februar 2021 – vadla

Den nye kalde krigen og den ideologiske kampen mot imperialismen

I tidsskriftet Monthly Review for desember 2020 skriv redaksjonen om den nye kalde krigen mellom USA på den eine sida og Russland og Kina på den andre. I denne artikkelen gjennomgår dei USA sin imperialistiske strategi etter 2. verdskrigen, med særleg omsyn på erfaringar frå den kalde krigen då og med blikk for den nye kalde krigen no mot Russland og særleg Kina. Eit viktig moment er den ideologiske kampen frå imperialistane si side som også gjer at vi forstår betre funksjonen til nokre folk på venstresida sine angrep på Pål Steigan og hans prosjekt der ideologiske, journalistiske og kulturelle arbeidet for å hindre ein ny verdskrig står sentralt. Eg har omsett artikkelen under her.

Ei utheving om den veksande faren for storkrig med bruk av atomvåpen er gjort av meg.

Dei Sameinte Statane er no inne i ein ny kald krig med Russland og Kina, med stadig større fokus på det sistnemnde landet. Når det gjeld Russland sjølv er opptakten til den nye kalde krigen eit direkte resultat av den vestlege imperialistiske strategien som er leia av USA i tiåra etter oppløysinga av Sovjetunionen. I tomrommet etter at Sovjet forsvann frå verdsscena var USA sin store strategi (slik han blei framført av Paul Wolfowitz kort etter Golfkrigen mot Irak) retta mot ei rask utviding av området for USA sin geopolitiske dominans, for å etablere seg som ei varig makt utan utfordrarar (unipolar power). Dette tok form av ein serie med krigar, militære intervensjonar og brutale politisk taktiske trekk som var retta mot område der dei tidlegare supermaktene heldt kvarande i sjakk (medrekna delar av Midt-Austen) saman med statar som hadde vore innanfor Sovjet si geopolitiske sfære eller hadde vore delar av USSR. (John Bellamy Foster, «The New Geopolitics of Empire,» Monthly Review, januar 2006, side 9-14.)

I Europa utvida NATO seg austetter inn i dei «reelt eksisterande sosialistiske» statane, særleg gjennom den valdelege parteringa av Jugoslavia (Diana Johnstone, Fools’s Crusade [New York: Monthly Review Press, 2003]). I 2014 hadde NATO utvida sitt nett av innflyting heilt til Ukraina som tidlegare hadde vore ein del av USSR og no låg grensa mot Russland. I Midt-Austen hadde Vesten felt Irak og Libya og støtta ein krig i Syria. I 2007 danna USA Africom, ein separat militær kommando for Afrika, mens dei utvida dei militære operasjonane sine over heile kontinentet.

Men denne utvidinga av USA sin geopolitiske sfære fekk etter kvart på et alvorleg tilbakeslag når dei kom opp mot eit Russland som sto fram att og fekk stormaktstatus, denne gongen som ein kapitalistisk makt under Vladimir Putin. Som svar på kuppet i Ukraina i 2014 som NATO støtta, annekterte Russland Krim (etter ei folkeavstemming) og prøvde å beskytte den russiske folkesetnaden i Øst-Ukraina og sikre grensa si mot Ukraina gjennom avgrensa, intervensjon som stort sett var hemmeleg. Washington framstilte det som ein svær aggresjonshandling som rettferdiggjorde fleire sanksjonar frå USA mot Russland. I same periode klarte Russland å vinne over NATO sine forsøk på å styrte styret i Syria.

I starten søkte Donald Trump-administrasjonen å få til avspenning med Russland for å konsentrere seg om å førebu krig mot Kina som dei såg som ein større trussel. Men demokratane (med støtte i etterretningsfolka) prøvde å halde den nye kalde krigen med Russland gåande, mens dei klaga Trump for å vere veik ovafor Putin. Samstundes var demokratane snar til å kaste seg på køyret mot Kina også. Resultatet er at den nye kalde krigen i det tjueførste hundreåret har tatt form av eit forsøk frå trekanten USA/Canada, Europa og Japan på halde oppe ei verd med ein pol. Kina og Russland set seg mot dette og har blitt tvinga inn i det som nærmar seg ein forsvarsallianse. Verda står derfor no framfor ein veksande krigsfare som kan føre til ein mogleg global atomkrig.

Når det gjeld omsynet til ein ny kald krig med Kina så peiker det i retning ein meir alvorleg konflikt enn den ein har med Russland fordi den har med ein direkte utfordring til USA sitt hegemoni over verdsøkonomien. På 1970-talet valde Vesten, som ein del av den store strategien som blei presentert av Richard Nixon og Henry Kissinger, å gå over frå såkalla «innkapsling» av Kina til å engasjere seg, fordi dei antok at Kina som hadde hatt rask vekst, kunne bli innordna under det vestlege imperialistiske systemet att. Dei multinasjonale føretaka var også motivert av ei ønskje om å få tilgang til den store kinesiske marknaden. Ettersom mykje av produksjonen til dei vestlege multinasjonale foretaka blei lagd til Kina på grunn av låge kostnader til arbeidskraft sto Kina raskt fram som eit senter for den globale produksjonen og i 2001 blei dei tillate å komme inn i Verdas Handelsorganisasjon (WTO).

Mens Kina framleis er eit fattig land ut frå brutto nasjonalprodukt per hovud så har landet i løpet av dei siste tjue åra utvikla seg frå å vere den sjette største økonomien i verda til å den nest største. Brutto nasjonalprodukt har vakse med 6 prosent årleg i tre tiår. Det er det leiande landet i verda når det gjeld industriproduksjon med 30 prosent av verdas produksjon og det er den største handelspartnaren til mest tre fjerdedelar av verdsøkonomien. Det har ein fjerdedel av verdas arbeidsstyrke innan vitskap, teknologi, matematikk og ingeniørfag. Det globale Belte- og Veg-initiativet (dei nye Silkevegane) utvidar raskt Kina si geoøkonomiske påverknad. (M. K. Bhadrakumar, «Quad Won’t Fly. This is Why», Indian Punchline, 13. Oktober,2020). I dei siste framskrivingane frå Det internasjonale pengefondet (IMF) vil Kina stå for 51 prosent av verdas økonomiske vekst i 2020-21. Samstundes har økonomien i USA (saman med Europa og Japan) vorte fanga i ei felle av stagnering og finansialisering i eit halvt hundreår, eit fenomen som Monthly Review i heile denne tida har skrive om, og som endeleg blei drive heim hos dei etablerte økonomane etter den store finanskrisen i 2008-10.

Desse utviklingstendensane har leia til ein stadig meir krigersk haldning frå Washington ovafor Kina. Dette var allereie tydeleg under Obama sin administrasjon og utvikla seg kraftig under Trumps administrasjon. Den herskande klassen i USA og dei fleste multinasjonale korporasjonane i USA og Vesten ser no ut til å ha konkludert med at deira langsiktige imperialistiske dominans som er knytt til USA-imperialismen, er truga sjølv om dei fortsett å dra imperialistisk rente frå Kina og sør på kloden. Sjølv før valet i 2016 hadde Trump og Steve Bannon som då var den fremste rådgjevaren hans understreka trongen for ein kamp om hegemoni med Kina som Bannon definerte som «ein globalt eksistensiell krig». Trump peikte ut Peter Navarro, forfattaren av The Coming Wars with China og Death by China, til sin viktigaste handelsrådgjevar (John Bellamy Foster, Trump in the White House [New York: Monthly Review Press, 2017], side 32, 51-52, 84-85). Dette blei følgd av ein handelskrig med Kina som har blitt meir intens under COVID-19 pandemien. Den viktigaste oppgåva under handelskrigen er å få dei multinasjonale føretaka til å flytte dei viktigaste produksjonsstadene i den globale handelskjeden sin frå Kina til andre økonomiar i det globale sør med låge arbeidskostnader som India og Mexico, som eit middel til eit «økonomisk brot med Kina». (Mike Gallagher, «Yes, America is in a Cold War with China”, Wall Street Journal, 7. juni , 2020).

I mellomtida har det gått føre seg ei massiv militær oppbygging, rettferdiggjort som naudsynt for å førebu krig med Kina. USA sitt utanriksdepartement under leiing av Mike Pompeo har uttrykkeleg argumentert for ein ny kald krig med Kina som har Kinas Kommunistparti som mål, for å bryte i stykkar den eksisterande kinesiske staten. Dette ville gjer det mogleg for vestlege styrker å rykke inn og enno ein gong legge Kina inn under vestlege mål (utan tvil ved å ta opp att ein eller annan versjon av «sjokkterapien» som Vesten tvinga på Russland på 1990-talet og som førte til øydelegging av økonomien der).

Ei svært viktig hending i den nye kalde krigen er den fjerde utgåva i 2019 frå Komiteen for dagens fare (Committee on the Present Danger [CPD]) som spelte ein sentral rolle i å utvikle den kalde krigens strategiar under Joseph McCarthy, Ronald Reagan og i tida etter 9/11. Den leiande personen i denne fjerde utgåva av CPD er Bannon. Ulikt nokre av dei tidlegare utgåvene er CPD IV tydeleg mindre tosidig ettersom han er dominert av republikanarar, retta mot Kina aleine og har ei opning for avspenning mot Russland. Likevel var ikkje demokratane seine med å angripe Kina heller, med Joe Biden-kampanjen sin anklage ikkje berre for overgrep mot menneskerettane, men for «folkemord» og med å foreslå ein spesiell auke på 350 dollar i Pentagon sitt budsjett retta mot Kina («Joe Biden’s China Journey», New York Times, 6. september, 2020; «Senate Democrats Present $350 Billion Strategy to Counter China», New York Times, 17. september, 2020).

Nokre av dei viktigastea trekka ved kalde krigar er å splitte den intellektuelle venstresida og stenge heilt av for usemjer. I McCarthy-tida rekrutterte the Congress of Cultural Freedom (CCF) og tilsvarande organisasjonen i USA, the American Committee for Cultural Freedom som begge var grunnlagd av CIA, mange intellektuelle som hjelpte til med å konstruere den kalde krigens ideologi, noko som førte til ein sverm av artiklar i CIA-finansierte publikasjonar som skapte mange av dei dominerande ideane i etterkrigstida, slike som «slutten på ideologi». Blant dei fleire hundre anti-kommunistiske intellektuelle som nøyt godt av CIA sine rundhanda bidrag gjennom CCF og ACCF var slike kjende intellektuelle som Theodor Adorno, Hanna Arendt, Daniel Bell, Isaia Berlin, Sidney Hook, Arthur Koestler, Irving Kristol, George Kennan, Dwight MacDonald, Reinhold Niebuhr, Michel Polany, David Riesman, Arthur SchlesingerJr. Og Lionel Trilling (Frances Stoner Saunders, The Cultural Cold War [New York: New Press, 2013]; Patrick Iber, “Literary Magzines for Socialist Funded by the CIA”, Awl, 24. august, 2015). Adorno, som budde i Vest-Tyskland, skreiv bitande kald-krigs-angrep på den marxistiske filosofen, Georg Lukács i tidsskriftet Der Monat som blei gjeve ut av US Army i Tyskland finansiert av CIA (omsett i det CIA-finansiert tidsskriftet Encounter I London). Ironisk nok skjedde dette mens Lukács sjølv, etter Sovjets invasjon, var under reell husarrest i Ungarn for å ha tatt del i sosialisten Imre Nagy’s regjering (Theodor Adorno, Walter Benjamin, Ernst Bloch, Berthold Brecht og Gerog Lukács, Aestetics and Politics, [London: Verso, 2007], side 143, 151-76; István Mészáros, The Power of Ideology [New York: New University Press, 1989], side 118-119.

I dag finn vi alle teikn på at ein slik ideologisk krig, som er lagd opp for å splitte venstresida og få slutt på diskusjonar, blir tatt opp på ny. Det einaste svaret er å fortsette å kjempe for eit uavhengig, kritisk og verkeleg sosialistiske synspunkt. Jo kraftigare den imperialistiske striden blir for å halde opp USA sitt globale hegemoni, desto meir livsviktig blir det for oss å forstå imperialismens lange historie og lytte til røyster som ikkje er frå dei koloniserande landa, men særleg dei frå det globale sør, mens vi søkjer ei verd med revolusjonær endring.

Omsett av Terje Valen, fredag 26. februar 2021.

Den skjulte handa – Korleis Kina kjempar mot dei columbiske statane sin verdsdominans

Avisa Klassekampen har i dag (22.2.20) ein artikkel med tittelen «Den tyske bremsepedalen» frå den danske avisa Information skriven av Matthias Sonne og Martin Gøttske. I artikkelen bruker dei Kina-ekspert Mareike Ohlberg som viktig intervjuobjekt. Dei viser også til ei bok som ho har vore medforfattar til.

La oss difor sjå på denne Kina-eksperten, kva ho står for og representerer. Ho var saman med Clive Hamilton forfattar til boka: Den dolda handen – Hur Kinas Kommunistiske Parti underminerar västliga demokratier och omformar världen. Her får vi vite kva ho meiner om tilhøvet mellom USA og Kina og korleis vi alle bør sjå på det.

Boka har ei mengd av eksempel som skal prove påstanden i tittelen. Desse eksempla er ei blanding av ein del forhold der Kina og det styrande partiet der, Kinas kommunistiske parti (KKP), fortener kritikk, og ei rad med heilt vanleg aktivitet frå parti og stat, som drivast over alt i verda. Desse blir alle tolka inn i ei forteljing som går ut på at KKP og Kina er ute etter å ta rotta på det parlamentariske demokratiet i andre statar og på alle menneskerettar i heile verda.

Eksempel 1 på den skjulte handa

Det er ikkje mogleg å gå gjennom alle eksempla i ei kort melding. Eg slår derfor opp i boka på eit par tilfeldige stader for å sjå på kva dei ser på som skjult påverknad frå Kina for å få slutt på demokrati og menneskerettar i verda. Eg hamnar først på side 166. Dette er ein stad ute i kapittel 7. med overskrifta «Mobilisering av den kinesiska diasporan» (kinesarar som bur i utlandet). Her tar dei opp Kinas Råd for fremjing av fredeleg nasjonal attforeining. Dette rådet har lokalavdelingar i mange land. Dei arbeider for at Taiwan, som er kinesisk territorium, skal gjenforeinast med resten av Kina.

Historia er jo at Taiwan i 1939 blei okkupert av Chiang Kai-shek og hans folk. Chiang Kai-shek hadde då først vore meir interessert i å slåst mot Mao og hans styrker, enn å slåst mot japanarane og deira fryktelege okkupasjon. Mao måtte rett og slett ta han til fange og tvinge han til å vere med for å redde Kina frå japansk øydelegging og herredømme. Då japanarane var slått fortsette Chiang Kai-shek, med amerikansk hjelp, kampen mot frigjeringshæren til kommunistane. Men styrkane hans blei driven sørover og til slutt fòr han og hans folk over til den kinesiske Taiwan-øya og etablerte eit styre der.

Denne øya hadde Japan okkupert etter ein krig i 1895. Då dei tapte verdskrigen måtte dei gi området tilbake til Kina. Amerikanarane støtta i tida etterpå Chiang Kai-sheks sitt styre som representanten for heile Kina. Derfor var Republikken Kina på Taiwan internasjonalt anerkjent som Kinas eigentlege regjering mellom 1949 og 1971. Men i 1971 overtok Folkerepublikken Kina deira plass i FN og FNs Tryggingsråd. Regjeringa på Taiwan blei ikkje lenger anerkjent som representant for Kinas folk. Kina sin langsiktige politikk er å få Taiwan tilbake under Kina, nett som dei gjer med Hong Kong som i si tid blei stole av engelskmennene. Kina arbeider ope for dette i dei fora dei finn tenleg, og har oppretta grupper i forskjellige land for å fremme denne politikken. USA arbeider for at Taiwan skal vere ein sjølvstendig stat som støttar dei i kampen mot resten av Kina. Kina sitt arbeid for gjenforeining, med heilt normal oppretting av vennskapsorganisasjonar i andre land, som arbeider for dette, blir her framstilt som eit slags fordekt angrep på det parlamentariske styresettet og demokratiet i Vesten. Og grunnen skal vere at det er Kinas Kommunistiske parti (KKP) som står bak dette og ikkje regjeringa i Kina som er vald på demokratisk vis.

Viss vi sjekkar USA sine organisasjonar i andre land, så driv dei også og jobbar for å fremje USA sine interesser og for at folk skal ha eit positivt syn på USA og USA sin politikk. Vi kan til dømes sjå på den eldste amerikanske organisasjonen i England, The American Society in England,^[i] som har følgjande misjon: Fostering sentiments of mutual respect and affection between the people of two great nations is a worthy mission as relevant today as it was in 1895. We warmly invite Americans and others with strong ties to the United States to apply for membership. Organisasjonen har eit stort kontaktnett i England og har sjølvsagt stor påverknadskraft. Elles finnast det svært mange organisasjonar som jobbar for amerikanske interesser i England og som har band til den amerikanske ambassaden der.[ii] I fjor blei det også avdekka at ein amerikansk anti-abort organisasjon i Belfast dreiv aktiv og missleiande propaganda mot kvinners rett til å ta abort.[iii]

Eksempel 2 på den skjulte handa

Så slår eg tilfeldig opp på side 280. Eg finn eit avsnitt om KKP sine tenketankar inne i Kina. Her skriv forfattarane at Kina under Xi Jinping har trappa opp arbeidet med kinesiske tenketankar som skal arbeide for å styrke truverdet til Kinas politiske og økonomiske system og at det er oppretta mellom 50 og 100 slike. Ei målsetting var å styrke Kinas røst internasjonalt og spreie Kinas standpunkt. Forfattarane reknar så opp fleire av tenketankane og viser at dei har tilknyting til KKP og arbeider internasjonalt for å få oppslutnad om Kina sitt syn på saker.

Men no det jo slik at det er USA sitt syn på verda som har vore dominerande minst sidan andre verdskrigen, og Kina si stemme ha vore svært liten. Med den enorme økonomiske framgangen og handel med heile verda er det jo naturleg at også leiinga i Kina vil ha ei større røst ut i verda. Det er jo ikkje slik at dei USA-dominerte verdsmedia har noko upartisk og sann informasjon om Kina heller.

Viss vi går inn på alle tenketankane til USA som dominerer den såkalla diskursen i verda, så ser vi jo at i informasjonsflaumen er svært ulikt fordelt, og Kina slepp ikkje så mykje til. Då er det heilt naturleg at dei vil ha organ som kan spreie deira eige syn på forskjellige saker. Det treng ikkje vere noko fordekt eller skummelt i det. Ein av desse tenketankane er den som Mareika Ohlberg sjølv er tilsett hos, så ho sit i glashus.

Eksempel 3 på den skjulte handa

Kampen mot Huawei (side 206-211) er eit eksempel på det same. Alle veit at dei amerikanske sikkerheitstenestene har hatt avgjerande innflyting på utbygginga av nettbaserte tenester som bygger på teknologi utvikla i USA. Og alle veit at sikkerheitstenestene avlyttar all trafikk på nettet i heile verda. Klagen mot Huawei går ut på at selskapet har gjort, og gjer noko av det same og derfor er ein sikkerheitsrisk for andre land i verda. Kor mykje det er i dette, veit vi ikkje. Forfattarane legg ikkje fram prov for det. Dei snakkar om mistankar om kopling til den kinesiske hemmelege tenesten og at det er svært sannsynleg at tjuveri av sikkerheitsklarert materiale frå en Afrikanske unionen sitt kontor i Addis Abeba blei gjort av Huawei og at mange tilsette i Huawei meiner at det kinesiske regimet plasserer ut agentar i Huawei sitt kontornettverk i utlandet. Og det snakkar om klagar på at Huawei har stole konfidensiell informasjon frå konkurrentar.

Men dette er ikkje det viktige seier forfattarane. Det viktige er at «Huaweis globala ekspansjon, helt i egen rätt, tjäna som en kraft för Pekings innflyande». For dersom Huawei oppnår sitt mål å bli den dominerande leverandøren og konstruktøren av det globale kommunikasjonsnettet i det tjuande hundreåret, kjem det til å gi Peking ei enorm innflyting rundt om i verda.

Og så kjem det ei opprekning av alt det Huawei gjer, på same vis som alle operatørar i denne marknaden, for å fremje si sak. Dei klagar på at mange forsvarer Huawei mot USA sine klagar og at Huawei jobbar opp mot alle typar folk for å få innpass i marknaden. Og korleis dei sponsar til dømes store idrettslag osb. Dette er sjølvsagt ikkje noko anna ein økonomisk konkurranse der Kina er på offensiven med overlegen teknologi, mens USA, i spissen for den columbiske flokken, må forsvare sin meir tilbakeliggande teknologi med politiske middel og sterkt press.

Eksempel 4 på den skjulte handa

Vi må sjølvsagt også sjå på saka med uigurane som stadig går i dei vestlege massemedia. Det er ein Adrian Zenz som er kjelda for denne påstanden. Den verste påstanden som blir tatt opp er at den kinesiske regjeringa står for folkemord på uigurane. Det er no klart at desse påstandane ikkje stemmer. Lyle Goldstein^[iv], som er ein kinesisk spesialist, professor og forskar ved avdelinga for strategisk og operasjonell forsking ved Naval War College i USA[v], sa til The Grayzone[vi] at Zenz sine påstandar om at den kinesiske behandlinga av uigurane dreier seg om «demografisk folkemord» er «låttelege og dessutan fornærmande for dei som mista slektningar i Holocaust.” Goldstein sa at den kinesiske tilnærminga til Xinjiang «er ei meir undertrykkande haldning enn vi ønskjer, men den er absolutt ikkje folkemord.»

Videre viser ein grundig gjennomgang av Zenz si forsking at påstanden hans om folkemord blir undergrave av grov datamisbruk, falske påstandar, kirsebærplukking av kjeldemateriale og propagandistiske feile framstillingar.

Faktisk viser det seg at talet på uigurar i Xinjiang aukar og at deira del av folketalet i provinsen i forhold til han-kinesarane også aukar markant. Det kjem ikkje minst av at uigurane har vore unnateke frå politikken med eit barn som hankinesarane har vore pålagd i fleire tiår. Men frå 2017 har uigurene fått same avgrensingar som dei han-kinesarane i Xinjiang har hatt, nemleg at dei berre kan få to barn i byane og tre barn på landsbygda. Bruk av prevensjonsmiddel er også blitt meir vanleg. For ein religiøs fundamentalist som Zenz blir dette til folkemord.

I Xinjiang der uigurane bur er helseforholda for mødrer og barn blitt vesentleg forbetra, akkurat som i resten av Kina. Ein studie publisert av det rennomerte medisinske tidsskriftet The Lancet, som såg på alle provinsane i Kina, sa at reduksjonen av spedbarndaudelegheit og forbetring av mødrene si helse i Kina er «ein oppsiktvekkjande suksesshistorie».

The Grayzone har gått gjennom alle påstandane i artikkelen til Zenz og påvist at han triksar med tal, finn på statistikk og medvete feiltolkar informasjon for å få han til å passe i hans eigen agenda.

Og hans agenda er at han er en ytterleggåande høgreorientert religiøs fanatikar som er abortmotstander, motstander av familieplanlegging, samt at han er ein endetidspredikant. Han seier sjølv at kampanjen hans mot Kina er «styrt av Gud». Han er fanatisk motstandar av homofile og seier at dei jødane som ikke omvender seg til evangelisk kristendom før Endetida vil bli «utrydda eller havne i ein glødande omn».

Zenz har undervist ved fundamentalistiske kristne utdanningsstader og han er engasjert av den nykonservative tenketanken Jamestown Foundation som blei grunnlagd av Ronald Reagans CIA direktør William J. Casey for å finansiere sovjetiske dissidentar.

Påstandane om folkemord er fake news lik dei USA alltid brukar mot land som dei vil svekke eller angripe.

Kva representerer forfattarane av boka

Det er alltid viktig å vite kva slags krefter som står bak slik skrifter. Så la oss sjå på det. Clive Hamilton[vii] har vore kjend som ein kapitalismekritikar og ein kritikar av korleis regjeringa i Australia legg lokk på og styrer dei offentlege debattane. Han har leia ein tenketank som har vore vurdert som politisk progressiv. Han var professor i Public Ethics ved Senter for anvendt filosofi og offentleg etikk som blei lagd ned i 2016 og overført til Charles Sturt universitetet, der Hamilton blei Prorektor for offentleg etikk. Dette universitetet har i det siste blitt utsett for hard kritikk for å bruke mykje pengar på å endre namn og image, framfor å sikre akademiske standardar.[viii] Det vanlege ved slike offentlege ettersyn[ix] er at universiteta frå godkjenning for sju nye år, men Charles Sturt-universitetet fekk berre 4 år.[x] Elles tapte leiinga kampen for å endre namn på universitetet etter kraftig motstand frå studentar, tidlegare studentar og lokalmiljøet. Det som har skjedd tyder på at det har skjedd ei endring i leiinga for universitetet i retning meir marknadsretting.

Men Mareike Ohlberg er den mest interessante av forfattarane. Ho har jobba for Mercator Institute for China Studies (MERICS) og Munich Security Conference som er den største konferansen i verda der statane sine spesialistar på sikkerheit møtast. Konferansen blei grunnlagt I 1963 av ein tysk offiser som hadde vore med på samansverjinga for å drepe Hitler. Målet med konferansen var frå starten å samle leiarar og diplomatiske ekspertar for å diskutere tilstanden i NATO og forholdet mellom statane på begge sider av Atlanterhavet. Seinare har interesse-området blitt utvida. Ohlberg var tilsett ved The German Marshall Fund of the United States[xi] då ho var med og skreiv boka.

Den 56. Munich Security Conference (MSC 2020) blei halde frå 14. til 16. februar 2020 på Bayerischer Hof i München. Der var meir enn 500 deltakar og representantar for statar og regjeringar frå 35 land. Eit viktig tema for diskusjon var tilhøvet mellom USA, Kina og EU. Al Jazeera hadde ein artikkel om kva ein kunne vente blei tatt opp på konferansen.[xii] Her finn vi også nemnd tilhøvet USA, EU, USA og problemet med at dei vestlege statane var i ferd med å miste sitt hegemoni i verda. Eg finn ikkje noko samandrag av konferansen på nettet.

Den skjult handa samsvarer heilt med USA sin siste blåbok på området

Men eit resultat av desse diskusjonane og regjeringa USA si haldning finn vi i den nye blåboka for USA sin Kina-politikk[xiii]. Blåboka er skriven av direktør Peter Berkowitz ved kontoret til utanriksministeren i USA si underavdeling, Office of The Policy Planning Staff, og blei gitt ut i slutten av november 2020. Tittelen er «The Elements of the China Challenge» (Elementa i utfordringa frå Kina). Her samanfattar han i 10 punkt[xiv] kva USA må gjere for at ikkje Kina skal gå forbi dei internasjonalt. Mange middel er nemnd, og krig er blant desse, om det er naudsynt. Og samanliknar vi det vesentlege innhaldet i «Den dolda handen» med denne blåboka ser vi at dei grunnleggande vurderingane og tiltaka er samanfallande.

Det vesentlege ved den skjulte handa – ein gedigen konspirasjonsteori

Med dette kjenner vi bakgrunnshistoria til «Den dolda handen». Denne boka er ein propagandaframstøyt for det synet på Kina som USA vil spreie for å skape opinion for angrepa på «hovudfienden» sin. For å klare dette er det ikkje nok å kritisere Kina på sakleg vis. Dei lagar ein gedigen konspirasjonsteori om Kinas mål og politikk som det ikkje finnast prov for i dokumenta frå partiet og folkekongressen, og som vi ikkje finn prov for i den praksisen Kina har i sin politikk ovafor omverda. I røynda finnast det ingen prov for at Kina vil øydelegge det parlamentariske systemet i dei landa som har dette, og heller ikkje det despotiske systemet i dei landa som har det.

Eit forsvar for det samanfallande columbiske systemet

Denne konspirasjonsteorien skal tene som forsvar for det samanfallande og gruelege columbiske systemet sin desperate overlevingskamp. Vi finn dette avspegla på side 39 i boka der forfattarane skriv at Kina begynner «utmana den utveklade världens grepp om makten».

Det kjem og fram på den første sida i boka der det heiter at «De demokratiska institusjonerna och den globala ordningen som upprättades efter andra världskriget har visat sig skörare än väntat och är sårbara för de nya vapen för politisk krigföring som de nu ställs inför. Det kinesiska kommunistpartiet utnyttjar de demokratiske systemens svagheter för at undergräva dem och även om många i Väst fortfarande inte vil medge det är demokratierna i akut behov av större motståndskraft om de ska öveleva.» Leser du den nemnde blåboka ser du kva USA vil gjere for å få «större motståndskraft» og leser du «Den dolda handen» får du meir detaljer med same utgangspunkt.

Med dette utgangspunktet blir det også slik at alle dei vanlege kontaktane som Kina tar over heile verda innan økonomi, utdanning, kultur og på alle andre felt, blir sett på som farlege. Og dei er farlege fordi det er Kommunistpartiet i Kina som styrer landet, og dette partiet vil fjerne demokrati og menneskerettar over alt. Kina kan sjølvsagt kritiserast for mykje. Kva stormakt kan ikkje det? Og all slik kritikk har forfattarane spora opp. Men også heile normal kontaktverksemd som alle stormakter driv ovafor andre land, leiarar, organisasjonar osb. blir her tolka som delar av eit samla angrep på det vestlege parlamentariske demokratiet som forfattarane set lik med det dei kallar den utvikla del av verda sitt grep om makta.

Kva skjuler dei

Dei skjuler den erklærte politikken til Kina og kommunistpartiet som er å ikkje legge seg inn i korleis andre land blir styrt. Og dette er ein politikk som vi kan sjå blir følgd i praksis. Kina har kontakt med alle som er open for kontakt. Så det er altså ikkje snakk om at Kina skal ta rotta på det parlamentariske demokratiet i dei landa som har denne styreforma, og heller ikkje det despotiske styret i Saudi-Arabia eller andre stader. Dei legg seg heller ikkje bort i dei forskjellige landa sin praksis når det gjeld menneskerettar.

Forfattarane går sjølvsagt ikkje inn på korleis Kinas Kommunistiske parti verkeleg kan styre det svære landet Kina. Dei prøver å få det til å sjå ut som det er overvaking, tvang og einsretting som er hovudmetodane. Alt dette finnast i Kina, men dette er ikkje det vesentlege. Det vesentlege er at KKP fører ein politikk som har gitt store fordelar til mest heile folkesetnaden i landet. Det gjer at folk har stor tillit til partiet og heile styret i Kina. Som i alle land er det sjølvsagt også dei som ikkje er nøgde. Dei får seie frå om dette, men dei får ikkje samle oppslutnad som kan true styret.

KKP har bortimot 100 millionar medlemmer, altså litt under 10 % av folkesetnaden. Det vil seie at det er om lag 12-13 personar på kvart partimedlem. Partimedlemmene utgjer altså ein stor prosentdel av folket og dei fleste har eit nært forhold til folk rundt seg, for dei tar del i dei mange organisasjonane som kinesarane har. Her tar folk opp sine saker og partiet får førsterangs kunnskap om kva folk tenkjer og ønskjer. Dei viktige diskusjonane blir tatt vidare i partiet. Informasjon og påverknad går ikkje berre ein veg her, men både opp og ned i hierarkiet. Inne i partiet fungerer også eit partidemokrati. Forskjellige politiske interesser og retningar er representert og det er avstemmingar i saker og val på personar til posisjonar i partiet ut frå oppslutnaden om deira politikk. Det går an å hevde at systemet er vel så demokratisk som det tydelege rikmannsoligarkiet som dominerer vala i USA.[xv]

Under dei parlamentariske demokratia i den vestlege verda har vi fleire parti. Men ser vi nøyare etter så har dei alle, med nokre små unnatak, det same grunnlaget. Dei er for og vil ta vare på det kapitalistiske økonomiske systemet vi har. Slik sett er dei ein reell koalisjon der usemjene går på korleis dette systemet skal drivast på best mogleg måte. Derfor kan vi seie at dei er eitt koalisjonsparti. Skifte av regjeringar endrar ikkje politikken på noko grunnleggande vis. Det går altså, slik sett, an å sjå på dei som eitt parti, der forskjellige delar ser litt forskjellig på korleis kapitalismen skal administrerast. I land med eit formelt eittpartisystem finn vi desse forskjellane inne i partiet og dei som vinn fleirtal for sitt syn på partikongressane stig og fram som leiarar.

Samanfatting

Det er rett og slett slik at heile det verdsherreveldet som dei kvite nordatlantiske statane bygga opp etter at Columbus kom til Amerika, som står for fall. Heile det enorme globale utbyttingssystemet til desse statane kan rakne. Det er ein katastrofe for dei store kapitalane som er knytt til dei columbiske maktene og for dei herskande klassane i desse statane. Sidan 2. verdskrigen er det USA som har vore den leiande columbiske makta og som har brukt NATO og fleire andre «internasjonale» institusjonar og ordningar for å fylke dei til strid for den amerikanske verdsdominansen. Så i dag er det USA som leier kampen for å halde på sitt grep om makta i verda. Det har ført, og fører stadig til forsert opprusting, krigar med og utan stadfortredar, undergravingsverksemd, arbeid for regimeskifte, økonomisk skadelege og drepande sanksjonar og det byggjer opp vilkåra for å løyse ut ein storkrig på det eurasiske kontinent. Noko som sjølvsagt vil skje ut frå løgnar som då dei knuste en irakiske staten og let norske flygarar bombe fram ei øydelegging av Libya som var den mest veldrivne staten i Afrika, med dei fryktelege resultata det har gitt. For ikkje å snakke om stadfortredarkrigen i Syria og det USA-støtta kuppet i Ukraina, som opna for ein ny vår for nazismen, og der norske aktørar var svært aktive,.

Terje Valen, tysdag 22. januar 2021.

[i] https://americansocietyuk.com/

[ii] https://uk.usembassy.gov/u-s-citizen-services/local-resources-of-u-s-citizens/social-organizations/

[iii] https://theovertake.com/~beta/american-anti-abortion-organisations-are-interfering-with-uk-access-to-abortion/

[iv] https://usnwc.edu/Faculty-and-Departments/Directory/Lyle-Jared-Goldstein

[v] https://usnwc.edu/

[vi] https://thegrayzone.com/

[vii] https://en.wikipedia.org/wiki/Clive_Hamilton

[viii] https://www.abc.net.au/news/2019-05-23/concerns-over-charles-sturt-university-spending-and-credibility/11142020

[ix] https://www.teqsa.gov.au/sites/default/files/teqsa-published-decisions-report-april-june-2019.pdf?v=1567491730

[x] https://www.teqsa.gov.au/national-register/condition-decision/re-registration-3-april-2019-1

[xi] https://en.wikipedia.org/wiki/German_Marshall_Fund

[xii] https://www.aljazeera.com/news/2020/2/14/what-to-expect-from-the-munich-security-conference

[xiii] https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge

[xiv]https://en.wikisource.org/wiki/The_Elements_of_the_China_Challenge/Executive_Summary#Executive_Summary

[xv] https://en.wikipedia.org/wiki/Ideology_of_the_Chinese_Communist_Party

Miljøpolitikk og kommunisme

Hvorfor blir vi stadig foret med flere dingser som øker energiforbruket, som elektriske løperhjul, mens hovedmetoden for å komme mer i takt med naturen må være energisparing? Det er fordi alle metoder for å «redde miljøet» i dag må ligge innenfor det området der det kan realiseres profitt. Energisparing gir ikke mye profitt. Det vil blant annet kreve at verdens transportsystem legges radikalt om. Et absolutt krav må være avvikling av privatbilismen. Noe som vil kreve et offentlig drevet transportsystem som er slik tilpasset at det virkelig kan fungere like smidig som privatbilen for de som vil bruke det. Men en avvikling av privatbilismen vil medføre en drastisk nedskalering av privatbilproduksjonen, og det vil føre til sammenbrudd i den kapitalistiske verdensøkonomien. Det samme gjelder den helt syke databruken knyttet til de personlige datamaskinene som telefoner og pcer ved spill og strømming, samt den enorme kraften som skal til for å utvinne bitcoin og lignende. Vi må også utvikle et helt annet system for transport av tyngre gods og avvikle mye av det som sendes mellom verdensdelene nå. Det betyr at ting vi bruker til daglig må utvinnes og produseres og fordeles mye mer lokalt. Oppbygging av en nasjonal industri for produkter vi bruker til vanlig vil være nødvendig. Mange ting som i dag drives med elektrisk kraft og batterier må over på mekanisk drift igjen. Ur og klokker og termometere er noen eksempler. Som min snart 60 år gamle Omega Seamaster automatic (kostet kr. 300 i 1963) som drives av at jeg beveger armen. Lokalt produsert og distribuert mat vil også være et kjernepunkt i en slik strategi. Optimalt med selvberging på matfronten må være obligatorisk. Her ligger et helt program for den første fasen av kommunismen. Alt dette krever at produsentene og fordelerne og de arbeiderne som ikke produserer merverdi må styre utviklingen ved å ha makten i sine nasjonalstater og utvikle et kameratslig globalt samarbeid som ikke beror på den alle-mot-alle-kampen som preger det kapitalistiske profittsystemet. Å redde verden for menneskene krever rett og slett arbeiderrevolusjoner og en kommunisme i Karl Marx ånd. Vi kan utforme flere krav og reise dem allerede i dag og begynne å drive propaganda for dem.

Tanker om coronaen og bekjempingen av denne

Det viruset vi har med å gjøre ser ut til å være et relativt smittsomt virus – litt forskjellig ut fra mutasjoner. Det ser ut til stort sett å føre til alvorlige og dødelige følger for eldre og/eller syke personer. Statistisk sett er de aller fleste som blir alvorlig syke og de som dør godt over 80 år, og de aller fleste med fatalt utfall har andre diagnoser. Barn og unge blir svært sjelden rammet slik. Også opp til ca. 60 år er alvorlige tilfeller sjeldne, men øker med alderen. Det at dette viruset først og fremst angriper syke og gamle, og at barn og unge stort sett får ingen eller svært lette symptomer, samt at unge og middelaldrende voksne sjelden blir alvorlig syke, forklarer mye av den høyere dødsraten som vi kan se av diagrammet under her. Vanligvis er dødeligheten høyere under influensasesongen enn ellers i året, men denne gangen har den vært høyere enn normalt.

Hvis vi tar tall for alle døde fra USA i uke 13 til 52/53 i 2019 og 2010 som et typisk eksempel ser det ut som dødeligheten er større enn ved vanlige influensaepidemier. De siste uketallene for 2010 er ufullstendige på grunn av etterslep i rapportering. Det er ikke noe som tyder på at andre dødsårsaker enn covid-19 har ført til den store forskjellen i dødelighet mellom 2019 og 2010. Men vi skal huske på at dette skjer i et land der helsestellet for de fattige er katastrofalt dårlig og at der er mange fattige. Situasjonen i England minner om det som skjer i USA.

Det finnes på faglig hold to metoder for å bekjempe slike virus. Den som myndighetene i Norge og andre steder har valgt er å stanse spredningen av viruset i hele befolkningen. Dette har ikke vært den vanlige metoden før. Den andre metoden, som har vært brukt, er å sikre de som er utsatt for alvorlige forløp og eventuell død, og å la viruset ellers spre seg i den delen av befolkningen som ikke blir rammet særlig hardt. Dette for å oppnå naturlig immunitet i disse aldersgruppene slik det har vært tidligere ved virus som svært sjelden gir alvorlig og fatal sykdom. Den siste metoden avhenger av at samfunn og helsevesen er organisert og finansiert slik at det virkelig er mulig å beskytte grupper som trenger det. Den systematisk nedbygging av disse tjeneste i løpet av de siste 40 årene har medført at denne metoden er blitt vanskeligere å bruke.

Den typen nedstenging som har funnet sted i de fleste land har svært mange både kjente og lite kjente og utforskete skadevirkninger, selv om noen begynner å vise seg. Spesielt for mennesker med lave og manglende inntekter er skadevirkningene store, mens de aller rikeste har tjent grovt på det som skjer. For verden som helhet er det mye som tyder på at de samlete virkningene av nedstenging kan bli mer skadelig og dødelig enn det som vinnes på kort sikt. Hvis slike virusangrep kommer relativt ofte vil vi kunne få langvarig nedstenging av samfunn over hele verden, for all nedstenging som varer mer enn noen måneder vil få skadelige virkninger. Norge har vært i en gunstig særstilling internasjonalt fordi en på grunn av de store oljeinntektene og den formuen som er samlet ut fra dette har gjort at nedbyggingen av helsevesenet har gått relativt langsomt her og at vi har kunnet kompensere en god del av tapet av inntekter som følger med nedstenging uten å svekke statsfinansene. Vi har heller ikke mange fattige sammenlignet med land som England og USA.

Så til noen andre perspektiver. Det var tydelig at verden var inne i første del av en økonomisk nedgangskonjunktur da corona-krisen begynte. Corona-krisen har kamuflert denne økonomiske krisen. Arbeidsløsheten oppstår nå ikke på grunn av økonomien, men på grunn av epidemien/pandemien. Samtidig skjer det en stor overføring av midler til de største kapitalene fra hele resten av samfunnet. Nedstengingen fungerer økonomisk også på samme måte som en større økonomisk krise. Mye konstant kapital blir lagt brakk midlertidig eller varig, noe som hever profittraten i systemet i neste omgang. Kapitalismen som helhet hadde bruk for en krise nå. Pandemien løste litt av problemet.

Vi har også sterke krefter innenfor toppfinansen i verden som ligger helt i front når det gjelder å utnytte krisen til egen profitt. Det som kalles the new reset (ny oppstart) er ikke en tankekonstruksjon. Det er en overordnet retning som det blir åpent reklamert for av personer som representerer storfinansen og som har blitt forberedt over flere år. Det er også klart at medisinindustrien, og her særlig den kapitalen som er investert i denne, ser et enorm profittpotensial. Ut fra dette er det ikke rart at det oppstår tanker om at sentrale tiltak under corona-krisen er satt i verk for å tjene denne kapitalens formål. Valget av den type nedstenging vi ser, i stedet for den andre metoden som jeg har nevnt ovenfor, betyr i alle fall at tiltak som kunne ha ført til at de aldersgruppene som har forsvinnende sjanse for å få alvorlige komplikasjoner av covid-19, ikke får anledning til å opparbeide immunitet ved å bli smittet. Ettersom dette er flertallet av befolkningen, kunne en da ha oppnådd flokkimmunitet. Forutsetningen er selvfølgelig at det hadde blitt satt inn massive ressurser for å beskytte de utsatte gruppen, i hovedsak gamle og syke. Motargumentet er at dette ikke er mulig, eller så vanskelig at det ikke kan gjennomføres i praksis. Det er ikke sikkert at dette argumentet er ugjendrivelig. De som har forsøkt dette, som Sverige, har mislykkes, mye på grunn av den dårlige utvikling i helsetilbud til eldre, med privatisering og nedskjæringer i offentlige tjenester. I England har også den gode nasjonale helsetjenesten vært under konstante angrep i 40 år. I USA er helsetjenesten i rein katastrofe for de som ikke har nok midler.

Men det som skjer ved den valgte nedstengingsmetoden er at all virksomhet for å oppnå immunitet blir overført til vaksinekapitalen. Det skaper et enormt marked for denne kapitalen sine produkter, og i tillegg får den betalt stort sett over statsbudsjettene, altså den skatten som folk betaler inn. Som sagt så er Norge i en særstilling på grunn av oljeinntektene, men dette gjelder stort sett ikke for andre land.

Når det gjelder den samlete kapitalen i verden så plages den av lav gjennomsnittlig profittrate. Monopolene klarer seg best fordi de tilegner seg verdier, ikke bare fra egen arbeidskraft, men også fra alle de mindre kapitalene. I tillegg til denne mekanisme er det nå en hovedstrategi fra finanskapitalen å få størst mulig sugerør i statskassene – offentlig-privat samarbeid på engelsk/amerikansk stakeholdereconomy som er overordnet nasjonalstatene og dirigert av internasjonale organisasjoner der politikken er mer direkte underordnet økonomien (som mye tyder på at WHO er blitt) skal utvikles. Her er velferd, helse og miljø gode innfallsporter. Det blir stadig lansert prosjekter innenfor disse områdene som får statsstøtte, men som når en ser på helhetsvirkninger, egentlig ikke bidrar til å løse det problemet som de reklamerer med at de skal klare. Når det gjelder miljø har en over en viss tid opparbeidet en krisementalitet som åpner for kriseløsninger som i lengden viser seg like skadelig, og kanskje mer skadelig for miljøet enn det de skulle erstatte. Nå har en også fått en voldsom krisestemning i forbindelse med den pågående epidemien/pandemien. Dette åpner også for kriseløsninger her som kan være mer skadelig enn selve virusangrepet. Regjeringens forslag om å kunne innføre portforbud viser hvilken retning dette går i. Ellers vet alle at jo mer myndighet som føres ut av den folkevalgte forsamlingen og over til regjeringen desto mer blir det borgerlige demokratiet svekket. Dette har vært et utpreget trekk under viruskrisen.

Så kommer vi til den merkelige foreteelse at det ble spilt et scenario for en pandemi noen måneder før den begynte, der løsningene var slike som ble valgt i virkeligheten seinere. Dette scenariet ble spilt nettopp av de kapitalkreftene som har tjent mest på pandemien og måten myndighetene over hele verden har «løst» den på. Spørsmålet som da oppstår er om disse har hatt innvirkning på den løsningen som stort sett alle land har valgt, og om dette har økonomisk motivasjon. La oss i alle fall slå fast at den metoden som er valgt, nemlig å erstatte all naturlig utvikling av immunitet med vaksine, skaper et stort profitabelt marked. Og når en først gjør dette så svekker en menneskenes egenevne til å utvikle immunitet. Det vil si at den naturlige immunprosessen blir kommersialisert. Det har også kommet frem at myndighetene i flere land ikke har stengt ned etter råd fra sine egne helsemyndigheter. Dette er klart avslørt i Danmark, og det ser ut til å gjelde Norge også. Det er da ikke urimelig å anta at rådet kommer fra WHO. Og WHO har i løpet av det siste tiåret blitt stadig med sammenvevd med medisin og vaksinekapitalen, og bak disse verdens mektigste foretak og personer. Så her har vi profittmotiv, anledning og mulighet til å påvirke hvordan covid-19 skulle håndteres. Når dette kobles sammen med at de samme gruppene har lagt omfattende planer for hvordan de skal omdanne samfunnet til sin fordel i forbindelse med en slik katastrofe, kalt the great reset, så er det ikke rart at det oppstår tanker om at vi her har et samarbeid for å påvirke det som skjer til egen fordel. Det er viktig at slike tanker blir representert i det offentlige ordskiftet. Vi får vel se etter hvert hvor mye det er i dette.

Det som helt sikkert er klart, er at kommersialiseringen av medisinproduksjon og vaksiner fører med seg at profittmotivet blir ledende. Overføring av forskning og produksjon av disse varene til private profittbedrifter fjerner direkte demokratisk kontroll. Særlig under krisesituasjoner da alle skriker på raske resultater blir dette veldig synlig. Da blir det viktig å skaffe seg markeder og avsetning og subsidier for å produsere det som trengs. Covid-19 krisen åpner for alle disse mulighetene. Det ville rett og slett være rart om ikke kapitalen innen disse feltene gjorde det som var mulig for å utnytte disse mulighetene. Det er sjølsagt også klart at det en leverer bør ha en viss bruksverdi, det vil si at de må dekke behovet for å skape immunitet uten for store skadevirkninger. Uten bruksverdi intet salg. Men vi har tidligere sett at bruksverdien av visse hurtig utviklete vaksiner har vært svært dårlig og til dels skadelig. Nå er det også slik at når det gjelder vaksiner, så vet man ikke så mye om denne bruksverdien før i løpet av års tid etter at vaksinen er satt. Derfor er de vanlige testsykluser innrettet etter dette. Disse syklusene er ikke fulgt under utvikling av covid-19 vaksinene. Det gir grunn for kritikk og bekymring.

Det blir fremført påstander i denne debatten som blir karakterisert som konspirasjonsteorier. Da tenker jeg at det er viktig at slike teorier kommer frem. Vi vet fra mange tidligere kamper mot sterke kapitalinteresser at de som går mot deres «vitenskap» blir motarbeidet på det sterkeste. Kampen mot tobakkindustrien er velkjent. Jeg kan også nevne asbest. AKP var tidlig ute på arbeidsplassene med løpesedler til arbeidere om faren ved asbest. Jeg opplevde å bli kastet ut med bemerkningen om det vi for med var noe tull, for produsentene hadde garantert at asbest var ok.

Det har vist seg at noen konspirasjonsteorier er helt sanne og andre ikke. Så derfor må vi ikke hindre konspirasjonsteoriene i å komme fram. Men sjølsagt prøve dem mot alle de fakta vi kan finne. Problemet er ofte at fakta kommer seint frem.

Dette er noen av mine tanker når det gjelder den viruspandemien eller epidemien vi er inne i. Jeg mener at det er viktig at disse tanker og vurderinger er representert i det offentlige ordskiftet. Noe av det som spres er sjølsagt helt feil. Men er det som myndighetene bygger på helt rett, eller var der og er der andre muligheter for å bekjempe virus som ikke har slike enorme skadelige, samfunnsmessige bivirkninger?

Til slutt et hjertesukk om bruk av masker. Det er en enorm inngripen i folks privatliv som vi har diskutert tidligere i forbindelse med visse kleskoder knyttet til andre kulturer. Å skjule mesteparten av ansiktet betyr en stor uniformering fordi det tar vekk det fremste kjennetegnet på menneskets individualitet og personlighet som vi ser direkte ved et møte. Når jeg ser at disse maskene, som vi også vet ikke har noen vitenskapelig bevist virkning på smittespredning, men som myndighetene antar har det, bli brukt av folk som går turer og så å si aldri kommer nærmere andre enn et par meter, så tenker jeg at det er mer skadelig enn bra med denne type bruk. Da blir masken mer et symbol og et tegn på at du er med på «laget». Så bruk i alle fall ikke masken mer enn der myndigheten har anbefalt det.

Og en siste kommentar. Jeg er for vaksiner som er laget på forsvarlig vis og har vist seg virksomme med få bivirkninger. Min første vaksine var de «førti stikk» mot tuberkulose. For meg var det spesielt viktig fordi jeg bodde i et hus med folk som hadde hatt sykdommen. Det var rundt 1950. Dette er fulgt opp av senere vaksiner.

Terje Valen, 1. februar 2021.