Mot sammenslåing av Rødt og SV

På ny reiser noen diskusjonen om sammenslåing av Rødt og SV. Det virkelige resultatet av en sånn sammenslåing vil være å avvikle et parti som ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, bygger på marxismen og som har kommunismen som mål, for å skape noe en håper kan bli et større klart reformistisk og venstresosialdemokratisk parti som kan få større oppslutning i valg og flere representanter på Stortinget og i andre parlamentariske organer.

For meg seg det ut til at SV er helt siden starten har vært et antiimperialistisk parti som mener at vi kan reformere oss frem til sosialismen. Dette ble videre utvannet av praksis og i programmer. SV fremsto derfor som et de facto imperialistisk parti da det var i regjeringsposisjon. Jeg ser altså på SV som et venstresosialdemokratisk reformparti med mange medlemmer som er ærlig opptatt av å skape et bedre samfunn med en ledelse som har dradd partiet langt til høyre. I en periode, under krigen i det tidligere Jugoslavia og under bombingen av Libya for eksempel, fremsto de som imperialister på parti med USA. I det siste har partiets ledelse lagt seg lengre til venstre igjen innen den reformistiske retningen. Vi trenger et slikt venstrereformistisk parti i Norge og det er viktig å samarbeide med det.

Når det gjelder Rødt er det dannet som en sammenslåing av Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) som AKP (m-l) tidlig opprettet som sin valgorganisasjon. Gjennom en lang periode utviklet RV seg til en selvstendig organisasjon der AKP deltok og der flere politiske retninger var representert. Det var også flere som forlot AKP for å bygge opp RV isteden. I Bergen fikk vi og høyresosialdemokratiske medlemmer som Marte Mjøs Persen som kort tid etter hun forlot partiet ble en ledende figur innen DNA og nå sitter som ordfører for dette partiet. Så hadde vi venstresosialdemokrater, som Steinar Nørstebø, som kort tid etter at han forlot Rødt, gikk inn i SV og fikk ledende posisjoner der. Det betydde sjølsagt at det var sterke spenninger i Rødt i den tiden denne retningen hadde ledende posisjoner i Rødt Bergen.

SF og seinere SV har altså hele tiden vært et reformistisk parti. Opprinnelig var det også sterkt antiimperialistisk. Rødt har et annet utspring og et annet innhold. Det har vokst frem av en retning som gikk ut av det gamle SF. Innen SFs ungdomsorganisasjon, Sosialistisk ungdomsforbund, vokste det fra midten av 60-tallet frem en revolusjonær opposisjon. Denne opposisjonen ble i praksis satt utenfor på landsmøtet i 1969 og marsjerte da ut av landsmøtet og dannet en ny partibyggende organisasjon som seinere ble Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene). Dette er en av de dype røttene til Rødt. Og med dette var den revolusjonære retningen ute av SF (SV) og har aldri kommet tilbake der.

Samtidig har Rødt en rot i en mer reformistisk retning som vokste frem i Rød Valgallianse etter hvert. Så slo AKP og Rød Valgallianse seg sammen i 2004 og ble partiet Rødt. Det betyr at partiet inneholder begge disse strømninger – og det er en av partiets store styrker, men det er også en svakhet. Det er et parti der antikapitalister, antiimperialister, feminister, miljøvernere og folk som kjemper mot forverring og for et bedre samfunn, har slått seg sammen med kommunistene i AKP og dannet et allianseparti. Partiet har i sitt grunnlag at det er revolusjonært, bygger på marxismen og at dets strategiske mål er det klasseløse samfunn, kommunismen, og da sjølsagt slik Marx tenkte seg dette, ikke slik det har fremstått i Sovjet osv..

Hvilken vei partiet vil utvikle seg i fremtiden er fremdeles usikkert, men sjansen for at det utvikler sin revolusjonære side er tilsted, samtidig som faren for at vi går i venstresosialdemokratisk retning er der.

En sammenslåing vil jage ut en del svært aktive og viktige revolusjonære medlemmer av Rødt, den videre utviklingen av partiet som revolusjonært vil bli stengt. På den andre siden vil kanskje også SV-siden bli svekket fordi partiet nå både inneholder antiimperialister og imperialister. For noen vil et sammenslått parti bli for radikalt. I alle tilfeller vil det svekke Rødt kraftig som revolusjonært alternativ. Og det er mer enn sannsynlig at venstresosialdemokratiet vil sluke Rødt. Dette er kanskje også målet til de som ivrer for en slik sammenslåing. Vi vet at antikommunismen er en sterk drivkraft for andre som kaller seg venstreside også. DNA sin rolle kampen mot kommunister skulle være vel kjent.

Som autonome, selvstendige partier kan Rødt og SV samarbeide om alle de enkeltsakene vi er enige om uten å gå på akkord med partienes grunnleggende ideologi og mål. Men det aller viktigste for Rødt er å arbeide med og i alle folkelige bevegelser som i praksis kjemper mot de plager som kapitalisme og imperialisme påfører oss alle. Og her er fagbevegelsen helt sentral, men også mange andre bevegelser er viktige, som kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen og antikrigsbevegelser pluss alle slags folkelige opprør mot kapitalistisk inspirerte deformer.

Det er viktig å skille mellom fremtredelsesform og vesen, slik Marx var en mester i, men som deler av den radikale bevegelsen ikke her tatt nok til seg. Partiers vesen slås fast i deres prinsipprogrammer og i deres helhetlige praksis. Arbeidsprogrammer og den daglige praksis for å virkeliggjøre dette i lys av prinsipprogrammet og er en fremtredelsesform som ligger mellom prinsipprogram og valgprogram. Et valgprogram er spesielt innrettet på å vinne frem i en valgkamp og vil trekke frem noen enkeltsaker og søke å få flest mulig til å stemme på partiet ut fra det. Partiet fremtrer da på en borgerlig arena innenfor noen relativt trange rammer og kan ikke, i utspørringer og debatter, satse på å forklare den helhetlige politikken sin, fordi det krever mer tid enn en får i disse fora. Derimot kan en gjøre det i større grad gjennom det virkelige møtet med folk både i valgkamp og ellers og de opplysninger er eller sprer i løpesedler, på nettet osv. Det er også  mulig på de parlamentariske arenaer, som kommune- og bystyrer, fylkeskommunestyrer og nå i Stortinget. Hvis en ikke gjør dette øker faren for å gå i reformistisk retning.

Nettopp ut fra valgtaktikk er det derfor lettest å finne veier inn i reformismen. De revolusjonære partier som har tilpasset hele politikken og praksisen sin til kravene i det parlamentariske systemet blir som regel trukket over i reformisme og etter hvert i deformisme. De blir ødelagt som redskaper for arbeiderklassen og det arbeidende folkets virkelige strev og kamper samtidig som de over en periode kan vinne økt oppslutning i valg fordi de fremstår mer slik folk er vant til at opposisjonspartier innenfor kapitalens rammer skal være. Det kan også oppstå partier som griper fatt i viktige krav i en krisesituasjon og ser ut til å utløse arbeiderklassens og folkets krefter for å sikre deres levekår. Men når situasjonene tilspisser seg blir de også avslørt og folk vender seg bort igjen. Syriza er et godt eksempel fra nyere tid.

Vi lever i en tid der folk har begynt å gå til høyre og venstre igjen, fordi de ser at det som er blitt kalt sentrum, dvs. det kapitalistiske styre i stabile økonomiske tider, ikke fungerer for dem. Men det tar lang tid for de stor samfunnsklassene å fordøye historiske erfaringer. Derfor går utviklingen i trinn. Den revolusjonære retningen er blitt så demonisert gjennom den borgerlige propagandaen og de deformerte versjonene som utviklet seg i Sovjet og andre steder, at det skal mye til å bevege seg fort over der. Derfor prøver folk ut andre retninger først, og det som kjennetegner de breie bevegelsene som da først oppstår er at de befinner seg innenfor reformenes rammer. Men de har oppdaget at de partiene som bar frem de store positive reformene etter 2. verdenskrig ikke er til å stole på lenger. De har gått fra positive reformer til negative og har gått over fra reformisme til deformisme. Derfor knytter de seg i første omgang til personer og retninger som ligner på den positive reformismen vi så da, som Corbyn og Sanders. Ved økende kriser vil også disse bli avslørt og de revolusjonære og kommunistiske alternativene vil bli mye mer nærliggende.

På den andre siden vil de reaksjonære delene av de dominerende kapitalene jobbe hard for å hindre dette, både ved å styrke de despotiske alternativene og demonisere alle alternativer som sier at kapitalismen må oppheves for at menneskeheten skal kunne komme videre i en positiv utvikling. En viktig taktikk er å hindre at partier utvikler seg i mer revolusjonær og kommunistisk retning, og hindre at folk finner frem til den frigjørende kraften i Marx’ tanker.

Hvis en ikke tar hensyn til at Rødt ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, teoretisk tar utgangspunkt i Marx og har som endelig mål det klasseløse samfunn, kommunismen, men bare ser på partiets fremtredelsesformer, så kan Rødt og SV fremstå som svært like. Men hvis en ser på dette og den helhetlige praksisen til disse partiene, så mener jeg at SV er et reformparti som vanskelig kan blir revolusjonært og Rødt er en hybrid av revolusjon/reform som gir åpning for at det kan tjene arbeiderklassen og folket bedre også videre ut i dette århundret, som jeg ser på som kapitalismens siste.

Om det skal ende med klassenes felles undergang og slutten på menneskenes tid på jorden, eller en mest mulig smertefri fødsel av et nytt samfunn, avhenger av om moren er i bra form og om jordmoren kan sine ting. Det avhenger altså av en arbeiderklasse som vet at det gamle må oppheves og som setter seg i bevegelse for å sørge for at det skjer, og av at det nye må fødes, vokse slik at det etter hvert erstatter alt det gamle, og av hjelpere som også gjør det som er rett i denne perioden. Det er mulig at Rødt kan utvikle seg til en slik hjelper. Ved en sammenslåing med SV tenker jeg at den muligheten vil bli stengt og nye organisasjoner som kan ta jordmorrollen vil vokse frem.