Trygghet er umulig så lenge menneskene ikke får tilfredsstilt sine grunnleggende, rimelige menneskelige behov. Den er umulig så lenge det finnes arbeidsløse, sultne, fattige og store forskjeller på rike og fattige. Den er umulig i et samfunnssystem som er grunnlagt på konkurranse og bytte i markedet stedet for på samarbeid og deling. Bare når slike grunnleggende problemer er løst kan menneskene bli virkelig frigjort slik at det å produsere bevisst for å tilfredsstille hverandres behov og å bry seg om hverandre blir samfunnsgrunnleggende.

I virkeligheten lever vi i et system der en prosent av verdens rikeste allerede i 2005 hadde like mye inntekt (=68 millioner) som 57 % av de fattigste (=3,7 milliarder), der inntektsforskjellen mellom de rikeste og fattigste 20 % av folket var 30 til 1 i 1960, 74 til 1 i 1999 og er beregnet til å bli 100 til 1 i 2015. Et system der 2,8 milliarder mennesker lever på under 8$ (50 kroner) dagen, der 1 milliard er underernærte og der 2,5 milliarder av jordens befolkning er under- eller feilernært og der rundt 50 % av jordens arbeidere (jordbrukere unntatt) er uten arbeid. Et system der millioner av mennesker dør hvert år av mangel på tilgang til grunnleggende ressurser og der rundt 400 personer i de største foretakene i verden har mer makt enn alle de andre til sammen. (De fleste tall fra United Nations Human Development Report 2005 og det siste fra det føderale instituttet for teknologi i Zürich sin banebrytende studie fra 2011 av maktkonsentrasjonen i verden.)

«Det førebels høgdepunktet i kapitalkonsentrasjon, sentralisering, kontroll og maktkonsentrasjon blei først undersøkt i ein studie frå det føderale instituttet for teknologi (ETH) i Zürich i 2011 på grunnlag av ein database med dei 43000 største føretaka som dreiv internasjonalt. Erfaringa var at i dag blir verda styrt av om lag førti av dei største internasjonale kapitalgruppene, som eig og kontrollerer kvarandre innbyrdes og slik dannar eit lukka styringssystem som ingen makt i verda kan kontrollere lenger. Dei kommanderer over mest alle dei undersøkte føretaka, ein megaklubb av dei mektigaste finanseiningar, bankar, sparebankar, investeringsfond, hedgefond og forsikringsselskap, mellom dei er det berre nokre få industrikonsern som høyrer heime, og alle med ein kapitalbase som er større enn samfunnsproduktet i dei landa dei kjem frå. Det personellet som høyrer til desse i heile verda er nokre hundre mega- og gigarike og nokre hundre toppleiarar i dei nemnde finanskonglomerata.»

(Frå Wolfram Elsner si innleiing til ei ny utgåve av Marx sine verk i 6 bind som Lambert Schneider Verlag, forlaget til Wissenschaftliche Buchgesellschaft (WBG, den største bokklubben for fagbøker i Europa), gav ut i 2013.)

Vi lever i et økonomisk system som er så ustabilt at det kan kaste enorme mengder folk ut i fattigdom, arbeidsløshet (f.eks. den siste oljekrisen i Norge) og elendighet (f.eks. Hellas) fra den ene dagen til den andre (USA med boligkrisen, finanskrisen og de store konkursene, Spania med 20 % arbeidsløse, Tyskland med de fattige arbeidende osv.). Et system der de aller fleste klimaforskere mener at det er stor fare for at vi er i ferd med å ødelegge våre livsvilkår på jorden og der tiltakene som er blitt tatt de siste 30 årene, etterat dette ble sannsynlig, har forverret situasjonen svært mye.

De store partiene i Norge, DNA, Høyre og Frp har på forskjellige måter vært drivkraft i å opprettholde og utvikle dette systemet i Norge, og alle partier som har vært i regjering har bidratt med sitt. Frp er ikke et protestparti mot kapitalen, men et protestparti som vil slippe kapitalen enda mer løs enn de andre, mens de later som de tjener arbeidsfolk flest.

Vi lever nå i en grunnleggende dyp utrygghet som ingen av stortingspartiene har noen politikk for å fjerne. Mer politi og overvåkning bøter bare på noen symptomer og retter seg ikke mot det vesentlige grunnlaget for usikkerheten.

Vårt økonomiske system gjør at vi blir maktesløse ting. Vi er fratatt vår felles bevisste makt over produksjon av og deling av produkter. Vi er en ”produksjonsfaktor” i et system som skal produsere merverdi/profitt for en størst mulig kapitaløkning og en størst mulig kapitalistisk produksjon. Dette er selve grunnen til det utrygge samfunn. Det kommer frem i munnhell som ”pengene styrer” osv. Vi vet alle at det er slik. Marx kalte det fremmedgjøring.

Ett eksempel. Den teriforherligende konkurranse- og spareskolen med nasjonale prøver skaper ”dropouts” der flere har stor sjanser for å havne i en ond sirkel av uføretrygd, stoffmisbruk og kriminalitet. Dette er den skolen som alle stortingspartiene i all hovedsak vil viderføre og som Frp og Høyre går i bresjen for ideologisk sett.

Vi aner og at systemets skaping av kunstige og skadelige behov (Frps alkoholpolitikk) og tvang til uregulertbar vekst (regjeringens miljøpolitikk) vil tvinge menneskene til å ødelegge seg selv og sitt eget livsgrunnlag om det får fortsette.

Alle de viktige beslutningene, som bestemmer de grunnleggende vilkårene i livene våre, blir tatt av kapitalen, dens representanter og hjelpeorganisasjoner (staten), langt vekke fra enkeltmennesket. Disse beslutningene blir formidlet til vårt nære forhold.

Når vi blir skaltet og valtet med har vi derfor en tendens til å skylde på nære forhold som egentlig ikke har noen skyld. Så kompenserer vi for maktesløsheten vår i de store forhold og overfor de mektige med å påføre skyld og utøve urettferdig vold og makt i de nære forhold, gjerne mot grupper og enkeltindivider som er svakere enn oss. Vold mot våre nære, rasisme og fremmedfrykt springer ut av dette.

En tendens til å støtte politikere som i den helhetlige politikken sin er med på å skape utrygge samfunn får grobunn. I valgkampen lover de deg tiltak som skal gjøre det bedre, men i sin virkelige, langsiktige politikk setter de i hovedsak ut i livet tiltak som i lengden forverrer problemene.

For Rødt er det viktigere at folk får tilfredsstilt sine behov innenfor naturens rammer enn at kapitalen skal fortsette på jorden. Rødt kjemper for å oppheve kapitalismen og erstatte den med et system der vi på en bevisst måte kan skape ting og tjenester som vi deler for å hjelpe oss selv og andre til et bedre liv. Rødt  er derfor det eneste partiet som på Stortinget vil kunne reise den virkelige kampen for trygge samfunn og som vil bruke denne talerstolen til å hjelpe alle de enkeltpersoner og folkelige organisasjoner som strever med å få dette til

I det daglige vil Rødt på Tinget støtte tiltak, arbeid og aksjoner som er rettet inn på å gjøre det mulig for alle å få tilfredsstilt sine rimelige, menneskelige behov og tiltak som minsker den økonomiske og maktmessige forskjellen mellom folk og som dermed tjener til å erstatte avmakt og undertrykt sinne med aktiv kamp mot det systemet, de partiene og de personene som hindrer oss i å få et bedre og lykkeligere liv.

I arbeidsprogrammet til Rødt er det 650 uthevete forslag til reformer pluss mange flere som ligger i selve teksten som alle drar i samme retning – å skape tryggere forhold og grunnlag for menneskelig frihet og lykke. Det første av disse forslagene er ”en sterk offentlig sektor som tar ansvar for og kan sikre velferdsbehovene til barn, eldre, uføre, syke og funksjonshemmete på linje med arbeidsføres behov”. Det siste av forslagene er ”et kraftig utbygd behandlings- og ettervernstilbud av rusmisbrukere”. Vil du lese mer om Rødt sin politikk se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ og https://rødt.no/ .

Terje Valen

 

Siden midten av 1980-tallet har det vært før en sammenhengende og kraftig kampanje for å svekke sykehusene i landet. Gjennom en rekke nyliberale reformer har de største partiene i Norge, DNA, Frp og Høyre klart dette til en viss grad. Det er bare kraftig kamp fra folkelige aksjoner som har hindret en ytterligere forverring.

Allerede midt på 80-tallet innførte en det såkalte DRG-systemet (DRG = diagnoserelaterte grupper). Det var hentet fra USA og bygger på beregning av gjennomsnittlig kostnadsnivå for et sykehusopphold etter kostnadsstudier for behandling av ulike diagnoser. Ulike diagnoser utløser ulik økonomisk godtgjørelse til sykehuset. Siden pasientbehandling på sykehus ikke er det samme som produksjon av tannkrem eller biler, vil mange lidelser og skader til enhver tid være «overpriset» eller «underpriset». De enkle diagnosene hos de friskeste pasientene gir god uttelling, mens de mest syke og uforutsigbare pasientgruppene, som for eksempel hardt skadde, langtkomne kreftpasienter eller kronikere, ofte gir langt mindre uttelling enn sykehusenes faktiske ressursbruk.

1997 kom oppfølgingen med innsatsstyrt finansiering (ISF). ISF innebærer at en viss andel av totalfinansieringen (i dag 40 %), som tidligere ble utbetalt som rammetilskudd, nå knyttes opp mot innrapportert behandling og utbetales som stykkpris. Det er en slags akkord, der statens utbetalinger til sykehusene bestemmes av hvor mange pasienter som behandles og hvilke diagnoser eller behandlinger den enkelte pasient har. Betalingen regnes ut etter antall DRG-poeng.

Ved siden av dette har det hele tiden vært drevet en ubarmhjertig aksjon for å svekke og nedlegge lokale sykehus. Et av de kraftigste fremstøtene ble gjort da Gudmund Hernes var helseminister. Han fikk nedsatt et utvalg (Hauglin-utvalget) som la frem forslag om massiv sentralisering og nedlegging av lokale sykehustjenester. Dette ble møtt med enorm motstand og en motmelding av 10 leger, deriblant den kjente Mads Gilbert. Saken ble nedstemt av Stortinget. For å fortsette med planen sin nedsatte Hernes et nytt utvalg (Haga-utvalget) som foreslo A-, B- og C-sykehus og en kraftig sentralisering. Det ble laget motmelding her og, men det ble ikke denne gangen store aksjoner blant folk og Stortinget vedtok enstemmig hovedprinsippene i Haga-utvalgets innstilling.

DNA fortsatte kampen for å svekke sykehusene og så fikk vi DNA sin store sykehusreform i 2002. En reform som ble presset gjennom i et kuppartig tempo for ikke å gi folk tid til å mobilisere den store motstanden. Det var DNA, Frp og Høyre som sikret flertall i Stortinget.  De andre partiene var mot. Frp sin helsepolitiske talsmann, Alfheim, uttalte at forslaget fra DNA var så godt at han kunne ha skrevet det selv.  Det samlete resultatet av forskjellige partiers planer og vedtak var jo også et langt skritt i retning rein privatisering av sykehusene i landet. Sykehusene ble trukket ut av offentlig forvaltning (Fylkeskommunen) og underlagt frittstående styrer som skulle drive etter aksjeloven og etter prinsippene i såkalt New Public Management, dvs. som om de var bil- eller pølsefabrikker.

Etter dette har krisen i sykehusene vært større en noen sinne. Den nye samhandlingsreformen vil bare bøte på noen av svakhetene i systemet men ikke endre dets grunnleggende menneskefiendtlig innretting. Den bedriftsøkonomiske foretaksmodellen vil fortsatt føre til nedskjæringer, reduserte tilbud, rovdrift på ansatte og utarming av mange fagmiljøer lokalt. Og sykehusene vil bli dyrere å drive. Det er skritt i retning et amerikansk system der helsetjenestene er noen av de dårligste og dyreste i verden.

Rødt har en helt annen politikk på dette feltet. Vi arbeider i de folkelige aksjonene mot de skadelige deformene og har som vår viktigste parole å avvikle foretaksmodellen og ta sykehusene tilbake til offentlig forvaltning og demokratisk styring, slik de for eksempel har gjort i Skottland. Markedsstyring og konkurranse i sykehussektoren må avskaffes. Det trengs en rammebasert finansieringsordning uten stykkpris og regnskapsloven må erstattes med budsjett- og regnskapssystemer tilpasset offentlig drift.

Lokalsykehus og sykestuer må forsvares mot nedlegging, klinikkorganiseringen må avvikles, desentralisering av sykehustjenester, utbygging av jordmortjenesten, medisinsk og kirurgisk akuttberedskap og gode fødetilbud på alle lokalsykehus, styrking av generalistutdanning av leger (allmennleger). Staten må betale gjestepasientordningen og utgiftene til pasientenes frie sykehusvalg.

Dette er den arbeidsmåte og de prinsipper og tiltak som Rødt vil føre inn på Tinget om det blir valgt inn. Du kan være sikker på at ingen andre politikere vil kunne gjøre det med slik kraft og konsekvens som politikere fra Rødt.

Derfor vil jeg oppfordre deg til å stemme Rødt inn på Tinget om du vil ha en virkelig kraft der som kan hjelpe de folkelige aksjonene til å vinne frem i de sakene som er tatt opp her.

Stem Rødt – Rødt på Tinget.

Terje Valen.

 

 

 

 

 

Rødt på Tinget 1 – kamp for bedre utdanning

Gjennom snart 20 år har alle de sittende regjeringspartiene støttet reformer som har svekket utdannings- og skolesystemet i landet. Alle reformene gjennom disse årene har to grunnleggende trekk. Det ene er at skole og utdanning skal bli billigst mulig. De vil klare det ved å få ned utgiftene til arbeidskraft (lærerlønner) i barne- og ungdomsskolen og hurtigst mulig gjennomstrømming i den videregående skolen og skolemessig undervisning i høyere utdanning. Det andre er at utdanningen skal være mest mulig tilpasset det monopolkapitalistiske markeds krav til konkurransekraft og dermed også skal skape billigst mulig «humankapital» (det er elevene og studentene) som er mest mulig skreddersydd (har best kompetanse) for å skape merverdi for kapitalen, dvs. for å klare seg med minst mulig lønn og sosiale ytelser. Gjennom EØS-avtalen, der kapitalens fire friheter er det mest sentrale, er dette i dag grunnloven i norsk økonomisk politikk. Dermed preger det også andre områder av samfunnet.

Vi må aldri glemme at Arbeiderpartiet gjennom sin overordnete politikk for å få Norge inn i EU er et liberalistisk parti slik som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti. Kjernen i den økonomiske liberalismen er det samme som kjernen i EUs økonomiske politikk, nemlig de fire ”friheter”;  fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Disse frihetene står sentralt i Frp sin politikk, i Høyres og alle partier som går inn for EU eller EØS. Det er disse frihetene som nettopp førte oss til kanten av økonomisk katastrofe i hele verden i 2008-09 og som gjøre at verdensøkonomien fremdeles balanserer på randen av noe dype kriser. Det er kapitalen som krever disse frihetene for å kunne fungere best mulig ut fra sine indre kriseskapende lovmessigheter. Det ironiske er at denne såkalte frie konkurransen fører til stadig kraftigere monopolisering. Se bare på varehandelen i Norge.

Det fellesmenneskelige målet med skole og grunnutdanning er å overføre hele den menneskelige kunnskapsarven til hele den oppvoksende slekt for at de skal kunne få et best mulig grunnlag for å skape et samfunn der menneskene er trygge og lykkelige. Dette målet har aldri gjennomsyret skolen, men de siste vel 20 årene har den dype strukturkrisen i kapitalismen ført til at systemet er blitt enda mer umenneskelig og fremmedgjort enn før. Skolen og utdanning er så blitt omdannet for å tjene dette systemet bedre. Dermed er også skolesystemet blitt mer umenneskelig og fremmedgjort. Dette er den vesentlige grunnen til at det stadig blir flere elever som sliter med problemer og depresjoner.

På midten av 1980-tallet vurderte ledende skolebyråkrater at mer og mer av kunnskapen i fremtiden ville legges inn i maskiner og automatiske prosesser. Dermed trengte vi bare et forholdsvis lite sjikt med høyt utdannete spesialister som kunne ta seg av forskning og utvikling og drift og reparasjoner av avanserte teknologiske utstyr og prosesser. De aller fleste skulle bli fleksible overvåkere av automatiske prosesser eller utføre relativt enkelt arbeid som bare krever at de har noen grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning pluss evne til å bruke data, eller de skal bli utstøtt av det brutale arbeidslivet og leve på trygd eller arbeidsløshetstrygd (i den grad det er råd til dette i systemet). I denne analysen glemte de det vi kan kalle håndverksarbeiderne og omsorgsarbeiderne og den hæren av folk som etter hvert må kontrollere og overvåke at folk holder seg innenfor kapitalens rammer.

På begynnelsen av 1990-tallet kom Victor Normann sin banebrytende analyse av sparepotensialet i offentlig sektor, der skolen var pekt ut som det stedet en kunne spare mest. (Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Normanstrategien.htm .)

Og så kom Gudmund Hernes fra Arbeiderpartiet som fulgte opp dette gjennom sine ødeleggende reformer (reform 97 i grunnskolen og reform 94 i videregående skole). Hernes var i virkeligheten en svært viktig aktør i Arbeiderpartiets mest nyliberale periode, både innen utdanning og sykehusvesen. Begge steder gikk han i spissen for en dekonstruksjon av systemer som var bygget opp over lang tid for å sikre arbeidsfolk visse goder på disse feltene. Kristin Clemet fra Høyre fulgte seinere opp Hernes «gode» begynnelse med sin store åpning for privatisering av skolen og tiltak for å lette konkurranse mellom skoler (som normerte prøver,  bruk av PISA-analyser osv.) De har forsøkt å innbille oss at dette ble innført for å styrke kvaliteten i skolen, men i virkeligheten har funksjonen vært å åpne for kapitalistisk marked og konkurranse i utdanningssektoren (som i helsesektoren).  (Se https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdanning.htm og særlig https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/utdann1.htm .)

Seinere utdanningsministre har ikke endret vesentlig på dette, selv om privatiseringen ble hemmet av Arbeiderpartiet på 2000-tallet og har blitt forsert igjen under den siste regjeringen. Andre mindre tiltak for å bøte på de verste utslagene av de ødeleggende reformene har heller ikke rokket ved det grunnlaget det er bygget på.

Skolesystemet har derfor i virkeligheten blitt stadig mer systematisk oppbygget/nedbygget til en sorteringsmaskin for få tak i de som er best tilpasset det nyliberale samfunnet og som skal bli spesialister og ledere innen dette, mens de som ikke trives med dette presset, får det stadig vanskeligere. Det var dette som ble resultatet de de fjernet av valgfag i ungdomsskolen, og økte av teoridelen i begynnelsen av videregående skole. Det var dette som ble resultatet av presset for individualisert pedagogikk og differensiert og tilpasset undervisning, mens de virkelige ressursene og mulighetene til å klare dette ble dårligere.

I Bergen gikk for eksempel antall lærertimer som kan brukes på en gruppe som tilsvarer en gammel klasse ned fra 47,5 timer til under 37,5 timer fra 1990 til 2005. De nasjonale prøvene er også skreddersydd for dette formålet. Og denne massive forverring skjedde i virkeligheten, mens politikere, pedagoger og media hele tiden prøvde å få oss til å gå på skrønen om at de var ute etter å styrke utdanningen. Den forverringen som har foregått og som stadig foregår er og knyttet til endringen i navnet på loven fra skolelov til opplæringslov og i endringen i målsettingen for skolen fra kunnskap til kompetanse.

For å komme ut av dette uføret trengs det en stor omlegging av skole- og utdanningssystemet, ikke ved å innføre nye skrivebordsreformer, men ved å rulle tilbake mange av de reformene som har vært gjennomført fra Hernes (DNA) til Clemet (Høyre)og videreført av Solhjell (SV) og seinere utdanningsministre og utvikle nye måter å gjøre tingene på.

I Rødt sitt arbeidsprogram er det vist til flere tiltak for å gjøre dette. Staten skal ha ansvar for et likeverdig skoletilbud i alle kommuner. Øremerking av midler til skolesektoren må gjeninnføres. Det må tilføres tilstrekkelig med midler slik at ikke tilpasset opplæring fungerer mot sin hensikt. Praktisk læring må bli sentral på alle trinn blant annet ved at valgfag gjeninnføres i ungdomsskolen. Klassen må gjeninnføres som økonomisk grunnenhet og lærertettheten (antall lærertimer per klasse per uke) må opp – ingen klasser/grupper over 20 elever. Stykkprisfinansiering må vekk og finansiering må baseres på antall klasser. Nasjonale prøver må stanses. Gratis læremidler i videregående skole. Rett til fagopplæring lovfestes.

Og sist men ikke minst – Rødt vil gjøre alt det kan for hjelpe til med å mobilisere og organisere alle som har interesser av et godt og menneskelig skole- og utdanningsvesen til kamp for dette.  For, som det står i Rødts prinsipprogram: ”..det er våre egne handlinger og avgjørelser som til syvende og sist kan forme historia ..”. Dette et av de virkelig store skillene mellom Rødt og andre partier. Vi mener at kampene i samfunnet i virkeligheten avgjøres utenfor Stortinget og de andre parlamentariske organer, selv om de blir brakt inn der og det blir gjort vedtak der.

Vi kan da også se til hva virkelig liberale og ledende pedagoger sier om målet med undervisningen, som for eksempel den tyske pedagogen Hartmut Hentig, som setter målene er svært aktuelle i situasjon med brutalisering, kriger og terror, og som Rødt i sin tid fremmet i en debatt om skolen i bystyret i Bergen:

Bystyret i Bergen vil arbeide for at det legges vekt på følgende kriterier ved fremtidige kvalitetsmålinger av grunnskolen:

1. Evne til å føle avsky for og å yte motstand mot umenneskelighet.
2. Evnen til å kjenne fornemmelse av lykke.
3. Evne og vilje til å gjøre seg forstått.
4. Bevissthet om de historiske sammenhengene en lever og virker i.
5. Evnen til å ha oppmerksomhet på de store spørsmålene i livet.
6. Beredskap til å ta ansvar for seg selv og hele samfunnsutviklingen.

Det vi kan love er at med Rødt på Tinget vil dere derfor også få se en helt annen form for parlamentarisk arbeid enn det de andre partiene står for. Rødt vil bruke posisjonen som medlemmer av Stortinget til å fremme og hjelpe til med å organisere alle de store folkelige kampene for rettferdige, rimelige reformer og ikke la seg avspise med negative reformer som vi kan kalle deformer.

Samtidig sier vi at kapitalismen er et ustabilt og umenneskelig system som blir mer ødeleggende for mennesker og natur for hvert år som går. Derfor mener vi at menneskene på litt sikt må forberede seg på å oppheve det og erstatte det med et system som setter de menneskelige behovene i høysetet i stedet for kapitalens behov.

Vi må erstatte det med sosialisme og etter hvert med ”en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling” som Marx skriver i Det kommunistiske manifest. Dette er også en ganske god beskrivelse av hvordan Rødt vil at skolen skal utvikle seg.

Ut fra dette tenker jeg at de lurt å stemme Rødt i år. Stem Rødt inn på Tinget.

I KK 22. august skriv Daniel Suhonen eit større innlegg om Tage Erlander sin biografi. Hans viktigaste poeng er at Jonas Gahr Støre bør lese biografien og lære av han. Eg tenkjer at innlegget har nokre veikskapar som gjer det uvesentleg. Suhonen skriv heilt lausrive frå utviklinga av den reelle økonomiske situasjonen i verda. Erlander var politisk leiar for kapitalismen i Sverige i ein periode då profittraten var høg og det var plass til positive reformar for folk flest samstundes som kapitalen var sikra høg avkastning for seg sjølv. Dette vilkåret blei stadig svakare etter som åra gjekk. Etter 1965 blei dette etter kvart påtrengande. For at kapitalismen skulle fungere best mogleg ut frå eigne lovmessigheiter måtte det til stadig fleire tiltak for å hindre fall i profittrate og profittmasse. Utgifter til arbeidarklassen måtte ned og først sto offentleg velferd for hogg. Dernest mange andre tiltak som arbeidsinnvandring og gjeldsfinansiering osb. Både dei sosiale og demokratiske trekka i  sosialdemokratiet måtte svekkast.

Vi fekk overgang frå sosialdemokrati til såkalla nyliberalisme. Alle parti som ville halde på kapitalismen og administrere han måtte legge om politikken sin i denne retninga for å vere legitime politiske reiskap for kapitalen. Arbeidarpartia i Norden gjorde og det. Vi fekk parti som direkte reiv ned eller dekonstruerte den sosialdemokratiske offentlege velferda og dei tiltaka som gagna arbeidarklassen. I Norge var Frp det fremste ideologiske uttrykket for denne politikken, mens Arbeidarpartiet og Høgre var dei som gjorde det i praksis før Frp kom regjeringsposisjon. Dette vakte misnøye blant arbeidsfolk, og for parti som hadde arbeidsfolk som veljargrunnlag blei det spesielt vanskeleg å halde på dei i val. Dermed utvikla desse partia ei ny retning innan den nyliberale trenden. Dei utvikla ein politikk for ikkje å dekonstruere fordelar for arbeidarklassen direkte, men å kjempe mot dei verste forslaga til forverring gjennom å forverre mindre. Vi fekk ei politisk retning som eg kallar deformismen. Det er negativ reformisme. Mens dekonstruktivistane snakka meir rett ut om kva dei var for, skjulte deformistane dette bak tilsynelatande å gå inn for arbeidsfolk sine behov.

Arbeidarpartiet gjekk på 1980-talet frå sosialdemokratisk til nyliberalt og dekonstruktivistisk. Og rundt 2000 skifta dei så litt bein og utvikla deformismen. No er dei sittande partia på Stortinget alle innan den nyliberale retninga, men dei skil seg frå kvarandre gjennom vere meir eller mindre på den dekonstruktive eller den deformistiske sida. Derfor passar heller ikkje den konklusjonen Suhonen tar frå Erlander, nemleg at mennesket no ikkje treng vere ein kasteball for anonyme økonomiske lover eller teknologiske krefter. Så lenge kapitalismen varer slepp vi ikkje unna lovmessigheitene i han. Det er sant at vi ikkje treng vere kasteball for dei anonyme økonomiske kreftene, men då må vi gå saman om å kjempe mot og for å oppheve kapitalismen som system. Å stemme på parti som vil oppheve dette systemet er derfor å følgje opp det Erlander seier mot det Erlander eigentleg meiner. Det er å ta dei som vil ha både eit sosialt og eit demokratisk samfunn på alvor.

Terje Valen, 22. august 2017.