I forbindelse med landsmøtet i Rødt har denne teksten fått fornyet aktualitet. Hva er egentlig «Marx» kommunisme»?
Tekster der Marx skriver om kommunismens første fase og noen kommentarer fra undertegnede.
Vi lever under en kapitalisme som er full av kommunistiske spirer. For det er nettopp kapitalismen som skaper grunnlaget for kommunismen. Gjennom en meget effektiv og brutal prosess utvikles produktivkreftene raskt under kapitalismen. Når kapitalismen har relativt høy profittrate, og når det arbeidende folket reiser kraftige kamper for sine behov, kan den også innføre kommunistiske momenter i sitt eget system. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet klarte dette i Norge og en del andre land. Vi skal ikke glemme at dette også hvilte på utbytting utenfor eget land og at verdier derfra kunne brukes til de kommunistiske ordninger som disse politiske retninger kunne sette ut i livet. Det var ved å innføre kommunistiske momenter i kapitalismen at sosialliberalismen og sosialdemokratiet vant arbeidsfolks tillit og støtte. Vi kan sammenfatte disse momentene under overskriften «Velferdsstaten».
Når profittraten synker får kapitalen stadig større vansker med å opprettholde de kommunistiske momenter innen sitt eget system og arbeidsfolks kamp for å beholde eller utvide disse vil møte stadig større motstand. Utbyttingen øker. Alle politiske partier som vil beholde det kapitalistiske systemet blir dermed tvunget til å være med på avviklingen av velferdsstaten. Til slutt står bare alternativet oppheving av kapitalismen eller katastrofe igjen. Det er bare partier som har oppheving av kapitalismen som mål, og som setter kampen for velferdsstaten i samband med dette som kan bidra til å redde oss fra katastrofen.
Hva er så disse kommunistiske momentene?
Manifestet om kommunistiske momenter
Vi finner noen av dem beskrevet av Marx i
Det kommunistiske manifest. Jeg siterer:
- «Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenta til statsoppgaver.
- Sterkt progressive skatter.
- Avskaffing av arveretten.
- Konfiskeringa av eiendommen til alle emigranter og opprørere.
- Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.
- Sentralisering av transportvesenet i statens hender.
- Økning av de statlige fabrikkene og produksjonsredskapene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.
- Lik arbeidstvang for alle, oppretting av industrielle armeer, særlig for jordbruket.
- Forening av bedriftene innafor landbruk og industri, arbeid for gradvis å overvinne forskjellen mellom by og land.
- Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffing av barnas fabrikkarbeid i sin nåværende form. Forening av oppdragelsen med den materielle produksjonen, osv.»[i]
Kommentarer
La oss se litt på dette ut fra dagens situasjon i Norge.
Det første punktet dreier seg i høy grad om produksjon av olje og kraft i Norge. Det betyr et opplegg for å bruke grunnrenten fra oljeutvinningen til statsoppgaver. Til statsoppgaver hører produksjon som er viktig for å beholde landet som en viktig industrinasjon og til sikre selvforsyningsgraden av matvarer. Det gjelder også utvikling av kommunikasjonssystemet medregnet transport. Kamp mot bompenger og for at staten skal ta disse utgiftene, passer inn her. Du kan sikkert finne mye konkret som passer inn her.
Punkt 2 dreier seg om hvordan en skal skaffe seg penger til å utvikle velferdsstaten. De som tjener mest skal og så bidra mest til fellesskapet. Dette dreier seg om kampen for et skattesystem som fungerer slik.
Punkt 3 dreier seg om at enkeltpersoner ikke skal kunne leve bong på forfedrenes inntekter, og særlig kapitalinntekter. De store formuene skal kunne disponeres til fellesskapets beste nå deres eiere dør. Her tenker jeg at må det gjøres lokale tilpasninger for hvor omfattende denne bestemmelsen skal være, særlig innen jordbruket der vi vil måtte ha en lengre periode med overgang til kommunistiske arbeidsforhold.
Punkt 4 kommer til anvendelse dersom de nåværende kapitaleiere og deres allierte setter igjen ulovlige angrep på kampen for utvikling av velferdsstaten og avvikling av kapitalismen.
Punkt 5 er sentralt i forhold til kampen mot EU-systemet og EØS. Det dreier seg om kampen for nasjonal sjølstendighet og statens mulighet til å utvikle landet i den retning er flertall ønsker slik det fremkommer gjennom valg og de kampformer det arbeidende folket velger å bruke, som demonstrasjoner, streiker osv. Dette er i samsvar med kamp for bevisst kontroll over utvikling av produksjon og andre området og kamp mot den frie flyten av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester.
Punkt 6 er helt sentralt i kampen mot privatisering av transportvesenet og avreguleringer som undergraver rimelige vilkår for nasjonale transportører. Vi finner kampen mot bompenger under dette punktet. Det er en kamp for at staten skal ta kostnadene ved veiutbygging og således en kamp for å føre et kommunistisk element inn i transportpolitikken.
Punkt 7 handler om å utvide statlig engasjement i industri- og jordbruksproduksjon. Det er sentralt i kampen mot privatiseringer av offentlige foretak og kampen for gode jordbruksoppgjør.
Punkt 8 handler om at alle som kan skal arbeide. Du skal ikke kunne leve på kapitalinntekter fra utbytting av andre. Til dette punktet hører også tilrettelegging for at mange flere kan komme i passende arbeid gjennom flere ordninger med offentlig støtte. Så handler det om å legge til rette for at mange flere kan bli jordbrukere slik at jorden blir bearbeidet på best mulig måte og for å sikre best mulig selvforsyning av jordbruksprodukter.
Punkt 9 handler om stadig tettere samordning av jordbruk og industri ellers. Og det handler om en rekke tiltak som minsker forskjellene mellom by og land.
Punkt 10 handler om gratis og godt tilpasset offentlig oppdragelse og utdanning for alle. Her ligger et svært område for endring der det ikke er utdanning til arbeidskraft (humankapital) som står i sentrum, men utviklingen av hele mennesker der yrkesopplæring osv. vil ha sin rettmessige plass.
Randbemerkningenes kommunistiske momenter
Marx skriver mer om dette i sine
Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program. Jeg siterer også fra det. Utgangspunktet hans er det samfunnsmessige totalproduktet og fordelingen av dette.
«Fra dette (samfunnsmessige totalproduktet) må nå trekkes:
For det første: Dekning til å erstatte de oppbrukte produksjonsmidler.
For det annet: En ytterligere del til utvidelse av produksjonen.
For det tredje. Reserve- og forsikringsfond mot uhell, og forstyrrelser ved naturkatastrofer osv.
Disse fradrag fra ‘uavkortede arbeidsutbytte’ (=det samfunnsmessige totalproduktet) er en økonomisk nødvendighet, og deres størrelse blir å fastsette etter de forhåndenværende midler og krefter, til dels på grunnlag av sannsynlighetsberegning, men de kan ikke på noen måte beregnes ut fra rettferdighetsprinsippet.
Tilbake blir den del av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.
Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:
For det første: De alminnelige forvaltningsomkostninger som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenlignet med nåværende samfunn, og vil avta i samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det annet: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund i sammenlikning med det nåværende samfunn, og tiltar i samme grad som det nye samfunn utvikles.
For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt til det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie
Først nå kommer vi til den … del av forbruksartiklene som fordeles blant de individuelle produsenter innenfor kooperativene.»
Fordeling av forbruksartikler til individuelle produsenter
«Innenfor det kooperative samfunn, som er basert på felleseie av produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter; like lite fremtrer det arbeid som er nedlagt i produktene som disse produkters
verdi, som en materiell egenskap de har, siden her – i motsetning til det kapitalistiske samfunn – de individuelle arbeider ikke lenger eksisterer som bestanddeler av totalarbeidet ad en omvei, men umiddelbart.»
«Det vi her har å gjøre med, er et kommunistisk samfunn, ikke slik dette har utviklet seg på sitt eget grunnlag, men tvert imot slik det nettopp utgår av det kapitalistiske samfunn, et samfunn som i enhver henseende – økonomisk, moralsk, intellektuelt – ennå er beheftet med kjennetegn fra det gamle samfunn det har utgått fra. I samsvar med dette får den enkelte produsent – etter fradragene – tilbake nøyaktig det han gir samfunnet. Den samfunnsmessige arbeidsdag består f.eks. av summen av de individuelle arbeidstimer; den enkelte produsents individuelle arbeidstid er den del han bidrar med til den samfunnsmessig arbeidsdag, hans andel i den. Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra, og med denne kvittering trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdning av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.»
Så skriver Marx at dette like bytte er en rest fra varebyttesamfunnet. Det er en lik rett på et ulikt grunnlag fordi de forskjellige individene har forskjellig evne til å bidra med arbeidstid. Derfor rår fremdeles borgerlig rett som vi kan si er formelt rettferdig, en reelt urettferdig. Og derfor er det en ulikhetens rett. Men dette er et uunngåelig misforhold i kommunismens første fase.
«I den høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes forslavende underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige rettshorisont overskrides, og samfunnet kan skrive på sine faner: fra enhver etter hans evner til enhver etter hans behov!»
«Bortsett fra det som hittil er utviklet, var det overhodet feil å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling, og å legge hovedvekten på den. Fordelingen av forbruksmidlene er til enhver tid bare en følge av fordelingen av selve produksjonsvilkårene. Den siste fordeling er imidlertid en egenskap ved selve produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten f.eks. er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens massen bare er eiere av det personlige arbeidsvilkår, arbeidskraften. Er først produksjonselementene fordelt på denne måten, følger den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.
[ii]
Kommentarer
De første tre fratrekkene fra hele arbeidsproduktet hører til alle typer produksjonsforhold og jeg behandler dem ikke her.
Så kommer vi til forbruksmidlene som skal fordeles. Her tar Marx først opp forvaltningskostnader som ikke hører til produksjonen. Under kapitalismen er det utviklet en enorm, sløsaktig stat som legger til rette for kapitaloppsamlingen og kapitalens behov og sørger for å holde arbeidsfolk innenfor de rammene som kapitalens behov setter. Det krever sjølsagt mye kontroll og mange kontrollører. Det går med svært mye arbeid til dokumentasjon fordi noen skal kontrollere at sakene blir gjort og mye arbeid for å sjekke dokumentasjonen. Dette har utviklet seg kraftig de siste tiårene og slår ut f.eks. i problemer for lærere, sykepleiere, leger og en mengde andre yrkesutøvere som får stadig mindre tid til å utføre arbeidet sitt fordi det er lagt opp til rigide kontrollsystemer. Kamp for å få ned disse kontrollutgiftene og andre unødige utgifter i statsapparatet er kamp for mer kommunisme i hverdagen.
Siden vi har samfunnssystem som grunnleggende sett er basert på at kapitalens representanter stjeler den merverdien som arbeidsfolk produserer, så er hele samfunnsordningen preget av dette. Urettferdighet og vinningsforbrytelser er noe grunnleggende i systemet. Samtidig øker press og stress med økende utbytting og en utdanning som mer og mer blir innrettet på å produsere passende utbyttingsbar arbeidskraft og ikke samfunnsmennesker der utdanning for arbeidet i de forskjellige yrkene har sin passende plass blant mange andre egenskaper. Dette skaper mye undertrykt fortvilelse og raseri og mer ustabile mennesker som lettere griper til vold i vanskelige situasjoner. Utrygghet og kravet om mer politi er symptomer på dette. Men det kan ikke løse problemet. I USA er væpning og militarisering av politiet kommet svært langt og fengselsbefolkningen er den høyeste i verden etter folketall. Men problemene i landet blir bare større og større. Og slik dreier spiralen med stadig større statlige utgifter. Dette kan hele kampen for mer velferd og flere kommunistiske ordninger løse dersom de fører frem.
Og da er vi over til det andre punktet. Når den delen av det samfunnsmessige produktet som går til å dekke samfunnsmessige behov øker, så føres flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Her finner vi alle krav som har med det arbeidende folkets velferd å gjøre. Bibliotekene med gratis utlån er faktisk et nokså reindyrket kommunistisk moment innen kapitalismen. Når biblioteker legges ned og det spares i sektoren er det kapitalens representanter som tar deler av dette elementet fra oss. Den kampen folk i helsesektoren fører mot mer kapitalistisk drift av sykehus og helseforetak springer ut av dette.
Det tredje punktet er fonds for arbeidsudyktige osv. Hele pensjonssystemet og trygdesystemet hører til her. Kampen for gode pensjoner og sosiale ytelser er en kamp for flere kommunistiske elementer inn i kapitalismen. Når ytelsene minsker så fører det til det motsatte. Kapitalen får friere armslag og arbeidsfolk får betale.
For alle disse punktene gjelder at du bare kan lese avisene hver dag og betrakte dine egne erfaringer for å se hvor aktuelle disse punktene fremdeles er for oss alle i dag.
Kommentar om fordelingen til individuelle produsenter
Her skisserer Marx en praktisk gjennomførbar ordning for å fordele produktet blant de individuelle produsentene i perioden like etter opphevingen av kapitalismen. Det er mange som sier at kommunismen er en vakker idé, men at den er umulig å gjennomføre i praksis. Saken er at den mest vellykkete kapitalismen har blitt det på grunnlag av høy profittrate pluss mange kommunistiske elementer. Men etter 1970-tallet et det blitt stadig klarere at denne profittraten har sunket og kapitalens representanter har startet en offensiv for å fjerne de kommunistiske elementer, som jo minsker deres profitter. I dag har situasjonen blitt slik at kampen for disse elementene er blitt stadig vanskeligere. Alle organisasjoner som har kjempet for slike elementer, men vil beholde kapitalismen, mister stadig mer av den tiltroen folk har hatt til dem. Grunnen er at de er mer tro mot kapitalen enn mot arbeidsfolk og deres behov. Det er viktigere for dem å være legitim i øynene til kapitalens representanter enn overfor de arbeidende klassene som de sier at de representerer.
Det er også viktig å legge merke til at Marx tenker seg en lengre tid med endringer og utviklinger frem mot en annen og høyere fase i kommunismen. Den fasen som vi i dag kan si er en god idé, men ikke gjennomførbar slik som vi er laget i dag og slik som samfunnet er nå. Men dersom vi kan få gjennomført praktiske tiltak langs de linjer som Marx beskriver ovenfor, så vil også menneskene kunne endre seg med endringen i hele samfunnssystemet og da kan sjøl det som synes umulig i dag bli mulig i fremtiden.
Siste kommentar om fordeling
Marx sier at det ikke er rett å gjøre noe vesen av den såkalte fordeling og legge hovedvekten på den, bortsett fra det han har sagt tidligere i de sitatene jeg har gitt. Det er slik fordi fordelingen er en følge av fordelingen av produksjonsvilkårene som er en funksjon av produksjonsmåten. Den kapitalistiske produksjonsmåten er basert på at de materielle produksjonsvilkårene er tildelt ikke-arbeidende i form av kapitaleiendom og grunneiendom, mens alle andre bare eier sin egen arbeidskraft. Og da følger også den nåværende fordeling av forbruksmidlene av seg selv.
En siste sak om jeg heller ikke tar opp her er kampen for livsmiljøet. Her er det også slik at det i det vesentlige er mot kapitalens grunnleggende interesser å gjøre noe som innskrenker profittmuligheter. Og mange tiltak som skal til for å sikre et godt livsmiljø, samtidig med stor utvikling av produktivkreftene, blir da umulige.
Her er heller ikke tatt opp den stadige klassekampen som ellers foregår på alle arbeidsplasser om lønner og arbeidsvilkår. Her består de kommunistiske elementene i sikre arbeidsplasser, best mulig arbeidsvilkår og gode lønner og andre vilkår pluss god innvirkning på andre forhold i produksjonen. Når profittraten synker og de økonomiske krisene tårner seg opp blir disse kampene svært vanskelig. Vi kan velge å skape et samfunn der det er mulig å sette ut i livet tiltak som sikrer alle de kommunistiske momentene som vi kjemper for i hverdagen. Da må vi og tenke oss muligheten av å oppheve kapitalismen slik at vi kan skape muligheter for en god fremtid og ikke en sikker katastrofe.
Meir om kommunismens første fase
Så skal eg sjå på hovudpunkta i Marx sin
Uttale om Borgarkrigen i Frankrike frå Internasjonalen sitt generalråd 12. juni 1871. Den var eit resultat av arbeidet i høve konferansen til
Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i London 17.-23 september der Marx og Engels leidde førebuingane og gjennomføringa.
Her kjem ei samanfatting av dei viktigaste vedtaka til Pariskommunen. Det er vedtak av
kommunistiske moment som kjenneteikna første tida i eit første forsøk på overgang frå kapitalisme til det nye samfunnet.
Eg skal ikkje her skrive så mykje om heilskapen i Pariskommunen. Dei som vil sette seg inn i dette kan lese
Borgarkrigen i Frankrike. Grunnlaget for det heile var at dei borgarlege styringsorgana vart fjerna med makt, men relativt lite vald, fordi mykje væpna folk gjekk over på opprørarane si side. Så sette arbeidaren si nye politiske leiing i gang med å organisere den nye staten sin, sitt demokratiske diktatur over borgarskapet og deira allierte. Kva la dei vekt på? Eg siterer frå Marx og Internasjonalen sin tekst. (Det finnast og to tidlegare utkast som blei handsama av kongressen og som inneheld fleire detaljar om dei sakene som bli tatt opp her.)
«Det første lovvedtaket til kommunen (Pariskommunen 1871) var derfor å undertrykke den ståande hæren og erstatte han med det væpna folket.»
«Kommunen blei danna av dei representantane som blei vald gjennom allmenn stemmerett i dei forskjellige områda i Paris. Dei var ansvarlege og kunne avsettast når som helst. Fleirtalet av dei var sjølvsagt arbeidarar eller godtekne representantar for arbeidarklassen.»
«Kommunen skulle ikkje vere ei parlamentarisk, men ei arbeidande forsamling, utøvande og lovgjevande på same tid.»
«Politiet, som til no hadde vore eit verktøy for statsregjeringa, blei straks fråtatt alle dei politiske eigenskapar og omdanna til eit ansvarleg verktøy for kommunen, og kunne avsettast når som helst.»
Slik var det og med funksjonærane i alle dei andre greinene av den offentlege administrasjonen.
«Frå medlemmene i kommunen og nedetter måtte den offentlege tenesta bli utført for arbeidarlønn. Dei tileigna rettane og representasjonspengane til dei som hadde høge statspostar forsvann med desse personane sjølve.»
«Dei offentleg kontora slutta med å vere privateigedommen til sentralregjeringa sine handlangarar.»
«Ikkje berre administrasjonen av byen, men heile det initiativet som til no hadde blitt utøvd av staten, blei no lagd i hendene på kommunen.»
«Då den ståande hæren og politiet, verktøya for den materielle makta til den gamle regjeringa, var fjerna, gjekk kommunen straks vidare for å bryte det åndelege undertrykkingsverktøyet, prestemakta; den bestemte oppløysing og oreigning av alle kyrkjer, så framt dei var eigande forsamlingar. —«
«Alle utdanningsinstitusjonar blei opna for gratis bruk og samstundes reinska frå all innblanding frå stat og kyrkje. Med det var ikkje berre skolegang blitt tilgjengeleg for alle, men også vitskapen sjølv blei fridd frå dei stengsla som klassefordelar og regjeringsmakt hadde pålagd han.»
«Tenestemenn innan rettsvesenet miste heile det tilsynelatande sjølvstendet sitt som berre hadde tent til å skjule underkastinga deira under dei ymse påfølgande regjeringane som dei hadde sverja truskap til ein etter ein for så å bryte eiden sin. Som alle andre offentlege tenarar skulle dei no vere valde, ansvarleg og avsetjelege.” (MEW, bind 17, side 338-339. Omsett av TV.)
Etter dette polemiserer Marx mot dei som såg på kommunen som noko som stod i motsetnad til ei sentralisert nasjonal regjering – men det går eg ikkje nærare inn på her. Og han viser korleis kommunen var i stand til å smi band til bøndene – men det går eg heller ikkje nærare inn på no. Eg skal berre avslutte med ein del fleire sitat om karakteren og tiltaka til kommunen.
”Då kommunen slik var den sanne representanten for alle dei sunne elementa i det franske samfunnet og i tillegg den verkeleg nasjonale regjeringa, så var han samstundes som arbeidarregjering, som dristig forkjempar for arbeidet si frigjering, internasjonal i heile tydinga av ordet.” (MEW, bind 17, side 346. Omsett av TV.)
”Dei store sosiale tiltaka til kommunen var hans eigen arbeidande eksistens. Dei særskilde tiltaka kunne berre gi vink om i kva for retning ei regjering av folket for folket gjekk. Mellom desse finn vi avskaffing av nattarbeidet til bakarlærlingane; forbod under trussel om straff mot den vanlege praksisen til arbeidsgjevarane med å presse lønna ned gjennom å gi pengebøtar til arbeidarane med all slags påskott – ei framferd der arbeidsgjevaren var både lovgjevar, dommar og den som eksekverte dommen og i tillegg tok pengane. Eit anna tiltak av same art var utlevering av alle stengde verkstader og fabrikkar til arbeidarorganisasjonar med atterhald om erstatning same om kapitalisten var flykta eller om han føretrakk å innstille arbeidet.” (MEW, bind 17, side 347. Omsett av TV.)
”Den endringa som kommunen hadde fått til i Paris var verkeleg vedunderleg. Ikkje noko spor meir etter det konkurrerande Paris til det andre keisardømmet. Paris var ikkje meir samleplassen for britiske grunneigarar, irske lordar i utlandet, tidlegare amerikanske slavehaldarar og oppkomlingar, tidlegare russiske godseigarar med liveigne og valakiske adelsmenn. Ikkje fleire lik på likhuset for uidentifiserte daude, ingen nattlege innbrot meir og mest ikkje nokre tjuveri; sidan februardagane i 1848 var Paris enno ein god trygg og de utan noko som helst politi.»
”Vi”, sa eit medlem av kommunen, ”vi høyrer nå ikkje meir om mord, ran og vald mot personar: det ser ut om politiet har slept med seg alle dei konservative vennene sine til Versailles”.
«Luksushorene hadde igjen fått ferten av vernarane sine – dei flykta familiefedrane, religionen og framfor alt eigedommen. I staden for dei kom dei verkelege kvinnene i Paris opp til overflata igjen – heroiske, modige og oppofrande slik som kvinnene i antikken. Paris, arbeidande, tenkande, kjempande, blomande som strålte i begeistring over sitt historiske initiativ og som i førebuingane til eit nytt samfunn nesten hadde gløymd kannibalane som sto ved portane.” (MEW, bind 17, side 348-349. Omsett av TV.)
Dette var altså Marx si samanfatting av viktige trekk ved det første forsøket på å opprette kommunisme i moderne (dvs. kapitalistisk) tid. Som vi ser dreier det seg om kommunismen sin første fase, den som vi no ofte kallar for sosialisme.
Det høyrer med til heile historia at den regjeringa som hadde flykta frå Paris, klarte å slå ned kommunen meg hjelp frå den tyske okkupasjonsmakta og etterpå massakrerte 30 000 opprørarar og sende mange fleire ut av landet. Det er og mykje å lære av den historia.
Men her har eg konsentrert meg om dei kommunistiske elementa som Marx fann i Pariskommunen.
Når det gjelder hva Marx sier om vilkårene for en fredelig oppheving av kapitalismen vil jeg vise til følgende tekst:
https://www.tvalen.no/2018/05/24/braanen-om-marx-og-demokrati/ .
Vil du lese mer av det Marx skrev om kommunisme er her en interessant tekst:
https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kommunisme%20som%20berekraftig%20menneskelig%20utvikling.htm
[i] Karl Marx/Friedrich Engels,
Det kommunistiske manifest utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150årsjubileet 1998, side 69.
[ii] Alle sitater fra
Randbemerkninger til det tyske arbeiderpartis program er fra
Det beste av Karl Marx – Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, 1992, sidene 377-381
Ein tanke om “Mer kommunisme i hverdagen”