I Klassekampen 3. mai -16 skriver professor emeritus Tian Sørhaug om penger og finansiell logikk.
Et utgangspunkt er at han på slutten av 1970-tallet oppfattet det slik at bankene var til for bedriftene, mens det nå er blitt viktigere å tjene penger på penger enn å tjene penger på produksjon.
Så sier han at det i en tid der spekulasjon er en ledende forretningsidé blir viktig å spørre hva penger er og hvilke finansielle logikker de kan komme til å utløse. Så sier han svaret ikke ser så lite gåtefullt fordi alt kan være penger bare ett eller annet fellesskap er enige om at akkurat disse tingene er penger.
Det er merkelig at han i denne sammenhengen ikke forholder seg til Karl Marx og hans første kapitler i Kapitalen. Her finner vi nemlig en forbilledlig gjennomgang av pengenes fremvekst og grunnleggende funksjoner. Og det hele sammenfattes i forklaringen på varefetisjismen og pengefetisjismen, dvs. nettopp forklaringen på slike oppfatninger som gjør at svaret på spørsmålet om hva varene og pengene er, blir så gåtefullt.
Ja, når han snakker om penger som kredittpenger, så omtaler Sørhaug penger som noe grenseløst, mirakuløst og mysteriøst – at alle pengebrukere vet at penger er en illusjon, men at vi tror at illusjonen er realiteter, de er tegn på verdi, samtidig som de er verdi, penger er magi.
Når det gjelder hva vanlige penger er, så sier han at de er gåtefulle fordi de både er ting og relasjoner. Men han går ikke nærmere inn på hva disse relasjonene er. Han tar bare utgangspunkt i hvordan vi ser på objektet penger. Hvis vi ser på dem som ting (som vi kan eie og avhende) fremstår de som relasjoner og hvis vi ser på dem som relasjoner (forventninger) og hvis vi ser på dem som forventninger, blir vi straks avhengige av at de framstår som noe vi kan eie og avhende. Og så sier han at pengenes verdi ligger i relasjonen.
En kommentar her er at dette er en kantiansk formulering som springer ut av Kants oppfatning av at vi ikke kan vite noe om tingen i seg selv, men at det er vår persepsjon av tingen som er utgangspunkt for våre kunnskaper om den og at disse så settes inn i et system av kategorier som vi allerede har i hjernen vår. Det er altså egentlig vår oppfatning av tingene som skaper våre kunnskaper om dem. Dette er kjernen i mennesket som et fortolkende vesen og ikke som et levende, virksomt vesen som tilegner seg alt rundt seg på mye mer omfattende måter enn denne enkle, og feilaktige modellen tyder på.
Marx har en grundig analyse av varen som sier at den har to sider, en tinglig side som gjør den til en bruksverdi som kan tilfredsstille ett eller annet behov, og en verdiside som springer ut av at den er resultatet av forbrukt menneskelig arbeidskraft. Når det er slik så har også det arbeidet som går med til å produsere tingene, to sider, en bruksverdiside og en verdiside som blir utgangspunkt for varenes bytteverdier. Dette siste var den nye oppdagelsen som Marx gjorde når det gjaldt vareverdien. Både Smith og Ricardo hadde oppdaget at varen hadde to sider, selv om de ikke var helt systematisk her og ofte falt inn i de feile tankebanene her og.
Nye verdier eller merverdi, som Marx kaller det, oppstår ved at menneskene som arbeidere, ved bruken av arbeidskraften sin, på den ene siden skaper bruksverdier og på den andre siden bidrar til å reprodusere den verdien som allerede er brukt for å lage produksjonsinstrumentene ved å sette dem i bruk, og skaper sin egen verdi pluss mer verdi enn de forbruker. Systemet er da slik at arbeiderne produserer nye verdier, mens de som representerer kapitalen, kapitalistene, eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker i produksjonen, og tilegner seg merverdien som arbeiderne produserer.
Den relasjonen som Sørhaug snakker om blir da konkretisert til at menneskene bytter arbeidsinnsats med hverandre gjennom varebyttet. Det blir bare mystisk når dette forholdet opptrer skjult, for på overflaten ser det ut som verdien ligger i den varen som er blitt allmenn ekvivalent, eller altså i pengene. Mens verdien etter en analyse, viser seg å være noe abstrakt som ligger i varen, men som ikke kan erfares gjennom synssans eller følesans, men bare gjennom en abstraksjon, altså ved å tenke. Slik bidrar Marx til å overskride eller oppheve motsigelsen, som Kant ble fanget i, mellom tingen i seg selv og vår oppfatning av den. Tingen i seg selv eksisterer i virkeligheten, og vi kan sanse den, men ikke alle sider ved den kan observeres direkte.
Gjennom utviklingen av varebyttet utvikles også den verdiformen som Marx kaller ekvivalentformen, den formen som andre varers verdi måler seg i. Når varebyttet har nådd en viss intensitet, utvikles en vare til en allmenn ekvivalent som alle de andre varene kan måle sin verdi i. Det er ikke tilfeldig hvilken vare dette blir. Den må være transportabel og kunne deles opp i mindre stykker. I begynnelsen kan det være kveg. Når Sørhaug nevner tunge steiner med hull i midten så er han over på svært tidlige og utypiske stadier i byttehistorien for disse objektene kan ikke tjene som penger når byttehandelen blir stor og allmenn. Gjennom en lang historisk utvikling var det etter hvert gull som ble den viktigste pengevaren.
Marx beskriver også pengenes forskjellige funksjoner som verdimål og sirkulasjonsmiddel. Her skriver han at ”Som verdimål fungerer pengene derfor – bare som forestilte eller ideelle penger. Dette forholdet har gitt foranledning til de villeste teorier». Og jeg må bemerke, også etter at Marx hadde skrevet dette. Den personen som Sørhaug fremhever har gitt det sterkeste enkeltbidraget til sosiologisk forståelse av penger, nemlig Georg Simmel, svever selv rundt i disse ville teorier, og dermed kommer Sørhaug i samme selskap. Det er denne ideelle karakteren ved pengene som gjør at de kan representeres ved mynter og sedler og elektroniske signaler.
Så går Sørhaug over til å snakke om kreditt og spekulasjon. Han sier at her er det persepsjonen (oppfatningen) som skaper verdier ikke produksjonen. Verdien ligger i selve løftet.
Dette behandler Marx ganske inngående på 250 sider i femte avdeling i bind tre av Kapitalen. Det er her han utvikler begrepet fiktiv kapital og beskriver sammenhengen mellom kredittsystemet og denne typen kapital. Vi ser i denne teksten at det som Sørhaug kaller åndeliggjøringen av pengene er gjennomgått og forklart.
Marx skriver også om at de finansielle logikker, som Sørhaug mener er særegne for vår tid, oppsto allerede før den moderne kapitalismen og var svært virksomme også i Marx og Engels egen levetid. Så logikkene var kjent for lenge siden, men det historiske omfanget og størrelsen på området for de finansielle logikker er selvfølgelig blitt svært utvidet. Det er rett at internasjonalisering, deregulering og digitalisering har sluppet finansielle logikker løs på våre kulturer som aldri før at de eser ut og kan kontrollere stadig større områder av livene våre.
Men når Sørhaug sier at det er tapet av eksterne referanser (opphevingen av det lovbestemte forholdet mellom gull og dollar og dermed andre valutaer i 1971) kombinert med Simmels åndeligggjøring av pengene som skaper de store svingningene i økonomien, er han langt inne i de kapitalapologetiske logikker (tanker som forsvarer og eviggjør kapitalismen). Det skulle jo da være nok å feste dollaren til gullet igjen pluss få vekk Simmels åndeliggjøring av pengene, for å få kapitalen inn på en bane der disse svingingene ikke fantes lenger.
Men jeg kan være enig med Sørhaug når han sier at det ikke er kulturfeltet men finansfeltet, eller rettere sagt kapitalen, som er den viktigste bærer av postmodernismen.
Når han sier at finansøkonomien blir stadig mer uavhengig av realøkonomien, så tenker jeg at dette er upresist. Finansøkonomien er en viktig side ved kapitalismen og dermed også ved det han kaller realøkonomien. Det er ikke to økonomier som kan skilles fra hverandre, det er to sider av samme økonomiske system. Og det er ikke tap av distinksjoner og standarder som fører til kriser. Og når han så konkluderer med at det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom verdi og nedlagt arbeidstid slik at beregningen av produktivitet og timelønn kan bli rene skinnspørsmål, da mener jeg han er langt på viddene. Men han jeg tenker at han har rett i at det er vanskelig å sortere ut hva penger er og hva som er gode forretningsmuligheter og svindel. Men det er ikke noe nytt. Marx selv beskriver den såkalte ”South Sea Bubble” og store franske svindelaffærer som bygget på falske forventninger og spekulasjon. Dette har vært fenomener som har gjentatt seg i kapitalismens historie.
At kapitalisme ikke har noe selvfølt behov for et moralsk kompass var allerede Adam Smith klar over før han skrev sine økonomiske skrifter. Og det hører med til kapitalens grunnleggende trekk at alle slags lønnsomme valg kan oppleves som nødvendige, og de immuniserer mot moralske vurderinger. Dette er ikke noe nytt i vår tid, men det som kan være nytt er at kapitalen er inne i periode der systemet selv rører ved sine ytterste grenser, og da kan alle moralske anfektelser settes til side for å opprettholde systemet.
Til slutt i artikkelen skriver Sørhaug at det pengene gjør med mennesker, i virkeligheten er noe mennesker gjør med mennesker. Og at vi likevel fører et språk som om finanskriser ser natur selv om finansielle forhold er det mest rendyrkete kulturelle det går an å tenke seg.
En av Marx sine viktigste tanker er at det kapitalistiske systemet ikke kan kontrolleres av menneskene. Det har sin egen innebyggete utviklingstendens, med sine egne inneboende motsigelser som ikke kan løses innen systemets grenser. Systemet har en tendens til grenseløs kapitaloppsamling og utviding av produksjonen, samtidig som kapitaloppsamlingsfaktoren (profittraten) har en grunnleggende tendens til å falle. Dette fører til stadig nye kriser på stadig høyere nivå, der stadige og periodiske ødeleggelser av produktivkrefter må foregå. Dette fører til ødeleggelse av menneskenes livsmiljø på den ene siden og store økonomisk (kulturelt) skapte lidelser for menneskene på jorden.
Derfor kan ikke løsningen på de problemer kapitalismen skaper ligge innenfor de grenser som kapitalismen selv må bevege seg. Det er bare gjennom en positiv oppheving av dette systemet at de dypeste problemer som menneskeheten nå strever med, kan finne sin løsning. Dette perspektivet skjules i Sørhaug sin artikkel. Derfor beveger den seg, til tross for interessante påpekninger, innenfor den borgerlige horisont, og samsvarer slik sett med Klassekampen redaksjonelle linje som i det vesentlige fremtrer som en avis som forfekter standpunktene og vinklingen til kapitalens venstrefløy, dvs. reformere for å beholde.
Det hører med til historien at Simmel var sterkt påvirket av Immanuel Kants filosofi og ofte blir betegnet som nykantianer. Dette er en filosofisk retning som i det vesentlige har egnet seg til direkte og indirekte kritikk av Marx og hans tradisjon.
Se også: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/KarlMarxStud.htm
Og her er en gjennomgang av Marx Kapitalen i brevform: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen%20i%20brev.pdf