen
i Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om forebygging av hendelser
på og over de høye hav av 25. mai 1972, avtalen mellom USA og Sovjetunionen for
sovjetiske sosialistiske republikker om etablering av kjernefysiske
risikoreduksjonssentre av 15. september 1987 så vel som avtalen mellom USA og
Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker om hindring av farlige
militære aktiviteter av 12. juni 1989.
har blitt enige
om følgende:
Artikkel 1
Partene skal
samarbeide på grunnlag av prinsipper om udelelig, likeverdig og uforminsket
sikkerhet og til disse målene:
skal de ikke
utføre handlinger eller delta i eller støtte aktiviteter som påvirker
sikkerheten til den andre parten;
skal ikke
iverksette sikkerhetstiltak vedtatt av hver part individuelt eller innenfor
rammen av en internasjonal organisasjon, militær allianse eller koalisjon som
kan undergrave den andre partens kjernesikkerhetsinteresser.
Artikkel 2
Partene skal
søke å sikre at alle internasjonale organisasjoner, militære allianser og
koalisjoner der minst en av partene deltar, overholder prinsippene i FNs
charter.
Artikkel 3
Partene skal
ikke bruke andre staters territorier med sikte på å forberede eller gjennomføre
et væpnet angrep mot den andre parten eller andre handlinger som påvirker den
andre partens kjernesikkerhetsinteresser.
Artikkel 4
USA skal
forplikte seg til å forhindre ytterligere østlig utvidelse av Den
nordatlantiske traktatorganisasjonen og nekte tiltredelse til alliansen av statene
i den tidligere Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker.
USA skal ikke
etablere militære baser på territoriet til statene i den tidligere unionen av
sovjetiske sosialistiske republikker som ikke er medlemmer av Den nordatlantiske
traktatorganisasjonen, bruke sin infrastruktur til militære aktiviteter eller
utvikle bilateralt militært samarbeid med dem.
Artikkel 5
Partene skal
avstå fra å utplassere sine væpnede styrker og våpen, blant annet innenfor
rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser eller koalisjoner,
på de områdene hvor en slik utplassering kan oppfattes av den andre parten som
en trussel mot dens nasjonale sikkerhet, med unntak av slik utplassering
innenfor partenes nasjonale territorier.
Partene skal
avstå fra å fly tunge bombefly utstyrt for kjernefysiske eller
ikke-kjernefysiske våpen eller utplassere overflatekrigsskip av noe slag,
inkludert innenfor rammen av internasjonale organisasjoner, militære allianser
eller koalisjoner, i områdene utenfor henholdsvis nasjonalt luftrom og
nasjonalt territorialfarvann, hvorfra de kan angripe mål på den andre partens
territorium.
Partene skal
ha dialog og samarbeide for å forbedre mekanismene for å hindre farlig militær
virksomhet på og over det høye hav, herunder enighet om maksimal
tilnærmingsavstand mellom krigsskip og fly.
Artikkel 6
Partene skal
forplikte seg til ikke å utplassere bakke-lanserte mellomdistanseraketter og
kortdistansemissiler utenfor sine nasjonale territorier, så vel som i områdene
av deres nasjonale territorier, hvorfra slike våpen kan angripe mål i den andre
partens nasjonale territorium.
Artikkel 7
Partene skal
avstå fra å utplassere atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier og
returnere slike våpen som allerede er utplassert utenfor deres nasjonale
territorier til deres nasjonale territorier på tidspunktet for traktatens
ikrafttredelse. Partene skal eliminere all eksisterende infrastruktur for
utplassering av atomvåpen utenfor sine nasjonale territorier.
Partene skal
ikke trene militært og sivilt personell fra ikke-kjernefysiske land til å bruke
atomvåpen. Partene skal ikke gjennomføre øvelser eller opplæring for generelle
styrker, som inkluderer scenarier som involverer bruk av atomvåpen.
Artikkel 8
Traktaten trer
i kraft fra datoen for mottak av siste skriftlige melding om gjennomføring av
partene i deres innenlandske prosedyrer som er nødvendige for at den skal tre i
kraft.
Begge tekstene
er like autentiske i to originaler, hver på engelsk og russisk.
«Russland og
Kina står imot forsøk fra eksterne styrker på å undergrave sikkerhet og
stabilitet i sine felles tilstøtende regioner, har til hensikt å motvirke
innblanding fra ytre styrker i suverene lands indre anliggender under ethvert
påskudd, motsette seg fargerevolusjoner og vil øke samarbeidet i de nevnte
områdene.»
Denne uttalen saman med nokre andre fakta viser at USA no har lide sitt største nederlag nokon sinne i arbeidet sitt for å vere eineherskar i verda. Under her ser du ei oversikt over USA sine kommandoområde i verda. Etter 2. Verdskrigen var USA sin politikk på det eurasiske kontinent å hindre at Sovjet-Unionen si innflyting vaks (containment) og å hindre at nokon makt på dette kontinentet fekk vekse seg så sterk at det kunne truge overherredømmet til USA. Ein viktig del av denne strategien var å få innflyting bland landa sør for Sovjet-Unionen. Difor oppretta USA ein ny geografisk kommando, CENTCOM, i 1983, for å drive undergravingsarbeid der ved å mobilisere muslimane for å svekke fienden sin. Dei to tidlegare geografiske kommando-områda var EUCOM og PACOM (begge oppretta i 1947). Då Sovjet-Unionen hadde gått i oppløysing steig ambisjonane og målet blei å ta kontroll over dei tidlegare Sovjet-republikkane, som i hovudsak låg langs den gamle Silkevegen, og innanfor CENTCOM-området. USA kom utover på 1990-talet og seinare ganske langt med å sette denne planen ut i livet. Det som no har skjedd, og som sitatet ovanfor viser, er at USA no er stengd ute frå dette området.
Men der er
ikkje alt. Dei er og stengd ute frå Iran. I røynda er det no berre Den arabiske
halvøya, Israel, Jordan, Libanon og Pakistan som er under noko innflyting frå
USA. USA har mist eit hovedområde i den strategien som blei utarbeidda å
1990-talet og følgt opp seinare.
Men dette er ikkje alt. Då Sovjet-Unionen var gått i
oppløysing gjekk også USA over frå containment-politikken til rollback-politikken
for å få alle landa vest for Russland under sitt herredømme. Den utpeikte sona
som USA måtte spesielt måtte ha kontroll med i Europa for å sikre den vestlege
delen av Eurasia for seg, var Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina.
Når no Russland endeleg set foten ned for framrykkinga til
USA austover og nektar Ukraina medlemskap i NATO, så er det et kraftig slag mot
USA sine planer om å ha full kontroll her, slik dei tenkte at det skulle gå
etter det kuppet dei organiserte der saman med dei viktigaste
nazi-organisasjonane i landet i 2014.
Ovanfor
ser du ei skisse frå Brzezinski si bok The Grand Chessboard – American Primacy
and its Geo-strategic imperatives frå 1997. Her har Brzezinski teikna inn
dei nykkelområda som USA må ha kontroll med, for å sikre hegemoniet sitt over euro-sida
av Eurasia.
Men det er
heller ikkje nok med det. Gjennom den siste tida har både Frankrike og Tyskland
lagt seg på ein annan linje enn USA i Ukraina-konflikten. Macron inngår ein
stor økonomisk samarbeidsavtale med Kina som stør Russland fullt ut i
Ukraina-saka, og legg vekt på å finne ei løysing som også Russland kan godta. Frå
Tyskland blir det gitt klart signal om at medlemskap i NATO ikkje kjem på tale
no, og kanskje aldri. USA har blitt så svakt at det er mogleg for vasallane å
ikkje følgje «keisaren» slavisk.
Heile
spelet til Biden når det gjeld Ukraina er berre for å dekke over at USA ikkje
kan gjere noko for å motstå realiteten i kravet om at Ukraina ikkje skal inn i
NATO. Leiinga i Ukraina er full av illusjonar om kva dei kan få til og kva verkeleg
hjelp dei kan få, sjølv om NATO-sekretær Stoltenberg som vanleg har funger som «his
master’s voice» og sagt at NATO ikkje kjem til å gripe inn militært om Russland
skulle annektere heile landet. Men det har ikkje Putin nokon plan om. Han har sagt
kva planen er – ein skikkeleg sikkerhetsavtale i Europa som også tar omsyn til
Russland sine sikkerheitsbehov like ved sine eigne grenser og ikkje berre dei
til USA, som ligg nokre tusen mil unna.
Alt i alt
er foten no sett ned for USA sine planar om verdsdominans ved å dominere det
eurasiske kontinent. Dette kjem berre av at USA no har blitt så veikt på alle
frontar, også dei militære, at dei ikkje lenger kan krige og true seg til alt
dei ønskjer. Og det er bra for verda. Også norske politikarar må etter kvart
innrette seg etter denne nye verdsordenen.
Det skjer
no store og raske endringar i verda. Russland har sett foten ned for vidare aust-utviding
av det amerikanske strategar kallar USA sitt europeiske bruhovud for erobring
av heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.
Vi sett
ei enorm styrkeendring vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei
kraftig styrking av den alliansefrie rørsla att. Høgdepunktet var konferansen i
Beograd i oktober i fjor for å feire 60-årsdagen for starten på rørsla. Under
møtet vedtok dei 105 statane som deltok ei utsegn der dei peikte på at den
alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og særleg Kina si rolle i
rørsla har ført til dette. Dei understreka at dei kjempa for at dei fem
prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og innhaldet i FNpakta må
følgjast av alle, og kritiserte dei som tar seg til rette i andre statar klar.
Dette har
no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin
og Xi Jinping i
høve OL ved Beijing. I heile verda blir ho studert nøye. Alle bør lese ho. Ho
varslar ei ny tid for berekraftig utvikling i verda. Dei gjer det klart at USA
sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent har
mislukkast og at USA sin verdsdominans er slutt. Det tyder at USA no må ta
konsekvensane. Dei må gi opp dette målet for utanrikspolitikken sin, og slutte
med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape
opinion for undergraving og regimeendring. Utsegna slår fast et det er eit lite
mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne
politikken.
Dette er
ei realitetsorientering. Dei slår fast at alliansen mellom England og deira avleggarar
i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane i NATO og EU har følgt
til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er marinert av amerikansk
propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å forstå.
Putin og
Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina
aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å
organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med
valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og
prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt
ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet.
Alle veit
også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar
etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke
sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er
fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir
skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.
Samstundes
skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av
verda. Alle ser at demokratiet i USA er eit pengestyrt oligarki og at USA fell
saman med aukande fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve
Kongressen. USA er ikkje lenger noko å trakte etter.
Utsegna set mot dette opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba» Jugoslavia i 1999. Dei bomba då eit land som ikkje hadde angripe noko NATO-land. Det er utanfor sjølve målet med NATO som forsvarsallianse og innleie epoken då NATO blei ei aggressiv makt mot statar utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar, tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til og med grunnloven i fleire NATO-land.
Det var
den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin
«Grand Strategy» som vart nedfelt i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand
Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk
dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997
og i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Obama følgde opp – med fryktelege resultat
for ofra. Trump ville nærme seg Russland, men leiarane i Det demokratiske
partiet hindra det. Så var han dum og gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden følgjer
begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.
No er vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for alvor. Vinden snur. Vi kan følgje opp Putin og Xi Jinping si utsegna som opnar for fredeleg utvikling verda. Den store aggressoren, USA, må vende tilbake til seg sjølv, satse på velferd for sitt eige folk og ikkje bruke enorme ressursar på å vinne hegemoni over andre statar. Alle bør no skunde på denne utviklinga. Vi må hindre at USA si aggressive framferd provoserer fram ein krig i høve Ukraina.
Det skjer no store og raske endringar i verda. Eit teikn på dette er at Russland har sett foten ned for vidare utviding av det som amerikanske strategar har kalla USA sitt strategiske, europeiske bruhovud for å kunne erobre heile det eurasiske kontinent, nemleg områda under NATO-EU.
Det er
ikkje tilfeldig at dette kjem no. I dei siste åra har vi sett ei enorm styrkeendring
vekk frå anglo-amerikansk verdsdominans. Vi har sett ei kraftig styrking av den
alliansefrie rørsla att, med nytt høgdepunkt under konferansen for å feire
60-årsdagen for opprettinga i Beograd, der rørsla blei starta i si tid. I ei
utsegn etter møtet av dei 105 statane som deltok blir det vist til at den
alliansefrie rørsla no er sterkare enn nokon sinne, og det er særleg Kina si
rolle i rørsla som har ført til dette. På møtet blei det understreka at dei
kjempa for at dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar og for
at innhaldet i FNpakta må følgjast av alle. Og kritikken mot dei som tar seg
til rette i andre statar var klar.
Dette har no blitt ført vidare i utsegna etter møtet mellom Putin og Xi Jinping i høve OL ved Beijing. Denne utsegna blir no studert av leiarane i alle statar og politiske og sosiale rørsler i heile verda. Alle bør lese ho. Kva går fram av denne utsegna? Ho varslar ei ny tid når det gjeld berekraftig utvikling i verda. Dei to statsleiarane gjer det klart at USA sin «Grand Strategy» for dominans på heile det eurasiske kontinent er eit lukka kapittel og at USA sin verdsdominans også er slutt. Det tyder at USA no må ta konsekvensane av det ved å gi opp dette som målet for utanrikspolitikken sin, og slutte med krigar, undergraving og villeiande og svartmalande propaganda for å skape opinion for undergraving og regimeendring. Og dei slår fast et det er eit lite mindretal av statar, med den angloamerikanske verda i sentrum, som står for denne politikken.
Med det
understrekar dei den nye realiteten i verda. Dei slår fast at alliansen mellom
England og deira avleggarar i USA, Canada, Australia og New Zealand, som vasallstatane
i NATO og EU har følgt til no, er svært isolert i verda. Noko vi, som er
marinert av amerikansk propaganda gjennom tiår, har litt vanskeleg for å
forstå.
Putin og Xi Jinping veit at USA-NATO må stanse framrykkinga si i Europa, at Ukraina aldri kjem til å komme inn under USA sin dominans, sjølv om dei var med på å organisere eit kupp der i 2014, då dei innsette ein vasallpresident med valdeleg hjelp frå nazi-rørsla der. Og sjølv om dei raslar med sablane no og prøver å overtyde oss om at Russland vil gå til angrep. Noko som sjølvsagt ikkje står til truande. Og det veit eigentleg alle i dette spelet. Når forsvaret si etterretningsteneste og «Nasjonal sikkrehetsmyndighet» i Klassekampen i dag snakkar om «trusler i øst» så er det sjølvsagt truslar mot USA sitt verdsherrevelde dei snakkar om. Dei har enno ikkje forstått at tida no er inne også for vasallstatane under USA til å gjere opprør mot keisaren dersom vi skal kunne skape fred i Europa og verda.
Alle veit
også at vasallstatane i Europa lid under USA sin dominans og eigentleg lengtar
etter å sleppe ut or han. Dei har store økonomiske interesser av å auke
sambandet med Russland og Kina. Dei veit også at Russland og Kina ikkje er
fiendar og at det etter kvart går opp for alle at dette fiendebiletet blir
skapt av USA for å halde vasallane i age og under sin kontroll.
Samstundes
skjer det eit ras vekk frå USA sin dominans frå statar over store delar av
verda. Alle har sett at USA-dominans med
hjelp frå organ som dei har tatt kontroll over, FN, Det internasjonale
pengefondet og Verdsbanken, NGOane har ført til stort elende for dei landa som
har blitt utsett for det. Dessutan ser alle at det såkalla demokratiet som USA seier
dei kjempar for, i landet sjølv er eit reint oligarki der politikarane er kjøpt
og betalt av storfinansen. Dessutan ser dei at USA fell saman med aukande
fattigdom, fiendtlege indre motseiingar og storming av sjølve Kongressen. USA
er ikkje lenger noko å trakte etter.
Mot dette
set Putin og Xi Jinping opp dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens og det reelle innhaldet i FNpakta som alliansane
rundt USA og England har brote i eitt sett og i ekstrem grad etter at NATO «fredsbomba»
Jugoslavia i 1999. Denne bombinga føregjekk mot eit land som ikkje hadde angripe
noko NATO-land. Det var derfor utanfor sjølve målet med NATO som ein
forsvarsallianse og innleie epoken det NATO blei ein aggressiv makt mot statar
utanfor alliansen sjølv. I 72 timar bomba USA-NATO bruer, marknadsplassar, fabrikkar,
tv-anlegg, sjukehus og mykje anna med det tydelege målet å demoralisere folket
der. Det var ei krenking av mest alle gjeldande avtalar og konvensjonar og til
og med grunnloven i fleire NATO-land.
Det var den første store aggresjonen for å ta kontroll med heile Eurasia ifølgje USA sin «Grand Strategy» som vart utforma og nedskriven i Zbigniev Brzezinski si bok The Grand Cessboard – American Primacy and its Strategic Imperatives (Amerikansk dominans og dei naudsynte geostrategiske krav ut frå det)frå 1997 og nedfelt i amerikanske lovar frå 1999 og 2006. Ein politikk som Obama dessverre prøvde å følgje opp – med fryktelege resultat for dei som vart angripen. Då Trump ville nærme seg Russland vart han angripen med alle krefter av leiarane i det demokratiske partiet, og måtte gje opp det. Han var samstundes så dum at han gjekk til økonomisk åtak på Kina. Biden prøver å følgje opp begge spora utan å ha ein sjans til å klare det.
No er
vidareføring av «Grand Strategy» blokkert på avgjerande vis, og kampen for å få
den USA-leia anglo-amerikanske imperialismen til å halde seg til FNpakta med
dei fem prinsippa for fredeleg sameksistens mellom statar, har tatt til for
alvor. Derfor snur vinden no. Viss vi kan følgje opp det Putin og Xi Jinping
varslar i utsegna si, så opnar det seg faktisk eit stort rom for fredeleg utvikling verda. USA, verdas folks fiende nummer ein
for tida, USA, må vende tilbake til seg sjølv og satse på å skape gode tilhøve
for sitt eige folk i staden for å bruke sine enorme ressursar på å vinne
hegemoni over andre statar. Også for det norske folket og den norske regjeringa
er det viktig å skunde på denne utviklinga. Og først bod no er å hindre at USA
klarer å provosere fram ein krig i høve Ukraina.
Med kronikken «Folkemord for åpen scene» i KK 7.2.22 av Stig O. Johannesen, professor ved Nord Universitet, har avisen åpnet på vid vegg for CIA sin antikinesiske propaganda. Professoren viser til «et uavhengig britisk eksperttribunal» som kilde, men han sier ikke hva slags tribunal det er. Det har sine grunner. Tribunalet er kalt Uigur-tribunalet. Det er en etterfølger etter det såkalte Kina-tribunalet. Tribunalet er grundig avslørt av Grayzone som et organ for regimeendring Kina og separatistopprør i Xinjiang i hovedsak finansiert og ledet av CIA gjennom sine organer og personer.
Ettersom mitt innlegg i Klassekampen om dette har fått et tilsvar som forsvarer kritikken mot Kina, har jeg laget en utvidet versjon av forrige innlegg på denne bloggen for å vise til flere kilder som har undersøkt denne kritikken nøye.
Flere aviser i verden meldte om de blodige aksjonene til
wabistene i Xinjiang fra 1990 og fremover. Grayzone har plukket frem flere av
dem. De skriver at i virkeligheten utfoldet det seg en separatistisk
terrorkampanje i Kinas Xinjian fra tidlig på 1990-tallet og fremover. En
voldelig ekstremistisk minoritet av uigurer var blitt radikalisert av
wahab-fundamentalisme importert fra Saudi-Arabia, slik LA Times forklarte in 2016.
Mange av disse wahabistene har deltatt i kampene i Syria mot det lovlige regimet der, og flere av dem har også kommet hjem igjen til Kina. Dette har den USA-ledete verdenspresse nå «glemt» fordi det ikke passer deres herre, USA, å opplyse om at den undertrykkingen som finner sted i Xinjiang springer ut av myndighetene i Kina sin kamp mot voldelige jihadister og separatister i en provins i sitt eget land. Som vi skal se representerer Johannesens «tribunal» nettopp disse kreftene.
Det såkalte
tribunalet ble lansert den 3. september 2020 med bistand fra en ikke-statlig
organisasjon (NGO), The Coalition for Genocide Response. Tribunalet ble
opprettet som svar på en anmodning fra Dolkun Isa, president for World Uyghur
Congress (WUC). Presidenten ba formelt Sir Geoffrey Nice QC, en britisk
advokat, om å opprette og lede nemnda. WUC er delvis finansiert av National
Endowment for Democracy (NED), et internasjonalt program fra Central
Intelligence Agency (CIA) i USA.
En artikkel
publisert av det USA-baserte nyhetsnettstedet Grayzone avslørte at WUC er et
USA-støttet høyreorientert regimeendringsnettverk som arbeider for Kinas fall.
Det er sterkt avhengig av amerikansk finansiering og politisk veiledning. WUC
har blitt et politisk verktøy for USAs nye kaldkrigs- og mediekampanje mot
Kina. Det arbeider for løsriving av Xinjiang fra Kina og regimeendring i Kina.
Nesten alt som vises i vestlige medier om Kinas uigur-muslimer er produktet av
en nøye unnfanget mediekampanje generert av WUC, som er finansiert og trent av
USA.
WUC, med
hovedkontor i München, Tyskland, har blitt støttet av NED. Mange prosjekter
tilknyttet WUC og dets tilknyttede organisasjoner får også penger fra NED. For
eksempel er Uyghur Human Rights Project (UHRP) det hovedprosjektet som spant ut
av Uyghur American Association (UAA) og NED. UHRP ble grunnlagt av UAA i
2004. NED ga UHRP hele 1.244.698 dollar mellom 2016 og 2019, ifølge Grayzone.
Mange ledende medlemmer av WUC har også jobbet i ledende stillinger for Radio Free Asia (RFA) og Radio Free Europe / Radio Liberty. Disse amerikanske regjeringsdrevne nyhetsbyråene ble opprettet av CIA under den kalde krigen for å sende propaganda inn i Kina og Sovjetunionen, og for å vekke motstand mot kommunismen langs grensene i disse landene, ifølge Grayzone.
Fra land i den alliansefrie bevegelsen finner vi også meninger om saken.
Den nye runden med beskyldninger mot Kina går ikke utover det vi har hørt før og som ikke står til troende. Professor Johannesen kjenner åpenbart ikke til disse opplysningene. Hvis han gjør det er han talerør for USA og CIA sin kampanje for å destabilisere Kina eller for å styrke de wabistiske terroristene og separatistene som vil rive Xinjiang ut av Kina. Er han det, bør han flagge det.
For Klassekampens kronikk- og debattredaktør er det selvfølgelig et lavmål å ta inn denne kronikken uten at opplysningene ovenfor blir nevnt. Det går inn i USA sin kamp for å opprettholde sitt herredømme i verden og deres verdensomspennende svartmalingskampanje mot alle land som ikke vil danse etter deres pipe.
Det er virkelig umåtelig trist at Klassekampens kronikk- og debatt redaktør, Tollef Mjaugedal tok inn denne CIA-propagandaen i sin avis uten at det ble vist til kilden. Det underminerer avisens integritet.
Bergensavisen hadde 2.2.2022 eit to-siders oppslag der dei skreiv om at «OL-vertslandet får kritikk av menneskerettighetsorganisasjoner». Den sentrale påstanden er at «Ifølge menneskerettsorganisasjoner har Kina internert over 1 million uigurar i leire i Xinjiang-provinsen, der de utsettes for tvangsarbeid, tvungen sterilisering, tortur og indoktrinering». Avisa viser særleg til Human Rights Watch.
Det burde
i dag vere merkeleg at eit medium går på desse organisasjonane sine
framstillingar. Alt frå 2012 vart det gjennomførd grundige undersøkingar som
viste at dei fleste såkalla humanitære organisasjonane i dag er reiskap for «Vesten»
si mjuke makt. Det vil først og fremst seie reiskap for USA og oligarkane der. Eg
skal her vise til tre slike undersøkingar. Dei to første er utførd av den
uavhengige undersøkande journalisten Cory Morningstar og den siste av Patrick Henningsen.
Cory
Morningstar utførde to undersøkingar, ei i 2012-13 og ei i 2017.[i]
Patrick Henningsen si undersøking vart publisert 15. mars 2016.[ii]
For heile verda, med dei alliansefrie statane i spissen, er det kjende saker. I
Haiti er det ein grueleg realitet.[iii]
Det er berre i land som held seg til det USA-leia mediebiletet dette er ukjend.
Det gjer sjølvsagt at vi heile tida får presentert USA sin propaganda gjennom
desse humanitære organisasjonane som ikkje lenger er ikkje-statlege.
I dag
veit vi at Human Right Watch, saman med Avaaz, Amnesty International og
hundrevis av andre slike organisasjonar har vorte finansiert av USA gjennom USAID[iv],
CIA sin underavdelingar, Carnegie, Soros, Bill Gates og USA sine vasallstatar i
Europa, og at dei blir brukt systematisk i USA sitt arbeid for å halde på
verdsherreveldet sitt.
Eit tidleg eksempel – Haiti
Eg skal
først sjå på ei utvikling i Haiti som begynte lenge før dei undersøkingane eg
har vist til ovanfor, men som er typisk. Vi begynner med då Aristides i 1994
kom tilbake til Haiti etter sitt besøk i Washington.
Då blei han tvinga til å signere ein avtale kalla Governor’s Island Accord som tillèt internasjonale institusjonar å drive Haiti og tillèt NGOar full opning i eit land der dei demokratiske institusjonane var blitt systematisk underminert. Då han fekk makta tilbake i 1994 var det under dei mest gagnlege vilkåra som var sett fast av Clinton i Det kvite huset og Wall Street. Dei ville at Haiti skulle bli ein maquiladora – eit skattefritt område som skulle tene dei multinasjonale korporasjonane. Fordi Haiti ikkje klarte å betale avdrag på gjelda si i 1998 gjekk dei til det internasjonale pengefondet (IMF) som kravde innsparingspolitikk. Aristides klarte ikkje å møte krava til IMF og det fekk IMF til å fryse fond som skulle til regjeringa. NGOane fekk ikkje nokon frys, så pengar flaut inn til dei. USA sitt Agency for International Development (USAID), som blei skapt i 1961, er finansiert av den amerikanske regjeringa og finansierer – i sin tur – NGOar.
Grupper som blei finansiert av USAID opplevde stadig auke i budsjetta sine etter 1998 (i 1995 tvinga Kongressen i USA USAID til å stanse finansiering av regjeringa i Haiti og bestemde at dei berre skulle finansiere NGOar). I 1995 fortalde Clinton sin viseutanriksminister til Senatet i USA at «sjølv etter vi gjekk ut i februar 1996» – han viste då til ein planlagt uttrekking av amerikanske militære styrker – «vil vi fortsette å ha makta ved hjelp av USAID og den private sektor». USAID finansierte tusenvis av NGOar, som fremma USAID sin agenda i landet. USAID arbeidde for å omdanne jordbruket på Haiti til ei eksportretta dyrking, dei jobba for å hindre lover om minimumsløn (som då Aristides prøvde å få opp minimumsløna frå 33 cent per time til 50 cent per time), og dei arbeidde for å få inn mathjelp som dumpa «fri» ris som blei dyrka av amerikanske bønder (og kjøpt av fonds frå USAID) og øydela Haiti sin eigen risproduksjon. USAID støtta private skular og undergrov offentlege skular og program for å lære vaksne å lese og skrive. Dei avskaffa importtoll på mat slik at kyllingfarmar i USA kunne dumpe dei delane av kyllingen som dei ikkje ville ha på Haiti og dermed øydela dei Haiti sin eigen fjørfeproduksjon.
Her ser
vi noko av systemet.
Morningstar si samanfatning
om det humanitær-industrielle kompleks
Morningstar
samanfattar hovudresultatet av den første undersøkinga slik:
«Denne
undersøkande rapporten granskar dei viktigaste grunnleggarane av Avaaz, så vel
som andre viktige søsterorganisasjonar tilknytt
Avaaz som, hand i hand med Rockefellers, George Soros, Bill Gates og
andre mektige elitar, formar det globale samfunnet omhyggeleg ved å utnytte og
bygge videre på strategisk psykologisk marknadsføring, mjuk makt, teknologi og
sosiale media – og formar offentleg konsensus, og dermed aksept, for illusorisk «grøn økonomi» og den nye
utgåva av kolonialismen frå 2000-tallet. Ettersom vi nå lever i ei verd som er bortanfor det som
er farleg, må samfunnet vere klar over,
vere i stand til kritisk å analysere og til slutt avvise det nye angrepet av
nøye orkestrert avpolitisering, temjing av befolkning, av propaganda og
feilinformasjon som blir skapt og ført vidare av føretakseliten og dei noverande
maktstrukturane som støttar agendaen deira. Det ideelle industrielle komplekset
må vi forstå som ei drivkraft og eit maktinstrument, sjølve støtta og
grunnlaget for imperiet sin dominans.»
Hennings si samanfatning
om det humanitær-industrielle kompleks
I starten
av Hennings si undersøking kan vi lese hans konklusjon:
Tross alt så 1900-tallet ei rekke feil frå ulike regjeringar for å dempe og stoppe nokre av dei mest forferdelege framvisingane av folkemord og brotsverk mot menneskeheita. Døra har blitt opna for at mange hjelpeorganisasjonar og menneskerettsorganisasjonar kan spele ei større rolle i å moderere internasjonale saker. Men ved nøyare ettersyn finn vi ein av de mest uheldige realitetane i geopolitikken frå 2000-tallet. Sjølv om mange hjelpeorganisasjonar som arbeider for menneskerettar fortsett å marknadsføre seg sjølv som «nøytrale» og «ikkje-partiske», er røynda noko heilt anna. Med offentleg skepsis på eit all-time high er faren klar: Viss interessekonfliktar ikkje blir adressert på ein seriøs måte truar dei med å undergrave truverdet til heile den ikkje-statlege organisasjonssektoren (NGO) internasjonalt.
Eit vanskeleg aspekt ved å analysere denne kampen for «oppfatnings-styring» er at dei fleste menneskeretts- og hjelpeorganisasjonar er bemanna og drive av gode, hardtarbeidande og ekstremt velutdanna individ, mange av dei utfører rollene sine med eit altruistisk hjarte og med dei beste intensjonar. For det meste er mange uvitande eller uinteresserte i kven som faktisk finansierer organisasjonane deira og kva desse økonomiske strengane betyr når det gjeld kva ein gitt organisasjon si haldning vil vere til et eit kvart spekter av geopolitiske spørsmål eller militære konfliktar. Det er absolutt sant at oppriktige og dedikerte kampanjar frå organisasjonar opp gjennon åra har bidradd til å frigjere personar som er urettmessig fengsl, og det er oppnådd på grunn av ein prosess for å skaffe rettferd for dei det gjeld. Det er også sant at mange av dei same organisasjonane har bidratt til å auke medvitet om mange viktige sosiale og miljømessige spørsmål.
På grunn av auka finansiering frå føretaksinteresser og direkte koblingar til statlege og politiske tenketankar dei siste åra, har desse organisasjonane blitt stadig meir politisert, og tettare knytt til vestlege «innflytings-agentar». Som et resultat kan vi argumentere for at desse «menneskerettsorganisasjonane» på mange nivå kan bidra til sjølve problemet dei hevder å jobbe med løyse – at dei er årsak til meir liding, daud og ustabilitet over hele verda gjennom deira marknadsføring av dei utanrikspolitiske måla til Washington, London, Paris og Brussel.
Problemet
er både systemisk og institusjonelt. Som eit resultat har mange av den vestlege verdas leiande menneskerettsorganisasjonar
med base i Nord-Amerika og Europa blitt spegelbiletet av ein vestleg utanrikspolitisk
agenda og blitt verkelege mellommenn[v]
for propagandaen for intervensjonar.»
Som Morningstar påviser er nett Human Rights Watch ein av dei første av dei humanitære organisasjonane som var med i dette spelet. Systemet var oppe og gjekk tidlegare, men det var med data-alderen og under Barak Obama at det verkeleg eksploderte. Det ville jo eg vere naivt å tru at verdas einast supermakt ikkje ville bruke dei nye dataverktøya i arbeidet for å halde på og sikre verdsherreveldet sitt.
Taber si innleiing til
Morningstar sine undersøkingar
Innleiing
til Cory Morningstar sin undersøking av NGOane av Jay Taber i Intercontinental Cry:
I den nyskapande
studien sin, Science of Coercion (Vitskapen om tvang) observerte Christopher
Simpson[vi]
at vi kan forstå kommunikasjon både som ein kanal for og sjølve stoffet i menneskeleg
kultur og medvit. Som Simpson merka seg,
er psykologisk krigføring bruken
av massekommunikasjon i moderne sosiale konfliktar.
I USA sitt Army War College manual om psykologisk krigføring, er det uttalte målet å øydelegge fienden sin vilje og evne til å kjempe ved å ta frå dei støtte frå allierte og nøytrale. Nokre av metodane som blir brukt i handboka er å så usemje, mistillit, frykt og håpløyse.
I tiåra
sidan desse publikasjonane først blei publisert, har ei ny form for psywar dukka
opp i form av falskt håp. Med uavgrensa finansiering og organisatorisk støtte frå
stiftelsar som Ford, Rockefeller, Gates og Soros, har USA no, for regjeringspropagandaen
sin, ein enorm ny hær av ideelle organisasjonar som, saman med føretaksmedia og
den akademiske verda, fungerer både som ein tredje fløy av masse-medvit og ein femtekolonne
for destabiliserings-kampanjar over heile verda. (Vi kan no føye til okkupasjonar.
Merknad frå T.V.)
Når Cory Morningstar fangar Simulacrum[vii] i sin fleirdelte serie om det humanitær-industrielle komplekset, er temjinga av befolkninga gjort, og det einaste spørsmålet som står att er kva som vil skje viss og når denne kapitalistiske aktivismen blir sett som det han er. Ved å følgje pengane frå aristokratiske avleggarar til dei blir brukt for å skape falsk håp gjennom NGOane Avaaz, MoveOn og Change, går Morningstar gjennom glaset for å avsløre korleis frivillige organisasjonar har blitt eit viktig verktøy for global dominans ved å bruke sosiale media som eit middel for sosial manipulasjon.
Når røyken som er skapt av falske progressive blir rydda, er alt som er att ei industriell øydemark av falsk håp og reelle truslar. Når forræderia til dei frivillige organisasjonane som Amnesty International og Human Rights Watch er kjend, kan vi endeleg begynne å utøve ansvaret vårt. Fram til då fortsett program som Democracy Now å vere lite meir enn vaksne versjonar av Sesame Street leikar for[viii] Che brigadar.[ix]
Med dette
er du oppmoda om så sjå nærare på undersøkingane av det humanitær-industrielle
kompleks av NGOar.
De grunnleggende trekkene ved USA og NATO sin geo-politikk har en lang historie og siste versjon ble utformet mot slutten av 1990-tallet på grunnlag av en analyse av hvordan styrkeforholdet mellom viktige stater ville utvikle seg i løpet av mer enn en generasjon. Analysen er nedfelt i Brzezinskis bok The Grand Chessboard fra 1997.
Brzezinski hevdet at det langsiktige målet med USA sin geo-politikk var å hindre kaos på eurasiske kontinent ved å få til et samarbeid mellom Europa, Russland, Kina og gjerne Iran under USAs ledelse. For å klare dette måtte en hindre at det vokste frem stater i Eurasia som kunne true USAs hegemoni der. En regnet i 1997 med at dette kunne gå ganske greit. Grunnen til det var at Sovjet-Unionen var oppløst og USA hadde hatt stor fremgang med å komme seg inn i de tidligere sovjetrepublikkene i sør. Samtidig så det da ut til at Russland ville ta lang tid på å reise seg som en stormakt igjen, om de noensinne kom til å klare det. I tillegg mente en at Russland under Jeltsin ville være åpen for det nyliberale systemet som USA og andre vestlige land jobbet med å innføre der. Dessuten var den økonomiske utviklingen i Kina kommet ganske kort, og landet hadde åpnet opp for utenlandske investeringer.
I USA regnet en da med at også Kina ville nærme seg det
amerikanske økonomiske systemet. Dermed ville det være mulig å opprette
forbindelser både med Russland og Kina som ville sikre USA-dominans på det
eurasiske kontinent. Avtaler med Iran ville og være mulig å få til. Lederne i
USA regnet det også som usannsynlig at Russland og Kina ville kunne finne
sammen, eller at Iran og India også kunne slutte seg til et slikt samarbeid.
Dermed mente de at USA ville kunne beholde grepet om området vest for Kina og sør
for Russland. Finansieringen av Taliban i Afghanistan og den seinere
amerikanske okkupasjonen var en del av denne strategien.
En viktig del av USAs strategi var å utvide østover det som de kaller USAs brohode i Eurasia, nemlig de europeiske landene som er med i NATO og EU. Brzezinski er helt klar på at disse landene er USAs brohode og vasaller. Og det har han selvfølgelig rett i. Denne utvidingen ville ikke være så vanskelig fordi Russland var svakt og ledelsen der ganske USA-vennlig. Vi kan si at opp til nylig har dette gått etter planen.
I disse dager kan det være verd å minne om at Brzezinski i
nevnte bok også legger frem et lengre løp for USA sin geopolitikk i Europa. Den
ene delen er stadig utvidelse av NATO og EU østover mot Russland og den andre
er at han særlig peker ut fire nøkkelstater der USA må beholde og skaffe seg
hegemoni. Det er Frankrike, Tyskland, Polen og Ukraina. Arbeidet med USA
undergravingsarbeid og kupp i Ukraina
med regimeskifte der ble trappet opp fra denne tiden.
Seinere ble det fulgt opp av, for eksempel, de svært dødelige sanksjonene mot folket i Irak som førte til at mer enn 550 000 barn døde. Da Madeleine Albright seinere sa at det var verd det, fikk vi et uhyggelig, feminint glimt av aggressoren USA. Antallet barn som døde var en tiendedel av antall jøder som ble drept under nazistene, og i Irak var de drepte bare barn. Det minner om ånden fra folkemordet på indianerne – som også var verd det.
Et typisk tegn i tiden var en uttalelse fra Thomas Friedman,
spesialrådgiver for utenriksminister Madeleine Albright under
Clinton-administrasjonen. Han uttalte: «For at globaliseringen skal fungere, må
ikke USA være redd for å handle som den supermakten den virkelig er […]
Markedets usynlige hånd fungerer aldri uten en synlig knyttneve. McDonalds kan
aldri vokse uten McDonnel Douglas, produsenten av F-15 flyene. Den hånd som
sikrer den internasjonale sikkerheten for Silicon Valleys teknologi heter
hæren, flyvåpenet, marinen og USAs marinejegere».[i]
Dette var under opptrappingen til aggresjonen mot Jugoslavia som har blitt
fulgt opp med mange lignende.
Tidligere FNs spesialutsending for retten til ernæring, og
visepresident i Den rådgivende komité til FN om menneskeretter, Jean Ziegler,
sier det slik: «Med sammenfallet av det sovjetiske imperiet i august 1991,
forsvant situasjonen der det var to poler på planeten for statene. På ruinene
av den gamle verden ble det skapt et nytt tyranni: det som oligarkene i den
globale finanskapitalen utøver.»[ii]
Og som han påpeker andre steder, så hører de fleste av dem hjemme i USA.
Vurderingene til disse oligarkene og deres talspersoner, med Brzezinzki som fremste talsmann, inneholdt vesentlige feilvurderinger. Et viktig grunn til at feilvurderinene fortsatte og fikk slike store konsekvenser var at Brzezinski fikk svært stor påvirkning på Barak Obamas utenrikspolitikk. Under starten av Obamas valgkamp i 2008 ga Brzezinski ut sin siste svært innflytelserike bok, Second Chance, der han kritiserer presidentene Bush sr, Clinton og Bush jr for at de ikke hadde klart å sette hans geo-strategi ut i livet og klart å skape et system med varig amerikansk overherrdømme i Eurasia. Nå var det opp til Obama å klare dette ved å opparbeide gode forhold til Europa og Kina, og så isolere og om mulig destabilisere Russland. De mislykkete planene for USAs herredømme på et eurasiske kontinent skulle nå sikres gjennom utvidelse av NATO mot øst. NATO-medlemskap for Ukraina ble sett på som helt nødvendig for at USA skulle oppå sitt mål, og alle forsøk fra Russland på å beholde sin innflytelse i Ukraina skulle brennemerkes som imperialisme. Så for de som er tilhengere av USAs og NATOs avleggse geopolitikk er kampen om Ukraina avgjørende for at USA skal kunne nå sitt mål om å beherske Eurasia. De store feilvurderingene som denne strategien bygger på gjør nå at denne strategien allerede har spilt fallitt. Derfor kan Russland endelig sette foten ned for videre USA/NATO-ekspansjon østover. President Donald Trump hadde forstått dette, men det demokratiske partiet sin frenetiske kamp mot hans forsøk på å komme Russland i møte, stanset forsøket. Så kom demokratenes Biden og fortsatte ut fra Obamas avleggse strategi.
I etterordet til 2016 utgaven av The Grand Chessboard ser vi at Brzezinski fremdeles har flere feile vurderinger av tiden etterat førsteutgaven kom ut. Men en ting har han rett i når han til slutt i etterordet skriver «I dag trenger ikke lenger verden et Amerika som er tilfreds med å gå inn i ensidige kriger, men en global supermakt som innser den forgjengelige naturen til dens enestående førsteplass og derfor søker å utvikle en mer multipolar verdensorden. Mens landskapet har endret seg har USA fremdeles en strategisk misjon.»
Så skal vi se på de alvorlige feilvurderingene som USA nå «lider» under.
Feilvurdering 1 – Kinas vekst
En av de viktigste var vurderingen av den økonomiske
utviklingen i Kina. Her tenkte en at det ville ta mer enn en generasjon, og
sannsynligvis en god del mer, før landet hadde klart å komme opp på et nivå som
kunne gjøre det til en utfordrer for USA. Brzezinski skrev dette i boken sin og
uttalte det samme i et intervju med en tysk avis så seint som i 2001. Denne
feilvurderingen var forståelig ut fra lederne i USA sitt syn på kinesernes
evner til å klare det samme som hadde gjort USA til en stormakt fra siste del
av 1900-tallet og fremover til 1.
verdenskrig, og en supermakt i løpet av 2. verdenskrig, nemlig en svært rask
industrialisering. Brzezinski legger vekt på dette momentet når det gjelder
fremveksten av USA som en verdensmakt.
Men fra omtrent 2004 skjedde det ting ganske raskt som
endret dette bildet. I 1990 hadde Kina 1 bedrift på Fortunes liste over verdens
500 største. Det hadde økt relativt sakte frem til 2003 da vi fant rundt 10
bedrifter på listen. Men fra da av tar produksjon og økonomisk utvikling i Kina
av i et tempo og et omfang som ikke har vært sett før i historien, langt
raskere enn det som skjedde i USA tidligere. I 2021 hadde landet 143 på listen
over verdens 500 største foretak – rundt 130 på fastlandet og litt over 10 på
Taiwan. Flere av foretakene på Taiwan har også anlegg i fastlands-Kina. Gjennom
handel med de fleste land i verden og en mengde avtaler, med det nye
silkevei-beltet i sentrum, hadde Kina da kommet lenger på 20 år enn strategene
i USA hadde trodd de ville klare på over en generasjon, om det i det hele tatt
kunne være mulig. Det ironiske er at flytting av bedrifter fra USA og Europa
til Kina hadde gjort dette mulig.
Da Kina under Xi Jinping, fra 2013, også gjorde det
klinkende klart at landet ikke ville slippe den politiske kontrollen over den
kapitalistiske sektoren, men satse på å bygge et velstående sosialistisk
samfunn innen 2049, hadde hele den amerikanske strategiske tenkningen sprukket.
Hvis det stemmer at Kina nå vil utvikle seg videre i en sosialistisk retning, så er det svært viktig for å forstå forholdet mellom Kina og USA nå. Fordi USA er i kapitalismens imperialistiske fase[iii] og samtidig i tilbakegang i forhold til Kina, så vil Lenin sin analyse om at den oppstigende makten vanligvis starter krig for å vinne territorier fra den synkende makten, ikke være relevant. Når Kina nå, sammen med hele den alliansefrie bevegelsen, satser på å erstatte USAs regelbestemte orden med virkeliggjøring av FN-pakten, så er det et godt tegn på at Kina vil fortsette å holde seg unna den type aggresjon som vi hele tiden ser at USA står for. Vi skal også merke oss at Russland er med på den alliansefrie siden.
Feilvurdering 2 – Russlands gjenkomst
Den andre store feilvurderingen var oppfatningen av
utviklingen i Russland. I 1997 og fremdeles i 2001 var Russland fremdeles
fullstendig nede for telling etter de forferdelige 1990-årene der landet ble
røvet og økonomien ødelagt av Jeltsins oligarker og deres nyliberale hjelpere
fra Vesten. Men etter at Putin kom til makten rundt 2000 begynte dette å endre
seg, og fra 2004 var det blitt ganske klart. Putin tvang oligarkene ut av
politikken og begynte det vanskelige arbeidet med å få i gang økonomien i
Russland igjen. Tross enorme vansker gjorde Russland da store fremskritt og
kunne hevde seg som stormakt igjen på 2010-tallet. Det viktigste tegnet på den
nye styrken var den militære hjelpen til Syria i kampen mot USA og de vestlige
landenes stedfortrederkrig som ble drevet ved hjelp av jihadister og
kompradorer,[iv] europeiske
vasaller og allierte i land som Saudi-Arabia og Tyrkia.
Feilvurdering 3 – samarbeid Russland – Kina osv.
Den tredje store feilvurderingen var at Russland og Kina
ikke ville finne frem til et samarbeid. Dette har slått helt feil. Og det
ironiske er her igjen at det er USAs egne handlinger som har gjort dette
samarbeidet nødvendig og har fremskyndet det. I tillegg kommer nå at
samarbeidet mellom Kina og Iran stadig utvikler seg og at det er på gang et
samarbeid mellom Russland og India som også kan føre dette landet inn på en
samarbeidskurs med Kina igjen. Denne utviklingen, sammen med byggingen av den
nye silkeveien gjør også at USAs dominans i området sør for Russland står for
fall. Det mislykkete kuppforsøket fra USA og Tyrkia i Aserbajdsjan, viser
dette. Det er mye som tyder på at flere amerikansk drevne regimeendringer ikke
vil finne sted og at de fleste regimer vender seg bort fra USAs regime og
inngår samarbeid med Kina og Russland. USA og vasallene sin bruk av NGOer,
såkalte ikke-statlige humanitære organisasjoner, er også avslørt av den
alliansefrie bevegelsen for lenge siden,[v]
selv om folk i Norge blir holdt uvitende om dette. Det gjør at vi hele tiden
hører på NGOenes feilinformasjon om tilstanden i verden, og blir hindret i å få
et korrekt bilde av utviklingen. Historien om de hvite hjelmene er et
skrekkeksempel.
Feilvurdering 4 – vasallene lider
En fjerde feilvurdering er at USA sin politikk for
verdensherrevelde også rammer vasallene og noen av dem ganske kraftig. USAs
frenetiske kamp mot at Russland skal få legge en gassrørledning som kan redde
Tyskland og Europa fra en enorm industridød, er et typisk eksempel. Et annet er
presset for å holde opp militære styrker som landene selv ikke har behov for,
men som i hovedsak skal tjene USAs behov. Eksempler er norske kjøp av F-35,
norske soldater i tjeneste under USAs aggresjonskriger, norske krigsskip
tjeneste for USA, og kraftig nedbygging av nasjonalt forsvar. Fremfor alt
hindrer det fruktbart samarbeid mellom Russland og Europa, noe som alle
involverte vil tjene på. Nå har også det mislykkete forsøket på regimeendring i
Hvite-Russland vist at det blir satt en stopper for den videre utvidelsen av EU
og NATO østover. Det som skjer i forbindelse med Ukraina etter at USA sørget
for et regimeskifte der i 2014, viser det samme. Nå er det foten ned for videre
utviding av USAs brohode i Europa.
Feilvurdering 5 – hatet mot Vesten
En femte feilvurdering (og den er svært stor og til dels
ganske ukjent i Norge) er mangelen på forståelse for hvor stort hatet mot USA (og
Vesten) er i store deler av den alliansefrie bevegelsen i verden, og kanskje
spesielt i Latin-Amerika. Dette har gitt seg uttrykk i at den USA-dominerte
handelsorganisasjonen, OAS, bare har kontorer i 17 latinamerikanske land til
tross for at de på sin internettside oppgir 34 medlemmer, mens Community of
Latin American and Caribbean States (CELAC), som ble opprettet i 2011 som en
motvekt mot USAs dominans og der USA og Canada ikke er med, har 32 medlemmer.
Disse holdt sitt siste toppmøte i Mexico i 2021.
Den alliansefrie bevegelsen har også frisknet til. Den
feiret sitt 60årsjubileum i Beograd (der bevegelsen ble grunnlagt) høsten 2021,
med 105 stater til stede, pluss FNs generalsekretær. I sitt sluttkommuniké
krever de at statene i verden må leve opp til FNs charter og at statene må
respektere hverandres suverenitet. De slår også fast at med Russland og Kina
med på laget, står de nå svært sterkt i verden med dette kravet.[vi]
Utenriksministeren i Nicaragua har understreket det samme i et lengre intervju
etter det siste valget der, da Nicaragua meldte seg ut av OAS.[vii]
Strategene i USA har heller ikke forstått hvor hatet de er i
Afrika, der det nå er en bølge av opprør for å komme ut av grepet på USA og
tidligere kolonistater. Jean Ziegler, sammenfattet det hele i sin bok fra 2008 La
haine de de l’occident, (Hatet mot Vesten). Her gjennomgår han den
fryktelige kolonihistorien og følger det opp med historien frem til vår tid,
med en mengde konkret eksempler. Noen har bedømt hele denne historien som Vestens
fascisme i de dominerte landene.[viii]
Reelt sett har menneskerettene stanset ved de vestlige landenes grenser og for
resten har det vært folkemord, utbytting, sult, elendighet samt opprør og
kriger mot overmakten som har blitt slått ned gang på gang. Og det fortsetter
frem til nå, med det enorme antallet mennesker som sulter og dør unødig på
grunn av at de ikke slipper ut av Vestens klør. I dag er disse klørne i
hovedsak USA sine, men også gamle kolonistater gjør sitt. Så langt Ziegler. De
alliansefrie statene har grundig gjennomskuet USAs propaganda om at de jobber
for menneskeretter og kvinnefrigjøring i verden. De vet at det er et
skalkeskjul for rein imperialisme.
Feilvurdering 6 – USAs hybris
Den siste feilvurderingen jeg tar opp er nok den viktigste.
Det er det som Mood kaller hybris etter de gamle grekere. Det vil si å
overvurdere seg selv ut over alle mål. Noe som også fører til undervurdering av
andre. Det betyr at de herskende i USA handler ut fra et feil bilde av
realiteten i verden. Og de sprer dette bildet til vasallene sine, som de
befaler å svelge det og føre det ut gjennom sine medier. Vi kan gå inn på mange
felter, men de tre viktigste er produksjonskapasiteten, handelsforbindelsene og
den militære styrken. De siste 20 årene har Kina på mange måter overtatt den
industrielle rollen til USA og blitt «verdens verksted». På grunnlag av dette
har de utviklet et enormt nett av handelsforbindelser på grunnlag av de fem prinsippene
for sameksistens mellom stater. (1) Gjensidig respekt for hverandre sin
territoriale integritet og suverenitet, (2) gjensidig ikke-aggresjon, (3)
gjensidig ikke-innblanding i hverandre sine indre affærer, (4) likestilling og
samarbeid for gjensidig nytte og (5) fredelig sameksistens.
Så har vi den militære siden. De nye rakettvåpnene til
Russland og Kina har nå gjort at USA sin store flåte av hangarskip må regne med
å bli senket hvis de i en krigssituasjon kommer så nært at de kan forårsake
skade. Også midler til å sette militær kommunikasjon ut av drift er ganske høyt
utviklet. Og begge disse landene har kapasitet til å gjengjelde fiendtlig
aggresjon fra USA og NATO med midler som vil ramme angriperne hardt. Dette gjør
at de mest aggressive haukene i USA absolutt bør begynne å besinne seg også på
dette området.
Resultatene av feilvurderingene
Ut fra disse feilvurderingene har USA fortsatt den nå avleggse geo-politikken som ble skapt på 1990-tallet. Denne politikken blir holdt oppe av reaksjonære krefter i den industriell-militære-mediale-humanitære kompleks og fører til den ene elendighet etter den andre over hele verden. Den kan føre til en stor krig på det eurasiske kontinent, slik USA nå prøver å få til i forbindelse med Ukraina etter at de i 2014 regisserte et kupp der de fikk kastet den lovlig valgte regjeringssjefen ved hjelp av demonstrasjoner organisert av USA sine NGOer og bevæpnete nazi-organisasjoner. Det var mønsteret fra Iran i 1954 som nok en gang ble gjentatt.[ix] At befolkningen på Krim, som var svært nært knyttet til Russland, i denne situasjonen valgte å forlate Ukraina er ikke vanskelig å forstå. Det er også lett å forstå at Russland ikke kunne risikere å måtte legge ned sin eneste marinebase på sin sørgrense, og risikerte at USA opprettet en base der i stedet. Det var strategisk sett helt utenkelig. USA burde ha forstått at det som skjedde på Krim betød slutten på utvidingen av deres brohode østover fra Europa.
En hel verden lider nå under at strategene i USA ikke har klart å utforme en politikk som samsvarer med den reelle geo-politiske situasjonen i verden. Nemlig at USA ikke lenger kan holde på sitt verdensherrevelde. De som styrer der må gi opp sin målsetning med å ha overherredømme på det eurasiske kontinent. De må innrette seg etter det, begynne å følge folkeretten og FN-pakten og trekke sine styrker tilbake til bak sine egne grenser. Russland og Kina har en slik politikk for sine militære styrker, med unntak for at Russland, på invitasjon, har rykket inn for å hjelpe regjeringen i Syria, noe som er helt innenfor folkeretten. Det siste eksempelet er Afghanistan der USA har stjålet landets utenlandske reserver og kastet det ut i en stor humanitær katastrofe for å få inn sine NGOer, slik at en reell okkupasjon kan fortsette, slik det skjer på Haiti.[x] USAs sanksjoner mot Venezuela dreper også titalls millioner mennesker hvert år. England, USAs sjefsvasall, sitter på Venezuelas gullreserve, et reint tjuveri slik Englands erobring av verden også begynte.
Internasjonalt kjører nå hele den alliansefrie bevegelsen,
der Kina er blitt et viktig medlem, på at FN-paktens ord må overholdes[xi]
og at USAs «regelbestemte orden», som de bruker for å ta seg rett til å blande
seg inn i alle land i hele verden, må avsluttes. Det er avgjørende for fred i
verden at alle lands suverenitet respekteres, og at statene tillates å ordne
opp i sine indre anliggender uten å bli presset til å underkaste seg vestlige
verdier og systemer. At de slipper den systematiske krigshissende svartmalingen
fra USA, med påfølgende politiske aksjoner, som boikott av OL i Kina og
lignende.
Det er jo virkelig et paradoks. Man skal boikotte et idrettsarrangement i et land ut fra ganske motsigelsesfylte opplysninger om deres behandling av en minoritet. Man skal altså boikotte i forhold til et land som har brakt over 800 millioner mennesker ut av fattigdom på en generasjon, og dermed gitt disse en grunnleggende menneskerettighet. Mens USA, som er pådrivere av denne «menneskerettighetskampanjen» mot land de ikke kontrollerer, har satt i gang flere ødeleggende kriger ut fra klare løgner om årsaken til aggresjonen sin, har i gang dødelige sanksjoner mot rundt 40 stater. De holder også store deler av restene av sin opprinnelige befolkning i reservater, rasismen mot fargete er fremdeles er skremmende sterk og fattigdommen øker. Det er et land som har en fengselsbefolkning på rundt 2 millioner, stort sett fattige, mot 1,7 millioner i Kina, et land som har nesten en milliard flere innbyggere.[xii] Et land der det er tillatt for finansoligarkiet, i full åpenhet, reelt sett å kjøpe medlemmer av representantenes hus og senatet og de forskjellige statenes valgte organer. Dette er USAs demokrati.
Terje Valen, onsdag 3. februar 2022.
[i]
Thomas Friedman i New York Times Magazine, 28. mars 1999.
[ii]
Jean Ziegler Retournez les fusils! Choisir son camp (Snu våpnene!
Velg side). Ziegler snakker her om de intellektuelle, deres kunnskaper som
våpen i kampen mot tyranniet og deres ansvar for å ta stilling og bruke
kunnskapene sine på rett side.
[viii]
Dette ble uttalt av Maurice Duverger i Le Monde 26. desember 1972 i forbindelse
med amerikanernes bombing av Haiphong og Hanoi. Sitert i nevnte bok av Ziegler,
side 20.
