Her tar jeg utgangspunkt i Rødt sitt prinsipprogram og siterer litt fra det.
«Veien videre
Eit sosialistisk samfunn vil i den første perioden bere preg av det samfunnet det oppstod på grunnlag av. Gjennom klassekamp og kvinnekamp, må sosialisme utviklast i retning av eit samfunn utan klasser, utan undertrykking – og der skiljet mellom dei styrande og dei styrte er oppheva. Raudt sitt mål er eit klasselaust samfunn. Det er dette Karl Marx kalla kommunisme.»
Det er mange fordommer mot kommunisme, så når vi snakker om kommunismen er det for det første viktig å forstå hva Marx mente med dette ordet. Det er tross alt han som er opphavet til hele den retningen som kaller seg kommunistisk og som kjemper for et klasseløst verdenssamfunn. Men for det andre er det viktig å se på erfaringene fra forsøkene med å skape kommunisme i forrige århundre.
Marx har noen korte stikkord om hva han mener med kommunisme i Det kommunistiske manifest. Her sier han først: ”I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling”. ( Jeg har samlet en rekke tekster fra Marx om kommunismen her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm .)
Dette er et mål som veldig mange av oss kan gå inn for. Det dreier seg altså å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer.
Nå er også Marx veldig klar på at vi har en periode fra den politiske arbeiderrevolusjonen og fremover mot den fullt utviklete kommunismen der det fremdeles eksisterer politisk makt, nå med arbeiderklassen ved statsmakten. Han skriver i Det kommunistiske manifest at : ”- første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet (dvs. arbeiderklassen) oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet.”
Så skriver han videre: ”Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.”
Han skisserer så 10 viktige tiltak som arbeiderklassen i de økonomisk fremskredne landene vil kunne sett ut i livet raskt. Du finner disse hvis du følger lenken min lengre oppe i denne teksten. Vi ser da også at flere av disse tiltakene har vært delvis prøvd også i kapitalistiske land der kapitalismen har vært stabil med en god profittrate. Så viktige positive reformer fra sosialdemokratiets tid har altså sitt opphav i forslag fra Marx. Men sosialdemokratiet mente etter hvert at det var viktigere å opprettholde sin legitimitet hos det herskende borgerskapets enn å opprettholde sine gode reformer for arbeiderklassen. Når arbeidsfolk oppdager dette vender de seg bort fra dette partiet.
Etter en revolusjon og den første fasen av kommunismen ser Marx for seg at det foregår en ganske lang prosess som fører til at klasseforskjellene forsvinner og all produksjon blir konsentrert i hendene på de sammensluttete individene. Da ”mister den offentlige makten sin politiske karakter”. Og den politiske karakteren til den offentlige makten (staten) er i egentlig forstand den organiserte makten til en klasse for å undertrykke en annen. Når den offentlige makten mister sin politiske karakter forsvinner også grunnlaget for den. Proletariatet ved statsmakten tar tiltak som opphever de produksjonsforholdene som holder oppe klassemotsigelsene, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. Fra å være det politisk demokrati, der en klasse har makten gjennom staten, går vi over til et sosialt demokrati der de sammensluttete individene administrerer seg selv, og staten følgelig er opphevd.
Dette er i korte trekk noen hovedpunkter av det Marx mener når han snakker om kommunisme.
Jeg tror at de fleste vil si at dette er gode tanker som ville ha skapt en god verden om de ble satt ut i livet. Men så har vi erfaringene med forsøk på å sette dem ut i livet. Disse erfaringene er for det første at alle stater som har forsøkt å sette kommunismen ut i livet, har mislyktes. Dernest er det at disse statene i stor grad er blitt despotier der demokratiske retter har vært svært innskrenket. Dette gjør at mange er skeptiske til om Marx sine fine tanker kan settes ut i livet i praksis og om ikke det alltid vil føre til arbeidsleire, overvåking utrenskning og til ganske mye dreping av motstandere av herskerne.
Jeg mener at det var spesielle forhold som førte til den utviklingen vi har sett i de statene som har forsøkt å slippe ut av kapitalismen og skape kommunisme. Marx mente at overgang fra kapitalisme til kommunisme måtte springe ut av at de materielle/økonomiske forhold for utvikling mot kommunisme var modnet i ganske høy grad slik at produktiviteten er høy og det er mulig å sikre alle gode levekår. Det vi har sett av slike forsøk har alltid foregått i land der disse forholdene var svært lite utviklet. Vi har også sett at det har foregått i perioder der kapitalen på langt nær hadde erobret hele verden på noen dyptgripende måte. Forsøkene er også blitt sabotert og angrepet av den omkringliggende kapitalistiske verden. Dette har betydd at vilkårene for å gå videre fra en arbeiderrevolusjon, der arbeiderklassen var i et lite mindretall, og bøndene utgjorde det store flertallet, var svært dårlige både inne i de landene som forsøkte det og i verden rundt disse landene.
Disse landene befant seg i virkeligheten på overgangen fra gamle føydale eller halvføydale samfunnssystemer til moderne borgerlig-kapitalistiske samfunnssystemer, da noen entusiaster forsøkte å hoppe over dette trinnet i samfunnsutviklingene ved å presse frem utvikling av kommunisme der på tross av at muligheten nesten ikke eksisterte. Dette er det virkelige grunnlaget for at forsøkene mislyktes. Når vi ser det slik, er det utrolige og fantastiske ikke at det ble despotier osv., men at disse samfunnene hadde så pass stor varighet og utvikling som de hadde. Hvis de ikke hadde fått stor oppslutning fra store deler av sitt eget folk, hadde de falt sammen mye raskere enn de gjorde. Derfor har vi både positive og negative erfaringer i disse landene som det er viktig å lære av.
I Norge og verden i dag er denne situasjonen veldig forandret. Kapitalen har nå erobret verden i en målestokk og dybde som vi aldri har sett noen gang. Produktiviteten i Norge og verden har vokst enormt. I det hele tatt har de materielle og økonomiske forholdene for en overgang fra kapitalisme gjennom den demokratiske sosialisme (kommunismens første politiske fase) til et virkelig klasseløst samfunn, vokst slik at det ligger til rette for vellykket oppheving av kapitalen og bygging av kommunisme på en helt annen måte enn noen ganger før i historien.
Kapitalen er nå virkelige i ferd med å bli en verdensomspennende, allment ødeleggende makt, som vi alle må gå sammen om å oppheve, om den ikke skal ta knekken på oss alle. Det er også viktig å se på at vi sier oppheve og ikke knuse osv. Begrepet oppheve betyr at vi tar med oss alt levedyktig og fremtidsrettet i det systemet som går til grunne og tar dette med oss inn i det nye fremvoksende systemet. Det viktigste vi tar med oss er de enormt utviklete produktive kreftene, med den menneskelige kunnskapen som det viktigste og dessuten et godt materielt grunnlag slik at det vil det svært kort tid å produsere de produktene som menneskene virkelig trenger for å være materielt trygge og å ha det behagelig og for å kunne bli lykkelige. Men lykkelig blir vi ikke av forbruket av produkter, men tvert i mot å produsere dem innenfor de grenser som naturen setter for å dele dem med våre medmennesker. Det gir en dyp mening med vår virksomhet og grunnlag for utvikling av ekte lykke.
Vi har også med oss erfaringene med den despotiske første fasen av kommunismen, og vet mye mer om hvordan vi skal bekjempe en slik utvikling teoretisk og praktisk.
Vi er i dag inne i perioden med økende strukturkrise i kapitalen og økende ødeleggelse av livsvilkår på grunn av den. De siste store områdene i verden som inntil nylig var utenfor det kapitalistiske marked er nå i ferd med å bli en viktig del av det. De delene av virksomheten i statene som tidligere var beskyttet mot direkte kapitalistisk konkurranse av visse politiske vedtak blir også avviklet stadig mer. Pensjonsfondene blir de største spekulasjonsaktørene i aksjemarkedet og de statlige, kommunale, fylkeskommunale og sosiale tjeneste konkurranseutsettes og privateriseres. Det statlige velferdsordningene bygges ned, som gjennom pensjonsreformen.
Det store nykapitalistiske området i verden er først og fremst Kina, men også de områdene som ble omfattet av det gamle Sovjetunionen og noen til. Her er det fremdeles utviklingsmuligheter for kapitalen og det gjør at alle muligheter for fortsatt eksistens ikke er uttømt, men at videre geografisk ekspansjon av det kapitalistiske markedssystemet er sterkt begrenset. Afrika er det siste kontinentet der slik utvidelse nå kan skje i noen større grad. Alt dette skaper etter hvert alle grunnlag for at krisetendensene blir stadig sterkere og det skaper derfor stadig nye vilkår for kommunisme og et stadig mer brennende behov for å skape kommunisme for at menneskene skal overleve, trives og bli lykkelige på jorden. Hvis vi ikke gjør oss klar til å ta dette spranget og allerede fra nå av gjør alt vi kan for å forberede det, kan vi ende opp med menneskehetens undergang.
Det er ikke noe annet parti enn Rødt som har denne analysen, og som dermed har et realistisk syn på fremtiden og de kampene vi alle må kjempe for å overleve og få det bra. Dersom du synes det kan være lurt å jobbe for å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer – bør du stemme Rødt inn på Tinget nå.
Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ om du vil lese mer om dette og andre viktige politiske saker.