På ny reiser noen diskusjonen om sammenslåing av Rødt og SV. Det virkelige resultatet av en sånn sammenslåing vil være å avvikle et parti som ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, bygger på marxismen og som har kommunismen som mål, for å skape noe en håper kan bli et større klart reformistisk og venstresosialdemokratisk parti som kan få større oppslutning i valg og flere representanter på Stortinget og i andre parlamentariske organer.

For meg seg det ut til at SV er helt siden starten har vært et antiimperialistisk parti som mener at vi kan reformere oss frem til sosialismen. Dette ble videre utvannet av praksis og i programmer. SV fremsto derfor som et de facto imperialistisk parti da det var i regjeringsposisjon. Jeg ser altså på SV som et venstresosialdemokratisk reformparti med mange medlemmer som er ærlig opptatt av å skape et bedre samfunn med en ledelse som har dradd partiet langt til høyre. I en periode, under krigen i det tidligere Jugoslavia og under bombingen av Libya for eksempel, fremsto de som imperialister på parti med USA. I det siste har partiets ledelse lagt seg lengre til venstre igjen innen den reformistiske retningen. Vi trenger et slikt venstrereformistisk parti i Norge og det er viktig å samarbeide med det.

Når det gjelder Rødt er det dannet som en sammenslåing av Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Rød Valgallianse (RV) som AKP (m-l) tidlig opprettet som sin valgorganisasjon. Gjennom en lang periode utviklet RV seg til en selvstendig organisasjon der AKP deltok og der flere politiske retninger var representert. Det var også flere som forlot AKP for å bygge opp RV isteden. I Bergen fikk vi og høyresosialdemokratiske medlemmer som Marte Mjøs Persen som kort tid etter hun forlot partiet ble en ledende figur innen DNA og nå sitter som ordfører for dette partiet. Så hadde vi venstresosialdemokrater, som Steinar Nørstebø, som kort tid etter at han forlot Rødt, gikk inn i SV og fikk ledende posisjoner der. Det betydde sjølsagt at det var sterke spenninger i Rødt i den tiden denne retningen hadde ledende posisjoner i Rødt Bergen.

SF og seinere SV har altså hele tiden vært et reformistisk parti. Opprinnelig var det også sterkt antiimperialistisk. Rødt har et annet utspring og et annet innhold. Det har vokst frem av en retning som gikk ut av det gamle SF. Innen SFs ungdomsorganisasjon, Sosialistisk ungdomsforbund, vokste det fra midten av 60-tallet frem en revolusjonær opposisjon. Denne opposisjonen ble i praksis satt utenfor på landsmøtet i 1969 og marsjerte da ut av landsmøtet og dannet en ny partibyggende organisasjon som seinere ble Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene). Dette er en av de dype røttene til Rødt. Og med dette var den revolusjonære retningen ute av SF (SV) og har aldri kommet tilbake der.

Samtidig har Rødt en rot i en mer reformistisk retning som vokste frem i Rød Valgallianse etter hvert. Så slo AKP og Rød Valgallianse seg sammen i 2004 og ble partiet Rødt. Det betyr at partiet inneholder begge disse strømninger – og det er en av partiets store styrker, men det er også en svakhet. Det er et parti der antikapitalister, antiimperialister, feminister, miljøvernere og folk som kjemper mot forverring og for et bedre samfunn, har slått seg sammen med kommunistene i AKP og dannet et allianseparti. Partiet har i sitt grunnlag at det er revolusjonært, bygger på marxismen og at dets strategiske mål er det klasseløse samfunn, kommunismen, og da sjølsagt slik Marx tenkte seg dette, ikke slik det har fremstått i Sovjet osv..

Hvilken vei partiet vil utvikle seg i fremtiden er fremdeles usikkert, men sjansen for at det utvikler sin revolusjonære side er tilsted, samtidig som faren for at vi går i venstresosialdemokratisk retning er der.

En sammenslåing vil jage ut en del svært aktive og viktige revolusjonære medlemmer av Rødt, den videre utviklingen av partiet som revolusjonært vil bli stengt. På den andre siden vil kanskje også SV-siden bli svekket fordi partiet nå både inneholder antiimperialister og imperialister. For noen vil et sammenslått parti bli for radikalt. I alle tilfeller vil det svekke Rødt kraftig som revolusjonært alternativ. Og det er mer enn sannsynlig at venstresosialdemokratiet vil sluke Rødt. Dette er kanskje også målet til de som ivrer for en slik sammenslåing. Vi vet at antikommunismen er en sterk drivkraft for andre som kaller seg venstreside også. DNA sin rolle kampen mot kommunister skulle være vel kjent.

Som autonome, selvstendige partier kan Rødt og SV samarbeide om alle de enkeltsakene vi er enige om uten å gå på akkord med partienes grunnleggende ideologi og mål. Men det aller viktigste for Rødt er å arbeide med og i alle folkelige bevegelser som i praksis kjemper mot de plager som kapitalisme og imperialisme påfører oss alle. Og her er fagbevegelsen helt sentral, men også mange andre bevegelser er viktige, som kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen og antikrigsbevegelser pluss alle slags folkelige opprør mot kapitalistisk inspirerte deformer.

Det er viktig å skille mellom fremtredelsesform og vesen, slik Marx var en mester i, men som deler av den radikale bevegelsen ikke her tatt nok til seg. Partiers vesen slås fast i deres prinsipprogrammer og i deres helhetlige praksis. Arbeidsprogrammer og den daglige praksis for å virkeliggjøre dette i lys av prinsipprogrammet og er en fremtredelsesform som ligger mellom prinsipprogram og valgprogram. Et valgprogram er spesielt innrettet på å vinne frem i en valgkamp og vil trekke frem noen enkeltsaker og søke å få flest mulig til å stemme på partiet ut fra det. Partiet fremtrer da på en borgerlig arena innenfor noen relativt trange rammer og kan ikke, i utspørringer og debatter, satse på å forklare den helhetlige politikken sin, fordi det krever mer tid enn en får i disse fora. Derimot kan en gjøre det i større grad gjennom det virkelige møtet med folk både i valgkamp og ellers og de opplysninger er eller sprer i løpesedler, på nettet osv. Det er også  mulig på de parlamentariske arenaer, som kommune- og bystyrer, fylkeskommunestyrer og nå i Stortinget. Hvis en ikke gjør dette øker faren for å gå i reformistisk retning.

Nettopp ut fra valgtaktikk er det derfor lettest å finne veier inn i reformismen. De revolusjonære partier som har tilpasset hele politikken og praksisen sin til kravene i det parlamentariske systemet blir som regel trukket over i reformisme og etter hvert i deformisme. De blir ødelagt som redskaper for arbeiderklassen og det arbeidende folkets virkelige strev og kamper samtidig som de over en periode kan vinne økt oppslutning i valg fordi de fremstår mer slik folk er vant til at opposisjonspartier innenfor kapitalens rammer skal være. Det kan også oppstå partier som griper fatt i viktige krav i en krisesituasjon og ser ut til å utløse arbeiderklassens og folkets krefter for å sikre deres levekår. Men når situasjonene tilspisser seg blir de også avslørt og folk vender seg bort igjen. Syriza er et godt eksempel fra nyere tid.

Vi lever i en tid der folk har begynt å gå til høyre og venstre igjen, fordi de ser at det som er blitt kalt sentrum, dvs. det kapitalistiske styre i stabile økonomiske tider, ikke fungerer for dem. Men det tar lang tid for de stor samfunnsklassene å fordøye historiske erfaringer. Derfor går utviklingen i trinn. Den revolusjonære retningen er blitt så demonisert gjennom den borgerlige propagandaen og de deformerte versjonene som utviklet seg i Sovjet og andre steder, at det skal mye til å bevege seg fort over der. Derfor prøver folk ut andre retninger først, og det som kjennetegner de breie bevegelsene som da først oppstår er at de befinner seg innenfor reformenes rammer. Men de har oppdaget at de partiene som bar frem de store positive reformene etter 2. verdenskrig ikke er til å stole på lenger. De har gått fra positive reformer til negative og har gått over fra reformisme til deformisme. Derfor knytter de seg i første omgang til personer og retninger som ligner på den positive reformismen vi så da, som Corbyn og Sanders. Ved økende kriser vil også disse bli avslørt og de revolusjonære og kommunistiske alternativene vil bli mye mer nærliggende.

På den andre siden vil de reaksjonære delene av de dominerende kapitalene jobbe hard for å hindre dette, både ved å styrke de despotiske alternativene og demonisere alle alternativer som sier at kapitalismen må oppheves for at menneskeheten skal kunne komme videre i en positiv utvikling. En viktig taktikk er å hindre at partier utvikler seg i mer revolusjonær og kommunistisk retning, og hindre at folk finner frem til den frigjørende kraften i Marx’ tanker.

Hvis en ikke tar hensyn til at Rødt ifølge sitt prinsipprogram er revolusjonært, teoretisk tar utgangspunkt i Marx og har som endelig mål det klasseløse samfunn, kommunismen, men bare ser på partiets fremtredelsesformer, så kan Rødt og SV fremstå som svært like. Men hvis en ser på dette og den helhetlige praksisen til disse partiene, så mener jeg at SV er et reformparti som vanskelig kan blir revolusjonært og Rødt er en hybrid av revolusjon/reform som gir åpning for at det kan tjene arbeiderklassen og folket bedre også videre ut i dette århundret, som jeg ser på som kapitalismens siste.

Om det skal ende med klassenes felles undergang og slutten på menneskenes tid på jorden, eller en mest mulig smertefri fødsel av et nytt samfunn, avhenger av om moren er i bra form og om jordmoren kan sine ting. Det avhenger altså av en arbeiderklasse som vet at det gamle må oppheves og som setter seg i bevegelse for å sørge for at det skjer, og av at det nye må fødes, vokse slik at det etter hvert erstatter alt det gamle, og av hjelpere som også gjør det som er rett i denne perioden. Det er mulig at Rødt kan utvikle seg til en slik hjelper. Ved en sammenslåing med SV tenker jeg at den muligheten vil bli stengt og nye organisasjoner som kan ta jordmorrollen vil vokse frem.

 

Her tar jeg utgangspunkt i Rødt sitt prinsipprogram og siterer litt fra det.

«Veien videre

Eit sosialistisk samfunn vil i den første perioden bere preg av det samfunnet det oppstod på grunnlag av. Gjennom klassekamp og kvinnekamp, må sosialisme utviklast i retning av eit samfunn utan klasser, utan undertrykking – og der skiljet mellom dei styrande og dei styrte er oppheva. Raudt sitt mål er eit klasselaust samfunn. Det er dette Karl Marx kalla kommunisme.»

Det er  mange fordommer mot kommunisme, så når vi snakker om kommunismen er det for det første viktig å forstå hva Marx mente med dette ordet. Det er tross alt han som er opphavet til hele den retningen som kaller seg kommunistisk og som kjemper for et klasseløst verdenssamfunn. Men for det andre er det viktig å se på erfaringene fra forsøkene med å skape kommunisme i forrige århundre.

Marx har noen korte stikkord om hva han mener med kommunisme i Det kommunistiske manifest. Her sier han først: ”I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling”. ( Jeg har samlet en rekke tekster fra Marx om kommunismen her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Marx%20om%20kommunisme.htm .)

Dette er et mål som veldig mange av oss kan gå inn for. Det dreier seg altså å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer.

Nå er også Marx veldig klar på at vi har en periode fra den politiske arbeiderrevolusjonen og fremover mot den fullt utviklete kommunismen der det fremdeles eksisterer politisk makt, nå med arbeiderklassen ved statsmakten. Han skriver i Det kommunistiske manifest at : ”- første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet (dvs. arbeiderklassen) oppkaster seg til herskende klasse, kjemper gjennom demokratiet.”

Så skriver han videre: ”Proletariatet vil benytte sitt politiske  herredømme til gradvis å fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs. det som herskende klasse organiserte proletariat, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.”

Han skisserer så 10 viktige tiltak som arbeiderklassen i de økonomisk fremskredne landene vil kunne sett ut i livet raskt. Du finner disse hvis du følger lenken min lengre oppe i denne teksten. Vi ser da også at flere av disse tiltakene har vært delvis prøvd også i kapitalistiske land der kapitalismen har vært stabil med en god profittrate. Så viktige positive reformer fra sosialdemokratiets tid har altså sitt opphav i forslag fra Marx. Men sosialdemokratiet mente etter hvert at det var viktigere å opprettholde sin legitimitet hos det herskende borgerskapets enn å opprettholde sine gode reformer for arbeiderklassen. Når arbeidsfolk oppdager dette vender de seg bort fra dette partiet.

Etter en revolusjon og den første fasen av kommunismen ser Marx for seg at det foregår en ganske lang prosess som fører til at klasseforskjellene forsvinner og all produksjon blir konsentrert i hendene på de sammensluttete individene. Da ”mister den offentlige makten sin politiske karakter”. Og den politiske karakteren til den offentlige makten (staten) er i egentlig forstand den organiserte makten til en klasse for å undertrykke en annen. Når den offentlige makten mister sin politiske karakter forsvinner også grunnlaget for den. Proletariatet ved statsmakten tar tiltak som opphever de produksjonsforholdene som holder oppe klassemotsigelsene, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse. Fra å være det politisk demokrati, der en klasse har makten gjennom staten, går vi over til et sosialt demokrati der de sammensluttete individene administrerer seg selv, og staten følgelig er opphevd.

Dette er i korte trekk noen hovedpunkter av det Marx mener når han snakker om kommunisme.

Jeg tror at de fleste vil si at dette er gode tanker som ville ha skapt en god verden om de ble satt ut i livet. Men så har vi erfaringene med forsøk på å sette dem ut i livet. Disse erfaringene er for det første at alle stater som har forsøkt å sette kommunismen ut i livet, har mislyktes. Dernest er det at disse statene i stor grad er blitt despotier der demokratiske retter har vært svært innskrenket. Dette gjør at mange er skeptiske til om Marx sine fine tanker kan settes ut i livet i praksis og om ikke det alltid vil føre til arbeidsleire, overvåking utrenskning og til ganske mye dreping av motstandere av herskerne.

Jeg mener at det var spesielle forhold som førte til den utviklingen vi har sett i de statene som har forsøkt å slippe ut av kapitalismen og skape kommunisme. Marx mente at overgang fra kapitalisme til kommunisme måtte springe ut av at de materielle/økonomiske forhold for utvikling mot kommunisme var modnet i ganske høy grad slik at produktiviteten er høy og det er mulig å sikre alle gode levekår. Det vi har sett av slike forsøk har alltid foregått i land der disse forholdene var svært lite utviklet. Vi har også sett at det har foregått i perioder der kapitalen på langt nær hadde erobret hele verden på noen dyptgripende måte. Forsøkene er også blitt sabotert og angrepet av den omkringliggende kapitalistiske verden. Dette har betydd at vilkårene for å gå videre fra en arbeiderrevolusjon, der arbeiderklassen var i et lite mindretall, og bøndene utgjorde det store flertallet, var svært dårlige både inne i de landene som forsøkte det og i verden rundt disse landene.

Disse landene befant seg i virkeligheten på overgangen fra gamle føydale eller halvføydale samfunnssystemer til moderne borgerlig-kapitalistiske samfunnssystemer, da noen entusiaster forsøkte å hoppe over dette trinnet i samfunnsutviklingene ved å presse frem utvikling av kommunisme der på tross av at muligheten nesten ikke eksisterte. Dette er det virkelige grunnlaget for at forsøkene mislyktes. Når vi ser det slik, er det utrolige og fantastiske ikke at det ble despotier osv., men at disse samfunnene hadde så pass stor varighet og utvikling som de hadde. Hvis de ikke hadde fått stor oppslutning fra store deler av sitt eget folk, hadde de falt sammen mye raskere enn de gjorde. Derfor har vi både positive og negative erfaringer i disse landene som det er viktig å lære av.

I Norge og verden i dag er denne situasjonen veldig forandret. Kapitalen har nå erobret verden i en målestokk og dybde som vi aldri har sett noen gang. Produktiviteten i Norge og verden har vokst enormt. I det hele tatt har de materielle og økonomiske forholdene for en overgang fra kapitalisme gjennom den demokratiske sosialisme (kommunismens første politiske fase) til et virkelig klasseløst samfunn, vokst slik at det ligger til rette for vellykket oppheving av kapitalen og bygging av kommunisme på en helt annen måte enn noen ganger før i historien.

Kapitalen er nå virkelige i ferd med å bli en verdensomspennende, allment ødeleggende makt, som vi alle må gå sammen om å oppheve, om den ikke skal ta knekken på oss alle. Det er også viktig å se på at vi sier oppheve og ikke knuse osv. Begrepet oppheve betyr at vi tar med oss alt levedyktig og fremtidsrettet i det systemet som går til grunne og tar dette med oss inn i det nye fremvoksende systemet. Det viktigste vi tar med oss er de enormt utviklete produktive kreftene, med den menneskelige kunnskapen som det viktigste og dessuten et godt materielt grunnlag slik at det vil det svært kort tid å produsere de produktene som menneskene virkelig trenger for å være materielt trygge og å ha det behagelig og for å kunne bli lykkelige. Men lykkelig blir vi ikke av forbruket av produkter, men tvert i mot å produsere dem innenfor de grenser som naturen setter for å dele dem med våre medmennesker. Det gir en dyp mening med vår virksomhet og grunnlag for utvikling av ekte lykke.

Vi har også med oss erfaringene med den despotiske første fasen av kommunismen, og vet mye mer om hvordan vi skal bekjempe en slik utvikling teoretisk og praktisk.

Vi er i dag inne i perioden med økende strukturkrise i kapitalen og økende ødeleggelse av livsvilkår på grunn av den. De siste store områdene i verden som inntil nylig var utenfor det kapitalistiske marked er nå i ferd med å bli en viktig del av det. De delene av virksomheten i statene som tidligere var beskyttet mot direkte kapitalistisk konkurranse av visse politiske vedtak blir også avviklet stadig mer. Pensjonsfondene blir de største spekulasjonsaktørene i aksjemarkedet og de statlige, kommunale, fylkeskommunale og sosiale tjeneste konkurranseutsettes og privateriseres. Det statlige velferdsordningene bygges ned, som gjennom pensjonsreformen.

Det store nykapitalistiske området i verden er først og fremst Kina, men også de områdene som ble omfattet av det gamle Sovjetunionen og noen til. Her er det fremdeles utviklingsmuligheter for kapitalen og det gjør at alle muligheter for fortsatt eksistens ikke er uttømt, men at videre geografisk ekspansjon av det kapitalistiske markedssystemet er sterkt begrenset. Afrika er det siste kontinentet der slik utvidelse nå kan skje i noen større grad. Alt dette skaper etter hvert alle grunnlag for at krisetendensene blir stadig sterkere og det skaper derfor stadig nye vilkår for kommunisme og et stadig mer brennende behov for å skape kommunisme for at menneskene skal overleve, trives og bli lykkelige på jorden. Hvis vi ikke gjør oss klar til å ta dette spranget og allerede fra nå av gjør alt vi kan for å forberede det, kan vi ende opp med menneskehetens undergang.

Det er ikke noe annet parti enn Rødt som har denne analysen, og som dermed har et realistisk syn på fremtiden og de kampene vi alle må kjempe for å overleve og få det bra. Dersom du synes det kan være lurt å jobbe for å skape et samfunn eller et fellesskap, eller sammenslutning, som kan sikre en fri utvikling av hvert enkelt individ og for hele samfunnet av individer – bør du stemme Rødt inn på Tinget nå.

Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ om du vil lese mer om dette og andre viktige politiske saker.

I det syvende brevet kommer vi til saker som ikke dreier som direkte om de sakene som står på dagsordenen i valget nå, men som det er sannsynlig kan gjøre det i fremtiden. Rødt har også en politikk for dette. Her er slik jeg ser på den politikken.

Rødt er et revolusjonært parti som har det klasseløse samfunn, kommunismen slik Marx tenkte seg den, som sitt mål. Dette er det mange som stusser på. Revolusjon? Hva er egentlig det? Kan det være nødvendig? Kan det være bra? Er ikke det noe ødeleggende, urolig, blodig og fælt noe? Liknende spørsmål stilles om kommunisme. Er ikke det diktatur, ufrihet, overvåkning, gulag-leire, utrenskninger og henrettelser?

Her vil jeg si noe om revolusjon, så får vi komme tilbake til kommunismen. Det er viktig at det er Marx sin betydning av begrepet revolusjon som er den Rødt holder seg til. Marx så det slik at de indre utviklingstendensene i kapitalismen til tross for store prøvelser for sine produsenter og alle som sto i veien for den, først ville skape en enorm utvikling for menneskene, men at den så måtte føre til at kapitalen før eller seinere ville bli en altomfattende ødeleggingsmakt. Motsetningene i systemet ville føre til stadig lavere avkastning på verdens samlete kapital, med stadige overproduksjonskriser, arbeidsløshet, gjeldskriser og spekulasjonskriser som resultat og dessuten stadig større press på livsmiljøet. I tillegg ville forholdet mellom statene skjerpe seg og føre til en uendelighet av kriger.

Etterhvert, mente Marx, ville dette føre til at systemet på verdensbasis rett og slett ikke ville være i stand til å opprettholde livet til de som lever under det. Når dette blir klart for det store flertallet av det arbeidende folket, og når de ser at det ikke finnes noen annen mulighet enn opprør for å kvitte seg med det gamle systemet, og når de ikke lenger lar seg holde tilbake fra å gjøre opprør, sa oppstår en revolusjonær situasjon. Det er altså kapitalens egen utvikling som skaper en revolusjonær situasjon ifølge Marx sin teori. Hvis kapitalen ikke har en slik utvikling skaper den ikke en slik situasjon, da er en revolusjon ikke nødvendig og følgelig ikke mulig.

Marx, som levde på 1800-tallet, håpet at han skulle få oppleve dette selv, men innså etter hvert at den samlete utviklingen av kapitalismen var kommet altfor kort i verden til at det var veldig mulig. Men han håpet likevel i det lengste at en revolusjon i det dominerende kapitalistiske landet England, skulle komme, og at England i kraft av sin dominans økonomisk og militært ville kunne hjelpe alle andre land til å gå samme veien. Dette skjedde ikke.

Lenin, som levde rundt 1900, håpet også at revolusjonen skulle komme. Men han tenkte at den ville komme i utkanten av de høyt utviklete kapitalistiske landene, som Russland, og at dette ville være et slikt sjokk i verdensøkonomien at det samme ville skje i de høyt utviklete landene. Det ble jo revolusjon i Russland, men i de andre landene vant ikke opprørene fram og dermed var skjebnen til Russland og Sovjet som sosialistisk og kommunistisk stat beseglet. Den samme ublide skjebnen innhentet Kina og andre land som ville utvikle sosialisme og kommunisme. Dette er ikke noe nytt i historien. Nye økonomiske systemer som vokser frem lider mange nederlag før de blir fremherskende. Slik var det og for kapitalismen i begynnelsen.

For å forstå hva en arbeiderrevolusjon (eller en sosialistisk revolusjon som mange kaller det) er, må vi si noe om Marx sin statsteori. Marx mente at staten var vokst ut av det han kalte det sivile samfunn og de samfunnsklassene og konfliktene som finnes der. Han mente at staten alltid er den herskende klassens viktigste organisasjon for å beholde systemet sitt og makten sin. Under kapitalismen er det kapitalen og dens representanter, borgerskapet, som hersker. Innen borgerskapet kan de være forskjellige fraksjoner som kjemper seg imellom. Den dominerende fraksjon innehar statsmakten på vegne av hele kapitalistklassen, selv om deler av klassen kan være undertrykt av den dominerende fraksjonen og selv om staten i visse situasjoner kan oppvise en viss uavhengighet.

En arbeiderrevolusjon betyr at det er arbeiderklassen som tar statsmakten fra borgerskapet og oppretter sin egen statsmakt. Mens målet med borgerskapets statsmakt er å opprettholde kapitalen med dens utbyttingssystem og med sine kriser og sin økende elendighet, er målet med arbeiderklassens statsmakt å opprette en samfunnsorden der de arbeidende menneskene først styrer politisk gjennom sin stat og så avvikler samfunnsklassene, staten og partiene slik at en går over fra et politisk system til et sosialt system.

Så kommer vi til noe som er uvanlig i forhold til de herskendes tanker, som vi er opplært innenfor. Marx tenkte det slik at et politisk system er et system med klasser som slåss om statsmakten eller om innflytelse i staten. I dette systemet er det politiske demokratiet det beste man kan oppnå. Men det politiske demokratiet vil alltid ha klassestempel. Det er den ene eller den andre klassen som har statsmakten. Marx sier også at når en klasse har statsmakten så utøver den sitt diktatur. Under kapitalismen har borgerne statsmakten – vi har borgerskapets diktatur. Under sosialismen, eller første fasen av kommunismen er det arbeiderklassen som har makten, vi har arbeiderklassens diktatur. For Marx er altså det politiske demokratiet en av styreformene under klassediktaturet.

Det betyr at den klassen som ikke har den politiske makten likevel kan ha demokratiske rettigheter som gjør at den ikke er kneblet, som gjør at den kan få uttrykke og kjempe for sine interesser, men innenfor systemets grenser. Det er stemmerett, ytrings- og forsamlingsfrihet og en del andre friheter, som blant annet er beskrevet i den norske grunnloven. Helt sentralt i det borgerlige demokratiet står retten til privat eiendom av produksjonsmidler, det er den som sikrer at borgerskapet, kapitalistene, har den reelle makten i samfunnet. Og den endelige grensen går mot overtakingen av den herskende klassens virkelige og grunnleggende maktmonopol, staten selv.

La oss så tenke at arbeider-revolusjonen er gjennomført. I den første fasen etter at det borgerlige demokratiet er opphevd og arbeiderklassen har innført sitt demokrati er det avgjørende å endre eiendomsformen når det gjelder produksjonsmidlene fra privat til samfunnsmessig. Rett til å eie sine private forbruksmidler vil selvfølgelig fortsette. Men retten til å kjøpe og selge arbeidskraft og utbytte denne vil bli opphevet. Vi går fra et utbyttings- og konkurransesamfunn, der kapitalens økning er det vesentlige, til et samfunn der vi har en produksjon som er planlagt og utført direkte for de menneskelige behov og der deling av produktene er vesentlig. Der det dessuten kan finnes en svær del av tiden som er fri til andre sysler enn produksjon av livsmidler, og som Marx kaller den virkelige frihetens rike.

Under et klassediktatur kan vi altså, ifølge Marx, ha to styreformer, en demokratisk og en despotisk. Under den despotiske utøver klassen makten sin ved å fjerne de demokratiske rettighetene og lovene som er vedtatt i den demokratiske perioden. Da er det despotiet som bestemmer hvilke metoder som brukes for å holde den andre klassen i sjakk. Under demokratiet eksisterer de demokratiske rettighetene og dermed rammene for å uttale seg og organisere seg til kamp for sine retter osv. Men bare i den grad det ikke er virkelig fare for at en kan rokke makten. Dette betyr at både kapitalismen og kommunismen (i sin første, politiske fase) er klassediktaturer og at disse kan være enten demokratisk eller despotisk. Når vilkårene er lite utviklet for å komme videre med kommunismen, fra den første politiske fasen til den sosiale, så kan en havne i en langvarig unntakstilstand og da kan det utvikle seg et sjikt som ikke bare leder kampen mot det gamle borgerskapet, men som også fratar arbeiderklassen stadig mer av dens makt. Dette har vi sett og det er alltid en fare. Men jo lengre den økonomiske utvikling innen kapitalismen er kommet, desto bedre er vilkårene for å utvikle en demokratisk første fase og en sosial andre fase av kommunismen.

Marx skrev i Det kommunistiske manifest at arbeiderklassen i en kort periode må bruke despotiske midler for å endre eiendomsretten fra privat eie av produksjonsmidlene til samfunnsmessig eie av disse. Grunnen til at han tenkte det, er at det bryter med tidligere lover og retter. Og han tenkte at kapitalistene ikke ville gi fra seg denne eiendommen sin frivillig. Men uten samfunnsmessig eie av produksjonsmidlene ville kapitalismen bare fortsette. Samtidig er det slik at en etter en revolusjon vil kunne sammenkalle til en ny grunnlovgivende forsamling og gi nye lover. Hvis dette skjer tidlig, og det blir bestemt ved lov at produksjonsmidlene er samfunnsmessige, så har en et rettslig grunnlag for å ekspropriere disse. Så kan en vedta lover som sier at militærmakten skal ligge under den nye regjeringen og dermed har en et rettslig grunnlag for å overføre våpenmakten fra kapitalistklassens stat til arbeiderklassens stat der det er verneplikt for alle (folkevæpning) og/eller å avsette alle offiserer som er mot dette og erstatte dem med offiserer som støtter det nye regimet.

Når det gjelder selv revolusjonen så sier Marx altså at den modner i samfunnet selv. Kapitalen skaper revolusjonære situasjoner nettopp fordi den han en tendens til å bli en allment ødeleggende makt. Dette kan vi ikke slippe unna. Kommunistenes oppgave, sier Marx, er å jobbe for at denne revolusjonen, denne omveltningen av makten i staten, skal foregå med så lite ødeleggelse og blodsutgytelse som mulig. Han sammenligner de revolusjonære med jordmødre. Men, sier Marx, historien viser, at de klassene som sitter med makten, sannsynligvis vil sette seg kraftig til motverge og bruke alle tilgjengelige midler for å holde seg ved makten.

Det er i forbindelse med dette uttrykket ”væpnet revolusjon” kommer opp. Du har kanskje hørt det. Og det brukes som et skremsel av de som sitter med makten i dag. Men det er viktig å vite nøyaktig hva dette betyr. Det springer nemlig også ut av Marx sin statsanalyse. Marx sa nemlig at staten er bygget opp av visse institusjoner og den viktigste av disse institusjonene er sjølve garantisten for statsmakten, nemlig den organisasjonen som har monopol på våpen, militæret. Så sa Marx at det derfor ikke er tenkelig at en ny klasse skal kunne tilegne seg statsmakten om den ikke har kontroll med våpnene. Marx mente at dette lettest kunne skje i en revolusjonær situasjon om et land hadde allmenne verneplikt og en stor folkevæpning. Da ville det store flertallet av de som hadde våpen, selv høre til arbeiderklassen og nekte å gå til angrep på arbeidere som var tvunget til opprør av sin elendige situasjon, men heller gå over på opprørernes side.

Så du må tenke deg følgende situasjon. Det økonomisk-politiske systemet vårt er drevet inn i en dyp krise som truer livsvilkårene til det store flertallet av det arbeidende folket i landet. Du og arbeidsfolk ellers innser dette og skjønner at det ikke finnes noen annen løsning enn at dette systemet må oppheves. Så blir det store demonstrasjoner, folk organiserer seg på nye måter, det blir krav om at regjeringen må gå. Det blir krevd en ny politikk og nye folk i den politiske ledelsen. Det kommer opp politiske krav som betyr at de sentrale delene av produktivkreftene i landet kommer under kontroll av organer valgt av det arbeidende folket direkte og meningsmålinger viser at disse kravene kan få et flertall i Stortinget dersom partier som går inn for vinner fram i valg. Så bestemmer likevel politiledelsen å kommandert ut politiet for å ”gjenopprette ro og orden” og klarer de ikke dette, så kan militære ledere som vil beholde det gamle systemet sette inn styrker mot opprøret. Da oppstår det en farlig situasjon. De som gjør revolusjon vil skifte ut den politiske klassemakten og gjennomføre reformer som bryter de nåværende kapitaleierne sitt statsmaktmonopol og som truer deres eiendomsmonopol. Arbeiderne oppretter forbindelse med revolusjonære bevegelser utenfor landet. Det er jo rimelig at en revolusjonær situasjon vil oppstå i mange land samtidig i globaliseringens tid.

Det er i denne situasjonen Marx sier at ingen revolusjon kan lykkes uten at den klassen som ikke har statsmakten, men vil erobre denne, får kontroll over våpenmakten. Hvis kravet om en ny makt er massivt og det ikke er lett for borgerskapet å kalle inn ”allierte” fra utlandet, kan det ligge til rette for en relativt fredelig overtakelse av våpnene. Dette er Rødt sitt ønske og vår grunnleggende politikk. Men samtidig mener vi at det arbeidende folket må ha rett til å kaste den makten som skaper umulige forholdt for dem, med de midler som må til. Dette er i tråd med innholdet i dokumenter som den amerikanske frihetserklæringen, nødrett og vanlig folkerett.

For å sammenfatte litt. En sosialistisk arbeiderrevolusjon vil aldri være Rødt sitt verk. Det kan bare være det store flertallet av det arbeidende folket sitt verk. Hvis kapitalismen ikke kommer opp i slike kriser som jeg har skissert her, men klarer å sørge for levelige forhold for arbeidsfolk, så blir det selvfølgelig heller ikke noen revolusjon. Men når vi nå har fått anskuelsesundervisning i hvor ustabil kapitalismen er med sine overproduksjonskriser og sine gjeldsbobler og spekulasjonskriser og kriger, og vi vet hvordan den kan true livsmiljøet på jorden, så kan vi vel si at det ikke er umulig at dette århundret vil se fremveksten av revolusjonære situasjoner. Dette blir ikke mindre sannsynlig når vi vet at arbeiderklassen først i dette århundret er blitt en flertallsklasse i verden og at allerede nå rundt 50 % av den er reelt sett arbeidsløs. Det blir heller ikke mindre sannsynlig når vi ser på hvordan den skaper enormt økende økonomiske forskjeller mellom mennesker og hvor mange som dør unødvendig hvert år av unødvendig sult og unødvendige sykdommer. Og så har vi spørsmålet om utviklingen av livsmiljøet under kapitalismen.

Hvis du mener at kapitalen er OK og kan fortsette, så skal du altså stemme Rødt. Bare Rødt går inn for reformer som, hvis de blir gjennomført, kan sikre gode levekår i fremtiden også under kapitalismen. Hvis du tenker at kapitalismen er et dårlig system som vikler seg inn i stadig større kriser så bør du også stemme Rødt. For Rødt jobber for å styrke kampen mot forverringer og for å skape bedre vilkår for en så lite ødeleggende, lite voldelig og lite blodig oppheving av kapitalismen som mulig. Derfor stem Rødt i alle tilfelle og stem Rødt inn på Tinget. Og så bør du engasjere deg så godt du kan i kampen for de rimelige menneskelige behovene du og dine medmennesker har. Det er bare arbeiderklassen og det arbeidende folket sjøl som kan endre grunnleggende på politikken. Det fører en direkte linje fra alle kamper mot forverring og for positive reformer, til opphevingen av kapitalen og overgang til det klasseløse samfunn, kommunismen. Mer om dette siste i neste brev.

Ellers kan du lese mer om disse tankene her https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/

 

Med hovudfag i historie, hovudoppgåve om Økonomi og politikk 1940-1945, og rundt 40 år med lesing og undervisning i emnet vil eg samanfatte nokre tankar om sambandet mellom det rådande kapitalistiske økonomiske systemet og behovet for krig. Sidan Raud bygger analysane sine på Marx sine grunnleggande tankar og teoriar følgjer eg opp med eit forsøk på en slik analyse før eg siterer arbeidsprogrammet til Raudt på feltet.

Et første poenget mitt er at det berre er mogleg å forstå dette sambandet ut frå ein analyse som avdekker dei grunnleggande prosessane i systemet. Det andre poenget er at dette berre kan skje ut frå ei korrekt forståing av Karl Marx sine analyser av det nemnde systemet.

Det er fleire delar av Marx sine analyser som er relevante. Den første er at det kapitalistiske systemet er eit ekspansivt system som stadig må erobre nye investeringsområde, marknader og stader der ein kan hente råvarer.

Den andre er at kapitalar er i stadig konkurranse ut frå dette. Dei er ute etter å erobre investeringsområde, marknader og råvareområde for seg i kamp med andre kapitalar. Dette gjer at dei prosessane som Lenin skreiv om i boka om Imperialismen, kapitalismens høgste stadium framleis er verksame. Då Sovjetunionen fall saman var USA raskt ute for å skaffe seg kontroll med dei landa som splitta ut og har fortsett med det gjennom utvidinga av NATO austetter. EU har og spelt på lag med USA i denne prosessen gjennom si utviding mot aust.

Det tredje er at det heile tida skjer ei sentralisering og ein konsentrasjon av kapital som skapar meir og meir monopolistiske tilhøve og som medfører at monopola tileignar seg meirverdi ikkje berre frå utbytting av arbeidarklassen, men og ved å tileigne seg verdiar frå dei andre  mindre kapitalane. Monopola driv globalt, men er likevel knytt til «sine» statar.

Det fjerde er at dei forskjellige statane kjempar mot andre statar  ut frå fellesinteressene til «sine» viktigast kapitalar. Dette fører og til samanslutningar og alliansar mellom kapitalar, ofte under leiing og kommando av dei største statane, for å ivareta interessene til kapitalane og interessene i dei allierte statane.

Det femte er måten kapitalen utviklar seg på og måten han må løyse sine  kriser på. Etter som tida  går og kapitalismen blir stadig eldre minskar veksttakten i systemet. Det kan målast gjennom nedgang i vekstgraden av brutto nasjonalprodukt. Og ikkje minst kan det  målast gjennom nedgangen i profittgraden til den samla kapitalen. Når profittraten i systemet vert for låg bryt det saman i krise. Når desse verdiane kjem under eit visst nivå over lengre tid går systemet inn i det vi kan kalle ein økonomisk depresjon.

Det sjette er at utgangen av denne depresjonen krev øydelegging av kapital. Denne prosessen var til stades berre i liten målestokk i 1914. Han var blitt viktigare i 1939, og har sidan blitt ei svært viktig drivkraft bak strevet etter ein storkrig. Alle dei mindre krigane har både sin grunn i dei prosessane som Lenin, og dei han brukte som kjelder, avdekka og i behovet for å halde opp profittraten gjennom øydelegging av konstant kapital

Det sjuande punktet blir då at vi ut frå dei lovmessige prosessane i kapitalismen og den låge gjennomsnittlege profittgraden, må rekne de som ganske sannsynleg av vi står framfor svært store, øydeleggande krigar.

Det åttande punktet er at alle kapitalar og alle statar treng denne øydelegginga, men dei vil at ho skal skje andre stader enn hos dei sjølve.

Det niande punktet er at det er ein stat i verda der kapitalen og folk flest har hatt berre gode røynsler med dei store verdskrigane og det er USA. Grunnen er sjølvsagt at krigane har fått føre seg andre stadar enn på eige territorium og kapitalen har kunne produsere for fullt for nokre av dei krigførande statane. Og etterpå har kapitalen kunne fortsette å produsere for fullt for å bygge opp at det som var øydelagd andre stader.

Det tiande punktet er difor at om den samla verdskapitalen treng store øydeleggingar, så er det USA som har dei beste røynslene med korleis det skal gjerast, og der førebur no sterke krefter ein tredje verdskrig utanfor seg sjølve og særleg på det eurasiske kontinent. All krigshissinga mot Russland og Putin og Nord-Korea er ein del av denne planen. Det er om å gjere å få folka på det eurasiske kontinent til å gå til krigar mot kvarandre og sørge for øydeleggingar så svære at vi i dag sikkert ikkje kan fatte det. Men det vil ikkje vere usannsynleg at drapstala også vil vere mellom ti og hundre gongar større enn ved andre verdskrigen, når vi ser på kva våpen som no finnast. Det dei vil unngå er at dei sjølv blir ramma av krigen og difor er det sannsynleg at dei ikkje vil ha interesse av særleg mykje bruk av atombomber som jo vil skape radioaktivt nedfall over heile kloden og slik sett kunne utrydde alle moglegheiter til profittskaping. Og så er det viktig at dei kan hindre rakettar frå det eurasiske kontinentet å nå fram til USA. Men dei veit og at i ein storkrig er det alltid mogleg at dei  mest verknadsame våpen vil bli nytta når det kjem til det harde, difor er dette noko som og verkar mot å sleppe ein storkrig laus.

Det ellevte punktet er at kapitalen i dei leiande kapitalistiske statane brukar dominansen over framande område for å skaffe seg ekstraprofittar og slik avleie  motsetnader til eigen arbeidarklasse frå eiga land til dei andre område. Når det dreier seg om krigshissing og demonisering av andre land og deira leiarar skapar det og grunnlag for å sveise arbeidarklassen i eige land saman med kapitalen i trua på at deira land er truga av dei andre og at dei må ofre mykje for å hindre at dei andre, dei som er definert som fienden, kan vinne fram. Både første og andre verdskrigen viste kor mykje kapitalen kan skvise ut av  folk i ein krigssituasjon.

Konklusjonen er at kapitalisme skapar krise og krig. I dag er det derfor viktig å avsløre den falske propagandaen som skal hisse opp folk slik at dei godtar at krigar blir slept laus, slik som til dømes i Korea og Vietnam og mange land i Latin-Amerika lengre tilbake og Afghanistan og Irak for litt tid sida og i Libya og Syria no sist. Det har vist seg at når disse krigane har blitt sett i gang, så er det under falske og løgnaktige påskott.

Raudt sitt arbeidsprogram inneheld konkrete punkt som vi kjemper for. Her på bokmål, mens prinsipprogrammet og finst på nynorsk.

Kapittel 20. Anti-imperialisme, internasjonal solidaritet og forsvarspolitikk

 

Dagens politiske og økonomiske verdensorden må erstattes av et solidarisk system som tar

utgangspunkt i interessene til arbeiderklassen og det store flertallet av jordas befolkning, ikke et lite

mindretalls profittjakt. Derfor er Rødt for at Norge skifter side i utenrikspolitikken ved at vi bryter med

den imperialistiske blokken, som med politiske, økonomiske og militære middel tvinger land i hele

verden til å tilpasse seg deres verdensorden. Norge må i stedet stille seg solidarisk med de kreftene som

slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og likeverd.

Arbeiderklassen og folket ellers i Norge har ikke fellesinteresser med monopolkapitalen i land som

utbytter eget folk og deltar i utbyttinga av folk i andre land. For at den norske arbeiderklassen skal vinne

fram i sine kamper her i Norge, er den avhengig av å samarbeide med klasseorganisasjoner i andre land

mot felles fiende, den internasjonaliserte monopolkapitalen. Rødt deltar i ulike solidaritetsinitiativer og

organisasjoner og oppfordrer sine medlemmer til å være aktive i internasjonal solidaritet med arbeidere

og andre undertrykte i både nære og fjerne land, blant annet gjennom fagbevegelsen.

I dag er Midtøsten (Vest-Asia) et brennpunkt i kampen mellom stormaktene. Samtidig har revolusjonære

folkelige bevegelser som slåss for sjølråderett, demokrati, kvinnefrigjøring og bærekraftige økonomiske

forhold framgang i dette området.

Rødt er for en internasjonal rettsorden som ivaretar folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter.

Vi er derfor sterke motstandere av det misbruket av FN som Norge har vært med på gjennom å delta

i angrepskrigene mot Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria de siste tiårene. Vi er også mot

det å sende politifolk og militære for å drive undervisning eller opplæring, slik det ble gjort under

okkupasjonen av Irak, eller – mer nylig – Stortingets vedtak om å sende 60 soldater for å trene syriske

opprørsstyrker.

Rødt er for et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar

sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga

til ulike former for motstandskamp.

Det norske forsvaret struktureres i dag etter USA og NATOs behov. Dette medfører en sterk ubalanse

i investeringene, hvor kjøp av jagerfly vil kreve det vesentlige av investeringsmidlene det kommende

tiåret. Det territorielle forsvaret av Norge forsømmes og oppbygging og vedlikehold av norske

hærstyrker til forsvar av landområdet neglisjeres. Rødt vil at jagerflyprogrammet stanses. Det må

fokuseres på styrking av hæren, mobilt kystartilleri og et missilbasert luftvernsystem i tillegg til

avdelingsbasert luftvern for hæren. Heimevernet må opprettholdes og styrkes.

Det er i Norges interesse å bygge ned spenningsforholdet til Russland, og gjenopprette normale

forbindelser.

Rødt vil ha en politikk som baserer seg på internasjonal solidaritet og ikke imperialistisk utenrikspolitikk.

Vi jobber derfor for:

20.1 En reell forsvarspolitikk, ikke angrepshær til utenlandsoppdrag

Styrke det mobile land- og sjøbaserte luft- og kystvernet for å bedre suverenitetshevdelsen i norske

nærområder.

Følge opp konseptutredningen for Sivilforsvaret fra 2016 og styrke Sivilforsvaret som

forsterkningsressurs. Det kan åpnes for at førstegangstjeneste kan avtjenes i Sivilforsvaret.

Sikre retten til politisk militærnekting og politisk arbeid i militæret, samt sikre retten til å få opplæring

i sivile motstandsformer, teknikker og organisering.

Oppfordre til desertering hvis militærapparatet blir brukt mot landets egne innbyggere, og oppfordre

til ikke å verve seg til imperialistiske aggresjonskriger.

2017 – 2021

79

Ingen utenlandske militærbaser på norsk jord.

Melde Norge ut av NATO og jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Danmark, Finland og

Island. Arbeide for at NATO legges ned.

Hindre norsk deltagelse i og økonomisk støtte til angrepskriger.

Den opprinnelige fortolkninga av § 25 i grunnlova må bli gjort gjeldende igjen. Om Norge skal sende

tropper utenlands, skal det legges fram for Stortinget i plenum.

Motarbeide imperialistmaktenes intervensjonspolitikk, også når den kamufleres som støtte til

humanitære operasjoner. Internasjonal deltakelse i fredsbevarende operasjoner skal bare skje der alle

parter aksepterer tilstedeværelsen.

Arbeide for at det skal gis opplæring til sivile, fredsbevarende kontingenter som kan drive

hjelpearbeid i konflikter der partene aksepterer det.

20.2 Internasjonal politikk for nedrustning og avvæpning

Stanse våpeneksport til bruk i aggresjonskriger, undertrykking og imperialistisk intervensjon i

borgerkriger, og kreve sluttbrukererklæring for all våpeneksport fra Norge og våpen produsert i andre

land av norskeide selskap.

Forby kjemiske, biologiske, radiologiske og nukleære (CBRN-) våpen, inkludert atomvåpen, og

arbeide for en atomnedrustning der stormaktene går i spissen.

Avbryte kjøpet av nye kampfly, uavhengig av om det er F-35 eller JAS Gripen.

20.3 Internasjonal solidaritet

Slette gjeld til utviklingsland, avvikle dagens praksis med å gi næringslivsstøtte kamuflert som

bistandsmidler og sørge for at Norge bruker bistandsmidler til flyktningarbeid i Norge.

Jobbe for at minst 1 prosent av BNI brukes til samfunnsutvikling i fattige land basert på reelle

behov og ikke Norges egeninteresser, som for eksempel næringslivinteresser eller returavtaler for

flyktninger og asylsøkere.

Jobbe for en internasjonal utviklingspolitikk som styrker sivilsamfunnsorganisasjoner i sør, og som

fokuserer på å bedre folks tilgang til gode helse- og utdanningstjenester. God helse og utdanning

bidrar til fattigdomsreduksjon og økt medvirkning i samfunnet.

Støtte FNs bærekraftsmål.

Støtte folk og urfolks rett til lokal ressursforvalting. Spesiell vekt legges på å stoppe at norske selskaper

deltar i utbytting.

Støtte kvinneorganisasjoner som jobber internasjonalt for kvinners rett til utdanning og

familieplanlegging.

Stoppe sexturismen og motarbeide trafficking.

Støtte fattige i de minst utviklede landene (MUL), spesielt kvinner, med klimatilpasning.

Støtte gjennomføringen av Paris-avtalen.

Utvikle samarbeid med Palestina, Vest-Sahara og Kurdistan, og fremme norske tiltak mot okkupasjon

og undertrykkingspolitikk i disse områdene. Støtte kampen for selvstyre og demokratiske rettigheter

her, og støtte andre bevegelser som slåss for nasjonale, sosiale og demokratiske rettigheter.

Vise solidaritet med arbeideres kamp internasjonalt.

Å bidra til å etablere rettferdige avtaler for handel og kunnskapsutveksling som ikke er styrt av de

multinasjonale selskapenes profitt-interesser.

Arbeide for økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel.

Arbeidsprogram

80

20.4 Internasjonal humanitær innsats og en aktiv fredspolitikk

Krig, konflikt og humanitære kriser fører til et økende behov for humanitær innsats, men det

internasjonale humanitære apparatet er for svakt, byråkratisk og risikovegrende til å respondere

raskt. Rødt vil jobbe for at det internasjonale nødhjelpsapparatet er i stand til å reagere raskt i en

krisesituasjon.

Humanitær respons skal følge humanitære behov og prinsipper, ikke mediedekning eller politiske

føringer; likevel ser vi at svært sårbare land og grupper i dyp krise blir glemt. Rødt skal jobbe for at

norsk og internasjonal humanitær innsats følger humanitære behov.

Konflikthåndtering er en viktig del av all sikkerhets- og utenrikspolitikk. Det er både vår plikt og i

vår interesse å bidra til at konflikter løses på fredelig vis, og at overgrep og vold begrenses. Norge

må prioritere fredsinnsats og humanitær innsats i årene som kommer. Rødt vil at FN skal være den

grunnleggende pilaren i norsk utenrikspolitikk i motsetning til allianseforholdet til USA og NATO.

Rødt vil at Norges hovedrolle internasjonalt skal være bidrag til nedrustning, fredsmegling, og

langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter og til å stå i mot de store utfordringene verden

står overfor med klimaendringer og ressursknapphet.

Jobbe for implementering av FN-resolusjon 1325 om å sikre kvinners rolle i fredsarbeid.

 

 

I begynnelsen av dette århundre har vi alle sett at det kapitalistiske systemet har vist seg svært ustabilt. Det som har blitt kalt finanskrisen er nå blitt en skikkelig krise i produksjons- og omsetningsøkonomien i svært mange land. Alle land er preget av den. Det har tvunget alle land til massive statlige inngrep for å redde den fortsatte funksjoneringen av systemet, også Norge. USA, de store landene i EU og land som Island, Litauen og flere andre sliter nå med svær arbeidsløshet og enormt press nedover på lønner, trygder osv. I Norge har utslagene av krisen vært mindre enn i mange andre land. Og ved siden av den store statlige støtten til kapitalen over alt, har et viktig moment i redningen for verdensøkonomien vært de enorme statlige investeringene i infrastruktur (jernbaner osv.) som er satt i gang, spesielt i Kina. I dette landet ser vi enorm utviding og utvikling av kapitalismen som har gitt dette systemet mer livskraft enn det har ut fra utviklingen i de gamle kapitalistiske landene. Men heller ikke her kan det kapitalistiske treet vokse inn i himmelen.

Det er bare Marx som har forklart prinsippene for det som skjer. Dette har kapitalens forsvarere vanskelig for å innrømme fordi forklaringen hans også innebærer at kapitalismen er et historisk og menneskeskapt system som driver mot å bli universelt ødeleggende og som derfor må gå til grunne og bli erstattet med et annet system som fungerer bedre.

Marx forklarer at under kapitalismen tenderer alt til å bli varer. Han sier så at varen har to egenskaper. Den tilfredsstiller menneskelige behov og har slik sett en bruksverdi. Men den inneholder også allment menneskelig arbeid (det er jo menneskelig arbeid som har skapt den) og har slikt sett en verdi. Denne verdien ser vi i varens bytteverdi. Og varens bytteverdi blir samlet i den varen som kan byttes med alle varer, nemlig pengene.

Med utviklingen av kapitalismen blir varebytte for å skaffe seg verdi og mer verdi enn det en begynte med, sentral. En tar ikke utgangspunkt i en vare og selger den for penger som en så bruker for å kjøpe seg en annen vare som en har behov for. En tar utgangspunkt i bytteverdien i form av penger og bytter til seg varer som en så selger for å tjene mer penger. Det er selv definisjonen på kapitalisme.

Men i dette systemet er det bare en vare som kan skape mer verdi enn den selv er verd, og det er selve den varen som foretar utvekslingen med resten av naturen gjennom produksjonen, det er arbeidskraften. Dette er den varen som gjør kapitalismen mulig. Kapitalistene kjøper arbeidskraften til sin verdi (lønnen pluss sosiale ytelser og goder som ikke er betalt av lønnen). Arbeidskraften produserer en mengde varer som kapitalistene selger for mer penger enn det de betalte alle arbeiderne i lønn. Arbeiderne har altså produsert både sin egen verdi og en merverdi som kapitalistene eier og tilegner seg og bestemmer over. Det er kapitalens profitt. Det er dette Marx kaller utbytting. I tillegg har arbeiderne også gjort det mulig for at verdien av maskiner, bygninger osv. kan føres delvis over i de nye varene og delvis bevares slik at de kan fungere videre til de er utslitt eller oppbrukt

Men den andre siden av denne prosessen er at den tinglige delen av kapitalen (fabrikker, infrastruktur osv.) hele tiden vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som blir satt inn. Fordi det bare er arbeidskraften som skaper ny verdi(merverdi/overskudd) så synker derfor overskuddet eller profittraten ettersom verdien av den brukte arbeidskraften, den variable (menneskelige) kapitalen, synker i forhold til den konstante (tinglige) kapitalen.

Dette gjør at vi vil se en tendens til at overskuddet på all investert kapital (både konstant og variabel) minsker i forhold til skapt merverdi/profitt. Dette overskuddet tenderer mot null gjennom den økende automatiseringen, og da er all drivkraft i det kapitalistiske systemet vekke. Samtidig vil vi se en tendens til at det produseres for mye varer i forhold til den eksisterende kjøpekraften til de store arbeidende massene.

Når en sånn situasjon vokser frem så vil kapitalen prøve å overvinne problemene med utvidelse av området sitt, økt utbytting av arbeidskraften, gjeldsfinansiering eller kreditt. De store kapitalistiske monopolene vil og streve etter å karre til seg verdier fra de mindre kapitalistiske bedriftene for å overleve i konkurransen mellom monopoler. Den store boligboblen i USA og andre land ble skapt ved at lønnene ikke gikk opp, en senket renten på hus og folk refinansierte husene sine og tok opp større lån. Dermed fikk ekstra penger til å kjøpe varer for i flere år. Men når så boblen var blitt stor nok og renten gikk litt, opp falt hele systemet sammen. Folk måtte flytte fra husene sine og bankene satt igjen med ansvar for å dekke store lån. I USA følger lånet huset som banken overtar og ikke personen som har eid det, slik som det er Norge. Så gikk staten inn og overførte gigantiske summer til finansmonopolene for at de ikke skulle gå konkurs. Dette ble i stor grad gjeldsfinansiert. Store deler av privat gjeld ble overført i offentlig eie for at skattebetalerne skulle dekke den eller for at den skulle fortsette å eksistere i lang tid. Da ville den på ny kunne bidra til store kriser.

I større eller mindre grad var dette tiltak som ble tatt over hele verden. Gjeld og spekulasjon preget økonomien. Det som skjedde var at en forsøkte å likvidere gjelden ved å velte byrdene over på den vanlige skattebetaler og begrense spekulasjonsmuligheten noe. Så forsøkte en å få opp nivået på investeringene i produksjon igjen blant annet ved å trykke opp penger som så ble sprøytet inn i kredittinstitusjoner igjen. Men profittraten forble stort sett så lav at det likevel ikke førte til særlig investeringsvirksomhet.

Dette vil ikke være noen varig løsning. Kapitalen har nemlig vært inne i en økende krise helt siden rundt 1965. Profittraten var i kraftig fall fra 1965 til 1982. Da ble den midlertidig stabilisert i noen år, men etter 2000 har fallet fortsatt. De såkalte sykliske krisene kom tilbake etter at de var svake i etterkrigsårene. Vi har sett kriser som har spredd seg fra USA til hele verden i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Den siste krisen er den dypeste og verste siden før 2. Verdenskrig. Vi vet enda ikke helt hvordan den vil utvikle seg. Foreløpig har ny vekst latt vente på seg, men akkurat i det det siste har veksten tatt seg litt opp. Allment sett kan kapitalen alltid klare å starte seg selv opp igjen bare den får ødelagt nok produksjonsmidler. Men ødeleggelsesprosessen kan også føre til at den ikke kan opprettholde livet for store deler av verdens befolkning, også i de rikere land, på et nivå som det går an å leve med. Da skaper kapitalen såkalte revolusjonære situasjoner.

Det er ikke sånn at radikale og revolusjonære mennesker skaper revolusjonære situasjoner. Det gjør kapitalen sjøl. De revolusjonære sin oppgave er at de ser at dette vil skje, og at arbeider for å skape muligheter for at vi kan komme gjennom slike revolusjonære situasjoner med minst mulig elendighet og ødeleggelse – og det er å hindre at kapitalens kriser rammer folk for hardt. Den eneste måten å hindre dette på nå er at folk i dag slåss mot å bære alle byrder kapitalen skaper. Derfor er Rødt sine medlemmer aktive i alle slike protestorganisasjoner og bevegelser for at folk skal få tilfredsstilt grunnleggende behov. Vi går inn for alt folks kamp skal kunne føre til reformer som kan bedre arbeidsfolks kår. Når systemet gjør dette umulig og det går bare nedover med velferd og levekår sier vi at oppheving av kapitalismen gjennom revolusjon må til. Det er en rettighet folket har og som faktisk også er nedskrevet i den amerikanske frigjøringserklæringen av 1776.

I sitt prinsipprogram forklarer Rødt de grunnleggende trekkene ved denne politikken sin, og i arbeidsprogrammet finnes det altså over 650 forslag til hva som må gjøres i det for å virkeliggjøre en slik politikk. Disse forslagene springer alle ut av en egen analyse av alle de krav som medlemmene Rødt ser finnes blant folk ute i samfunnet – koblet sammen med Marx sin analyse av hovedtendensene i utviklingen av kapitalismen.

Så hvis du virkelig vil tjene kampen for velferd på kort og lang sikt er det bare ett alternativ å stemme på, nemlig Rødt. Og så må du sjøl engasjerer deg i kampen for en bedre verden. Gjør alle det, så klarer vi sikkert å vinne den kampen. Men sitter du for lenge på gjerdet, og støtter du partier som vil redde kapitalen og dens marked, så kan det virkelig gå den veien ”høna sparker” og det er så drastisk at vi helt ikke vil se det i øynene.

Derfor er det lurt å stemme Rødt.

I løpet av mindre enn 30 år har vi i Norge, som i mange andre land, fått noen nye problemer når det gjelder folkehelsen. Et tegn på dette er den store vektøkningen med tilhørende sykdommer og andre helseplager i store deler av befolkningen. Grunnen til dette er omlegging av livsvilkårene våre. Vi har fått mindre bevegelse i det daglige livet og mye mer stillesitting i bil-, underholdnings- og skjermsamfunnet og vi har fått omlegging av spisevaner i det såkalt åpne hastesamfunnet med arbeidstider, handletider og underholdningstilbud spredd ut uten hensyn til våre biologiske klokker og sosiale behov.

Grunnleggende sett er det noen prosesser i utvekslingen mellom mennesket og naturen rundt som har endret seg. Noen sentrale trekk ved det rådende kapitalistiske systemet er at menneskelig arbeidskraft blir erstattet med mer og mer automatiske prosesser og maskiner. Dette oppdaget Karl Marx allerede rundt 1860 da han studerte de grunnleggende trekkene i kapitalens utvikling. Med datateknologien har denne utviklingen tatt et nytt sprang. Overgangen til de automatiske systemer er blitt mer omfattende.

Samtidig brukes stadig mindre av verdens arbeidskraft til den opprinnelige merverdiskaping som kun foregår i utvekslingen mellom mennesket og resten av naturen. Mer og mer arbeidskraft går over til å yte slike tjenester som betales med såkalt reveny, dvs. arbeidslønn for arbeiderklassen og deler av merverdien for kapitalistklassen. Her finner vi blant annet hele underholdningsindustrien som er blitt en enorm lynavleder for sosial uro og en svær aksjon for avvikling av aktivitet gjennom å gjøre stadig flere til passive tilskuere. Også toppidretten befinner seg innenfor denne delen av systemet selv om vi nok finner en del inspirasjon til aktivitet også der. En annen slik industri er vokterne og påpasserne, byråkrater og andre. De er stort sett stillestående/sittende eller bilbaserte, noe som er det samme.

Vi kan tenke oss at vi i fremtiden vil få en ny stor omlegging av samfunnet der mye og variert bevegelse og skikkelig mat og spisetider og matkultur er bevisst lagt inn i hele dagliglivet. Men før dette kan skje vil særskilte tiltak for å få folk i bevegelse og for å få folk til å spise sunn mat på sunne måter være helt sentrale samfunnsoppgaver.

Menneskekroppen er skapt for bevegelse. For den radikale arbeiderklassen har en balanse mellom samfunnsmessig arbeid, studier/læring og fysisk fostring alltid vært grunnleggende. Dette var for eksempel de tre områdene som Marx mente at samfunnet måtte legge til rette for når det gjaldt skoleelever. Når det blir for lite eller for ensidig bevegelse så forfaller menneskekroppen. En viktig begrunnelse for arbeideridretten på 1930-tallet var at den nye industrien førte til så mye ensidige bevegelser at kroppen trengte idrett for å kompensere. I deg er ensidig bevegelse toppet av mangel på bevegelse. Når ikke vår daglige dont i samfunnsmessig arbeid ikke lenger krever mye og allsidig bevegelse uten at vi behøver ta personlige beslutninger om det, må vi sørge for å erstatte dette med bevisste tiltak for å holde oss friske og raske. Derfor er det i dag svært stor grunn for å organisere allsidig bevegelse. Det samme gjelder organisering av et allsidig og sunt kosthold.

Etter min mening har den organiserte, frivillige idrettsbevegelsen en sentral rolle å spille i å utvikle og sette ut i livet tiltak for å få alle i bevegelse og for å hjelpe folk med omlegging av kosthold. Dette vil bety at idretten må utvikle nye måter å komme i kontakt med og jobbe med større grupper av befolkningen – ja egentlig med alle som bor landet. Idretten må utvikle svært billige lavterskeltilbud, slik at vi får en lav inngangsterskel med en mengde tilbud av litt stigende grad av intensitet og varighet. Et viktig moment er at mye av mosjonen og idretten på lavere intensitetsnivå kan foregå både i organiserte og mer individelt-private former, men hele tiden med et bånd til idrettslag som organisator og varig kraft i arbeidet. Et annet moment er at idrettslagene må utvikle mye breiere og mer varierte tilbud til folk. Dette må til om den organiserte idretten skal nå sitt mål om idrettsglede for alle gjennom organiserte tiltak.

Den organiserte breddeidretten er allerede nå en viktig faktor for å skape bedre helse og bedre sosiale forhold i samfunnet. Den idretten som først og fremst er innrettet på å skape underholdningsstjerner har en mye mer delt rolle. På den ene siden er den inspirasjon for å få unge ti å bli fysisk aktive og det fører til at flere melder seg inn i idrettslagene og den kan gi noen gode felles opplevelser for tilskuerne. Vi skal ikke ta dette fra folk. Men på den andre siden oppmuntrer den til passiv, stillestående og stillesittende tilværelse på tribuner og ved TV-skjermen. For ofte er denne aktiviteten også spedd på med rikelig forbruk av alkohol. Det er også denne idretten som dominerer totalt i media.

I virkeligheten skjer det aller meste av idretten på frivillig grunnlag ut fra dugnadsinnsats. Det er denne virksomheten som er sosialt mest betydningsfull og som kan gjøre en forskjell når det gjelder folkehelsen. Den organiserte breddeidretten er i dag først og fremst innrettet på barn og unge. Det er i den forbindelse viktig å være klar over at allsidig aktivitet i grunnskolealderen er viktig for den fysiske og psykiske tilstand i resten av livet. Det gjelder utvikling av kroppens koordinering og motorikk, balanse, kondisjon, smidighet, hurtighet, spenst og styrke. Det en får med seg i barne- og ungdomsårene har en med seg gjennom resten av livet, selv om en ikke trener etter skolealder og gjør det lettere å ta opp igjen idrett hvis en tar en pause. Og det inspirerer til å få egne barn med i idretten når den tid kommer, pluss gjøre en frivillig innsats som trener eller lagleder eller i annen dugnadsvirksomhet. Ved siden av det fysiske lærer en og mye i det sosiale fellesskapet som en et idrettslag er.

Allerede i dag er denne breddeidretten kraftig underfinansiert. Det er stor mangel på anlegg mange steder i landet. Særlig idrettslagene i byene har problemer med dette. Lagene må, ved siden av egen dugnadsinnsats og innbetaling av kontingenter, drive et omfattende økonomisk arbeid overfor mulige sponsorer og velgjørere for å kunne holde oppe tilbudene sine. For å skaffe seg de midler som blir fordelt av norsk tipping og kommunen trengs det også arbeid for å følge opp med søknader og rapporter. Det er særlig idretten i de større byene som opplever ganske store vansker. Og det er overhodet ikke tatt høyde for at idretten skal utvikle seg til en enda mye viktigere aktør i folkehelsearbeidet.

For at breddeidretten skal kunne utvikle seg i tråd med disse tankene må det offentlige, stat, fylkeskommune og kommune, kanalisere mye større ressuser til breddeidretten og fleridrettslagene. I tillegg til de ordningene som nå finnes med Norsk Tipping, må sjølsagt breddeidretten fritas for moms og arbeidsgiveravgift. Men bevilgninger til idretten bør og inn på statsbudsjettet i en eller annen form uten at det stilles krav som går utover idrettens eget etiske grunnlag.

Idretten har sjøl regnet ut hvor mye dens dugnadsinnsats sparer samfunnet for. Hvis staten hadde bidradd med en sum som tilsvarer dette hadde det vært en god begynnelse. Da kunne vi ha fått en situasjon der nødvendige nye anlegg ble bygget, der alle anlegg ble driftet og vedlikeholdt godt og der også klubben fikk mulighet til å ansette kvalifiserte folk i administrative og sportslig funksjoner. Med dette vil vi kunne utløse og organisere enda mer av et stort ubrukt dugnadspotensiale og virkelig få hele befolkningen i sunn bevegelse, pluss ivareta en del av det arbeidet som skal til for å fremme gode matvaner.

I tillegg til dette vil bedre kontakt og samvirke mellom skole og idrett kunne medvirket til mer daglig fysisk fostring i skolen og bedre studie- og matvaner. I dag vet vi også at bevegelse og nok søvn er svært viktig i alle læreprosesser.

Penger brukt på dette feltet vil virkelige være utgift til inntekts erhvervelse. Her vil vi har et opplegg for en forebygging av en rekke problemer som i dag havner i budsjett for sykehus og sykepenger og i sosialbudsjettet og budsjett for barnevern og i budsjett for politi og fengsler osv.

Med Rødt på Tinget vil idretten stemme som vil jobbe svært aktivt for dette. Entusiaster for breddeidrett og folkehelse bør derfor i år stemme Rødt.

By Keith Kohl Written Wednesday, August 30, 2017

No other resource has been at the center of conflict more in the last century than oil. In World War II, British and U.S. planes waged a relentless air campaign targeting oil and oil products fueling the massive German war machine. In 1990, we quickly rushed headfirst into the Middle East after Saddam Hussein annexed Kuwait. Heated arguments between the two countries had ignited over crude oil, with Iraq going so far as to accuse Kuwait of outright theft via slant drilling. What we do know, however, is that Kuwait’s oil output was cutting deeply into Iraq’s oil revenues. Believe me, we didn’t rush into the fray out of the goodness of our hearts. It was to protect our oil interests. In the 20th century, technology was fueled by fossil fuels. There’s absolutely no denying that fact. But even though these oil-driven conflicts aren’t going away in the foreseeable future (well, at least until the world stops guzzling down crude at a rate of 98 million barrels per day!), the wars of the 21st century will be fought over much more critical resources. In fact, we’ve been on the cusp of one of these resource wars for years. You may just not have realized it…   Billionaire Mining Mogul to Elon Musk: “You’re Screwed!” A billionaire recently told Elon Musk to take a hike after he tried to lock in a 10-year supply of a rare material from him at today’s prices. That’s because this mining mogul knows prices are heading much, much higher. This material is essential in the production of batteries for electric cars, homes, and even entire power grids. It’s even rarer and more essential than lithium. And I’ve found an “insider” opportunity that could turn every $1 you invest into $10 or more from the production of this raw material. Get the shocking details here. Rare Earth Ruckus Some of my veteran readers will remember the rare earth ruckus that took place a few years ago that ended in a spectacular price bust. As you know, rare earth elements (REEs) — which include more than a dozen elements — are critical ingredients to today’s technology. These elements are used anywhere from magnets in wind turbines to the production of electric vehicles and the very smartphone sitting in your pocket. You may also be aware of China’s utter monopoly of the rare earth market. Put it this way… If Saudi Arabia was the undisputed king of oil, then China is in full control of REEs. Six years ago, China accounted for 97% of the world’s rare earth market; it holds a dominating one-third of global reserves as well. Not a bad position to be in during a period when technology is growing at an exponential pace. Yet there’s more to this story than meets the eye. Have you ever wondered why China is alone at the top of this market? More important, perhaps, is what it would take for China to lose its position. That, dear reader, is easy… It all comes down to North Korea’s fate.   How Tesla Lost the Battery War to a Tiny Rival Everyone knows Tesla by now… the biggest carmaker in the U.S. by market capitalization. And everyone knows its founder, billionaire Elon Musk. What almost nobody knows, however, is that Tesla and Elon are currently fighting a battle for their very existence. They’re being threatened by a company 500 times smaller than Tesla yet that has already stolen one of Tesla’s most important clients. It’s the story of the decade for tech, and for investing. And you can get it all right now by clicking here. North Korea’s Trump Card is Worth Trillions “How on earth is North Korea at the center of this mess?” you ask. Well, it turns out that the Democratic People’s Republic of Korea has more wealth then it’s letting on… Estimates peg the value of North Korea’s rare earth resources up to $10 trillion! Yes, you read that correctly: trillions. One of the poorest countries on Earth is flush with mineral resources. And that was back in 2012. Now, you don’t need me to tell you that tensions between the U.S. and North Korea have been escalating ever since Trump was sworn in as president. The media headlines lately are as bombast as the rhetoric coming out of certain parts of the Trump administration. Just a few days ago, Kim Jong-un fired a missile that went over Japan. Taking down his brutal regime and potentially putting those resources onto the open market would be absolutely devastating for China. It’s a good thing for them they control 90% of North Korea’s trade with the outside world. Are REEs the new conflict mineral? Perhaps. If we reach the point of military confrontation between North Korea and the U.S., the game is over for China. Until next time, Keith Kohl

 

Mennesket er en del av naturen og lever i og av naturen rundt seg. Karl Marx uttrykte dette poetisk slik at mennesket har to legemer, ett organisk (kroppen) og ett uorganisk (alt som er utenfor kroppen). På jorden er det gjennom milliarder av år skapt akkurat den balansen av mange stoffer og prosesser som gjør menneskelig liv, slik vi kjenner det, mulig i universet.

Mennesket sin utveksling med naturen rundt seg i form av produksjon av alt vi trenger for å leve er dynamisk. Det vil si at den ikke forblir på samme nivå i svært lang tid, slik som med andre levende organismer. Menneskene utvikler stadig sine produktivkrefter slik at de kan virke sterkere inn på naturen rundt seg og de utvider stadig området for sin utveksling med naturen.

Marx kaller denne utvekslingen med naturen som blir stadig mer intens og omfattende for menneskens tingliggjøring. Gjennom sin skapende virksomhet lager menneskene nyttige ting for seg av naturstoffene. Dette må skje under alle økonomiske systemer og alle samfunnsformer.

Men så er det slik at menneskene skaper økonomiske systemer der produksjonen av nyttige ting tar en omvei. Denne omveien kalles fremmedgjort tingliggjøring eller vareproduksjon. Under kapitalismen tar den fremmedgjorte tingliggjøringen eller vareproduksjonen en ny og altomfattende form. Den bygger på kjøp og salg av arbeidskraft som skaper merverdi. Og det er en tendens til at alt produseres som varer.

I dette systemet, som kalles kapitalisme, produseres det verdi for å skape mer verdi. Og denne merverdien brukes i all hovedsak til investeringer i nye produksjonsfaktorer som skal gjøre det mulig for den enkelte kapitalen å produsere mer varer og å produsere varene billigere enn de andre kapitalene. Klarer den det har den sørget for at den egne kapitalen klarer å karre til seg mer merverdi/profitt enn de andre og vinner i konkurransekampen. Slik kan den investere mer enn de andre i produksjonsfaktorer og øke sin konkurransekraft ytterligere.

Systemet er slik at det hele tiden må øke merverdien og utvide produksjonen for å kunne få avkastning på hele den investerte kapitalen. Dette medfører at vi har et system som driver mot sin egen oppheving. Det er avhengig av utvidelse av marked og produksjon i stadig økende takt. Når de globale grensene for dette er nådd inntrer det en strukturkrise. Krisen inntrer reint økonomisk fordi stadig større investeringer i produksjonsinstrumenter gjør at disse vokser i verdi i forhold til verdien av den arbeidskraften som brukes for å betjene disse instrumentene. Det gjør at profittraten har en tendens til å synke. Når den blir lav nok tørker investeringene inn fordi de ikke er noen vits i å investere når avkastningen blir for lav. Da går systemet inn i krise som krever massiv ødeleggelse av kapital, og særlig av det Marx kaller konstant kapital som er produksjonsinstrumenter, råvarer, hjelpestoffer og annet som brukes i produksjonen bortsett fra arbeidskraften.

Kapitalismen er altså et system som på den ene siden ikke tåler grenser for utvidelse av produksjonen og på den andre siden setter opp slike grenser for seg sjøl. Så lenge det finnes utvidelsesmuligheter på kloden vil ikke strukturkrisen slå ut for fullt, men når disse grensene nærmer seg, så går kapitalen inn i sin lange krisebefengte avvikling. I tillegg til de indre grenser i kapitalen sjøl, støter den nå mot selve naturens grenser på jorden. Kapitalens reproduksjon og utvidelse fører til stadig større belastning på naturen og etter hvert til store miljøødeleggelser.

Først med utviklingen av bruken av atomkraft (bomber og kraftverk) ble det klart for oss at menneskene hadde skapt midler som kunne utslette dem selv. I boken ”Stille vår” viste Rachel Carson allerede på begynnelsen av 1960-tallet at det økende utslippet av menneskeskapte materialer i form at alle typer gifter og stoffer som endrer menneskenes arveegenskaper osv. også kunne utslette oss. Dette skjedde i økende grad på 1940- 50- og 60-tallet. På 1970-tallet begynte det å bli klart at vi, med økende produksjon, ville bruke opp alle ikke fornybare ressurser innen ikke alt for lang tid. Det ble snakket om at de energikildene vi benyttet ville gå tomme.  Det begynte også å bli snakket om skadelige effekter av KFK-gasser og vi ble kjent med svekking av Ozon-laget som beskytter oss mot farlig stråling fra rommet. Noen tiltak ble satt i gang og noen virket, men nye problemer oppsto hele tiden.

Så begynte den omfattende forskningen på virkningen av utslipp av de såkalte drivhusgasser som altså fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorden går opp, med alle de følger dette vil ha for levevilkårene våre.

Det er klart at forbrenning av ikke-fornybare energikilder er svært viktig for å påskynde disse oppvarmingsprosessene. Det ser også ut til å være helt sannsynlig at utviklingen ikke vil gå jevnt, men at der er visse knekkpunkt der utviklingstempoet vil endre seg mye. Dette kan henge sammen med havets evne til å svelge unna drivhusgasser og om smelting av tundraen som kan sett fri den meget virksomme drivhusgassen metan.

De politiske miljøene i Norge som har gått hardest inn for sterk nedsettelse av skatter og avgifter og avvikling av offentlig inngrep er de som mest har nektet å erkjenne det som skjer. For disse partiene mener at privatisering og marked stort sett vil kunne løse alle problemer. Dette har i virkeligheten preget alle stortingspartiene i større eller mindre grad de siste 30 årene, mens Frp har vært den ideologiske pådriveren for utviklingen.

Det er også klart at mange politikere det siste tiåret har snakket mer og mer om hvor viktig det er å løse problemene. Men til tross for dette har problemene vokst og vokst, og det er ikke blitt tatt noen tiltak som er virksomme for å løse dem grunnleggende sett. I Norge går regjeringen inn for massiv innsats for å hent opp mer ikkefornybart, fossilt brennstoff i så høyt tempo som det bare går an. Det såkalte klimaforliket, som setter kjøp og salg av klimakvoter som viktigste middel i klimakampen, gir alle regjeringer i alle rike land unnskyldning for ikke å fortsette skadelige utslipp akkurat der. Ansvaret for begrensninger blir overlatt til de fattige landene som foreløpig forurenser mindre enn oss, men som gjennom utviklingen av sin egen kapitalisme, følger i våre fotspor også på dette feltet.

Miljøpartiet i grønne lanserer en del positive tiltak innenfor kapitalens grenser som vil bøte på noen av de problemene som oppstår på grunn av den ukontrollerte veksten som kjennetegner kapitalismen. Men gjennom sin støtte til EØS-avtalen og manglende forståelse av EU og finanskapitalen og arbeiderklassens situasjon setter de seg selv ute av stand til å skape vesentlige endringer i miljøpolitikken fordi de ikke kan gå til roten av problemene.

Rødt ser at det under kapitalismen ikke er mulig å unngå miljøkatastrofer. Men ut fra vårt behov for å overleve som art vil vi delta i miljøbevegelsen og fremme dens viktigste krav på Stortinget. Vi vil ikke la oss binde til miljøskadelige tiltak slik som SV i regjering i virkeligheten gjorde, men være en kraftig pådriver på Tinget for at folk som nå støtter SV og MDG skal få gjennomslag for den politikken flertallet av medlemmene der brenner for.

Med Rødt på Tinget øker sjansene for at den politikken som mange medlemmer i SV, MDG og andre partier brenner for på dette feltet og mange andre felt, blir satt ut i livet.

Vil du ha fremmet en god miljøpolitikk og øke sjansene for at den blir representert på Tinget skal du stemme Rødt.

Terje Valen