Månad: mai 2018

I Klassekampen 8.5.18 skriver redaktør Braanen under overskriften «Det er vanskelig å definere Marx som en totalitær tenker – Strid for demokrati» om Marx sin holdning til demokrati. Det er fortjenstfullt at redaktøren reiser dette spørsmålet. Men så må vi se på om det er hold hans bemerkninger som er gjort på bakgrunn av noen få løsrevne sitater. Først skriver han at tiden rundt Marx’ yngre dager, uten makt og innflytelse for det store flertallet, gjorde at det som gjensto for å endre maktforholdene, var «gatekamper og revolusjon».

Marx og Engels mente at fredelig overgang fra kapitalismen nå er mest sannsynlig

Så skriver Braanen at «Den allmenne stemmeretten, forbedring av arbeiderklassens sosiale stilling og arbeiderbevegelsens fremvekst i flere vesteuropeiske land på slutten av 1800-tallet … endret betingelsene for arbeiderklassens kamp og gjorde det mulig for arbeiderklassen å komme til makten på fredelig vis. Han hevder så at Marx også mente dette og underbygger det med at denne i 1872 skrev at «dette gjorde det mulig å komme fredelig til makten i England, USA og Nederland». Og at Marx «så for seg at arbeiderklassen, som representerte flertallet, kunne få makten i parlamentene og vedta lover som skulle sikre arbeidernes frigjøring» og at det «var først hvis dette ble møtt med voldelige reaksjoner fra den herskende klasse at revolusjonen kunne bli voldelig». Braanen avslutter innlegget sitt slik: Fremveksten av den allmenne stemmeretten og det politiske demokratiet har ‘totalt vendt opp ned på de betingelser som proletariatet må kjempe under’ skriver Friedrich Engels. Sosialisme må, i forlengelsen av dette, forstås som en kamp for demokratiet og for utvidelse av det – til et samfunn der menneskene selv forvalter alle sine samfunnsmessige anliggender: et forbund av frie mennesker.» Her ser det ut som Braanen hevdet at en fredelig utvidelse av det borgerlige demokratiet, det vi i dag vanligvis kaller demokratiet, nå er hovedveien til sosialismen. Klassekampen ser ut til å ha forsvunnet.

La oss, i forhold til dette, se på de stedene der Marx omhandler spørsmålet om voldelig eller ikke voldelig revolusjon og noen av de stedene Engels gjør det samme og gjøre noen egne refleksjoner om samme sak. Vi kan begynne med Det kommunistiske partis manifest fra 1848. Her finner vi at problemet er omhandlet i hvert fall fire steder. Jeg skal gi sitatene.

Sitater Marx 1 – Manifestet

«Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets bevegelse i det overveldende flertallets interesse. … Skjønt ikke i innhold, er proletariatets kamp mot borgerskapet i formen i første hånd en nasjonal kamp. Proletariatet i ethvert land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap. Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innafor det bestående samfunn til det punktet hvor den bryter ut i en åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.»[i]

Videre siterer vi «Kommunistenes nærmeste mål er de samme som de øvrige proletariske partiene: Å konstituere proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makta.»[ii]

Videre finner vi «Vi så allerede ovenfor at første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet. Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene. Dette kan til å begynne med naturligvis bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene …»[iii]

Det siste sitatet fra Manifestet kommer fra siste linje i pamfletten. «Kort sagt støtter kommunistene overalt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene. I alle disse bevegelsene framhever de at eiendomsspørsmålet, hvilken mer eller mindre utviklet form det enn har hatt, er bevegelsens grunnspørsmål.

Endelig arbeider kommunistene over alt for forbindelser og forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene gir avkall på å hemmeligholde sine synspunkter og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.»[iv]

I sitat nr. 1 forfektes noen grunnleggende meninger når det gjelder makt og demokrati. Det første viktige punktet er at arbeiderklassens bevegelse er en overveldende flertallsbevegelse i et overveldende flertalls interesse. Det andre er at denne bevegelsen fører en kamp mot mindretallet, dvs. borgerskapet, en kamp som i sin form er nasjonal. Det tredje punktet er at denne kampen blir karakterisert som en skjult borgerkrig innenfor det bestående samfunnet. Det fjerde at denne skjulte borgerkrigen utvikler seg til et punkt der den bryter ut i åpen revolusjon. Det femte er at proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

I det andre punktet utdypes det foregående ved at det kommunistiske partiets rolle er å konstituere arbeiderne til en klasse, styrte borgerskapets herredømme gjennom proletariatets erobring av den politiske makten.

I det tredje sitatet utvikles disse tankene videre. Her fremheves det at arbeiderklassen gjennom sin revolusjon opphever seg til herskende klasse og dette beskrives som at den erobrer demokratiet. Med andre ord skal demokratiet (eventuelt despotiet) under borgerskapets herredømme erstattes med demokratiet under arbeiderklassens herredømme. Dette er selvfølgelig to vesensforskjellige former for demokrati fordi det førstnevnte i det vesentlige er innrettet på å sikre at vilkårene for kapitalens profitt opprettholdes, mens det sistnevnte skal sikre at arbeiderklassens behov blir styrende for demokratiets funksjon.

Så står det kort om hvordan dette kan skje, nemlig ved at arbeiderklassen bruker sitt politiske herredømme til å fravriste borgerskapet deres kapital, sentralisere produksjonsredskapene i hendene på staten og utvikle produktivkreftene raskest mulig. Og staten blir beskrevet som proletariatet organisert som herskende klasse. Til slutt blir det sett på som en selvfølge at denne fravristingen bare kan skje gjennom despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene.

I det siste sitatet fremheves det at proletariatet støtter alle revolusjonære bevegelser mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene og fremhever i disse bevegelsene at eiendomsspørsmålet (dvs. eiendomsretten til produksjonsmidlene) er grunnspørsmålet i bevegelsen.

Et nest siste, viktige punkt er at kommunistene over alt arbeider for forbindelser og forståelse mellom alle demokratiske partier.

Og til sist understrekes at kommunistene sitt mål bare kan nås ved at den nåværende samfunnsorden styrtes med makt.

Så er det slik at en har funnet frem til steder i hele Marx sin produksjon der han omtaler forhold som tilsier at overgangen fra kapitalisme til kommunisme kan gå fredelig for seg.[v] Det finnes i hvert fall 7 slik steder. Jeg har lest hele de tekstene sitatene kommer fra og skal kommentere dem i kronologisk rekkefølge.

Sitater Marx 2 – Brev til Lafargue

Det første sitatet er fra et familiært brev til datteren Laura og hennes ektemann, Paul Lafargue, skrevet 5. mars 1870. I dette brevet bekymrer han seg først om barnebarna. Så har han en bitende kritikk av rasismen i Gobinau sin bok «Om ulikhetene i de menneskelige raser» der denne fremhever den hvite rasen sin overlegenhet. Etter å ha tatt opp et par andre saker går han inn på viktigheten av at Irland frigjør seg fra England for da vil klassekampen i England skjerpes til. Til slutt har han en lengre og ganske rosende omtale av Flerowskis bok om «Arbeiderklassens stilling i Russland» som han har lest ved hjelp av ordbok. Forfatteren har i løpet av 15 år reist gjennom hele Russland og studert fakta slik at han ikke bare gjengir de vanlige løgnene.

Han påpeker noen feil hos ham og så konkluderer han med at «Etter studiet av verket hans er man fast overbevist om at en ytterst skrekkelig sosial revolusjon er uunngåelig i Russland … og at den er nær forestående. Det er gode nyheter. Russland og England er de to hjørnestolpene i det nåværende europeiske system.»

Og så avslutter han med gladnyheten om at Engels skal flytte fra Manchester til London.[vi]

Noen har tolket sitatet om utviklingen i Russland slik at en slik «skrekkelig revolusjon» i Russland vil være unntaket og at det vanlige vil være at revolusjonen ellers vil gå stort sett fredelig for seg. En mer rimelig tolkning er vel at en eventuell revolusjon i Russland på denne tiden ville ha blitt en bonderevolusjon og at slike revolusjoner er kjent for å være særlig grusomme. Det betyr ikke at andre revolusjoner, som kan være mer preget av proletariatet, vil forløpe uten vold, men at volden ikke vil være så skrekkelig som den ville ha vært i Russland på denne tiden.

Sitater 3 – Intervju for avisen «The World»

Så kommer vi til et svært interessant intervju som Marx ga til en journalist fra avisen «The World» 3. juli 1871 og publisert i Woodhull & Claflin’s Weekly nr. 13/65 12 august i samme år. Har får Marx en rekke pågående spørsmål om kommunistenes mål og arbeidsmetoder. Utgangspunktet til journalisten er at verden synes å være i mørke når det gjelder Internasjonalen som Marx ledet. Marx begynner med å svare at det finnes ikke noe mørke å fjerne i denne saken. Alt kommunistene står for finnes i brosjyrer som kan kjøpes for en billig penge. Etter en stund kommer journalisten inn på spørsmålet om Internasjonalen sender noen hemmelige instruksjoner for hvordan kommunistene i de forskjellige land skal nå målet med å erstatte kapitalismen med kommunisme. Marx svarer at det finnes ikke. Internasjonalens organisasjonsform er slik at hvert land har sitt stedlige initiativ og uavhengighet og det største spillerom. Internasjonalen er en forening og ikke et organ for å gi ordrer.

Så kommer spørsmålet om denne foreningens mål og Marx svarer at det er «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål». Han understreket at foreningen ikke dikterer en bestemt form for den politiske bevegelsen, alle steder har sine særegenheter som arbeiderne der må handle ut fra. Så kommer det viktige sitatet: «I England for eksempel står veien åpen for hvordan arbeiderklassen vil utvikle sin politiske makt. Der ville en oppstand være en dumhet, når man kunne nå sitt mål raskere og sikrere gjennom fredelig agitasjon.» Etterpå sier han at dette ikke ville være mulig i Frankrike der en voldelig løsning på de sosiale kampene ville være nødvendig. Og han understreker at det er opp til arbeiderklassen i hvert enkelt land hvilken løsning den velger.

Denne setningen om England blir trukket frem som et bevis på at Marx etter hvert kom frem til at en fredelig overgang til kommunismen vil være hovedmetoden i denne saken. Men i slutten av intervjuet sier journalisten at han synes at revolusjonen kan gjennomføres uten vold i England. At den engelske metode med forsamlinger og agitasjon i pressen til mindretallet blir til flertall, er et håpefullt tegn.

Da svarer Marx: «Jeg er ikke så optimistisk som deg når det gjelder dette. Det engelske borgerskap har alltid vist seg beredt å ta opp meningen til flertallet, så lenge de har monopol ved valgene. Likevel kan du være sikker på at hvis de kommer i mindretall i saker som er livsviktige for dem, så vil vi stå overfor en ny slaveholderkrig.»[vii]

Dette er den avgjørende bedømming som alle revolusjonære arbeiderpartier må gjøre. Hva vil skje dersom vårt parti får så stor oppslutning at borgerskapets makt i staten er truet om vi får flertall i valg og dermed kan opprette en regjering som vil virkeliggjøre partiets program og gjennom det ta fra borgerskapet deres eiendom og deres privilegier? Det Marx faktisk sier når han gir eksempler på at revolusjonen kan gå fredelig for seg i noen land, er at det er ønskelig og at arbeiderklassen vil arbeide for at det skal skje slik, men at vi ikke kan forvente at borgerskapet vil akseptere det uten å gå til ulovlige og voldelige tiltak for å stanse den fredelige omveltingen som arbeiderklassen ønsker.

Sitater Marx 4 – Protokoll fra møte i den Internasjonale arbeiderforening (Internasjonalen)

Det neste sitatet er fra protokollen fra Internasjonalen sin kongress i Haag, 5.-7. september 1872. Det er denne teksten Braanen viser til i sitt innlegg. Kongressen i Haag vedtok å utelukke den hemmelige Alliansen for sosialistisk demokrati, som Bakunin hadde organisert og å utelukke Bakunin fra Internasjonalen fordi Alliansen for sosialistisk demokrati sto for en helt annen politikk enn Internasjonalen og fordi Bakunin hadde drevet utpressing for å få opphevd en avtale han hadde inngått for å få oversatt Kapitalen til russisk.[viii]

Ellers vedtok kongressen en sentralisering av makt til generalrådet og å legge sitt hovedsete til USA.[ix]

I talen til kongressen begynner Marx med å si at konger og potentater i det 18. århundre hadde som vane å komme sammen i Haag for å forhandle om sine interesser og dynastier. Og at det nå passer at Internasjonalen har sin kongress der. Så sier han at kongressen har tatt opp tre viktige saker. Den har uttalt nødvendigheten av at arbeiderklassen bekjemper det gamle samfunnet, som er i ferd med å bryte samme, på det politiske og sosiale område. Så har kongressen avslørt og utelukket en gruppe som ville holde arbeiderne vekke fra politisk virksomhet. I forbindelse med dette uttaler Marx at «En dag må arbeiderne gripe den politiske makt for å bygge opp den nye organiseringen av arbeidet; de må omstyrte den gamle politikk som holder oppe de gamle institusjonene, hvis de ikke, som de kristne, som forsømte og foraktet det, vil de se at himmeriket på jord går tapt. Men vi har ikke antatt at veiene for å komme til dette målet må være de samme over alt. Vi vet at vi må ta hensyn til institusjonene, skikkene og tradisjonene som finnes i landene og vi skjuler ikke at det finnes land, som Amerika, England og hvis jeg kjente bedre til institusjonene deres, kanskje kunne føye til Holland, der arbeiderne kunne komme til målet sitt på fredelig måte. Om det er sant, må vi også erkjenne at redskapet i revolusjonen vår ellers må være makt/vold/tvang (Gewalt). Det er makt/vold/tvang som vi en dag må appellere til for å opprette arbeidernes herredømme.»[x]

Litt seinere i talen snakker han om at kongressen har vedtatt å konsentrere mer makt i generalrådet. I den forbindelse kommer han inn på om makthaverne har noe å frykte ut fra det. Han ironiserer over den frykten og sier at generalrådet hverken har noe byråkrati eller et bevæpnet politi for å holde folk lydig. Og hvis makthaveren hadde samme betingelser, altså var uten hærer, politi, domstoler og bare skulle holde makten sin oppe ved moralsk innflytelse og autoritet, så ville de utgjøre svake hindre mot at revolusjonen skulle vinne frem. Så avslutter han med å understreke viktigheten av solidaritet og at han sjøl hele sitt liv vil fortsette å kjempe for å gi kraft (oversettelse av uttrykket geweiht sein – = gi horn til) til den sosiale ideen som en dag vil føre til proletariatets verdensherredømme.[xi]

Det mange som ikke ser er at Marx her gir noen betingelser for at en revolusjon skal kunne gå fredelig for seg. Det beror på om borgerskapet vil tillate det, eller bruke sine maktmidler, politi, domstoler og militær makt for å hindre det.

Sitater 5 – Marx’ tale til Internasjonalen i London

Så til Nedskriving av en tale som Karl Marx holdt om arbeiderklassens politiske aksjon fra protokollen til Londonkonferansen til den Internasjonale arbeiderforeningen, 21. september 1971. Her sier Marx: «Reaksjonen finnes over hele kontinentet; den er allmenn og varig – til og med i USA og England, bare i en annen form.

Vi må si til regjeringene: vi vet at dere har den væpnete makten som er rettet mot proletariatet; vi vil gå fredelig frem mot dere der dette er mulig, og med våpen om det skulle bli nødvendig.»[xii]

Sitater 6 – Marx sammenfatning og kommentar til riksdagsdebatten om «sosialistloven»

Da har vi de to siste sitatene igjen. Først kommer «Sammenfatning av riksdagsdebatten om sosialistloven» som foregikk 16. og 17. september 1878. Marx hadde fått tilsendt stenografiske referat og laget et sammendrag med noen kommentarer av referat fra første dag av debatten.

Det hele begynt med at Bismarck’s stedfortreder, statsminister Graf zu Stolberg-Wernigerode uttalte følgende: «Vi må komme dithen … at det blir sørget for at denne agitasjonen ikke under noe skinn av lovlighet kan bli drevet i fremtiden.» Det gjaldt selvfølgelig agitasjonen til det tyske kommunistpartiet (Die Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands).

August Bebel fører ordet for kommunistpartiet og tar opp saker som vi også kjenner til fra vår tid. For å innføre og beholde unntakstilstanden viser regjeringen til flere attentater og de har begynt med to attentater mot keiser Wilhelm den 1., det ene utøvet av en blikkenslagersvenn og det andre av en anarkist. Bismarck forsøkte å feste skylden for attentatene på det tyske partiet og benyttet det som påskudd for å få vedtatt de såkalte sosialistlovene. I først omgang vant han ikke frem, for riksdagen stemte, den 24. mai 1878, ned forslaget hans med stor majoritet, men etter neste attentat brukte han det som anledning til å oppløse Riksdagen. Han fastsatte så det nye valget til 30. juli samme år og satte inn en kraftig valgterror mot kommunistpartiet. Men tross dette fikk partiet 437 158 stemmer og 9 representanter i Riksdagen mot 493 447 stemmer og 12 representanter ved det forrige valget i 1877. Da var partiet oppe i 9 % av stemmene og hadde vokst med 40 % etter valget i 1874.

Under debatten tilbakeviser Bebel påstandene og sier at det ikke er fremlagt noe bevis, og det er jo noe vi er blitt vant med også i våre dager, når utvisning av diplomater og rakettangrep skal settes i gang.

Innenriksministeren, Eulenburg svarte på dette at det ikke ville bli fremlagt noe bevis og at det ikke fantes noe slikt. Men det ble så påstått at kommunistpartiets lære var egnet til at visse individer kunne bli påvirket til å utføre attentater. Og så påsto en at kommunistpartiet hadde vist seg positiv til attentater i andre land, som Vera Zassulitschs i Russland. Og så forsøker en å si at anarkistene, som var for attentater og retningen til Marx nok var forskjellige, men at førstnevnte likevel hadde visse berøringspunkter slik at den sistnevnte retningen også kunne knyttes til anarkistiske attentater.

Det er i denne sammenheng spørsmålet om kommunistenes mål kommer opp. Og da kommer vi også til det nest siste sitatet i denne rekken der Marx sin kommentar til referatet siteres:

«Det som Eulenburg i virkeligheten vil si er: Den fredelige utviklingen frem mot målet er bare en etappe, som skal føre til en voldelig utvikling mot målet og altså ligger denne senere forvandling av det ‘fredelige’ til det ‘voldelige’ ifølge Eulenburg i naturen til det målet man streber mot. Målet er i denne anledning frigjøringen av arbeiderklassen og den medfølgende omvelting (endring) av samfunnet. En historisk utvikling kan bare bli fredelig så lenge det ikke trer noen voldelige hindringer fra den bestående samfunnsmessige makthaver i veien for utviklingen. Hvis arbeiderklassen vinner flertall i Parlamentet eller kongress en for eksempel i England eller USA, så kunne de på lovlig vis fjerne det lover og innretninger som står i veien for deres utvikling og bare også så langt som den samfunnsmessige utviklingen krever dette. Men så kunne den ‘fredelige’ bevegelsen slå om til en ‘voldelig’ gjennom opprør fra de som var interessert i den gamle tilstanden: hvis dette da blir slått ned med vold (som i den amerikanske borgerkrigen og den franske revolusjonen), er de altså opprørere mot den ‘lovlige’ makt/vold. Det som Eulenburg forfekter er voldelig reaksjon fra makthaverne mot utviklingen av den ‘fredelige etappen’ som er på gang og altså for seinere å hindre ‘voldelige’ konflikter (fra den voldelige oppadstrebende samfunnsklasse); krigsrop for den voldelige kontrarevolusjon mot den faktisk ‘fredelige’ utvikling; i virkeligheten forsøker regjeringen å slå ned med vold en utvikling som den ikke liker, men som er rettslig sett uangripelig. Dette er den nødvendige innledning til voldelig revolusjon. Det er en gammel historie, men den forblir likevel evig ny.[xiii]

Sitater 7 – Brevet til Hyndman av 8. desember 1880

Marx skriver brevet fordi hans kronisk syke kone har en litt bedre periode og vil besøke Hyndmans kone og på grunn av at flere personer har besøk Marx familie, må hun be om at de utsetter besøket en uke.

Så benytter Marx anledningen til å svare på en påstand fra Hyndman om at han ikke er enig med Marx parti når det gjelder utviklingen i England. Marx svarer at partiet hans ikke mener at en revolusjon i England er nødvendig, men at den er mulig. Når den uomgjengelige utvikling forvandler seg til revolusjon er det ikke bare på grunn av den herskende klassen, men også arbeiderklassen. Enhver fredelig ettergivenhet fra herskerklassen er presset frem at et «ytre trykk». Herskerklassens handlinger går i takt med trykket (fra arbeiderklassen) og når dette siste svekkes mer og mer, så er det bare fordi den engelske arbeiderklassen ikke vet hvordan den skal utøve makten sin og benytte friheten sin, selv om de legalt sett besitter både makt og frihet. Så sitatet som tar opp spørsmålet om fredelig overgang eller bruk av makt.

«I Tyskland var arbeiderklassen fra bevegelsen begynte fullt klar over at man bare kan befri seg fra militærdespotiet gjennom en revolusjon. Dessuten forsto arbeiderne også at en slik revolusjon, selv om den til å begynne med var vellykket, ville vende seg mot seg selv dersom en ikke tidligere hadde organisasjon, tilegning av kunnskap, propaganda og […] Derfor holdt de seg strengt innen lovlige grenser. Det ulovlige var det bare regjeringen som sto for, når den satte dem (arbeiderne) utenfor loven. Forbrytelsen deres (dvs. arbeiderklassens: oversetters anmerkning) var ikke handlinger, men meninger som herskerne ikke likte.»[xiv]

Sitater fra Engels – Avskjedsbrev til avisen «Sozialdemokrat» sine lesere fra 27 september 1890

Det finnes også minst 10 steder der Engels behandler samme tema.[xv] Jeg skal ikke gå inn på alle disse, men begrense meg til et par der han sammenfatter hovedpoenget i hele denne diskusjonen. Det kan sees som en direkte utfyllende kommentar til sitat 7 ovenfor.

Avskjedsbrevet ble skrevet da det tyske kommunistpartiet hadde vunnet kampen mot «sosialistlovene» som hadde bestemt at partiet var ulovlig, men at dets riksdagsrepresentanter var lovlig. Avisen hadde kommet ut illegalt under alle årene da sosialistlovene gjaldt fra 1878 til 1890. Engels gjennomgår noen av avisens viktige funksjoner før han gir en viktig kommentar om fredelig eller voldelig revolusjon.

«Vi må nå fortrinnsvis gjøre forsøk på å vinne frem med lovlige kampmidler. Det gjør ikke bare vi, det gjør alle arbeiderpartier i alle land der arbeiderne har en viss grad av lovlig bevegelsesfrihet, og derfor av den enkle grunn at de vinner mest på det. Men forutsetningen for det er at motparten går frem på like lovlig vis. Hvis man forsøker å stille vårt parti utenfor den felles retten, enten det nå skjer gjennom unntakslover, gjennom rettsstridige dommer og riksrettspraksis, gjennom politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten, så driver man det tyske sosialdemokratiet igjen inn på den ulovlige vei som den eneste gjenværende som er åpen. Selv i den mest lovlydige nasjonen, engelskmennene, er den første betingelse for lovlydighet fra folkets side, at den andre maktfaktoren likeledes blir innen grensene for lovene; hvis det ikke skjer, så er opprør den første borgerplikt, etter engelsk rettsanskuelse.»[xvi]

Sitater fra Engels – Til kritikk av det sosialdemokratiske program utkast 1891

I sin kritikk av det sosialdemokratiske programutkastet argumenterer Engels videre langs disse linjer.

Han skriver her at «Man kan tenke seg at det gamle samfunnet kunne vokse fredelig inn i det nye i land der folkeforsamlingen hadde konsentrert all makt hos seg, der man kan gjøre som man vil på forfatningsmessig grunnlag, så snart man har majoriteten av folket bak seg ..

Men i Tyskland, der regjeringen er allmektig og der Riksdagen og alle andre valgte organer er uten virkelig makt, å hevde noe slik i Tyskland, og dertil uten at det er nødvendig, betyr å ta fikenbladet til absolutismen av og dekke seg selv med det. En slik politikk kan bare i lengden føre til at ens eget parti går seg vill. En slik politikk kan i lengden bare føre det egne partiet på villspor.»[xvii]

Litt etterpå, i samme artikkel skriver han at det som kan skje er at «Denne glemsel av de store hovedsiktemålene for dagens øyeblikkelige interesser, denne kampen og traktingen etter øyeblikkelige resultater uten å tenke på de seinere følgene, denne prisgivingen av fremtiden til bevegelsen for å fremme bevegelsens nåtid kan være ‘ærlig’ ment, men det er og blir opportunisme, og den ‘ærlige’ opportunismen er kanskje den farligste av alle.»[xviii]

Vi ser her at Engels ifølge begge disse sitatene sier at «man kan tenke seg» en fredelig utvikling i noen land der det er spesielle vilkår og dersom herskerklassen holder seg innenfor loven, altså respekterer at arbeiderklassen, som vil styrte den, kommer fredelig til makten gjennom å erobre flertallet i nasjonalforsamlingen og får fortsette arbeidet med å ta eiendommen og produksjonsmidlene fra borgerskapet, alt på fredelig vis. Men der det er bygget opp systemer for å hindre dette og der borgerskapet ikke vil gi fra seg makten frivillig, men på forskjellige måter setter arbeiderklassen utenfor loven, står bare makten og volden igjen som en mulighet.

Og så er Engels inne på et viktig punkt. Hva skjer dersom et parti slutter å diskutere og propagandere for sine hovedsiktemål, slik Marx formulerer disse i sitaten som vi har sett ovenfor.  Da forsvinner disse målene ut av sikte og arbeiderklassen vil være helt uforberedt når den aktuelle situasjonen oppstår.

Som vi så ovenfor i intervjuet med Marx svarte han slik på spørsmålet om målet for hans bevegelse: «Den økonomiske frigjøring av arbeiderklassen gjennom erobringen av den politiske makten» og «Anvendelsen av denne makten for å virkeliggjøre sosiale mål».

Engels går videre i teksten sin inn på disse målene. «For det første. Hvis noe står fast, så er det dette, at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten i form av den demokratiske republikk. Dette er faktisk den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den franske revolusjon viste.»[xix] Så skriver han at dette vil man ikke kunne ta inn i programmet til partiet nå og kommenterer det slik: «Men det faktum at man ikke en gang kan skape et åpent republikansk program i Tyskland, viser hvor kolossal illusjonen er om at man kan innføre en republikk og ikke bare en republikk, men det kommunistiske samfunn, på gemyttlig-fredelig måte.»[xx] Ettersom det er umulig å få inn republikken i programmet, så anbefaler han at man i alle fall bør få inn at all politisk makt skal konsentreres i nasjonalforsamlingen.

I forbifarten merker vi oss at Engels definerer proletariatets diktatur som likt med den demokratiske republikk. Altså: målet er å erstatte borgerskapets demokrati/diktatur med arbeiderklassens demokrati/diktatur. Vi merker oss at dette er en helt annen måte å definere disse begrepene på enn det borgerskapet har lært oss er rett. Arbeidernes klassediktatur trer frem i form av demokratisk republikk. Derfor er kanskje Marx sin formulering i Manifestet passende her, nemlig at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet.

Konklusjon

Hele diskusjonen om en mulig fredelig overgang til kommunismen, for eksempel å tillate at et revolusjonært parti med oppheving av kapitalismen og overgang til kommunismen på programmet får flertall og kan danne regjering og gjennomføre programmet sitt, koker ned til om den herskende klassen vil godta en slik måte, eller  gripe til unntakslover, rettsstridige dommer og riksrettspraksis,  politivilkår eller ulovlige overgrep fra eksekutivmakten osv. for å holde på makten sin og i siste instans sette inn militærvesenet og eller utenlandske militærstyrker for å klare dette.

Hvis slikt skjer blir arbeiderklassen ledet inn på den eneste veien som står igjen; den ulovlige vei, der alle midler, også voldelige, kan og må brukes. Det revolusjonære partiet må være forberedt på begge disse alternativene.

Marx og Engels holdning er at den fredelige veien til sosialismen/kommunismen bare kan bli virkelighet dersom borgerskapet selv holder seg innenfor de borgerlig-parlamentariske og lovlige grenser i sin kamp for å beholde statsmakten i sine hender. I hvert land vil det da måtte gjøres en konkret analyse av hvor sannsynlig dette er. Selv tenker jeg at det bare er under særlig gunstige omstendigheter at det være mulig å få til en fredelig overgang til kommunismen. Sannsynligheten taler for at disse omstendigheter allment sett ikke eksisterer lenger i vår tid der det borgerlige demokratiet er skjørere enn på lenge og der det i alle stater er bygget opp svære forsvarsverker av ideologiske, politiske, kulturelle, politimessige og innenlandske og utenlandske byråkratier og militærapparater inkludert intensiv overvåking, som skal sørge for at kapitalismen varer evig. Og media sjøl er en viktig del av dette apparatet.

Jeg tenker at noen grunnleggende forutsetninger for at revolusjonen kan bli fredelig er at opphevingen av kapitalismen i praksis blir sett på som livsnødvendig av det store flertallet av arbeiderklassen med allierte og dermed befolkningen i et land. Dette kan vise seg i flertall i valg og/eller gjennom store folkelige bevegelser som streiker, demonstrerer osv. Videre forutsetninger er at borgerskapets byråkrati, politi og statlige militære styrker eller leiesoldater ikke griper inn for å hindre opphevingen og at ikke utenlandske styrker blir kalt til borgerskapets hjelp. Et annet vilkår er at det ikke vokser frem sterke fascistiske/nazistiske og eller andre voldelige og reaksjonære bevegelser som vil kunne være borgerskapets frontsoldater mot arbeiderklassen forsøk på å ta den politiske makten på fredelig måte. Et ekstra vilkår er at USA og de «vestlige» stater ikke lykkes i å skape krigshysteri og utløse en storkrig på det eurasiske kontinent slik de nå blant annet legger opp til gjennom den falske påstanden om at Russland er blitt mer aggressiv og farlig for oss.

Hvis disse vilkårene ikke er tilstede og arbeiderklassen med allierte ikke vil gi seg, er sannsynligheten for at en revolusjon blir voldelig bortimot absolutt og forsøket på overgangen vil enten bli stanset eller kjempet frem med vold. I vår tid tenker jeg at det skal mye til for at alle disse (og sikkert flere) vilkår for fredelig overgang er tilstede. I alle tilfeller må det nedlegges et stort langvarig arbeid for å skape dem.

Braanen sin artikkel tenderer til å snu dette på hodet og fremheve at utviklingen etter at den allmenne stemmeretten ble innført har ført til at det er mest sannsynlig at overgangen fra kapitalisme til kommunisme (eller sosialisme om vi kaller det for det) vil være fredelig. Det mente ikke Marx og Engels, og det er heller ikke sannsynlig i dag.

Men Marx og Engels arbeidet for en fredelig overgang, slik alle kommunistiske partier gjør, dersom det er mulig. Det skal også vi gjøre. Likevel må vi være edruelige og vite at dette er en svært vanskelig øvelse. Et avgjørende vilkår, som Marx og Engels også understreker, er at arbeiderklassen selv må gjøre en innsats gjennom sin organisering, sin kunnskap og sin propaganda osv. for å oppnå dette. Og bare hvis målet hele tiden fremheves, nemlig at borgerskapets demokrati/diktatur må erstattes med arbeiderklassens demokrati/diktatur og at kapitalen må oppheves og kommunismen utvikles, kan dette bli til virkelighet. Hvis et arbeiderparti glemmer å drive opplysning om dette hele tiden, også under daglige parlamentariske kamper om saker som tilsynelatende har lite med det store målet å gjøre, vil aldri arbeiderklassen kunne utføre sin historiske misjon. De som drukner i den daglige kampens små seire, men glemmer å snakke opp det store målet vårt, havner i opportunismens felle og vil hele tiden lede arbeiderklassen inn i en uendelig oppholdende strid uten noen endelig seier i sikte.

I vår tid tenker jeg at det er rett, slik Marx påpekte det allerede i Manifestet, at vi da risikerer at begge klassene går under, slik det har skjedd før i historien. Bare at det denne gangen, i vår tid, kan ende med slutten for hele menneskeheten. Det bør derfor være et viktig mål for avisen Klassekampen å minne oss på arbeiderklassens store mål: at arbeiderklassen må erobre den politiske makten fra borgerskapet, oppkaste seg til herskende klasse og kjempe gjennom demokratiet for å skape et samfunn der folkets behov og ikke kapitalens er den rådende politikken. I den sammenheng er det ikke bra at redaktør Braanen, på grunnlag av noen løsrevne sitater, dytter sine egne meninger på Marx og Engels.

Når det er sagt, så må også tilføyes at avisens redaksjonelle linje med å avsløre kapitalens vrangsider og kampen mot EU og mot fremmede tropper på norsk jord osv. er bidrag i en kamp for å skape vilkår for den ønskete fredelige overgang. Det er rosverdig, men ikke tilstrekkelig.

Terje Valen, 24. mai 2018

 

 

 

[i] Det kommunistiske manifest, utgitt av tidsskriftet Røde Fane til 150-årsjubileet 1998, side 59.

[ii] Samme verk, side 61.

[iii] Samme verk, side 68.

[iv] Samme verk, side 84.

[v] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[vi] Marx Engels Werke, bind 32, sidene 655-659.

[vii] Marx Engels Werke, bind 17, sidene 639-643.

[viii] Marx Engels Werke, bind 18, side 730, note 181.

[ix] Marx Engels Werke, bind 18, sidene 149-158 fra protokollen fra Haag-kongressen.

[x] Marx Engels Werke, bind 18, side 160.

[xi] Samme sted.

[xii] Marx Engels Werke, bind 17, side 652.

[xiii] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 498-499.

[xiv] Marx Engels Werke, bind 34, sidene 482-483.

[xv] Se http://www.marx-forum.de/marx-lexikon/lexikon_f/friedlich.html

[xvi] Marx Engels Werke, bind 22, sidene 78-79.

[xvii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234.

[xviii] Marx Engels Werke, bind 22, side 234-235.

[xix] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

[xx] Marx Engels Werke, bind 22, side 235.

Den 5. mai er det 200 år siden Karl Marx ble født. Hvorfor er det verd å markere denne 200årsdagen? For å svare på det må vi avklare hans mest vesentlige bidrag til menneskeheten.

Det mest vesentlige bidrag var at han under sin analyse av kapitalismen oppdaget at den, ut fra sin indre logikk, var et historisk forgjengelig system for utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt og for utvekslingen menneskene imellom. Dette systemet hadde innbygde motsigelser som ville føre til at det viklet seg inn i stadig dypere kriser slik at menneskene måtte oppheve det og skape et nytt system for disse utvekslingene eller gå til grunne.

Revolusjonering av logikken

For å forstå den indre logikken i kapitalismen måtte Marx utvikle en ny logikk som kunne brukes til å forstå et stort, komplisert system i stadig endring. Den fremherskende logikken frem til hans tid var basert på Aristoteles sitt syllogismesystem og det igjen tok utgangspunkt i enheter som ikke endret seg. Gjennom å utvikle en tankelogikk som kunne gjøre det mulig å forstå kapitalismens egen dynamiske endringslogikk revolusjonerte Marx hele logikken som vitenskap. Og dermed revolusjonerte han grunnlaget for hele den menneskelige måten å tenke på. Særlig har dette vært tydelig innenfor den økonomiske vitenskapen, historievitenskapen og økologien, men og innen alle andre vitenskaper der logisk tenking er viktig.

Seinere har flere forsøkt å videreutvikle Aristoteles logikk og særlig Frege er kjent for dette. Men heller ikke hans logikk bryter med det stillestående grunnlaget som vi og finner hos Aristoteles.

Dette er helt ny kunnskap om Marx som først i de siste årene er blitt avdekket gjennom nye studier av logikken i alle Marx bøker og manuskripter som omhandler kapitalismen. Helt banebrytende her er den franske filosofen Lucien Sève sitt tredje bind i serien Penser avec Marx aujourd’hui (Å tenke med Marx i dag) med tittelen «La philosophie»? fra 2014. En foreløpig og mye kortere versjon kom i 2011 med tittelen Karl Marx Écrits philosophiques (Filosofiske skrifter). Du kan lese mer om det her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm

Det er innbitt motstand mot denne logikken, som er blitt kalt dialektisk, fra den herskende klassens side, fordi den gamle logikken gjør det umulig å analysere kapitalismen som system og dermed finne ut dens indre logikk og kunne kjempe for dens oppheving på en fremgangsrik måte. Det ligger og i denne logikken at kapitalismen er et forgjengelig system og kapitalklassen vil gjerne at den skal vare evig.

De aller fleste som skriver om Marx i disse dager unngår å nevne at kapitalismen er et historisk forgjengelig system og mange er svært opptatt av å prøve å avkrefte hvorfor. Det skal jeg komme tilbake til.

Revolusjonering av antropologien –  spesielt teorien om menneskenes vesen og personlighetens utvikling

Lucien Sève har tatt utgangspunkt i annet sentral sitat fra Marx, den sjette Feuerbach-tesen, og skrevet et verk på bortimot 600 sider som belyser disse sakene svært inngående. Her er sitatet:

«Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold.»

Dette betyr altså at Marx har avdekket at menneskenes vesen bestemmes, ikke av indre forhold i det enkelt menneske, men av alle de forhold som det befinner seg i, i samfunnet der det virker. Dette står i sterk motstrid til alle teorier som sier at menneskenes vesen bestemmes av hvert individs åndelige utvikling, eller av biologiske årsaker. Det er endringene i menneskets forhold i samfunnet som endrer dets vesen. Derfor er de stor forskjell på vesenet til det mennesket som representerer kapitalen og det som representerer arbeiderklassen, for eksempel. Og det er stor forskjell på menneskenes vesen i de forskjellige historiske epoker. Når mennesket endrer sine sosiale forhold, så endrer det også sitt vesen. Og den vesentlige forskjellen på mennesket og andre levende vesener er at mennesket selv, gjennom produksjonen, stadig endrer disse forholdene og sitt vesen.

Samtidig synes jeg at Sève blir for kategorisk når han sier at Marx tok feil da han i Økonomisk-filosofiske manuskripter skrev at menneskenes vesen er at det er universelt skapende. For nettopp denne egenskapen gjør at det gjennom sin virksomhet i produksjonen, eller utvekslingen med naturen rundt seg om du vil, endrer sine samfunnsmessige forhold og dermed sitt vesen. Men samtidig er det klart at mennesket er blitt universelt skapende gjennom en virksomhet som har ført til utvikling av dets evner til å omdanne naturen rundt seg.

Revolusjonering av abstraksjonsmetoden

Bertell Ollman har skrevet interessant om den metoden som Marx sier må anvendes for å undersøke kapitalismen som system i utvikling i boken Dance of the Dialectics – Steps in Marx’s Method (Dialektikkens dans – skritt i Marx’ metode) . Han stiller spørsmålet om hva som er grunnleggende i Marx sin tenkemåte og sier at et viktig moment her er Marx sin utvikling av abstraksjonsmetoden. Å abstrahere betyr egentlig å trekke fra. Det en gjør er at en først samler et svært materiale med fakta om det en vil studere. Så trekker en fra en etter en av de uvesentlige sakene og prosessene for til slutt å komme frem til det som i det vesentlige karakterisere den prosessen en studerer. Marx har et allsidig syn på dette som det ikke er mulig å gå inn på her. Men jeg har oversatt kapittel fem av Ollmans bok der han tar opp dette til breiere vurdering. Det finner du her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Dialektikkens%20dans.htm

Revolusjonering av kunnskapsteorien

Den franske Marx-forskeren, Isabelle Garo, har tatt utgangspunkt i et sentralt sitat fra Den tyske ideologien av Marx og så gjennomgått hele produksjonen hans for å vise hvordan begrepet forestilling/fremstilling avdekker at Marx utviklet en ny kunnskapsteori som skilte seg fra de filosofiske ideene om dette, før hans tid. Jeg gir først en viktig del av sitatet og så kommenterer jeg ut fra det. Du finner sitatet på side 11 og 12 i min oversettelse av originalmanuskriptet til verket: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf

«Førestillingane som desse individa gjer seg er førestillingar anten om tilhøvet sitt til naturen eller tilhøvet til kvarandre eller om korleis dei sjølv er laga. Det er innlysande at førestillingane deira i alle desse tilfella er dei – verkelege eller illusoriske – medvitne uttrykka for dei verkelege forholda og verksemda deira, produksjonen deira, samkvemmet deira, deira samfunnsmessige og politiske åtferd. Den motsette oppfatninga er berre mogleg når vi  bortanfor ånda til dei verkelege, materielt vilkårsbestemte individa føreset endå ei ånd utanfor dei. Om dei medvitne uttrykka for deira verkelege forhold er/ [5a] illusoriske, stiller dei verkelegheita på hovudet i førestillingane sine, og då er dette ein følgje av den avgrensa verksemdsmåten deira og dei avgrensa samfunnsmessige forholda.>

12

Produksjonen av ideane, av førestillingane, av medvitet, er frå først av direkte fletta saman med den materielle verksemda og det materielle samkvemmet til menneska, det verkelege livet sitt språk. Her trer førestilling, tenking – menneska sitt åndelege samkvem, fram som noko som flyt like ut av den materielle åtferda deira. Det same gjeld for den åndelege produksjonen, slik som et folk viser seg fram i politikken, loven, moralen, religionen, og metafysikken osb. sitt språk. Menneska er produsentane av sine eigne førestillingar, idear osb., det vil seie verkelege, verksame menneske, slik som dei er vilkårsbestemt av ei bestemt utvikling av produktivkreftene sine og det samkvemmet som svarer til det, opp til dei mest utvikla formene. Medvitet (das Bewusstsein) kan aldri vere noko anna enn medviten eksistens (das bewusste Sein), og menneska sin eksistens er den verkelege livsprosessen deira.»

Med dette utgangspunktet viser Garo at Marx sin kunnskapsteori ikke var noen enkel gjenspeilingsteori, men at menneskene selv produserer sine forestillinger om den virkelige verden utenfor seg og deres egen virksomhet i denne verdenen. Du kan lese en grundigere fremstilling av dette her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filosofien%202000.htm

Revolusjonering av oppfatningen av kunst

Som utøvende kunstner (poet) har Isabelle Garo også forsket på Marx sitt syn på kunst og kunstens forhold til utviklingen av produktivkreftene og kunstens rolle og muligheter i kapitalens epoke. Dette har hun sammenfattet i boken L’Or des images – Art – Monnaie-Capital. (2013) (Bildenes gull – kunst – penger – kapital. Hun finner at Marx, gjennom hele sin produksjon er opptatt av kunstens rolle i samfunnet og hvordan kunsten strever i motsigelsen mellom fremmedgjøringen og å unnslippe fremmedgjøringen. Konklusjonen hennes er at Marx sin tilnærmingsmåte til kunsten, til tross for at ikke er sammenhengende og at den ikke er komplett, viser seg å være både den mest fruktbare og den minst utforskete, idet den knytter sammen analysen av en særegen sosial sjanger med en helhetlig og konkret kritikk av utbyttingen og fremmedgjøringen.

Ut fra dette gjennomgår hun Marx verker og trekker ut det hun finner om forholdet og i slutten på boken sin lanserer hun noen tanker for en ny engasjert kunst. Du kan lese mer om dette her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm

Revolusjonering av økonomien som vitenskap

For å studere kapitalismen som system gikk Marx helt til grunnlaget for alt menneskelig liv på kloden, nemlig utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt. Denne utvekslingen skjer både ved at menneskene tilegner seg produkter fra naturen direkte (f.eks. ved å spise dem) eller ved å lage produksjonsmidler som gjør at utvekslingen med naturen rundt kan utvides og forandres og som gjøre det mulig å skape nye forbruksartikler (eller bruksverdier som Marx kaller det) og ved å skape flere slike på kortere tid.

Grunnlaget er altså naturen rundt oss og den menneskelige virksomhet som formidler utvekslingen mellom denne naturen og mennesket som natur. Det er denne virksomheten, også kalt arbeid, som gjør det mulig for menneskene å tilegne seg og bruke naturen rundt seg ut fra egne behov. Det er også denne virksomheten som omskaper noe av naturen rundt til produksjonsmidler som gjør at menneskene kan virke inn på naturen på nye måter, omforme naturen og dermed vilkårene for sitt eget liv i naturen og tilegne seg naturen på nye måter. Dette er det egentlige grunnlaget for Marx sin arbeidsverditeori. Nemlig at det er menneskene som gjennom sitt arbeid skaper produktene og dermed også deres verdi.

Gjennom studier av det kapitalistiske systemet oppdaget Marx hvordan merverdien ble skapt i utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt (produksjonen) og hvordan den ble fordelt gjennom utvekslingen menneskene seg imellom.

Han oppdaget så at merverdien stadig ville ha en tendens til å minke i forhold til hele kapitalen som gikk med til å skape denne merverdien. Dette er grunnlaget for loven om profittratens tendens til å minke. Overskuddet på hele kapitalen vil i lengden måtte minke i forhold til hele den kapitalen som er bruk for å skape dette overskuddet.

Det har vært lagt ned et veldig arbeid for å motbevise disse oppdagelsene til Marx. Spesielt har profittratens tendens til å minke vært utsatt for dette. Den siste utviklingen i denne diskusjonen er at det nå er klart bevist at Marx sin oppfatning på dette punktet er indre konsistent og at teorien holder vann strengt vitenskapelig sett. Dette viser igjen at Marx er uhyre aktuell, det er faktisk bare hans teori som kan gi en plausibel forklaring på de reelle økonomiske fenomenene vi ser rundt oss nå også. Du kan lese mer om dette her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm

Revolusjonering av begrepet klassekamp

Marx sa sjøl at han ikke oppdaget klassene og klassekampen, men at hans bidrag var at kapitalismen var forgjengelig og ville bli erstattet med kommunismen og at det ville være en overgangsperiode der arbeiderklassen måtte gripe den politiske makten fra kapitalklassen/borgerskapet.

Men Marx sin forståelse av klassekampen var ikke slik at den var preget av en såkalt binær logikk, dvs. at det bare var klassekamp når borgerskap og arbeiderklasse kjempet mot hverandre. Marx avdekket at klassekampen har mange fremtredelsesformer, og ved siden av den direkte kampen mellom arbeiderklasse og borgerskap er de viktigste fremtredelsesformene kampen mot imperialisme for nasjonal sjølstendighet, kampen mot rasisme og kampen for kvinnefrigjøring. Dette synspunktet har Domenico Losurdo argumentert godt for i boken Der Klassenkampf – oder die Verkehr des Verdrängten – Eine politische und philosophische Geschichte (Klassekampen – eller tilbakekomsten til de fortrengte – En politisk og filosofisk historie. (2013 på italiensk, 2016 på tysk.) Vi finner at Marx forfektet dette synspunktet allerede i Det kommunistiske partis Manifest, når han skriver at ettersom storindustrien skaper utvikler kommunikasjonsmidlene setter det arbeiderne på de forskjellige stedene i forbindelse med hverandre og når denne forbindelsen er etablert så blir de forskjellige kampene sentralisert «til en nasjonal kamp». Og når han skriver at «proletariatets kamp mot borgerskapet første hånd (er) en nasjonal kamp» og at «proletariatet i hvert land først må bli ferdig med sitt eget borgerskap, så ser vi at han regner den nasjonale kampen som en form som klassekampen tar under kapitalismen.

Men ut fra mange andre av Marx skrifter er dette ikke alt. Også de undertrykte nasjonenes kamp er en form som klassekampen tar under kapitalismen. Det samme gjelder kampen for kvinnefrigjøring. Losurdo har skrevet grundig om dette over 400 sider.

Revolusjonering av revolusjonsteorien

Marx hevdet at arbeiderklassen, for ikke å gå til grunne, må ta den politiske makten fra borgerskapet, eller kapitalens representanter. Denne opphevelsen ville måtte foregå på den måten at den lønnsarbeidende klassen tar den politiske makten fra den kapitaleiende klassen og skaper et samfunn der den enkeltes frihet er en forutsetning for et fritt samfunn. Det var da snakk om frihet fra nød, utbytting og undertrykking og for hvert individ til å utvikle sine individuelle evner til beste for seg selv og felleskapet.

Han ser ikke for seg at det er sannsynlig at dette kan foregå på fredelig vis. Den gamle klassen må styrtes med makt. Det borgerlige diktaturet (om enn kamuflert i en demokratisk form) må erstattet med en ny klasses diktatur, et diktatur som vil kunne utvikle seg til å bli mye mer demokratisk enn det borgerlige. Marx setter nemlig ikke opp demokrati og klassediktatur som motpoler. Ut fra de definisjonene av disse begrepene som de gamle grekere og romere laget, så kan klassediktaturet ha to former: en despotisk eller tyrannisk form og en demokratisk form. Slik sett kan altså klassediktaturet til borgerskapet være demokratisk eller for eksempel nazistisk, eller det vi kaller militærdiktatur,  oligarkisk diktatur osv. Disse sistnevnte formene er da uttrykk for den despotisk/tyranniske formen for klassediktaturer. Arbeiderklassen diktatur kan ha de samme formene. Men erfaring har vist at dersom den despotiske formen får utvikle seg, så vil sannsynligheten for at arbeiderklassen mister den politiske makten igjen, øke. Derfor er det livsnødvendig for arbeiderklassen å utvikle den demokratiske formen for klassediktaturet. Derfor sier også Marx  Manifestet at arbeiderklassen må erobre demokratiet. Den amerikanske Marx-forskeren Hal Draper har skrevet utførlig om Marx sin revolusjonsteori.

Revolusjonering av synet på arbeiderne og morallæren

Enrique Dussel har skrevet et trebindsverk der han gjennomgår alle Marx sine kapital-manuskripter i detalj for å finne ut hva som egentlig står der og hvordan han utvikler kategoriene sine for å forstå kapitalen. Dette er ett av de grunnleggende verkene for enhver Marx-forsker, selv om han etter min mening plasserer Marx

Jeg vil her bare trekke frem to momenter i Dussel sitt store verk. Det er hans avdekking av arbeidernes stilling innen kapitalen og Marx moralbegrep. Her er sitat fra enn fremstilling av dette som jeg har laget.

Arbeiderne er ikke selv kapital

Det første poenget til Dussel er at Marx seier at arbeidarane ikkje sjølv er kapital, men noko ytre i høve til kapitalen, som blir innlemma i kapitalen for eit avgrensa tidsrom på ein spesiell måte (ved at dei sel arbeidskrafta si), men at dei ikkje blir fullstendig underlagt kapitalen. Dette gjer det også mogleg for arbeidarane å sjå på kapitalen og kapitalismen utanfrå og det gjer det mogleg for arbeidarane å avsløre det som kapitalismen verkeleg er, nemleg tjuveri av framand arbeidskraft. Det tyder at dei som meiner at arbeidarklassen er heilt integrert i kapitalismen og ikkje kan sleppe ut av grepet hans fordi det ikkje er mogleg å avsløre dette forholdet tar feil. Dette gald til dømes den retninga som ble kalla frankfurtarane. Ut frå ei oppfatning om at arbeidarklassen var heilt integrert i kapitalen blei dei svært pessimistiske i høve til om det var mogleg for denne klassen å avsløre og gjere opprør mot denne samfunnsforma. Denne ikkje-marxistiske haldninga har hatt stor innflyting på korleis mange marxistar i den vestlege verda har oppfatta marxismen.

Med Dussel sin studie er arbeiderklassen som aktivt handlende subjekt, slik Marx såg det, rehabilitert.

Kapitalismen som forbrytelse

Det andre poenget til Dussel er at kapitalismen, med si skaping av meirverdi, er basert på tjuveri. Kapitalismen er altså basert på eit pågåande brotsverk mot alle som jobbar og strevar for å skape det vi alle lever av, og som ei følgje av det er systemet djupt umoralsk, dvs. brottsleg eller kriminelt.

Det tyder også at Dussel meiner at Marx ser på heile den politiske og juridiske og moralske overbygnaden som støttar opp om kapitalismen som kriminell i utgangspunktet, sjølv om han formelt sett trer fram som rettferdig – eit sal av arbeidskraft  er formelt sett eit rettferdig bytte der den som sel får ein verdi (løn) som gjer at livet kan haldast oppe, og den som kjøper får vara arbeidskraft som han kan bruke til å skape verdi og meirverdi.

Dette betyr selvfølgelig at systemets vesen er umoralsk og at det å kontrollere det gjennom moralske virkemidler slik som Adam Smith ville, ikke kan lykkes. Det finnes altså ikke moralsk kapitalisme. Vårt samfunnssystem er grunnleggende umoralsk. Det kan ikke være moralsk når det bygger på at en klasse i befolkningen tilegner seg resultatet av merarbeidet fra en annen klasse. Det gir forklaring på mange ting.

Det er dette forbryterske systemet som stadig skaper raseri og aksjon som til slutt kan bevirke at det oppheves. Men raseri og aksjon er ikke nok. Det går lett i gale retninger dersom det ikke er noen forståelse for grunnene til at raseriet oppstår og hva som må til for at den grunnleggende umoralen skal ta slutt. Når en ikke ser dette, kan de forskjellige delene av arbeiderklassen og de forskjellige formene for klassekamp komme i strid med hverandre istedenfor mot det som er grunnlaget for hele raseriet.

Revolusjonering av begrepet fremmedgjøring

Fra analyse av den religiøse fremmedgjøringen gikk Marx videre til å analysere den materielle fremmedgjøringen. På kapitalistisk grunnlag består den i at de som skaper verdiene blir fratatt disse. Det fører til at selve arbeidsaktiviteten som går med til å skape verdiene blir fratatt dem og. Og hele naturen rundt blir et middel til å skape mer verdi som også blir fratatt de som skaper dem. En klasse som står mot arbeiderne tilegner seg verdiene, eiendommen oppstår. Du finner en tekst om dette her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Religion%20Marx%20KKdebatt.htm

Og en tekst her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20sin%20framandgjeringsteori.htm

Ellers er det, så vidt jeg kan se, ingen som har gått nærmere inn på Marx sitt begrep: fremmedgjorte fellesskap. Dette begrepet gjør det mulig å forstå mange trekk ved det kapitalistiske samfunnet som ikke er så lett å gjennomskue. Jeg har laget en analyse av kvinneundertrykkingen ut fra dette begrepet til Marx. Du finner den her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/kvinndi1.htm

Oppsummering

Den viktigste grunnen til å feire 200årsjubileet for Marx er at kapitalismen fremdeles beveger seg innenfor den den logikken som Marx oppdaget. Kapitalismen og produktivkreftene har blitt utviklet enorm etter hans tid, akkurat som han forutså da han i Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien skrev at kapitalismen har en tendens til å utvikle det automatiske system i produksjonen. Ettersom et sentralt punkt i Marx sine oppdagelser var at kapitalens oppheving blir stadig mer nødvendig og mulig ettersom produktivkreftene utvikler seg, så er det faktisk slik at de vesentlige av Marx sine tanker er mer relevante i dag enn da han selv levde.  Derfor er Marx så brennende aktuell. Samtidig er det slik at selv om logikken hersker så er kapitalismens utvikling og avvikling avhengig av mange variabler som påvirker hvor fort logikken slår gjennom i det virkelige historiske forløpet. Dette avhenger blant annet av vår virksomhet i samfunnet, for eksempel den politiske virksomhet. Og den virksomheten har Marx sine tanker og metoder som et nødvendig grunnlag. Behersker vi og bruker dette grunnlaget på fornuftige måter kan opphevingen av kapitalismen foregå med minst mulig ødeleggelser og elendighet for alle. Hvis vi prøver oss uten, vil vi gjøre en uendelighet av skjebnesvangre feil og skape mye større ulykker enn det som er nødvendig.

Notat om nyere Marx-biografier

Jeg har funnet tre store Marx-biografier som har kommet ut de siste årene.

Den først jeg vil nevne er Jonathan Sperber, A nineteenth-century Life – Karl Marx. 2013. Den er en intellektuell katastrofe og jeg har skrevet en lengre vurdering av den her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Sperber%20om%20Marx.htm

Så har vi Gareth Stedman Jones, Greatness and Illusion, 2016. Den er også svært dårlig på vesentlige punkter. Jeg har skrevet et notat om den her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Notat%20Jones%20Marx-biografi.htm

Til slutt har vi Sven-Eric Liedman, Karl Marx – En biografi, 2015. I motsetning til de andre biografene, mener han at Marx fremdeles er relevant, men har kjenner heller ikke til resultatene fra mesteparten av nyere Marx-forskning og er helt utafor når det gjelder å forklare deles av Marx økonomiske oppdagelser. Jeg har også skrevet et notat om dette verket som du finner her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Liedman%20om%20Marx.htm

Mye mer kunne vært skrevet, men det var det jeg rakk dagen før 200årsjubileet.

Terje Valen, 4. mai 2018.