mai 2019 – vadla

Når kommer den nye økonomiske krisen

Vi vet alle at den kapitalistiske økonomien pendler mellom høykonkunkturer og lavkonjunkturer. De siste lavkonjukturene har kommet omtrent i følgende år: 1973-74, 1981-82, 1991-92, 2001-2001 og 2008-09. Som vi ser kommer de omtrent hvert 9.-10. år. Mellom de forrige lavkonjunkturene var det bare 8-9 år. Nå er det10-11 års siden forrige lavkonjunktur.

Den forrige lavkonjunkturen var ganske dyp så mye konstant kapital ble satt ut av funksjon. Det betyr at profittratens fallende tendens ble ganske mye motvirket. Samtidig har vi hatt stor utvikling av en frisk og ganske kontrollert kapitalisme i Kina som har virket positivt inn på systemet på kort sikt. Men også her slår tendensen til fallende profittrate inn etter hvert.

Dette betyr at sjansene for en ny nedgang stadig øker. Det er etterhvert bare et spørsmål når den kommer. Roberts følger med på konjunkturbevegelsene. Han har noen teorier om når de slår inn og jeg tror ikke at alle disse er like holdbare. Ifølge noen av disse teoriene skulle vi ha vært inne i en nedgang allerede. Men det han nå skriver skulle vi alle merke oss. Det er reelle tegn på at en nedgangskonjunktur kan stå for døren.
https://thenextrecession.wordpress.com/2019/05/26/global-slump-the-trade-and-technology-trigger/?fbclid=IwAR13oEinS3l9qiDkr1u3od5t83nMF3lpL2VLfd-hMIcMySSwePkDxGABErs

Kamp mot bompenger er i tråd med Marx’ kommunisme

Da Marx skrev i Det kommunistiske manifest om hva arbeidsfolk ville innføre i første fase av kommunismen, (som noen kaller sosialisme) når de hadde gjort revolusjon, var første punkt slik: «1. Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til statsoppgaver.»

I dag ville det selvfølgelig ha betydd at oljeinntektene ville ha blitt brukt til statsoppgaver, dvs. til å bygge landet, blant annet dets infrastruktur, jernbaner, bybaner, veier osv. i tillegg til industrier og tjenester vi trenger.

Det sjette punktet var slik: «6. Sentralisering av transportvesenet i statens hender.»

I dag ville det selvfølgelig ha betydd at alle lokale avgifter ville ha blitt fjernet og utgifter til å få ned forurensing i byene ville ha blitt lagt inn i statsbudsjettet. Dessuten kunne vi fått en kraftig utbygging av de minst forurensende transportmåtene på planlagt og systematisk vis.

Så lurer noen på hvor man skulle få inntektene fra og da svarte Marx i punkt 2: «2. Sterkt progressive skatter.»

Begrepet kommunisme er blitt trakket ned i sølen gjennom misbruk og kriminelle tiltak for å ødelegge alle forsøk på å sette ideen ut i livet. Det var Marx som definerte begrepet og ga det sitt vesentlige innhold. Bare ved å gå tilbake til det han skrev kan vi forstå hva kommunisme er. I dag er altså kampen mot bompenger i tråd med Marx sin kommunisme.

Derfor er også Rødt det partiet du kan stole på i kampen mot den type flate, usosiale avgifter som bompengene nå er. Bompengene er en måte å løse forurensningsproblemer innen kapitalismens rammer. Det rammer omtrent alltid arbeidsfolk flest, mens kapitalen lever godt videre. Kampen mot bompenger er derfor progressiv, den peker fremover mot et samfunn der arbeidsfolk bestemmer, ikke kapitalen. I et samfunn der arbeidsfolk bestemmer hadde problemer kunne blitt løst på måter som folk flest hadde syntes var OK.

Siden 1980-årene har de ledende politikerne i Norge i stadig større grad innført ordninger som arbeidsfolk ikke er fornøyd med. Dette har skjedd i mange land, også i Norge. Det er dette som gjør at bompengeopprøret er så kraftig. Det er blitt en katalysator for protest mot et tilsynelatende demokrati som fungerer dårligere og dårligere for folk flest.

I Frankrike, der dette såkalte demokratiet har gått mye lengre på denne folkfiendtlige veien, har det kommet til direkte opprørske tilstander mot det Marx kaller «det borgerlige demokratiet», dvs. et demokrati som i hovedsak tjener kapitalen. Dette opprøret ble også utløst av avgifter på trafikk. Det har utviklet et helt program for hva arbeidsfolk vil ha gjennomført i landet og blir slått ned på med svært brutale midler.

Ifølge Marx vil arbeidsfolk erstatte dette borgerlige demokratiet med et demokrati der arbeiderklassens behov står i sentrum for samfunnsutviklingen. Det liker ikke kapitalens representanter og de motsetter seg det med de midler de har for hånden. Det er dette som skaper de vesentligste problemene i verden.

I Norge har ikke bompengemotstanderne utviklet politikken sin like langt som i Frankrike. Det er en svakhet. En helhetlig politikk for bompengemotstand finner du bare i Rødt.

Terje Valen, Rødt Nord, Bergen.

Hvem skaper ufred og krig?

USA er nå spydspissen for å opprettholde den columbiske era i verden som begynte i 1492 med Columbus sin ferd over Atlanterhavet og det følgende enorme folkemordet og røveriet på de «amerikanske» kontinenter. Det fortsatte med slaveriet i USA og folkemordet på «indianerne» der.

Ledende stater i den blodige columbiske epoken har vært Spania, Portugal, Nederland, Belgia, England, Frankrike og USA. Med England som dominerende på 1800-tallet og USA fra 1900-tallet og frem til i dag. Tyskland klarte aldri å bli ledende innen columbismen selv om de under Hitlers nazi-styre prøvde å legge «slaverne» i øst under seg som et slavefolk.

Et typisk trekk ved columbismen er at de columbiske statene, både de ledende og de andre «hvite» vestlige statene kunne dempe konflikter og utbytting i egne stater gjennom sin utbytting og sine røverier i koloniene og nykoloniene.

Under 2. verdenskrig f.eks. klarte Tyskland å holde levestandard og leveforhold for sin egen befolkning godt oppe ved sitt røveri fra okkuperte land. Dette var etter det mønster som de store columbiske statene hadde praktisert i de statene der de var dominerende. Hvis columbismen bryter sammen og de dominerte statene klarer å rive seg løs fra det columbiske system, så vil mulighetene til å bestikke egen befolkning falle drastisk og det kapitalistiske systemets virkelige natur vil fremtre klarere også i de gamle «hvite» vestlige kapitalistiske stater.

Dette er den vesentlige grunnen til at USA nå er så desperat. Og at hele mediebransjen, som er eid av de største kapitalene, i det vesentlige slutter opp om det USA nå driver på med. Så får vi se om de også vil følge med hvis/når USA finner/lager et påskudd for å sette i gang en større krig der bruk av atomvåpen vil være naturlig ut fra USA/NATOs gjeldende kjernevåpenstrategi.

Vi skal merke oss den offisielle strategien som Kina stiller opp mot den columbiske. Kina har aldri i sin histore, som er mange tusen år gammel, forsøkt å dominere verden militært. Der var store kriger for å samle riket i de første tusen år og der vært store folkelige opprør, som Taipingopprøret, for å kaste keisere som åpnet landet for Englands opiumsmugling. Da var England ivrig med på slå ned opprøret og rundt 20 millioner menneskelig gikk med. Ellers er Kinas erfaring at landet er blitt erobret av andre, av mongolene, i to epoker. Men erobrerne ble slukt av de erobrete og landet fortsatte med omtrent samme kultur som før.

Det er selvfølgelig rett at områder som grenser opp til det kinesiske kjerneområdet har blitt innlemmet i Kina, men alle stater i verden har blitt til på denne måten. Det er bare å gå til de store borgerkrigene i England, til utryddingen av katarene i syd-Frankrike, til 30årskrigen der bortimot halvparten av befolkningen i det som seinere har blitt Tyskland ble drept eller omkom.

I dag er faktum at flere ikke-columbiske stater, som for eksempel Irak, Libya, Syria, Iran, Russland, Cuba, Nord-Korea, Venezuela og Kina prøvde/prøver å bygge opp landene sine uten å blir utbyttet og røvet av de columbiske maktene. Disse ikke-columbiske statene trenger fred og ro og hjelp til å klare dette. De hverken vil krig eller trenger krig. Det er bare blant columbierne at økonomisk og militær krig er et behov, og fremfor alt er det et behov for at den herskende klassen i USA skal holde på sitt utbyttende verdensherredømme.

Fredskonferanse i Kina

Den 15. og 16. mai i år ble det avholdt en av de viktigste konferanser i verden i Beijing, Konferanse for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner. Her holdt leder for Global Research, Michel Chossudovsky en tale ved avslutningen.

Den engelske originalen finner du her:

https://www.globalresearch.ca/towards-a-culture-of-world-peace/5675866

Towards a Culture of World Peace

Verden står ved et viktig veiskille. En kultur som er innrettet på krig og militære erobringer blir fremmet. Krig blir fremstilt for den offentlige opinion som en fredsbestrebelse fra USA-NATO som til slutt vil føre til spredning av vestlig demokrati.

Militære intervensjoner, for ikke å nevne «økonomisk krigføring» (medregnet sanksjoner) blir rutinemessig fremstilt som humanitære kampanjer. Krig har fått et humanitært mandat under NATOs «Ansvar for å beskytte».

Kultur, som er temaet under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner (Beijing, 15.-16. mai 2019) er ytterst viktig for å løse konflikter innen og mellom nasjoner. Kultur definerer oppfatninger og forståelse sammen med dialog og diplomati.

Ut fra dette skaper «Mot en kultur for fred i verden» en vilje til å fremme menneskenes levekår. Det er et initiativ som består å i stå opp mot de måter å snakke på som støtter krig og militær inngripen som kommer fra NATO og Pentagon. Det krever at vi gjenoppliver en verdensomspennende anti-krigsbevegelse, nasjonalt og internasjonalt og at vi får regjeringer i selvstendige stater til å bestemme seg for å tilbakevise den verdensomgripende militariseringsprosessen.

USA-NATO sin nåværende «krigskultur» (som har sine røtter i europeisk kolonihistorie) utgjør en klar hindring og motstand mot dialog mellom sivilisasjoner og Kinas Belte- og vei initiativ (BRI-Belt and Road Initiative) som ble lansert av President Xi Jinpin i 2013.

Fredskulturen er universell. Folk og nasjoner over hele verden deler den. Dagens «krigskultur» er et prosjekt for USAs hegemoni som bygger på å skape konflikter og skiller innen og mellom land. Det er dette (ensidige) prosjektet for global krig som er innrettet på å ødelegge sivilisasjonen.

«Fredskulturen» som ble tatt opp av president Xi Jinping under åpningstalen hans under Konferansen for dialog mellom asiatiske sivilisasjoner er et viktig redskap som virker inn på breie geopolitiske, økonomiske og strategiske forhold. Fremgangsmåten består til syvende og sist i å konfrontere og avvikle «krigskulturen» som har en vid innvirkning på menneskenes tenkemåter.

Bestrebelsen vil ikke lykkes gjennom en retorisk «ordkrig».

Det som trengs er:

Å utvikle «fredskulturen» til konkrete aksjoner på geopolitisk og diplomatisk nivå
Å konfrontere desinformasjon i media og krigspropaganda
En tilslutning fra regjeringer i selvstendige nasjoner og medlemsstater i FN til en avgjørende forkasting av «krigskulturen» til USA-NATO, som bryter klart med FNs Charter, gjennom en fellesuttalelse fra regjeringene
Avvikling av militære allianser, medregnet NATO, som støtter global krig
Utmelding av NATO fra medlemsstater og NATOs partnerstater
Vedtak av et sammenhengende og verdensomspennende nedrustningsprogram som er koblet sammen store nedskjæringer i budsjett til militær virksomhet
Nedstenging av alle militærbaser inkludert de rundt 800 basene USA har i 80 land rundt om i verden
Stans i internasjonal våpenhandel
Omstrukturering av nasjonale økonomier for å nedgradere og til slutt stenge av krigsøkonomien
Omfordele finansielle ressurser og skatteinntekter mot den sivile økonomi inkludert sosiale tjenester.

Såkalt «humanitær krigføring»

Ofrene for kriger som USA leder blir rutinemessig fremstilt av vestlige media som de som går til krig.

Virkeligheten blir snudd på hodet. «Krig er fred» sa Georg Orwell. De vestlige mediene fremstiller i samlet flokk krig som en humanitær bestrebelse. «Krig gjør oss trygger og rikere» skriver Washington Post.

Konstruksjonen av en djevelsk fellesforståelse skjer gjennom militariseringen av «kulturindustrien». Den sistnevnte blir støttet av USAs forsvarsdepartement som prioriterer en stor del av budsjettet sitt for å fremme «krigskulturen».

«Den militære ideologi gjennomsyrer samfunnet, forskjønner den amerikanske statens voldsbruk og ikke diplomati for oppnå sikkerhet i en verden som er delt mellom det rettferdige USA «oss» og et ondt og truende «dem» som representerer krig som den første og beste løsningen på problem som plager Amerika og reduserer patriotisme til det å støtte ethvert inngrep uten å stille et eneste spørsmål.» (Tanner Mirles, The DoD’s Cultural Poicy: Militarizing the Cultural Industries. University of Ontario Institute of Technology, oktober 2017.)

På sin side har Hollywood I samarbeid med Pentagon, sluttet seg til en krigs- og voldskultur.

«Forbindelsen Hollywood-Pentagon utgjør en nøkkeldimensjon i det militær-underholdnings-industrielle komplekset der film blir brukt både som et verktøy til å rekruttere til og reklamere for militæret, samt innbringe kommersiell profitt.»

Ifølge Tom Secker og Mathew Alford «Utøves en lignende inflytelse over militærstøttet TV».

Samtidig overser glatt en oversikter over død og ødeleggelse i Irak, Afghanistan og Syria. Sivile i de landene som er ødelagt av krig er «selv ansvarlige for sin død». Denne fortellingen gjennomsyrer vestlige media: 233 000 antatt døde i Jemen siden 2105, ifølge en nylig FN-rapport. 140 000 barn drept. Media tier: hvem er forbryterne?

Global krig

I september, få måneder før Georg W. Bush ble president i USA offentliggjorde Prosjekt for et nytt amerikansk århundre (PNAC) kopi av en plan for global dominans med tittelen: «Gjenoppbygging av amerikas forsvarsverk». Dette dokumentet, som har direkte betydning for USAs utenrikspolitikk viser til Amerikas «Lange Krig» for å

forsvare Amerika selv;
kjempe og skaffe avgjørende seire i mange samtidige kriger flere forskjellige steder;
utføre «politi» tjeneste i samband med å skape sikre omgivelser i kritiske regioner:
omforme USA’s styrker slik at den utnytte «revolusjonen innen det» militære området».

Revolusjonen innen det militære området» består i å utvikle avanserte våpensystemer sammen med nye generasjoner av kjernevåpen.

Krigskultur og kjernevåpen

Krigskulturen er kjennetegnet av en radikal endring i USA sin atomvåpendoktrine. Fra 2001 er kjernevåpen forkynt som «uskadelige for sivil befolkning i nærheten». En ny generasjon «mer brukervennlige», «lavintensive» taktiske kjernevåpen (mini-nukes) ble annonsert. De blir betegnet som fredsskapende bomber.

Doktrinen kalt «gjensidig sikret ødeleggelse» (MAD mutually assured destruction), som var fremherskende under den Kalde krigen er kastet på skraphaugen. Under Bush sin Nuclear Posture Review (NPF) (som ble undertegnet av Senatet i USA i 2003) skal kjernevåpen nyttes på «forebyggende basis» som «førsteslag», som et middel til «selvforsvar» mot både stater som her kjernevåpen og de som ikke har slike.

Dette er en absurd og djevelsk påstand som bare kan opprettholdes ved at man villeder den offentlige opinion, dvs. ved å skjule den dødelige virkningen av kjernevåpen. Dessuten er det slik at spørsmålet om «selvforsvar» har vært feilaktig i hele det tidsrommet USA har ført talløse kriger, i det som falsk kalles etterkrigstiden (1945+): USAs nasjonale sikkerhet har aldri vært truet.

Mens USA og dets NATO-allierte har lansert et militært foretakende som er underbygget av «krigskultur», er folk flest stort sett ikke oppmerksom på at bruken av disse «mer anvendelige» kjernevåpnene (med en sprengkraft mellom en tredjedel til 12 ganger Hiroshima-bomben) truer menneskehetens fremtid.

Det finnes mektige økonomiske interesser bak krigskulturen: olje-industrien, det militær-industrielle kompleks, Wall Street. De veksler, sammen med andre, som mektige lobbygrupper som har innflytelse på USA sin utenrikspolitikk. Dialog og debatt trengs. Det er viktig at disse økonomiske aktørene, medregnet våpenprodusentene blir gjort oppmerksom på de farene som følger med global krig.

Finansieringen av krigskulturen

Trumps 1,5 billioners program for kjernevåpen er den finansiell opptur for forsvarskontraktørene. Reportasjer i media i USA fremmer tanken om at kjernevåpenprogrammet «gjør verden sikrere».

«Krigskulturen» bygger opp under en ensidig oppbygging av våpen-industrien som er finansiert av skattebetalerne i USA. Krigskulturen har utløst økende militære utgifter til skade for siviløkonomien. Verdens totale bruk av penger på det militære var rundt 1,8 billioner dollar i 2018. USA sine militære utgifter var rundt 649 milliarder, noe som representerer 36 % av hele verdens militærutgifter (alle land) (SIPRI).

Trump-administrasjonen har støttet en betydelig økning på forsvar, krig og tilknyttet bruk på «nasjonal sikkerhet». Forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for kongressen i USA av presidenten for 2020 var i størrelsesorden 750 milliarder dollar, og av disse vil 718 gå til Pentagon.

Men dette tallet på 740 milliarder er i en viss utstrekning villedende. Hvis vi regner inn det store etterretningsbudsjettet, Homeland Security, og tilliggende utgifter, er budsjettet for nasjonal sikkerhet (krig) for 2020 beregnet til å være på over 1,2 billioner dollar.

«Det finnes minst 10 forskjellige pengesekker som er tilegnet det å utkjempe kriger, til å forberede enda mer krig og til å ta seg av virkningene av kriger som alt er utkjempet». (Se William D. Hartug, Mandy Smithberger, Bondongle, Inc: Making Sense of the $1.25 Trillion National Security State Budget, 10. mai 2019).

Sammenlign tallene: Hele personskatteinngangen for 2020 er i størrelsesorden $1,82 billioner. Totalen av forsvar, nasjonal sikkerhet, etterretning, «for å gjøre verden sikrere», osv. er rundt $ 1,25 billioner (68,7 % av personskatten betalt av innbyggerne i USA).

Mens våpenindustrien har gode tider er siviløkonomien i krise, sivil infrastruktur og sosiale tjenester medregnet medicare faller sammen. Til slutt vil det kreves politiske mekanismer som faser ut krigsøkonomien og apparatet for nasjonal sikkerhet, mens det kanaliserer resurser til å bygge opp igjen den sivile økonomien. Ikke noen lett oppgave.

Den kulturelle dimensjonen er avgjørende. De ledende politikerne i USA tror på sin egen propaganda. «Krigskulturen» som ofte er kombinert med forvridde ideologiske og/eller religiøse undertoner utøver innflytelse på regjeringsansatte som er involvert i krigsvirksomhet.

I 1945 tilkjennega president Truman, like etter bombingen av Hiroshima at Gud står på samme side som «oss amerikanere» når det gjelder bruk av atomvåpen. «Vi ber at han (Gud) vil veilede oss til å bruke dem [kjernevåpen] på sin måte til for hans mål» (9. august 1945).

Hiroshima var betegnet som en «militær base» i Trumans historiske tale 9. august 1945. Målet som Truman fremhevet var å «redde livet til uskyldige sivile».

I dagens situasjon er diplomatiske kontakter og dialog så ubetydelige som de aldri før har vært. Aldri siden 1962 under Kuba krisen har verden vært nærmere det utenkelige: en global militær konflikt som medfører bruk av kjernevåpen.

Når vi vurdere dette må vi erkjenne at ansatte i USA regjering med stor makt, som bestemmer over utplassering og bruk av kjernevåpen, ikke har skikkelig forståelse for konsekvensene av sine handlinger.

Den historiske arven

Dagens «krigskultur» i USA har sine røtter i europeisk kolonihistorie. Fra 1500-tallet av var europeernes kolonisering alltid støtte opp av militær erobring, vold og politisk undertrykking. En koloniøkonomi ble opprettet. «Vestlige kulturelle verdier» og bruken av kolonistenes språk ble påtvunget, sivilisasjoner undergravd og ødelagt. Kolonisystemet ledet til slutt til hegemoniske forhold og førte frem til konsolideringen av det engelske imperiet i det 18. og 19. århundret, fulgt av den nykolonialistiske ekspansjonen av USA sent på 18-tallet og etter 1. verdenskrig.

Det viktige er at denne koloniale voldskulturen som ble arvet fra det britiske imperiet har innvirkning på den nåværende utenrikspolitikken til USA. Den er for en stor del innrettet på global våpenbruk. USA har for tiden mer enn 800 baser i 80 fremmede land.

Mange asiatisk land, som har vært offer for amerikansk-ledete kriger, ikke bare har militære samarbeidsavtalen med USA, men er også vertskap for amerikanske militærbaser på sitt territorium.

I syd og Sydøst-Asia var den europeiske koloniseringen fulgt opp av at de avviklet de forbindelse som eksisterte langs den silkeveien som da eksisterte.

Historisk sett var Kinas handelsforforbindelser preget av dialog og kulturutveksling da silkeveiene eksisterte til lands- og på sjøen. Kinas handelsforbindelser i antikken og middelalderen strakte seg inn i sør- og Sørøst-Asia, Midtøsten, Sentral-Asia, Øst-Afrika og Vest-Europa. Silkeveiene ble etablert under Han-dynastiet (207 f. Kr – 220 e. Kr.) og spilte en nøkkelrolle ikke bare når det gjaldt økonomisk utveksling mellom sivilisasjoner, men også nå det gjaldt spredning av sosiale og kulturelle verdier.

I kontrast til den europeiske kolonialismen respekterte en under disse forholdene i stor grad selvstyret, uavhengigheten og identiteten til landene som Kina handlet med. Diplomatspråket var kjennetegnet av fordelene av bilateral utveksling.

Asiatisk kultur og Kinas belte og vei

Oppfatningene i de asiatiske samfunnene som historisk sett har vært ofre for kolonialisme og kriger ledet av USA er klar kontrast til den dominerende «krigskulturen».

Historiens arv er fremherskende. Men «krigskulturen» karakteriserer Amerikas hegemoniske ambisjoner etter modellen fra det britiske imperiet, er Kinas nåværende Belt and Road Initiative, (BRI), som består i å utvikle handelsforbindelser der et stort antall nasjonalstater er partnere, er forpliktet til en «fredskultur».

De fleste landene i Asia har vært ofre for vestlig kolonialisme, som begynt i det 15. århundret og som førte til at tidligere handelsruter over vann og land ble ødelagt, samtidig som det ble slutt på kulturutvekslingen.

Og mange land i Asia og Midtøsten fra Middelhavet til Korea-halvøyen har vært ofre for kriger ledet av USA i løpet av det som feilaktig blir kalt «etterkrigstiden». I dag er de fleste av disse landene partnere i Belte og Vei initiativet som ble lansert av President XI Jinping i 2013.

Mens vi snakker truer USA med å angripe Iran. Washington har annonsert at de vil overføre 120 000 soldater til Den persiske gulf. Utenriksminister Mike Pompeo (som forstår lite av geografi og historie) har rettferdiggjort denne overføringen og tilfeldig vist til «kollisjon mellom sivilisasjoner».

Kriger ledet av USA er innrettet på å ødelegge sivilisasjoner og dialog mellom suverene nasjonalstater.

Når vi avslutter denne siste sesjonen av Konferansen om dialog mellom asiatiske sivilisasjoner i Bejing, la oss underskrive «Fredskultur» som et middel for å få slutt på alle kriger.

Michel Chossudovsky is an award-winning author, Professor of Economics (emeritus) at the University of Ottawa, Founder and Director of the Centre for Research on Globalization (CRG), Montreal, Editor of Global Research. He has taught as visiting professor in Western Europe, Southeast Asia, the Pacific and Latin America. He has served as economic adviser to governments of developing countries and has acted as a consultant for several international organizations. He is the author of eleven books including The Globalization of Poverty and The New World Order (2003), America’s “War on Terrorism” (2005), The Global Economic Crisis, The Great Depression of the Twenty-first Century (2009) (Editor), Towards a World War III Scenario: The Dangers of Nuclear War (2011), The Globalization of War, America’s Long War against Humanity (2015). He is a contributor to the Encyclopaedia Britannica. His writings have been published in more than twenty languages. In 2014, he was awarded the Gold Medal for Merit of the Republic of Serbia for his writings on NATO’s war of aggression against Yugoslavia. He can be reached at crgeditor@yahoo.com

Forsvar av landet – ikke ytre aggresjon

Har i dag skrevet følgende innlegg på forsvaret.no

Dessverre er det norske forsvaret blitt stadig mer direkte underlagt USAs behov for å beholde sitt verdensherredømme i en tid da dette ikke lenger har det nødvendig økonomiske grunnlag. De forsøker nå å kompensere dette ved militær overmakt som suger ressurser fra folket i USA og underminerer hele samfunnsstrukturen der. Derfor vil de at andre skal ta mer av byrden (øke forsvarsbudjettene) for at de sjøl kan opprettholde en posisjon som reelt sett er umulig om den økonomiske utviklingen i verden får utvikle seg på rent økonomisk grunnlag. Fristelsen til å stoppe rivalene militært blir derfor stadig større. Dette er den viktigste politiske drivkraft for opprustning og krig i verden i dag.

Det gjør at Norge kommer i en stadig farligere situasjon samtidig som sentrale deler av egenforsvaret forvitrer, mens enorme summer overføres til amerikanske våpenprodusenter. Disse brukes i for stor grad på våpen til ytre aggresjon mer enn til egenforsvaret.

Derfor trengs en omlegging der egenforsvaret på bakken, heimevernet og kystforsvaret prioriteres på en helt annen måte. Det norske forsvaret må ha forsvar av Norge som hovedprioritet, ikke ytre aggresjon med bombing og kriger i andre land der USA ønsker det.