Paul Collier skriver i KK 21.2.17 en lang artikkel med denne overskriften. Artikkelen er merkelig tom for realistiske forslag som virkelig kan bety en forskjell og den er fullstendig ideologisk preget. Til det siste først. Som vi vet er ideen om at kapitalismen kan vare evig den viktigste ideologi for tiden. Det er hovedinnholdet i Thatcher sin uttalelse om at «Det finnes ikke noe alternativ». Collier understreker dette budskapet sitt med følgende: «Skal kapitalismen ha en fremtid, må en skjære gjennom det 20. århundrets ideologiske bagasje: glem venstre mot høyre, legg den velkjente fromme moralismen til side og begynn med problemene.»  Dette er Collier sin ideologi – vi må beholde kapitalismen. Denne ideen er trygt plassert på den politiske høyreside, ja den er faktisk høyresidens vesentligste ideologi.

Pragmatisme som ideologi

Dessuten bekjenner han seg til pragmatismen, som han også mener er bortenfor all ideologi. At han ikke en gang vet at dette er ideologi, viser litt om dybden i hans resonnementer ellers og. Pragmatismen som begrep betyr å handle ut fra fenomenene slik de fremtrer for sansene og ikke ut fra de vesentlige utviklingstrekk som en finner ved et grundig studium av helheten i den historiske utviklingen av de prosessene en sanser. Derfor kan en på pragmatisk vis sette i verk tiltak og oppnå kortsiktige positive resultater. Men disse vil etter hvert blir undergravd av det vesentlige som en ikke har begrep om. Dette er jo i korte trekk også en vesentlig handlingsregel og tenkemåte innen kapitalismen.

Collier tar fatt i visse overflatiske fenomener ved kapitalismen og mener at han ut fra dette kan finne tiltak som gjør at kapitalismen vil overleve. Det viktigste problemet i dag, ifølge ham, er at kapitalismen har gjort folk sinte på systemet og dets representanter. Derfor blir den viktigste løsningen å finne tiltak som gjør at folk ikke blir så sinte. Det går en viktig motsigelse mellom de som er svært rike og som stadig blir rikere og de som ser at deres velstand har minket. Disse rike lager sitt egen samfunn i samfunnet og trekker seg tilbake slik at de andres krav om støtte blir svekket. Derfor er utfordringen for våre ledere å målbære vanlige folks bekymringer på en effektiv og pragmatisk måte. Det er dette fromme ønsket han baserer hele innlegget sitt på.

Dette skal redde kapitalismen

For det første må en få til rettferdig vekst innen kapitalens rammer. Dette kan gjøres. Måten å gjøre det på er å ikke å skattlegge inntekt, men grunnrente eller eiendom som hus og tomter. At verdien av disse tingene bygger på usunn spekulasjon og vil kunne forsvinne eller minke drastisk ved en krise, ser ikke ut til å bekymre ham. For det andre er ha opptatt av fordelen som folk i store byer har i forhold til de andre. Dette kan en og ligne ut ved skatt på hus og tomter. For det tredje finner han en viktig motsigelse mellom teknologiinnovatører og samfunnet ellers. Disse innovatørene får ikke beholde resultatet av det de finner opp eller utvikler. Derfor må bedriftsbeskatning omlegges slik at en de som håver inn fortjenesten av innovatørenes arbeid må kunne kompensere disse ved å overføre penger til dem. For det fjerde må tjenester, for eksempel det vi kaller delingsøkonomi og foretak som Amazon osv., kunne beskattes på linje med annen økonomi. For det femte må strømmen av kapital og arbeidskraft reguleres. For det sjette må vi få til opplæring og stabile ansettelser og sette sammen bedriftsstyrene slik at hele spekteret av samfunnsinteresser er representert. For det syvende må vi få til beskyttelse mot ødeleggende forandringer i familien, noe som har rammet unge arbeiderklassefolk, mens den fremvoksende «middelklassen» har hatt fordeler av det. For det åttende trengs en vedvarende og intens veiledning og støtte for unge foreldre. Som vi ser en rekke fromme ønsker der noen sikkert kan settes ut i livet i noen grad, men uten å endre utviklingsretningen på kapitalen vesentlig.

Det niende og viktigste punkt, som han utbroderer over vel en full avisside, er at vi må bygge opp en positiv og inkluderende nasjonalisme – her vises til hvor vellykket politikken til The Scottish National Party har vært. Dette er et parti som ikke har gått den veien som Front National har tatt i Frankrike.

Collier avfeier Streeck med en arrogant påstand uten innhold

På arrogant engelsk professorvis beskriver han Wolfgang Streecks bok «How Will Capitalism End?» som svulstig og pretensiøs og sier at hvis du har sansen for slike bøker, vil du også like Harry Potter. Hvis vi ser på innholdet i bøkene om Harry Potter som en skildring av kampen mot krefter som vil ødelegge verden, så er dette kanskje ikke så dårlig sagt. Men Collier mener nok at det er eventyrfortellinger uten rot i virkeligheten. Dette treffer for så vidt også ham selv, for et av Streecks viktigste poenger er det samme som han selv har, nemlig at nasjonalstatene må ut av EU og gjenvinne sin politiske sjølstendighet, blant annet retten til å devaluere. Men mens Streeck ser på kampen for nasjonal sjølstendighet som et ledd i arbeidet for å bygge opp igjen en sterk folkelig bevegelse mot kapitalen, både for å kontrollere den så langt det går an og for å oppheve den om det ikke går an, så er Collier sitt ærend å appellere til systemets ledere for at de skal gjennomføre tiltakene hans og bruke den positive nasjonalismen for å hindre at folk blir så sinte at systemet kommer i fare Hans overordnete ærend er altså å appellere til de ledende kapitalistene for at de skal redde kapitalismen. Det er nok derfor Collier, som kapitalens talsperson, må snakke ned Streeck som tar standpunkt for det arbeidende folket og dets kamp mot kapitalen.

Maternalisme i kapitalens haneflokk

Collier vil kalle sin politikk for sosial maternalisme i motsetning til sosialdemokratiets sosiale paternalisme. Han vil ikke ta inntekter fra de rike for å gi til de fattige, men begrense de rikes muligheter til å ta inn grunnrente. Med alle de mammaer som vi vet er ledere for storkapitalen så er vel dette en fin vinnerstrategi!? Det er ellers typisk at han begrenser seg til grunnrente og ikke tar med skatt på all spekulasjon, slik Attac har krevd.

Konklusjonen hans er at pragmatismen vil gi en regjering den frihet fra ideologi som den trenger for å løse samtidige problemer og slippe det ideologiskapte presset for å drive med populisme og gi politiske tjenester. At hans pragmatisme, som skal brukes for å roe den sinte arbeiderbevegelsen og bevare kapitalismen, er en ideologi, ser ikke ut til å streife ham som en mulighet. Men vi vet at den mest virkningsfulle ideologi ofte er å foregi at en er hevet over all ideologi.

Fromme oppfordringer skal få finanskapitalen til å endre sitt grunnleggende vesen, profitt, profitt, profitt

Hvis en ser på tendensen i den reelle profittraten på industrikapitalen i verden nå, på gjeldsgraden, på de økende klasseforskjellene og oppbyggingen mot større kriger, så er forslagene hans som å stikke hodet ut av vinduet og plystre og tro at en kan stoppe en tornado ved hjelp av det. Nesten merkelig at Klassekampen vil gi et slikt filosofisk og økonomisk makkverd så stor plass, selv om det kommer fra en engelsk professor. Det er jo virkelige egnet til å spre store illusjoner og slik skade kampen for en bedre verden.

Terje Valen, torsdag, 23. februar 2017.