Månad: mai 2021

Norge slutter opp om tiltakene for at det økonomisk svekkete og dysfunksjonelle demokraturet i USA skal beholde sitt verdensherrevelde og redde det columbiske system i verden

Mens USA støtter den beviselige morderen, prinsen av Saudi-Arabia, og vil ha utlevert og straffet Assange fordi han har avslørt USAs krigsforbrytelser for allmennheten, innfører de sanksjoner mot land, foretak og personer som ikke vil innordne seg under den columbiske orden som har gjort det mulig for overklassene i de nordatlantiske, «hvite» land å drive folkemord, overføring av verdier og tyveri av naturressurser i resten av verden, inkludert sine lydige vasaller, i mer enn 500 år, og som fortsetter med det. I det siste har vi også fått nye bevis på USA sin støtte til det sionistiske apartheid-regimet i settlerstaten Israel som egentlig driver en politikk overfor palestinerne som kan gjøre at betegnelsen folkemord må brukes.

Sovjet-tiden

Under Sovjet-tiden var Sovjet-Unionen en garantist for at USA ikke klarte å erobre hele verden for seg, men det ble hele tiden drevet en intens kamp for å få ødelagt dette forsøket på å slippe ut av den columbiske orden for godt. Da dette lyktes klarte de langt på vei å ruinere Russland og andre land som oppsto etter oppløsningen av Sovjet-Samveldet i løpet av 1990 tallet. De håpet da at de, gjennom sin venn Jeltsin og hans oligark-gruppe, hadde fått kontroll med Russland og de andre tidligere Sovjet-republikkene. Men under Putins ledelse ble oligarkene fratatt sin politiske makt, og nyliberalistene fra USA og andre columbiske stater ble stengt ute igjen fra Russland og russerne klarte å reise seg igjen etter de fryktelige nyliberale 1990-årene. Da ble de igjen USAs og resten av columbiernes fiende, akkurat som da de 13 columbiske landene med England i spissen, pluss Japan, invaderte Russland etter oktoberrevolusjonen for å hjelpe de gamle godsherrenes 136 000 offiserer med å skape hærer for å gjenopprette godseierveldet der etter revolusjonen i 1917. Argumentet de brukte var at de ville hindre at Russland sluttet separatfred med Tyskland i 1. verdenskrig.

Klientstaten Norges rolle

Den columbiske politiske ledelsen i USAs klientstat, Norge, slutter seg nå til de fleste amerikanske tiltakene. Dette gjelder både de politiske alliansene bak som Høyre skaffer seg og de som Arbeiderpartiet skaffer seg. I saken om Bergen Engines har DNA-representantene vært de verste. Men først til det gode eksempelet – sanksjonene mot Russland fordi de der fengsler den columbiske agenten for regimeendring der, den reaksjonære nasjonalisten, Navalny. Dette gjør de etter fullstendig ubeviste anklager om at Putin skal være ansvarlig for at han ble forgiftet. Og de gjør det etter at Navalny fikk reise ut av Russland for å få behandling der og oppholdt seg der i så lang tid etter at han ble frisk at han ikke overholdt meldeplikten etter en dom i hjemlandet, og etter at han hadde samtaler med ledende personer i de columbiske landene og spredde den falske nyheten om at Putin skulle eie et enormt luksuspalass. En nyhet som ble spredd som sannhet i norske nyheter.

Eksempelet Sinkiang

Her skal jeg ta opp et par eksempler til. Det første er at den politiske ledelsen i Norge, etter oppfordring fra USAs vasaller i EU, støtter sanksjoner mot Kina etter lite tillitvekkende påstander om «folkemord» på uigurene i Sinkiang. Hvis vi skulle behandle USA på linje med dette, så skulle det har vært innført sanksjoner mot landet for behandlingen for systematisk rasisme mot sine fargete borgere, for behandlingen av fangene på Guantánamo og for omleggingen av rettsvesenet som har ført til systematiske rasistiske fengslinger av i hovedsak fattige fargete i et omfang som ikke finnes noe annet sted i verden nå. Dessuten en omlegging og privatisering av fengselsvesenet som mange mener har gjeninnført slaveriet i USA. Vi skulle dessuten ha hatt tunge sanksjoner mot USA med vasaller på grunn av angrepet på Irak og ødeleggingen av dette landet på fullstendig løgnaktig grunnlag. Her klarte heldigvis Bondevik-regjeringen å holde Norge utenfor. Så skulle vi hatt sanksjoner på grunn av bombingen, mordet på Gaddafi og ødeleggingen av Libya som ordnet stat, også på grunnlag av løgner om at Gaddafi var i gang med massakrer på egen befolkning. Disse sanksjonene skulle også ha rammet flere vasallstater, blant andre Norge som da var ledet av det krigshissige, ekstremt USA-vennlige Arbeiderpartiet, med NATO-Stoltenberg i spissen.

Eksempelet Bergen Engines

Det andre eksemplet er salget av Bergen Engines-verkstedet i Bergen til et foretak, TMH International, som er eid av russisk kapital. Som administrerende direktør ved verkstedet, Jon Erik Røv, sa i Bergens Tidende 13. mars, har de lenge levert motorer til Russland, både til landbaserte anlegg som diamantgruver, kobbergruver og gartneri i tillegg til flere havgående fiskefartøy og offshoreskip. Han sa også at 40 prosent av leveransene fra fabrikken siden 2007 er båtmotorer og at det kun er to prosent av motorene som er levert siden da som står på forsvarsfartøy. Han understreker at de er en stor leverandør av  et kommersielt produkt til Kystvakten, som til et hvilket som helst annet fartøy og det er ikke andre motorer som står der enn de som står i et kommersielt skip. Det har også kommet frem at verkstedet tidligere har levert avanserte motorer til nye russiske krigsskip.

Alt dette har gått greit hittil og medvirket til at en av de få store industriarbeidsplassen som er igjen i Bergen har klart å holde det gående gjennom gode og dårlige tider. Det er faktisk ikke noe som tilsier at russisk kunnskap om de standardmotorene som står i Kystvaktens skip skulle bety noe for sikkerheten for det norske forsvaret.

TMH International er et ansvarlig kapitalistisk konsern som operer internasjonalt og vil satse videre på fabrikken og åpne et større marked for den i Russland og andre stedet i verden. Men nå settes hele bedriftene med arbeidsplasser på spill. Andre kjøpere vil stort sett være investeringsselskap som plasserer om på porteføljen sin etter mer kortsiktige profittmuligheter eller foretak som vil gjøre endringer som kanskje ikke egentlig passer med verkstedets toppkompetanse. Nedleggingsspøkelset blir et mye nærmere alternativ.

Den siste utviklingen i denne saken har kommet etter at den nye presidenten i USA, Biden, har lansert en ny, mye mer offensiv politikk enn Trump for å befeste USAs verdensherrevelde, med  Russland og Kina som de viktigste fiender som skal nedkjempes, og selvfølgelig andre mindre land som ikke vil innordne seg. Det er også velkjent at oligarkiet som styrer det demokratiske partiet i USA over lengre tid har vært spesielt opptatt av å ta knekken på Russland. De har lansert en rekke ubeviste påstander om russisk innblanding i valgene i USA osv. Den gamle, grusomme herskende klassen i vasallstaten England har også vært en viktig aktør i løgnkampanjer mot Russland.

Problemet

Problemet er at finanskapitalen og dens representanter i Norge fremdeles tror at USA og dets columbiske system er noe kort å satse på i fremtiden, når dette landet nå er i delvis oppløsning og sakker svært raskt akterut i forhold til spesielt Kina på mange avgjørende felt. Ut fra denne villfarelse setter de norske arbeidsplasser og en fornuftig norsk sikkerhetspolitikk på spill for å tekkes USA. Det er en feilvurdering som kan koste det norske folket dyrt.

Hovedmotsigelsen i verden går nå mellom det USA-ledete columbiske system og verdens folk, land og nasjoner. I denne motsigelsen har det columbiske system, med enkelte unntak, vært den stadig mer dominerende hovedsiden fra 1492 og frem til nå. Hele den «vestlige» verden er så innelukket i dette systemets ideologi og fordeler at det er vanskelig å forstå at denne tiden er over. I den siste delen av denne perioden har USA blitt så overlegen på columbisk side at det også har oppstått ganske store motsigelser mellom USA og noens stater innenfor den columbiske gruppen. Den enormt raske økonomiske utviklingen i Kina  og den store handelen Kina har med både USA og andre columbiske land innen den columbiske gruppen, har også bidratt til dette.

Løsningen – og hvis ikke

Alt dette gjør at det columbiske system med USA i spissen må avvikles og statene i verden må komme mer på lik linje.  Et helt avgjørende krav for at verden skal bli et sikrere sted å leve er at USA må legge ned sine over 800 militære baser i andre land, langt fra egne grenser. Hvis USA satser på å stanse prosessen i retning avvikling av det columbiske system vil det kunne føre til en eller flere enorme kriger, med en drapsrater og ødeleggelser som vi ikke har fantasi til å forestille oss. Menneskehetens overlevelse kan ligge i vektskålen. Med den relle omleggingen av den norske basepolitikken og amerikanske soldater og anlegg i Norge blir Norge et mulig førstemål i en eventuell krig som USA kan provosere frem. Dette er politikken til deler av det amerikanske oligarki. I mellomtiden håper de å kunne holde på makten sin gjennom økonomisk krigføring som fører til ytterligere forholdsvis styrking av Kina, men som både USA og deres vasaller taper enormt på, og som koster befolkningen der svært dyrt. Bergen Engines kan fort bli et lokalt eksempel på dette.

Det er trist at også partier som skal være radikale har gått på limpinnen og synger med i det columbiske koret i denne saken. Norge som nasjon har alt å vinne på nærmere samarbeid med vår nabo Russland på alle felt. Det kunne vi ha gjort om vi var et uavhengig, alliansefritt rike slik vi ifølge vår egen grunnlov skal være og ikke en klientstat til USA.

Men omgåelser av grunnloven blir jo stadig med vanlig fra regjeringenes side. Både bombingen av Libya under en DNA-regjering og iverksettelsen av nedstenging i landet i forbindelse med covid-19 under en Høyre-regjering foregikk ved brudd på Grunnloven.

Terje Valen, lørdag 22. mai 2021.

Med dei «grøne» for kapital og imperialisme

Den antikapitalistiske fløyen i alle dei «grøne» partia har tapt den interne kampen, og desse partia prøver no å redde miljøet innanfor kapitalen sine rammer. Noko som sjølvsagt i det vesentlege er øydeleggande for miljøet.[i]

Men både i Tyskland og Frankrike skjer det no ei vidare utvikling av desse partia. Dei har med fynd og klem forlate ein kvar antiimperialistisk tanke og blitt trugne tilhengarar av den USA-dominerte imperialismen.

La oss først sjå på Frankrike. Le Monde diplomatique skriv no om Yannick Jadot[ii] som er initiativtakar til ei politisk samling han kallar «réunion unitaire» som vi vel kan omsette med «felles samling» og som elles er ein av dei fremste «grøne» politikarane i landet. Redaktøren i avisa, Serge Halimi, skriv i årets mai-nummer av avisa at Jadot har publisert ein analyse av utanrikspolitikken som vi skulle tru var redigert av eit Pentagon-byrå, der han plasserer seg til høgre for president Macron. Han seier at den aukte internasjonale spenninga kjem berre av den større aggressiviteten til dei autoritære regima som styrer i Kina, Russland og i tillegg Tyrkia. Det ser altså for han ut som provokasjonane aldri kjem frå USA, Saudi-Arabia eller Israel. Med same tunnelsynet gir han Moskva og Peking monopol på «falske nyheiter» og støtte til «ekstremistiske rørsler» eller oppkjøp av franske nøkkel-føretak. Han ser bort frå løgnene om masseøydeleggingsvåpen i Irak, den vestlege støtta til den syriske Al-Nusra-fronten – knyta til Al-Kaida og USA sine tiltak mot konkurrerande føretak og som tvinga føretaket Alsom inn under General Motors. Han forlangar at europearane straks stanser gassrøyrprosjektet Nordstream 2 og at vi må støtte Ukraina til å møte den militære aggresjonen frå naboen Russland. Så langt redaktør Halimi.

Så til Tyskland der den leiande figuren til dei «grøne», Annalena Baerbock[iii] har jobba i nokre år no for at dei «grøne» skal komme i regjeringsposisjon og til og med få kanslarembetet.
Kanslar Angela Merkel har ønska ho velkomen om ho vinn stillinga. Baerbock har stadig meir tilpassa dei «grøne» sin politikk til det som Online Focus[iv] kallar sentrum venstre i heile politikken. Det tyder at ein del av dei mest utfordrande programpunkta for dei «grøne» blir svekka og fjerna. Men det mest interessante i denne samanhengen er utanrikspolitikken ho står for. Ho meiner at krigsfaren i Ukraina kjem frå dei aggressive russarane, og at krigsfaren i Sør-Kina-havet kjem frå Beijing. Ho høyrer også til dei hardaste motstandarane mot gassleidninga Nordstream 2. Ho er truandes til å seie dette rett i fleisen på Putin. Og det same gjeld synet på angrepa på menneskerettane når det gjeld det muslimske mindretalet i Kina eller den valdelege undertrykkinga av demokratirørsla i Hong Kong, slik ho ser det.

Med dette har dei to leiande talspersonane for den «grøne» rørsla i Europa innynda seg hos det imperialistiske finansborgarskapet i USA og sjølv plassert seg i leiren av dei statane som har erobra, undertrykt og utbytta resten av verda heilt sidan Columbus kom til Amerika i 1492. Dette er vegen det går med desse «grøne» rørslene når dei nærmar seg dei viktigaste taburettane. Då gjeld det å få tiltru hos den herskande klassen, elles er det mest umogleg å vinne leiande parlamentarisk posisjonar i land der USA har dominerande innflyting. Utan ein marxistisk analyse i botn, ei politisk innretting på arbeidarklassen, ein aktiv antiimperialisme med ein kommunisme i Karl Marx’ ånd som målsetting og ei leiing som går i spissen for å mobilisere heile partiet til å arbeide aktivt og ope for dette, vil det gå den vegen med alle parti som elles kallar seg radikale og til og med sosialistiske og revolusjonære.

Terje Valen, fredag 14. mai 2021.

[i] Sjå til dømes Daniel Tanuro, Green Capitalism: why it can’t work, Merlin Press, 2013. Boka blei først publisert på fransk som L’impossible Capitalisme Vert av Editions La Decouverte, Paris, 2010. Tanuro sjølv er erklært marxist. Han er kvalifisert jordbruksingeniør og har publisert fleire bøker med marxistisk analyse av økologi. Slik sett følgjer han opp den store franske økologiske pioneren, René Dumont, som mellom anna skreiv Seule une écologie socialiste … i 1977 og også stilte som dei grøne sin statsministerkandidat i 1974. Dumont var heilt klar på at den vesentlege grunnen til fattigdom og problem i den fattige verda var undertrykkinga og utbyttinga frå dei kvite nordeuropeiske statane. Det politiske forfallet frå han til Yannick Dadot er skremmande og viser korleis dei «grøne» partia har blitt fanga av finanskapitalen sin ideologi og sin eigen politiske karrierisme.

[ii] https://en.wikipedia.org/wiki/Yannick_Jadot

[iii] https://en.wikipedia.org/wiki/Annalena_Baerbock

[iv] https://www.focus.de/politik/deutschland/kommentar-kampf-ums-kanzleramt-herzlichen-glueckwunsch-frau-baerbock_id_13207936.html

Skjebnetid for kapitalen

I 2016 gav John Smith ut boka Imperialism in the Twenty-first Century – Globalization, Super-Exploitation, and Capitalism’s Final Crisis (Imperialismen i det 21. hundreåret – Globalisering, superutbytting og kapitalismens endelege krise). Han summerer opp alt i slutten av boka. Det skal eg omsette no. Men først skal et gi att den første setninga i boka og samanfatte det Smith skriv om det som skjedde.

«Samanrasinga  av Rana Plaza, ein 8 etasjars bygning som husa mange tekstilfabrikkar, ein bank og nokre forretningar i eit industridistrikt nord for Dhaka, hovudstaden i Bangladesh, den 25. april 2013 som drap 1133 tekstilarbeidarar og skada 2500, var ein av dei største arbeidsulukkene i den historia vi kjenner til.»

Dagen før det skjedde hadde ein oppdaga sprekker i bygnaden og han vart undersøkt. Det førte til at han vart stengt. Alle som jobba der blei evakuert og det vart råda til at bygnaden skulle vere stengd frametter. Dagen etter følgde dei som jobba i butikkar og i banken i første etasje rådet og held seg vekke. Men tekstilarbeidarane fekk ordre om å komme på jobb eller få sparken. Då generatorar som var ulovleg installert på toppen av bygget starta opp kollapsa bygnaden og tusenvis av arbeidarar var fanga og vart knust under betongen. Dei vestlege merkevareforetaka i vesten som tener på den billige produksjonen i dei fattige landa gjorda alt dei kunne for å sleppe unna ansvaret for det som hadde skjedd. Smith seier at denne «ulukka» var som ein gigantisk stråle eller ein sjokkbølgje som gjennomlyste den indre strukturen i den globale økonomien.

Så til omsettinga av boka sin konklusjon.

«Den store bølgja med utflytting av produksjonsprosessen til låginntektsland, som blei mogleg på grunn av den gunstige utviklinga av IKT og den hurtige utviklinga av transportteknologien, var eit strategisk svar på den doble krisa med fallande profitt og overproduksjon som dukka opp att på 1970-talet i form av stagflasjon og ein nedgangskonjunktur som kom samstundes over heile verda. Denne prosessen som kom av imperialistane sin uvilje mot å fjerne dei dyre positive reformene dei hadde gått med på og som hadde hjelpt til med å omvende arbeidarane i det globale Nord til passive tilskodarar og til og med medskuldige, i undertrykkinga til imperialistane av resten av verda. Saman med den enorme utvidinga av gjeld i familiane, føretaka og statane, gav denne globale endringa det avleggse og øydeleggande kapitalistiske systemet ei utsetting som varte i knapt tjuefem år. «Finanskrisen» som sørga for slutten på denne utsettinga er ein følgjesmitte, ein sjukdom som er skapt av den medisinen som blei tatt for å lette ein djupare sjukdom som kapitalismen ikkje har nokre alternative middel mot. Eksponentielt aukande gjeld lykkast med å halde overproduksjonskrisen innan grenser som gjorde at han kunne fortsette å eksistere, men har brakt det globale finanssystemet nær samanfall. Overføring av produksjon til andre land har auka profitten til føretak over alt i den imperialistiske verda og hjelpt til med å halde oppe levestandarden til innbyggarane der, men det har ført til meir avindustrialisering, har gjort kapitalismens imperialistiske og parasittiske tendensar større og har stabla opp globale ubalansar som truger med å føre verda inn i øydeleggande handelskrigar. Alle faktorane som produserer denne krisen – aukande gjeld, aksjeboblar, globale ubalansar – blir forsterka av verknadane av dei naudtiltaka som er laga for å halde dei i sjakk. Ironien i null-rente-politikken og statleg innsprøyting av pengar i økonomien (quantitative easing) er at den største suksessen til denne – å halde oppe verdien på finansformuane og rikdommen til dei som eig desse formuane – blokkerer den einaste kapitalistiske løysinga på krisen, nemleg ein massiv ettergjeving av krava på samfunnsmessig rikdom.

Statleg innsprøyting av pengar og nullrente-politikk eller «amfetaminrus for finansmarknaden» slik ein banksjef for Goldman Sachs så uforgløymeleg kalla det[i] – er difor eit middel til å utsette det uunngåelege, som å sparke bensinkanna nedetter bakken mens du ventar og håpar på at motoren skal starte att.

Sjølv om den globale krisen først viste seg i finans- og banksfæren så er det som verda no er inne i mykje meir enn ein finanskrise. Han er det uunngåelege resultatet av motseiingane i det kapitalistiske systemet sjølv som no ikkje kan utsettast lenger. På berre tre tiår har  den kapitalistiske produksjonen med sine indre motseiingar blitt svært omforma ved det umåtelege globale skiftet av produksjonen til lågkostland, med det resultatet at profitt, velstand, og samfunnsmessig fred i dei imperialistiske landa har blitt kvalitativt meir avhengige av utviklinga av super-utbytting av levande arbeid i land som Vietnam, Mexico, Bangladesh og Kina. Av dette følgjer at det no ikkje berre er ein finanskrise og heller ikkje berre ein ny krise i kapitalismen. Det er ein krise i imperialismen.

Framveksten av nyliberalismen etter eit tiår med krigar, kriser og revolusjonar var ikkje uunngåeleg. 1970-åra var, når alt kjem til alt, eit tiår då USA vart kasta ut av Vietnam, eit tiår med revolusjonane i Nicaragua og Iran, Cubas siger over Sør Afrika sin invasjon i Angola og Soweto-oppstanden som følgde. Det var resultat av kampar der resultatet ikkje var gitt på førehand. Fire tiår seinare er heller ikkje framtida avgjort på førehand, men det tyder ikkje at det finnast eit uendeleg tal med moglege framtider. I røynda finnast det berre to: sosialisme eller barbari. Kva framtid av desse to som vil skje vil avhenge av kampen til millionar, og av dei revolusjonære sin kapasitet til å smi ei leiing av det kaliberet den dei russiske bolsjevikane hadde eller Cubas 26. juli rørsle.

Den enorme veksten til arbeidarklassen og særleg industriarbeidarklassen i Kina og i nasjonar som er undertrykt av imperialismen er den mest avgjerande omforminga i den nyliberale perioden og må rangerast blant dei viktigaste utviklingane i kapitalismens historie. Forflyttinga av arbeidarklassen sørover, styrkinga av arbeidarklassen i dei imperialistiske landa ved immigrasjon frå undertrykte nasjonar, og kvinnene sitt inntog i lønsarbeidet i alle land tyder at arbeidarklassen nå er mykje meir eit uttrykk for heile menneskefellesskapen og styrkar mykje sjansane for å vinne i dei kampane som  kjem. Meirverdien som blir pressa ut av desse nye legionane av dårleg betalte arbeidarar hjelpte til å grave kapitalismen ut av hòlet sitt på 1970-talet då den imperialistiske ordninga blei utfordra av overproduksjon, fallande profitt og aukande klassekamp i kjernelande og ved opprør og revolusjonar i Asia, Afrika og Latin Amerika. Saman med brørne og systrene sine i dei imperialistiske landa har arbeidarane kapasiteten, misjonen og skjebnen til å grave eit nytt hol, ein grav der dei kan gravlegge kapitalismen og få slutt på det som Marx kalla «menneskesamfunnet si forhistorie».[ii]

Samspelet mellom levande arbeid og naturen er kjelda til all rikdom. Kapitalismen si ville utbytting av begge har ført til ikkje berre ein alvorleg samfunnsmessig og økonomisk krise, men også til ein veksande økologisk katastrofe. Aukande konsentrasjon av CO2 i atmosfæren saman med resten av avfallet som blir skapt i den kapitalistiske produksjonen og dumpa på land og i elvar og hav skapar allereie ekstremvær på heile den sørlege delen av kloden. Kapitalismen sin tendens til å utarme arbeid og natur er like gamal som kapitalismen sjølv, men nett som den enorme appetitten han har på billig arbeid og den draumen han har om omgå produksjonen heilt gjennom finansiell alkymi, når dei øydeleggande tendensane hans fram til sitt mest ekstreme uttrykk på same tid. Den kapitalistiske øydelegginga av naturen tyder at det ikkje berre er kapitalismen si aller største krise nokon gong, er det kapitalismens siste krise, ein eksistensiell krise for menneskefellesskapen.

Derfor altså leier alle vegar inn i krisen herifrå. Med orda til den cubanske revolusjonære leiar, Raúl Valdés Vivó, er dette un crisis salida del capitalismo, ein krise som det ikkje finnast nokon kapitalistisk veg ut av. Den einaste vegen frametter for menneska er «å begynne omforminga til ein kommunistisk produksjonsmåte. … Anten vil folka øydelegge den imperialistiske makta og opprette si eiga makt eller så blir det slutten på historia. Det er ikkje ‘sosialisme eller barbari’ som Rosa Luxemburg sa i 1918, men sosialisme eller ikkje noko.[iii]

Terje Valen, 14. mai, 2021.

[i] Sitert i Henry Sender, «On Wall St: A Tonic that Works Too Well, ”Financial Times”, 23. desember, 2009.

[ii] Karl Marx, 1859, A Contribution to the Critique of Political Economy, http://www.marxists.org/archive/marx/works/1859/critique-pol-economy/preface.htm  

[iii] Raoúl Valdés Vivó, «Crisis sin salida del capitalismo,» Rebelión, 30. januar, 2009, https://rebelion.org/crisis-sin-salida-del-capitalismo/ , forfattaren si omsetting. Lenka i boka er feil, eg har funne den rette. TV.