Braanen om Marx og demokrati

I Klassekampen 8.5.18 skriver redaktør Braanen under overskriften «Det er vanskelig å definere Marx som en totalitær tenker – Strid for demokrati» om Marx sin holdning til demokrati. Det er fortjenstfullt at redaktøren reiser dette spørsmålet. Men så må vi se på om det er hold hans bemerkninger som er gjort på bakgrunn av noen få løsrevne sitater. Først skriver han at tiden rundt Marx’ yngre dager, uten makt og innflytelse for det store flertallet, gjorde at det som gjensto for å endre maktforholdene, var «gatekamper og revolusjon».

Marx og Engels mente at fredelig overgang fra kapitalismen nå er mest sannsynlig

Så skriver Braanen at «Den allmenne stemmeretten, forbedring av arbeiderklassens sosiale stilling og arbeiderbevegelsens fremvekst i flere vesteuropeiske land på slutten av 1800-tallet … endret betingelsene for arbeiderklassens kamp og gjorde det mulig for arbeiderklassen å komme til makten på fredelig vis. Han hevder så at Marx også mente dette og underbygger det med at denne i 1872 skrev at «dette gjorde det mulig å komme fredelig til makten i England, USA og Nederland». Og at Marx «så for seg at arbeiderklassen, som representerte flertallet, kunne få makten i parlamentene og vedta lover som skulle sikre arbeidernes frigjøring» og at det «var først hvis dette ble møtt med voldelige reaksjoner fra den herskende klasse at revolusjonen kunne bli voldelig». Braanen avslutter innlegget sitt slik: Fremveksten av den allmenne stemmeretten og det politiske demokratiet har ‘totalt vendt opp ned på de betingelser som proletariatet må kjempe under’ skriver Friedrich Engels. Sosialisme må, i forlengelsen av dette, forstås som en kamp for demokratiet og for utvidelse av det – til et samfunn der menneskene selv forvalter alle sine samfunnsmessige anliggender: et forbund av frie mennesker.» Her ser det ut som Braanen hevdet at en fredelig utvidelse av det borgerlige demokratiet, det vi i dag vanligvis kaller demokratiet, nå er hovedveien til sosialismen. Klassekampen ser ut til å ha forsvunnet.

La oss, i forhold til dette, se på de stedene der Marx omhandler spørsmålet om voldelig eller ikke voldelig revolusjon og noen av de stedene Engels gjør det samme og gjøre noen egne refleksjoner om samme sak. Vi kan begynne med Det kommunistiske partis manifest fra 1848. Her finner vi at problemet er omhandlet i hvert fall fire steder. Jeg skal gi sitatene.

Sitater Marx 1 – Manifestet

«Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. … Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap. Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.»[i]

Videre siterer vi «Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partiene: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.»[ii]

Videre finner vi «Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet. Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene …»[iii]

Det siste sitatet fra Manifestet kommer fra siste linje i pamfletten. «Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene. I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklet form det enn har hatt, er bevegelsens grunnspørsmål.

Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.»[iv]

I sitat nr. 1 forfektes noen grunnleggende meninger når det gjelder makt og demokrati. Det første viktige punktet er at arbeiderklassens bevegelse er en overveldende flertallsbevegelse i et overveldende flertalls interesse. Det andre er at denne bevegelsen fører en kamp mot mindretallet, dvs. borgerskapet, en kamp som i sin form er nasjonal. Det tredje punktet er at denne kampen blir karakterisert som en skjult borgerkrig innenfor det bestående samfunnet. Det fjerde at denne skjulte borgerkrigen utvikler seg til et punkt der den bryter ut i åpen revolusjon. Det femte er at proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

I det andre punktet utdypes det foregående ved at det kommunistiske partiets rolle er å konstituere arbeiderne til en klasse, styrte borgerskapets herredømme gjennom proletariatets erobring av den politiske makten.

I det tredje sitatet utvikles disse tankene videre. Her fremheves det at arbeiderklassen gjennom sin revolusjon opphever seg til herskende klasse og dette beskrives som at den erobrer demokratiet. Med andre ord skal demokratiet (eventuelt despotiet) under borgerskapets herredømme erstattes med demokratiet under arbeiderklassens herredømme. Dette er selvfølgelig to vesensforskjellige former for demokrati fordi det førstnevnte i det vesentlige er innrettet på å sikre at vilkårene for kapitalens profitt opprettholdes, mens det sistnevnte skal sikre at arbeiderklassens behov blir styrende for demokratiets funksjon.

Så står det kort om hvordan dette kan skje, nemlig ved at arbeiderklassen bruker sitt politiske herredømme til å fravriste borgerskapet deres kapital, sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten og utvikle produktivkreftene raskest mulig. Og staten blir beskrevet som proletariatet organisert som herskende klasse. Til slutt blir det sett på som en selvfølge at denne fravristingen bare kan skje gjennom despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene.

I det siste sitatet fremheves det at proletariatet støtter alle revolusjonære bevegelser mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene og fremhever i disse bevegelsene at eiendomsspørsmålet (dvs. eiendomsretten til produksjonsmidlene) er grunnspørsmålet i bevegelsen.

Et nest siste, viktige punkt er at kommunistene over alt arbeider for forbindelser og forståelse mellom alle demokratiske partier.

Og til sist understrekes at kommunistene sitt mål bare kan nås ved at den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.

Så er det slik at en har funnet frem til steder i hele Marx sin produksjon der han omtaler forhold som tilsier at overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan gå fredelig for seg.[v] Det finnes i hvert fall 7 slik steder. Jeg har lest hele de tekstene sitatene kommer fra og skal kommentere dem i kronologisk rekkefølge.

Sitater Marx 2 – Brev til Lafargue

Det første sitatet er fra et familiært brev til datteren Laura og hennes ektemann, Paul Lafargue, skrevet 5. mars 1870. I dette brevet bekymrer han seg først om barnebarna. Så har han en bitende kritikk av rasismen i Gobinau sin bok «Om ulikhetene i de menneskelige raser» der denne fremhever den hvite rasen sin overlegenhet. Etter å ha tatt opp et par andre saker går han inn på viktigheten av at Irland frigjør seg fra England for da vil klassekampen i England skjerpes til. Til slutt har han en lengre og ganske rosende omtale av Flerowskis bok om «Arbeiderklassens stilling i Russland» som han har lest ved hjelp av ordbok. Forfatteren har i løpet av 15 år reist gjennom hele Russland og studert fakta slik at han ikke bare gjengir de vanlige løgnene.

Han påpeker noen feil hos ham og så konkluderer han med at «Etter studiet av verket hans er man fast overbevist om at en ytterst skrekkelig sosial revolusjon er uunngåelig i Russland … og at den er nær forestående. Det er gode nyheter. Russland og England er de to hjørnestolpene i det nåværende europeiske system.»

Og så avslutter han med gladnyheten om at Engels skal flytte fra Manchester til London.[vi]

Noen har tolket sitatet om utviklingen i Russland slik at en slik «skrekkelig revolusjon» i Russland vil være unntaket og at det vanlige vil være at revolusjonen ellers vil gå stort sett fredelig for seg. En mer rimelig tolkning er vel at en eventuell revolusjon i Russland på denne tiden ville ha blitt en bonderevolusjon og at slike revolusjoner er kjent for å være særlig grusomme. Det betyr ikke at andre revolusjoner, som kan være mer preget av proletariatet, vil forløpe uten vold, men at volden ikke vil være så skrekkelig som den ville ha vært i Russland på denne tiden.

Sitater 3 – Intervju for avisen «The World»

Så kommer vi til et svært interessant intervju som Marx ga til en journalist fra avisen «The World» 3. juli 1871 og publisert i Woodhull & Claflin’s Weekly nr. 13/65 12 august i samme år. Har får Marx en rekke pågående spørsmål om kommunistenes mål og arbeidsmetoder. Utgangspunktet til journalisten er at verden synes å være i mørke når det gjelder Internasjonalen som Marx ledet. Marx begynner med å svare at det finnes ikke noe mørke å fjerne i denne saken. Alt kommunistene står for finnes i brosjyrer som kan kjøpes for en billig penge. Etter en stund kommer journalisten inn på spørsmålet om Internasjonalen sender noen hemmelige instruksjoner for hvordan kommunistene i de forskjellige land skal nå målet med å erstatte kapitalismen med kommunisme. Marx svarer at det finnes ikke. Internasjonalens organisasjonsform er slik at hvert land har sitt stedlige initiativ og uavhengighet og det største spillerom. Internasjonalen er en forening og ikke et organ for å gi ordrer.

Så kommer spørsmålet om denne foreningens mål og Marx svarer at det er «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål». Han understreket at foreningen ikke dikterer en bestemt form for den politiske bevegelsen, alle steder har sine særegenheter som arbeiderne der må handle ut fra. Så kommer det viktige sitatet: «I England for eksempel står veien åpen for hvordan arbeiderklassen vil utvikle sin politiske makt. Der ville en oppstand være en dumhet, når man kunne nå sitt mål raskere og sikrere gjennom fredelig agitasjon.» Etterpå sier han at dette ikke ville være mulig i Frankrike der en voldelig løsning på de sosiale kampene ville være nødvendig. Og han understreker at det er opp til arbeiderklassen i hvert enkelt land hvilken løsning den velger.

Denne setningen om England blir trukket frem som et bevis på at Marx etter hvert kom frem til at en fredelig overgang til kommunismen vil være hovedmetoden i denne saken. Men i slutten av intervjuet sier journalisten at han synes at revolusjonen kan gjennomføres uten vold i England. At den engelske metode med forsamlinger og agitasjon i pressen til mindretallet blir til flertall, er et håpefullt tegn.

Da svarer Marx: «Jeg er ikke så optimistisk som deg når det gjelder dette. Det engelske borgerskap har alltid vist seg beredt å ta opp meningen til flertallet, så lenge de har monopol ved valgene. Likevel kan du være sikker på at hvis de kommer i mindretall i saker som er livsviktige for dem, så vil vi stå overfor en ny slaveholderkrig.»[vii]

Dette er den avgjørende bedømming som alle revolusjonære arbeiderpartier må gjøre. Hva vil skje dersom vårt parti får så stor oppslutning at borgerskapets makt i staten er truet om vi får flertall i valg og dermed kan opprette en regjering som vil virkeliggjøre partiets program og gjennom det ta fra borgerskapet deres eiendom og deres privilegier? Det Marx faktisk sier når han gir eksempler på at revolusjonen kan gå fredelig for seg i noen land, er at det er ønskelig og at arbeiderklassen vil arbeide for at det skal skje slik, men at vi ikke kan forvente at borgerskapet vil akseptere det uten å gå til ulovlige og voldelige tiltak for å stanse den fredelige omveltingen som arbeiderklassen ønsker.

Sitater Marx 4 – Protokoll fra møte i den Internasjonale arbeiderforening (Internasjonalen)

Det neste sitatet er fra protokollen fra Internasjonalen sin kongress i Haag, 5.-7. september 1872. Det er denne teksten Braanen viser til i sitt innlegg. Kongressen i Haag vedtok å utelukke den hemmelige Alliansen for sosialistisk demokrati, som Bakunin hadde organisert og å utelukke Bakunin fra Internasjonalen fordi Alliansen for sosialistisk demokrati sto for en helt annen politikk enn Internasjonalen og fordi Bakunin hadde drevet utpressing for å få opphevd en avtale han hadde inngått for å få oversatt Kapitalen til russisk.[viii]

Ellers vedtok kongressen en sentralisering av makt til generalrådet og å legge sitt hovedsete til USA.[ix]

I talen til kongressen begynner Marx med å si at konger og potentater i det 18. århundre hadde som vane å komme sammen i Haag for å forhandle om sine interesser og dynastier. Og at det nå passer at Internasjonalen har sin kongress der. Så sier han at kongressen har tatt opp tre viktige saker. Den har uttalt nødvendigheten av at arbeiderklassen bekjemper det gamle samfunnet, som er i ferd med å bryte samme, på det politiske og sosiale område. Så har kongressen avslørt og utelukket en gruppe som ville holde arbeiderne vekke fra politisk virksomhet. I forbindelse med dette uttaler Marx at «En dag må arbeiderne gripe den politiske makt for å bygge opp den nye organiseringen av arbeidet; de må omstyrte den gamle politikk som holder oppe de gamle institusjonene, hvis de ikke, som de kristne, som forsømte og foraktet det, vil de se at himmeriket på jord går tapt. Men vi har ikke antatt at veiene for å komme til dette målet må være de samme over alt. Vi vet at vi må ta hensyn til institusjonene, skikkene og tradisjonene som finnes i landene og vi skjuler ikke at det finnes land, som Amerika, England og hvis jeg kjente bedre til institusjonene deres, kanskje kunne føye til Holland, der arbeiderne kunne komme til målet sitt på fredelig måte. Om det er sant, må vi også erkjenne at redskapet i revolusjonen vår ellers må være makt/vold/tvang (Gewalt). Det er makt/vold/tvang som vi en dag må appellere til for å opprette arbeidernes herredømme.»[x]

Litt seinere i talen snakker han om at kongressen har vedtatt å konsentrere mer makt i generalrådet. I den forbindelse kommer han inn på om makthaverne har noe å frykte ut fra det. Han ironiserer over den frykten og sier at generalrådet hverken har noe byråkrati eller et bevæpnet politi for å holde folk lydig. Og hvis makthaveren hadde samme betingelser, altså var uten hærer, politi, domstoler og bare skulle holde makten sin oppe ved moralsk innflytelse og autoritet, så ville de utgjøre svake hindre mot at revolusjonen skulle vinne frem. Så avslutter han med å understreke viktigheten av solidaritet og at han sjøl hele sitt liv vil fortsette å kjempe for å gi kraft (oversettelse av uttrykket geweiht sein – = gi horn til) til den sosiale ideen som en dag vil føre til proletariatets verdensherredømme.[xi]

Det mange som ikke ser er at Marx her gir noen betingelser for at en revolusjon skal kunne gå fredelig for seg. Det beror på om borgerskapet vil tillate det, eller bruke sine maktmidler, politi, domstoler og militær makt for å hindre det.

Sitater 5 – Marx’ tale til Internasjonalen i London

Så til Nedskriving av en tale som Karl Marx holdt om arbeiderklassens politiske aksjon fra protokollen til Londonkonferansen til den Internasjonale arbeiderforeningen, 21. september 1971. Her sier Marx: «Reaksjonen finnes over hele kontinentet; den er allmenn og varig – til og med i USA og England, bare i en annen form.

Vi må si til regjeringene: vi vet at dere har den væpnete makten som er rettet mot proletariatet; vi vil gå fredelig frem mot dere der dette er mulig, og med våpen om det skulle bli nødvendig.»[xii]

Sitater 6 – Marx sammenfatning og kommentar til riksdagsdebatten om «sosialistloven»

Da har vi de to siste sitatene igjen. Først kommer «Sammenfatning av riksdagsdebatten om sosialistloven» som foregikk 16. og 17. september 1878. Marx hadde fått tilsendt stenografiske referat og laget et sammendrag med noen kommentarer av referat fra første dag av debatten.

Det hele begynt med at Bismarck’s stedfortreder, statsminister Graf zu Stolberg-Wernigerode uttalte følgende: «Vi må komme dithen … at det blir sørget for at denne agitasjonen ikke under noe skinn av lovlighet kan bli drevet i fremtiden.» Det gjaldt selvfølgelig agitasjonen til det tyske kommunistpartiet (Die Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands).

August Bebel fører ordet for kommunistpartiet og tar opp saker som vi også kjenner til fra vår tid. For å innføre og beholde unntakstilstanden viser regjeringen til flere attentater og de har begynt med to attentater mot keiser Wilhelm den 1., det ene utøvet av en blikkenslagersvenn og det andre av en anarkist. Bismarck forsøkte å feste skylden for attentatene på det tyske partiet og benyttet det som påskudd for å få vedtatt de såkalte sosialistlovene. I først omgang vant han ikke frem, for riksdagen stemte, den 24. mai 1878, ned forslaget hans med stor majoritet, men etter neste attentat brukte han det som anledning til å oppløse Riksdagen. Han fastsatte så det nye valget til 30. juli samme år og satte inn en kraftig valgterror mot kommunistpartiet. Men tross dette fikk partiet 437 158 stemmer og 9 representanter i Riksdagen mot 493 447 stemmer og 12 representanter ved det forrige valget i 1877. Da var partiet oppe i 9 % av stemmene og hadde vokst med 40 % etter valget i 1874.

Under debatten tilbakeviser Bebel påstandene og sier at det ikke er fremlagt noe bevis, og det er jo noe vi er blitt vant med også i våre dager, når utvisning av diplomater og rakettangrep skal settes i gang.

Innenriksministeren, Eulenburg svarte på dette at det ikke ville bli fremlagt noe bevis og at det ikke fantes noe slikt. Men det ble så påstått at kommunistpartiets lære var egnet til at visse individer kunne bli påvirket til å utføre attentater. Og så påsto en at kommunistpartiet hadde vist seg positiv til attentater i andre land, som Vera Zassulitschs i Russland. Og så forsøker en å si at anarkistene, som var for attentater og retningen til Marx nok var forskjellige, men at førstnevnte likevel hadde visse berøringspunkter slik at den sistnevnte retningen også kunne knyttes til anarkistiske attentater.

Det er i denne sammenheng spørsmålet om kommunistenes mål kommer opp. Og da kommer vi også til det nest siste sitatet i denne rekken der Marx sin kommentar til referatet siteres:

«Det som Eulenburg i virkeligheten vil si er: Den fredelige utviklingen frem mot målet er bare en etappe, som skal føre til en voldelig utvikling mot målet og altså ligger denne senere forvandling av det ‘fredelige’ til det ‘voldelige’ ifølge Eulenburg i naturen til det målet man streber mot. Målet er i denne anledning frigjøringen av arbeiderklassen og den medfølgende omvelting (endring) av samfunnet. En historisk utvikling kan bare bli fredelig så lenge det ikke trer noen voldelige hindringer fra den bestående samfunnsmessige makthaver i veien for utviklingen. Hvis arbeiderklassen vinner flertall i Parlamentet eller kongress en for eksempel i England eller USA, så kunne de på lovlig vis fjerne det lover og innretninger som står i veien for deres utvikling og bare også så langt som den samfunnsmessige utviklingen krever dette. Men så kunne den ‘fredelige’ bevegelsen slå om til en ‘voldelig’ gjennom opprør fra de som var interessert i den gamle tilstanden: hvis dette da blir slått ned med vold (som i den amerikanske borgerkrigen og den franske revolusjonen), er de altså opprørere mot den ‘lovlige’ makt/vold. Det som Eulenburg forfekter er voldelig reaksjon fra makthaverne mot utviklingen av den ‘fredelige etappen’ som er på gang og altså for seinere å hindre ‘voldelige’ konflikter (fra den voldelige oppadstrebende samfunnsklasse); krigsrop for den voldelige kontrarevolusjon mot den faktisk ‘fredelige’ utvikling; i virkeligheten forsøker regjeringen å slå ned med vold en utvikling som den ikke liker, men som er rettslig sett uangripelig. Dette er den nødvendige innledning til voldelig revolusjon. Det er en gammel historie, men den forblir likevel evig ny.[xiii]

Sitater 7 – Brevet til Hyndman av 8. desember 1880

Marx skriver brevet fordi hans kronisk syke kone har en litt bedre periode og vil besøke Hyndmans kone og på grunn av at flere personer har besøk Marx familie, må hun be om at de utsetter besøket en uke.

Så benytter Marx anledningen til å svare på en påstand fra Hyndman om at han ikke er enig med Marx parti når det gjelder utviklingen i England. Marx svarer at partiet hans ikke mener at en revolusjon i England er nødvendig, men at den er mulig. Når den uomgjengelige utvikling forvandler seg til revolusjon er det ikke bare på grunn av den herskende klassen, men også arbeiderklassen. Enhver fredelig ettergivenhet fra herskerklassen er presset frem at et «ytre trykk». Herskerklassens handlinger går i takt med trykket (fra arbeiderklassen) og når dette siste svekkes mer og mer, så er det bare fordi den engelske arbeiderklassen ikke vet hvordan den skal utøve makten sin og benytte friheten sin, selv om de legalt sett besitter både makt og frihet. Så sitatet som tar opp spørsmålet om fredelig overgang eller bruk av makt.

«I Tyskland var arbeiderklassen fra bevegelsen begynte fullt klar over at man bare kan befri seg fra militærdespotiet gjennom en revolusjon. Dessuten forsto arbeiderne også at en slik revolusjon, selv om den til å begynne med var vellykket, ville vende seg mot seg selv dersom en ikke tidligere hadde organisasjon, tilegning av kunnskap, propaganda og […] Derfor holdt de seg strengt innen lovlige grenser. Det ulovlige var det bare regjeringen som sto for, når den satte dem (arbeiderne) utenfor loven. Forbrytelsen deres (dvs. arbeiderklassens: oversetters anmerkning) var ikke handlinger, men meninger som herskerne ikke likte.»[xiv]

Sitater fra Engels – Avskjedsbrev til avisen «Sozialdemokrat» sine lesere fra 27 september 1890

Det finnes også minst 10 steder der Engels behandler samme tema.[xv] Jeg skal ikke gå inn på alle disse, men begrense meg til et par der han sammenfatter hovedpoenget i hele denne diskusjonen. Det kan sees som en direkte utfyllende kommentar til sitat 7 ovenfor.

Avskjedsbrevet ble skrevet da det tyske kommunistpartiet hadde vunnet kampen mot «sosialistlovene» som hadde bestemt at partiet var ulovlig, men at dets riksdagsrepresentanter var lovlig. Avisen hadde kommet ut illegalt under alle årene da sosialistlovene gjaldt fra 1878 til 1890. Engels gjennomgår noen av avisens viktige funksjoner før han gir en viktig kommentar om fredelig eller voldelig revolusjon.

«Vi må nå fortrinnsvis gjøre forsøk på å vinne frem med lovlige kampmidler. Det gjør ikke bare vi, det gjør alle arbeiderpartier i alle land der arbeiderne har en viss grad av lovlig bevegelsesfrihet, og derfor av den enkle grunn at de vinner mest på det. Men forutsetningen for det er at motparten går frem på like lovlig vis. Hvis man forsøker å stille vårt parti utenfor den felles retten, enten det nå skjer gjennom unntakslover, gjennom rettsstridige dommer og riksrettspraksis, gjennom politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten, så driver man det tyske sosialdemokratiet igjen inn på den ulovlige vei som den eneste gjenværende som er åpen. Selv i den mest lovlydige nasjonen, engelskmennene, er den første betingelse for lovlydighet fra folkets side, at den andre maktfaktoren likeledes blir innen grensene for lovene; hvis det ikke skjer, så er opprør den første borgerplikt, etter engelsk rettsanskuelse.»[xvi]

Sitater fra Engels – Til kritikk av det sosialdemokratiske program utkast 1891

I sin kritikk av det sosialdemokratiske programutkastet argumenterer Engels videre langs disse linjer.

Han skriver her at «Man kan tenke seg at det gamle samfunnet kunne vokse fredelig inn i det nye i land der folkeforsamlingen hadde konsentrert all makt hos seg, der man kan gjøre som man vil på forfatningsmessig grunnlag, så snart man har majoriteten av folket bak seg ..

Men i Tyskland, der regjeringen er allmektig og der Riksdagen og alle andre valgte organer er uten virkelig makt, å hevde noe slik i Tyskland, og dertil uten at det er nødvendig, betyr å ta fikenbladet til absolutismen av og dekke seg selv med det. En slik politikk kan bare i lengden føre til at ens eget parti går seg vill. En slik politikk kan i lengden bare føre det egne partiet på villspor.»[xvii]

Litt etterpå, i samme artikkel skriver han at det som kan skje er at «Denne glemsel av de store hovedsiktemålene for dagens øyeblikkelige interesser, denne kampen og traktingen etter øyeblikkelige resultater uten å tenke på de seinere følgene, denne prisgivingen av fremtiden til bevegelsen for å fremme bevegelsens nåtid kan være ‘ærlig’ ment, men det er og blir opportunisme, og den ‘ærlige’ opportunismen er kanskje den farligste av alle.»[xviii]

Vi ser her at Engels ifølge begge disse sitatene sier at «man kan tenke seg» en fredelig utvikling i noen land der det er spesielle vilkår og dersom herskerklassen holder seg innenfor loven, altså respekterer at arbeiderklassen, som vil styrte den, kommer fredelig til makten gjennom å erobre flertallet i nasjonalforsamlingen og får fortsette arbeidet med å ta eiendommen og produksjonsmidlene fra borgerskapet, alt på fredelig vis. Men der det er bygget opp systemer for å hindre dette og der borgerskapet ikke vil gi fra seg makten frivillig, men på forskjellige måter setter arbeiderklassen utenfor loven, står bare makten og volden igjen som en mulighet.

Og så er Engels inne på et viktig punkt. Hva skjer dersom et parti slutter å diskutere og propagandere for sine hovedsiktemål, slik Marx formulerer disse i sitaten som vi har sett ovenfor.  Da forsvinner disse målene ut av sikte og arbeiderklassen vil være helt uforberedt når den aktuelle situasjonen oppstår.

Som vi så ovenfor i intervjuet med Marx svarte han slik på spørsmålet om målet for hans bevegelse: «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål».

Engels går videre i teksten sin inn på disse målene. «For det første. Hvis noe står fast, så er det dette, at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten i form av den demokratiske republikk. Dette er faktisk den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den franske revolusjon viste.»[xix] Så skriver han at dette vil man ikke kunne ta inn i programmet til partiet nå og kommenterer det slik: «Men det faktum at man ikke en gang kan skape et åpent republikansk program i Tyskland, viser hvor kolossal illusjonen er om at man kan innføre en republikk og ikke bare en republikk, men det kommunistiske samfunn, på gemyttlig-fredelig måte.»[xx] Ettersom det er umulig å få inn republikken i programmet, så anbefaler han at man i alle fall bør få inn at all politisk makt skal konsentreres i nasjonalforsamlingen.

I forbifarten merker vi oss at Engels definerer proletariatets diktatur som likt med den demokratiske republikk. Altså: målet er å erstatte borgerskapets demokrati/diktatur med arbeiderklassens demokrati/diktatur. Vi merker oss at dette er en helt annen måte å definere disse begrepene på enn det borgerskapet har lært oss er rett. Arbeidernes klassediktatur trer frem i form av demokratisk republikk. Derfor er kanskje Marx sin formulering i Manifestet passende her, nemlig at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet.

Konklusjon

Hele diskusjonen om en mulig fredelig overgang til kommunismen, for eksempel å tillate at et revolusjonært parti med oppheving av kapitalismen og overgang til kommunismen på programmet får flertall og kan danne regjering og gjennomføre programmet sitt, koker ned til om den herskende klassen vil godta en slik måte, eller  gripe til unntakslover, rettsstridige dommer og riksrettspraksis,  politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten osv. for å holde på makten sin og i siste instans sette inn militærvesenet og eller utenlandske militærstyrker for å klare dette.

Hvis slikt skjer blir arbeiderklassen ledet inn på den eneste veien som står igjen; den ulovlige vei, der alle midler, også voldelige, kan og må brukes. Det revolusjonære partiet må være forberedt på begge disse alternativene.

Marx og Engels holdning er at den fredelige veien til sosialismen/kommunismen bare kan bli virkelighet dersom borgerskapet selv holder seg innenfor de borgerlig-parlamentariske og lovlige grenser i sin kamp for å beholde statsmakten i sine hender. I hvert land vil det da måtte gjøres en konkret analyse av hvor sannsynlig dette er. Selv tenker jeg at det bare er under særlig gunstige omstendigheter at det være mulig å få til en fredelig overgang til kommunismen. Sannsynligheten taler for at disse omstendigheter allment sett ikke eksisterer lenger i vår tid der det borgerlige demokratiet er skjørere enn på lenge og der det i alle stater er bygget opp svære forsvarsverker av ideologiske, politiske, kulturelle, politimessige og innenlandske og utenlandske byråkratier og militærapparater inkludert intensiv overvåking, som skal sørge for at kapitalismen varer evig. Og media sjøl er en viktig del av dette apparatet.

Jeg tenker at noen grunnleggende forutsetninger for at revolusjonen kan bli fredelig er at opphevingen av kapitalismen i praksis blir sett på som livsnødvendig av det store flertallet av arbeiderklassen med allierte og dermed befolkningen i et land. Dette kan vise seg i flertall i valg og/eller gjennom store folkelige bevegelser som streiker, demonstrerer osv. Videre forutsetninger er at borgerskapets byråkrati, politi og statlige militære styrker eller leiesoldater ikke griper inn for å hindre opphevingen og at ikke utenlandske styrker blir kalt til borgerskapets hjelp. Et annet vilkår er at det ikke vokser frem sterke fascistiske/nazistiske og eller andre voldelige og reaksjonære bevegelser som vil kunne være borgerskapets frontsoldater mot arbeiderklassen forsøk på å ta den politiske makten på fredelig måte. Et ekstra vilkår er at USA og de «vestlige» stater ikke lykkes i å skape krigshysteri og utløse en storkrig på det eurasiske kontinent slik de nå blant annet legger opp til gjennom den falske påstanden om at Russland er blitt mer aggressiv og farlig for oss.

Hvis disse vilkårene ikke er tilstede og arbeiderklassen med allierte ikke vil gi seg, er sannsynligheten for at en revolusjon blir voldelig bortimot absolutt og forsøket på overgangen vil enten bli stanset eller kjempet frem med vold. I vår tid tenker jeg at det skal mye til for at alle disse (og sikkert flere) vilkår for fredelig overgang er tilstede. I alle tilfeller må det nedlegges et stort langvarig arbeid for å skape dem.

Braanen sin artikkel tenderer til å snu dette på hodet og fremheve at utviklingen etter at den allmenne stemmeretten ble innført har ført til at det er mest sannsynlig at overgangen fra kapitalisme til kommunisme (eller sosialisme om vi kaller det for det) vil være fredelig. Det mente ikke Marx og Engels, og det er heller ikke sannsynlig i dag.

Men Marx og Engels arbeidet for en fredelig overgang, slik alle kommunistiske partier gjør, dersom det er mulig. Det skal også vi gjøre. Likevel må vi være edruelige og vite at dette er en svært vanskelig øvelse. Et avgjørende vilkår, som Marx og Engels også understreker, er at arbeiderklassen selv må gjøre en innsats gjennom sin organisering, sin kunnskap og sin propaganda osv. for å oppnå dette. Og bare hvis målet hele tiden fremheves, nemlig at borgerskapets demokrati/diktatur må erstattes med arbeiderklassens demokrati/diktatur og at kapitalen må oppheves og kommunismen utvikles, kan dette bli til virkelighet. Hvis et arbeiderparti glemmer å drive opplysning om dette hele tiden, også under daglige parlamentariske kamper om saker som tilsynelatende har lite med det store målet å gjøre, vil aldri arbeiderklassen kunne utføre sin historiske misjon. De som drukner i den daglige kampens små seire, men glemmer å snakke opp det store målet vårt, havner i opportunismens felle og vil hele tiden lede arbeiderklassen inn i en uendelig oppholdende strid uten noen endelig seier i sikte.

I vår tid tenker jeg at det er rett, slik Marx påpekte det allerede i Manifestet, at vi da risikerer at begge klassene går under, slik det har skjedd før i historien. Bare at det denne gangen, i vår tid, kan ende med slutten for hele menneskeheten. Det bør derfor være et viktig mål for avisen Klassekampen å minne oss på arbeiderklassens store mål: at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet for å skape et samfunn der folkets behov og ikke kapitalens er den rådende politikken. I den sammenheng er det ikke bra at redaktør Braanen, på grunnlag av noen løsrevne sitater, dytter sine egne meninger på Marx og Engels.

Når det er sagt, så må også tilføyes at avisens redaksjonelle linje med å avsløre kapitalens vrangsider og kampen mot EU og mot fremmede tropper på norsk jord osv. er bidrag i en kamp for å skape vilkår for den ønskete fredelige overgang. Det er rosverdig, men ikke tilstrekkelig.

Terje Valen, 24. mai 2018

 

 

 

[i] Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150-årsjubileet 1998, side 59.

[ii] Samme verk, side 61.

[iii] Samme verk, side 68.

[iv] Samme verk, side 84.

[v] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[vi] Marx Engels Werke, bind 32, sidene 655-659.

[vii] Marx Engels Werke, bind 17, sidene 639-643.

[viii] Marx Engels Werke, bind 18, side 730, note 181.

[ix] Marx Engels Werke, bind 18, sidene 149-158 fra protokollen fra Haag-kongressen.

[x] Marx Engels Werke, bind 18, side 160.

[xi] Samme sted.

[xii] Marx Engels Werke, bind 17, side 652.

[xiii] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 498-499.

[xiv] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 482-483.

[xv] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[xvi] Marx Engels Werke, bind 22, sidene 78-79.

[xvii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234.

[xviii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234-235.

[xix] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

[xx] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.