Månad: mai 2016

 

Streiken springer ut av en motsigelse mellom hotellkapitalen og den delen av arbeiderklassen som produserer hotelltjenestene. Det er arbeiderklassen som gjennom sitt merarbeid bevirker at hotellkapitalen kan tilegne seg merverdi som er grunnlaget for dens profitt. Hotellkapitalens representanter er hotelleierne og deres klassevenner ellers i borgerskapet.

Streiken er et tegn på den underliggende antagonismen (fiendtligheten) som finnes mellom arbeid og kapital under det kapitalistiske systemet. I en streik får vi et glimt av denne antagonismen som ellers ligger skjult ved at enheten i motsigelsen er fremherskende under vanlig drift. Men selv da kan vi ane den under alle slags mindre strider om arbeidsforhold, arbeidstider osv.

Det er viktig å holde fast på at det er arbeiderklassen som skaper de verdiene som kapitalens representanter tilegner seg gjennom salget av de tjenestene som arbeiderklassen produserer. For kapitalen er det viktigste å realisere profitt, ikke å produsere tjenester som folk har bruk for på best mulige måter for alle. Dette til tross for at det er en forutsetning for å få solgt tjenestene at det også er behov for dem.

I tider med synkende profittrate øker angrepene på arbeiderklassen og alle som har tilhørt eller vil tilhøre denne klassen, eller som er satt til sides av kapitalen i form av arbeidsløshet og annet. Vi er nå inne i en slik periode i verdensmålestokk, også i Norge. Det betyr at angrepene på arbeiderklassen og mindre kapitaler vil øke, mens finansmonopolene vil tilegne seg mer fra alle.

Det er bare en enorm ødeleggelse av produktivkrefter som kan få opp igjen profittraten i systemet. Slike ødeleggelser vil kaste oss alle ut i store ulykker. Derfor må vi begynne å tenke på å oppheve dette systemet dersom vi skal kunne overleve som mennesker på jorden.

 

En liten sidekommentar under vignetten ”Recession Watch” (Overvåking av tegn på lavkonjunktur) i siste nr. av forretningstidsskriftet Fortune har følgende overskrift: ”Til minne om rekordhøy profittvekst”. Teksten lyder slik: ”Den uventete økningen i bedriftenes profitt var fin så lenge den den varte. Foretak håvet inn rekordfortjenester, men i fjor viste det ene kvartal etter det andre nedgang i veksten. Og i følge beregninger fra Fastnet vil første kvartal i 2016 bli det verste siden 2009.

Fallet i energiprisene er en del av problemet, men det er ikke hele historien. Foretak som ikke driver i energisektoren har ifølge beregninger utgjort 40 % av profittnedgangen siden fjerde kvartal 2014, og mange industrigreiner rapporterer ingen fortjeneste eller tap. Hvis du ser etter en grunn til å være bekymret for et overhengende sammenbrudd, er denne profittnedgangen så god som noen”. (Fortune, May 1, 2016, side 7.)

Teksten er fulgt av et diagram som viser at profitten falt fra 17 % i 2011 til 0 % ut i 2012 for så å ta seg opp igjen og svinge mellom pluss to og pluss 8 % frem til ut i 2015. Så har det vært et kraftig fall til utgangen av dette året da profitten igjen lå på 0 % og ifølge beregnet utvikling i 2016 vil den falle mot minus 10 % mot slutten av året.

Nedgangskonjunkturene i USA har siden 1973 fulgt en rytme på ca. hvert 9. år. Disse fant sted i 1973, 1982, 1991, 2000 og 2008. Vi ser at den siste nedgangen ble fremskyndet med ett år på grunn av sammenbruddet i bolig- og lånemarkedet. Hvis de store dynamikkene i USA-økonomien har fortsatt noenlunde som før, så kan vi vente en ny nedgangskonjunktur en gang i løpet av de neste to årene. De beregningene som er fremlagt i Fortune øker sannsynligheten for at vi  allerede 2016 vil kunne oppleve en ny nedgangskonjunktur i USA.

Nettavisen melder om dårligere tall en forventet når det gjelder ansettelser i USA.

http://www.nettavisen.no/na24/jobbskuffelse-tynger-wall-street/3423221361.html

På Michael Roberts sin blogg finner vi 2. mai 2016 følgende: https://thenextrecession.wordpress.com/

Ellers kan det være verd å minne om det som Roberts skrev i 2009 i boken ”The Great Recession”: ”Hvis den perioden som vi nå går gjennom  har blitt korrekt identifisert så forteller det deg at kapitalismen har en ny stor nedgangsperioden foran seg, sannsynligvis i 2014 eller rundt der. Og hvis ikke den gjør jobben med å få opp igjen profitten ved å avskrive ”overflødig kapital”, både fiktiv og reell, så vil kapitalismen forbli i depresjon. En verdenskrig ville selvfølgelig gjøre jobben raskere, men det er for forferdelig til å tenke på.”

Noe å ta med seg når en skal vurdere både krigsfare økonomisk utvikling, utvikling av politikken til den herskende klassen og for å utforme en passende politikk for arbeiderklassen i de kommende årene.

 

 

I avisa er det denne dagen fleire kommentarartiklar med det eg ser på som politisk sett gode standpunkt. Då tenker eg på gode standpunkt i samanheng med at dei peikar på endringar som vi kan gjøre for å få betre vilkår for breie lag av folkesetnaden i landet. Eg kan nemne leiaren ”Svekket forsvar” av Bjørgulv Braanen, ”Nord og ned” av Bente Aasjord, ”Nasjonen er ingen dårlig idé! Av Lars Trägardh, ”Helseskadelig helsehjelp” av Gro Lillebø og ”Kun en lærebokside foran” av Cato Sandberg og Kristian Vestli.

Men det eg vil gripe fatt i er eit par andre artiklar som og er interessante. Det dreier seg om Braanen sin ”Menneskenaturen” og ei melding av Yann Arthus-Bertrand sin film ”Human” med overskrifta ”Essensen av mennesket”.

Braanen argumenterer mot genetiske endringar av menneska for å gi dei høgare intelligenskvotient og Guri Kulås meldar filmen der Arthus-Bertrand etter eige utsegn sette ut for å lage ”ein film som skulle visa korleis over sju milliardar menneske grunnleggjande er eitt, i den forstand at vi alle er avhengige av den same jorda, av kvarandre og at deler dei essensielle kjenslene og draumane for livet”. Han fekk finansiering av kosmetikkgiganten Bettencourt-familien gjennom ei stifting. Filmskaparen og staben hans intervjua folk over heile verda om tema som krig, kjærleik, familie, fattigdom, og alle fekk sei same spørsmåla. Og  no skal Arthus-Bertrand lage ein liknande film bare om kvinner, for, som han seier ”Framtida er uviss. Det er lite blå himmel i horisonten, ”framsteg” er ikkje bra for oss, og vi må endra forbrukarsivilisasjonen. Då treng vi kvinnene til å leie oss”.

Eg tar utgangspunkt i ”menneskenaturen” og ”essensen av menneska” og stiller spørsmålet om kva som er menneskets vesen etter som essens er eit filosofisk framandord som på norsk vil bli vesen.

Dette spørsmålet har sjølvsagt våre mykje diskutert og det har mellom anna medført at den franske filosofen Lucien Sève har egna eit bind av sitt firebindsverk med hovedtittel ” Å tenke med Marx i dag” til det. Tittelen på bindet er ”L’homme?” eller ”Mennesket?” og det er på 587 sider. Det seier litt om kor viktig Sève meiner dette er.

Sève fortel på dei første sidene i boka om korleis han utvikla synet sitt på spørsmålet: Kva er mennesket? frå 1920-talet og frametter. Og når han tar til å lese Marx sine tekstar systematisk finn han ut at denne står for ein antropologisk revolusjon, dvs. han fremmar eit nytt syn på kva mennesket, og med det, kva menneskets vesen, er.

For å gi oss ein inngang til kva dette nye synet er viser han til eit kjend brev som Marx skreiv til vennen Annenkov 28. desember 1846, der Sève meiner at han summerer opp heile Den tyske ideologien. Frå dette vidgjetne brevet siterer Sève følgjande:

”Vi treng ikkje å føye til at menneska ikkje fritt vel produktivkreftene sine – grunnlaget for heile historia si; for kvar produktivkraft er ei arva kraft,  produktet av tidligare verksemd. Produktivkreftene er også resultatet av den energien som menneska nyttar, men denne energien sjølv er avgrensa av omstenda som menneska finn at dei er sett innafor, gjennom dei produktivkreftene som dei allereie har overtatt, gjennom den samfunnsforma som er der før dei, som dei ikkje skapar, som er produktet til  generasjonen før dei. (…) Takka vere det enkle faktum at kvar ny generasjon finn dei produktivkreftene dei har arva frå den gamle generasjonen, at desse tener for dei som råmateriale for ny produksjon, oppstår ein samanheng i menneska si historie, oppstår menneskeslekta si historie som stadig meir blir menneskeslekta si historie jo meir menneska sin produktivkrefter veks og som ein følgje av dette jo meir deira samfunnsmessige forhold veks. Det nødvendige resultatet: Menneska si samfunnshistorie er ikkje noe anna enn historia til deira individuelle utvikling, om dei er medveten om dette eller ikkje. Dei materielle forholda deira er grunnlaget for alle forholda deira. Desse materielle forholda er ikkje noe anna enn dei nødvendige formane som den materielle og individuelle verksemda deira verkeliggjør seg i.” (Omsett til nynorsk av TV etter den tyske originalteksten samanlikna med Sève si omsetting til fransk, omsettinga til engelsk i Marx Engels Selected Correspondence, Progress Publishers – Moskva 1953, tredje reviderte utgåve 1975 og den svenske Brev – Karl Marx Friedrich Engels, Gidlunds förlag, 1972.)[i]

Sève påpeikar, som rett er, at dette er heilt motsett det biletet som er skapt av Marx som ein som tenker i overindividuelle kategoriar, som klasse,  nasjon osb. Men i røynda legg Marx, i heile produksjonen sin, vekt på individet og det individuelle. Sève trekk fram sitat frå 3. bind av Kapitalen, frå eit upublisert kapittel i forarbeida til bind ein, frå Det kommunistiske manifest, som viser det same. Mest kjend er sjølvsagt dette frå Manifestet: ”I staden for det gamle borgarlige samfunnet med sine klassar og klassemotsetnader kjem ein samanslutning der den frie utviklinga av kvar enkelt er føresetnaden for alle si frie utvikling.”[ii]

Det som eg vil understreke her er at Marx er ein viktig tenkar når det gjeld omstenda rundt og utviklinga til individet. Marx sitt prosjekt er å lette overgangen til eit samfunnssystem der det er mulig for kvart individ å utvikle behova og evnene sine best mulig. Marx seier at menneskeslekta, arten menneske har den eigenskapen at han er universelt skapande. Det vil seie at menneska kan utveksle seg med heile naturen rundt seg på ein slik måte at menneska både innrettar seg betre etter lovmessigheitene i naturen rundt seg  og omformar denne naturen meir slik at dei stadig kan utnytte han på måtar som er betre for menneska sjølv.

Då kan vi ta eit steg til for å avdekke kva som er menneska sitt vesen. Før Marx hadde filosofane og folk flest sett på menneska sitt vesen anten som  noe som var sett inn i menneska utanfrå av ein gud eller ein idé eller fans inne i mennesket som indre eigenskapar som er varige , ja gjerne uforanderlige. Dette er synet til mange også i dag. ”Det er ikkje mulig å forandre menneskenaturen” kan vi seie.

Marx har eit heilt anna syn og han samanfattar dette i den sjette feuerbachtesen som lyder slik: Das menschliche Wesen ist kein dem einzelnen Individuum inwohnendes Abstraktum. In seiner Wirklichkeit ist es das ensemble der gesellschaflichen Verhältnisse. Omsett blir det: Det menneskelige vesen er ikkje noe abstrakt som bur inne i det enkelte individ. I verkelegheita si er det dei samla samfunnsmessige forholda. Det som står er altså at menneska sitt vesen er dei samla samfunnsmessige forholda, altså alle dei forholda om mennesket lever under i samfunnet.

Dette er ein revolusjon i synet på mennesket. Det set det vesentlige ved mennesket utanfor mennesket sin eigen kropp. Dette er grundig omhandla i Den tyske ideologien som du kan lese i norsk omsetting her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/tyskid.pdf

Allereie i dei økonomisk-filosofiske manuskripta antyda Marx dette då han skreiv om at menneska har to kroppar, ein organisk og ein ikkjeorganisk. Med det meinte han ein innanfor sitt eige skinn og ein utanfor. Og han sa at kroppen innanfor skinnet lever av og i kroppen utanfor skinnet. Det er heile det ytre livsmiljøet som kroppen innanfor skinnet utvekslar seg med for å kunne leve. Og måten mennesket må leve på er derfor bestemt av dei muligheitene for utveksling som finnast utanfor eige skinn. Dette gjeld alle levande vesen.

Det særeigne med mennesket er at det heile tida omdannar sitt eige livsmiljø og dermed vilkåra for utveksling med dette livsmiljøet. Og det set rammene for all den endringa som kan skje med menneska og som menneska i sin tur kan få til med omgjevnadene sine. Og samstundes er det grunnlaget for all annan verksemd som menneska kan  ha.

Dette gir mellom anna eit heilt nytt syn også på psykologien. Du må forlate det synet at menneska sine psykiske problem kan løysast grunnleggande utan å ta omsyn til alle dei forholda dei har til heile verda rundt seg, til den type produksjon som fins og systemet for fordeling av det som blir produsert.

Den gjengse psykologien prøvar å hjelpe mennesket til å takle problema frå omverda gjennom individuell eller gruppemessig tilpassing til det eksisterande samfunnssystemet. Men det er ikkje lett å bli kvitt mobbing når heile systemet er grunnlagd på utbytting av arbeidarane og på at dei økonomiske forskjellane mellom arbeidsfolk og kapitalistar blir større og når dei største kapitalane til og  med tar til med å rane verdiar frå dei mindre. Og når den politiske leiinga legg til rette for at dette skal skje i stadig større grad.

Det var en liten kommentar til  noen artiklar i Klassekampen 26. april 2016.

 

 

[i] Heile den tyske teksten, med avsnittet før det utvalde, går slik:

Was ist die Gesellschaft, welches immer auch ihre Form sei? Das Produkt des wechselseitigen Handelns der Menschen. Steht es den Menschen frei, diese oder jene Gesellschaftsform zu wählen? Keineswegs. Setzen Sie einen bestimmten Entwicklungsstand der Produktivkräfte der Menschen voraus, und Sie erhalten eine bestimmte Form des Verkehrs [commerce] und der Konsumtion. Setzen Sie bestimmte Stufen der Entwicklung der Produktion, des Verkehrs und der Konsumtion voraus, und Sie erhalten eine entsprechende soziale Ordnung, eine entsprechende Organisation der Familie, der Stände oder der Klassen, mit einem Wort, eine entsprechende Gesellschaft [société civile]. Setzen Sie eine solche Gesellschaft voraus, und Sie erhalten eine entsprechende politische Ordnung [état politique], die nur de r offizielle Ausdruck der Gesellschaft ist. Das wird Herr Proudhon nie verstehen, denn er glaubt, etwas Großes zu tun, wenn er vom Staat [état] an die Gesellschaft, d.h. von dem offiziellen Resümee der Gesellschaft an die offizielle Gesellschaft appelliert.

Man braucht nicht hinzuzufügen, daß die Menschen ihre P r od u k t i v k r ä f t e – die Basis ihrer ganzen Geschichte nicht frei wählen; denn jede Produktivkraft ist eine erworbene Kraft, das Produkt früherer Tätigkeit. Die Produktivkräfte sind also das Resultat der angewandten Energie der Menschen, doch diese Energie selbst ist begrenzt durch die Umstände, in welche die Menschen sich versetzt finden, durch die bereits erworbenen Produktivkräfte, durch die Gesellschaftsform, die vor ihnen da ist, die sie nicht schaffen, die das Produkt der vorhergehenden Generation ist. Dank der einfachen Tatsache, daß jede neue Generation die von der alten Generation erworbenen Produktivkräfte vorfindet, die ihr als Rohmaterial für neue Produktion dienen, entsteht ein Zusammenhang in der Geschichte der Menschen, entsteht die Geschichte der Menschheit, die um so mehr Geschichte der Menschheit ist, je mehr die Produktivkräfte der Menschen und infolgedessen ihre gesellschaftlichen Beziehungen wachsen. Die notwendige Folge: Die soziale Geschichte der Menschen ist stets nur die Geschichte ihrer individuellen

<549>

Entwicklung, ob sie sich dessen bewußt sind oder nicht. Ihre materiellen Verhältnisse sind die Basis aller ihrer Verhältnisse.

Diese materiellen Verhältnisse sind nichts anderes als die notwendigen Formen, m denen ihre materielle und individuelle Tätigkeit sich realisiert.

 

[ii] An die Stelle der alten bürgerlichen Gesellschaft mit ihren Klassen und Klassengegensätzen tritt eine Assoziation, worin die freie Entwicklung eines jeden die freie Entwicklung aller ist.

 

I Klassekampen 3. mai -16 skriver professor emeritus Tian Sørhaug om penger og finansiell logikk.

Et utgangspunkt er at han på slutten av 1970-tallet oppfattet det slik at bankene var til for bedriftene, mens det nå er blitt viktigere å tjene penger på penger enn å tjene penger på produksjon.

Så sier han at det i en tid der spekulasjon er en ledende forretningsidé blir viktig å spørre hva penger er og hvilke finansielle logikker de kan komme til å utløse. Så sier han svaret  ikke ser så lite gåtefullt fordi alt kan være penger bare ett eller annet fellesskap er enige om at akkurat disse tingene er penger.

Det er merkelig at han i denne sammenhengen ikke forholder seg til Karl Marx og hans første kapitler i Kapitalen. Her finner vi nemlig en forbilledlig gjennomgang av pengenes fremvekst og grunnleggende funksjoner. Og det hele sammenfattes i forklaringen på varefetisjismen og pengefetisjismen, dvs. nettopp forklaringen på slike oppfatninger som gjør at svaret på spørsmålet om hva varene og pengene er, blir så gåtefullt.

Ja, når han snakker om penger som kredittpenger, så omtaler Sørhaug penger som noe grenseløst, mirakuløst og mysteriøst – at alle pengebrukere vet at penger er en illusjon, men at vi tror at illusjonen er realiteter, de er tegn på verdi, samtidig som de er verdi, penger er magi.

Når det gjelder hva vanlige penger er, så sier han at de er gåtefulle fordi de både er ting og relasjoner. Men han går ikke nærmere inn på hva disse relasjonene er. Han tar bare utgangspunkt i hvordan vi ser på objektet penger. Hvis vi ser på dem som ting (som vi kan eie og avhende) fremstår de som relasjoner og hvis vi ser på dem som relasjoner (forventninger) og hvis vi ser på dem som forventninger, blir vi straks avhengige av at de framstår som noe vi kan eie og avhende. Og så sier han at pengenes verdi ligger i relasjonen.

En kommentar her er at dette er en kantiansk formulering som springer ut av Kants oppfatning av at vi ikke kan vite noe om tingen i seg selv, men at det er vår persepsjon av tingen som er utgangspunkt for våre kunnskaper om den og at disse så settes inn i et system av kategorier som vi allerede har i hjernen vår. Det er altså egentlig vår oppfatning av tingene som skaper våre kunnskaper om dem. Dette er kjernen i mennesket som et fortolkende vesen og ikke som et levende, virksomt vesen som tilegner seg alt rundt seg på mye mer omfattende måter enn denne enkle, og feilaktige modellen tyder på.

Marx har en grundig analyse av varen som sier at den har to sider, en tinglig side som gjør den til en bruksverdi som kan tilfredsstille ett eller annet behov, og en verdiside som springer ut av at den er resultatet av forbrukt menneskelig arbeidskraft. Når det er slik så har også det arbeidet som går med til å produsere tingene, to sider, en bruksverdiside og en verdiside som blir utgangspunkt for varenes bytteverdier. Dette siste var den nye oppdagelsen som Marx gjorde når det gjaldt vareverdien. Både Smith og Ricardo hadde oppdaget at varen hadde to sider, selv om de ikke var helt systematisk her og ofte falt inn i de feile tankebanene her og.

Nye verdier eller merverdi, som Marx kaller det, oppstår ved at menneskene som arbeidere, ved bruken av arbeidskraften sin, på den ene siden skaper bruksverdier og på den andre siden bidrar til å reprodusere den verdien som allerede er brukt for å lage produksjonsinstrumentene ved å sette dem i bruk, og skaper sin egen verdi pluss mer verdi enn de forbruker. Systemet er da slik at arbeiderne produserer nye verdier, mens de som representerer kapitalen, kapitalistene, eier de produksjonsmidlene som arbeiderne bruker i produksjonen, og tilegner seg merverdien som arbeiderne produserer.

Den relasjonen som Sørhaug snakker om blir da konkretisert til at menneskene bytter arbeidsinnsats med hverandre gjennom varebyttet. Det blir bare mystisk når dette forholdet opptrer skjult, for på overflaten ser det ut som verdien ligger i den varen som er blitt allmenn ekvivalent, eller altså i pengene. Mens verdien etter en analyse, viser seg å være noe abstrakt som ligger i varen, men som ikke kan erfares gjennom synssans eller følesans, men bare gjennom en abstraksjon, altså ved å tenke. Slik bidrar Marx til å overskride eller oppheve motsigelsen, som Kant ble fanget i, mellom tingen i seg selv og vår oppfatning av den. Tingen i seg selv eksisterer i virkeligheten, og vi kan sanse den, men ikke alle sider ved den kan observeres direkte.

Gjennom utviklingen av varebyttet utvikles også den verdiformen som Marx kaller ekvivalentformen, den formen som andre varers verdi måler seg i. Når varebyttet har nådd en viss intensitet, utvikles en vare til en allmenn ekvivalent som alle de andre varene kan måle sin verdi i. Det er ikke tilfeldig hvilken vare dette blir. Den må være transportabel og kunne deles opp i mindre stykker. I begynnelsen kan det være kveg. Når Sørhaug nevner tunge steiner med hull i midten så er han over på svært tidlige og utypiske stadier i byttehistorien for disse objektene kan ikke tjene som penger når byttehandelen blir stor og allmenn. Gjennom en lang historisk utvikling var det etter hvert gull som ble den viktigste pengevaren.

Marx beskriver også pengenes forskjellige funksjoner som verdimål og sirkulasjonsmiddel.  Her skriver han at ”Som verdimål fungerer pengene derfor – bare som forestilte eller ideelle penger. Dette forholdet har gitt foranledning til de villeste teorier». Og jeg må bemerke, også etter at Marx hadde skrevet dette. Den personen som Sørhaug fremhever har gitt det sterkeste enkeltbidraget til sosiologisk forståelse av penger, nemlig Georg Simmel, svever selv rundt i disse ville teorier, og dermed kommer Sørhaug i samme selskap. Det er denne ideelle karakteren ved pengene som gjør at de kan representeres ved mynter og sedler og elektroniske signaler.

Så går Sørhaug over til å snakke om kreditt og spekulasjon. Han sier at her er det persepsjonen (oppfatningen) som skaper verdier ikke produksjonen. Verdien ligger i selve løftet.

Dette behandler Marx ganske inngående på 250 sider i femte avdeling i bind tre av Kapitalen. Det er her han utvikler begrepet fiktiv kapital og beskriver sammenhengen mellom kredittsystemet og denne typen kapital. Vi ser i denne teksten at det som Sørhaug kaller åndeliggjøringen av pengene er gjennomgått og forklart.

Marx skriver også om at de finansielle logikker, som Sørhaug mener er særegne for vår tid, oppsto allerede før den moderne kapitalismen og var svært virksomme også i Marx og Engels egen levetid. Så logikkene var kjent for lenge siden, men det historiske omfanget og størrelsen på området for de finansielle logikker er selvfølgelig blitt svært utvidet. Det er rett at internasjonalisering, deregulering og digitalisering har sluppet finansielle logikker løs på våre kulturer som aldri før at de eser ut og kan kontrollere stadig større områder av livene våre.

Men når Sørhaug sier at det er tapet av eksterne referanser (opphevingen av det lovbestemte forholdet mellom gull og dollar og dermed andre valutaer i 1971) kombinert med Simmels åndeligggjøring av pengene som skaper de store svingningene i økonomien, er han langt inne i de kapitalapologetiske logikker (tanker som forsvarer og eviggjør kapitalismen). Det skulle jo da være nok å feste dollaren til gullet igjen pluss få vekk Simmels åndeliggjøring av pengene, for å få kapitalen inn på en bane der disse svingingene ikke fantes lenger.

Men jeg kan være enig med Sørhaug når han sier at det ikke er kulturfeltet men finansfeltet, eller rettere sagt kapitalen, som er den viktigste bærer av postmodernismen.

Når han sier at finansøkonomien blir stadig mer uavhengig av realøkonomien, så tenker jeg at dette er upresist. Finansøkonomien er en viktig side ved kapitalismen og dermed også ved det han kaller realøkonomien. Det er ikke to økonomier som kan skilles fra hverandre, det er to sider av samme økonomiske system. Og det er ikke tap av distinksjoner og standarder som fører til kriser. Og når han så konkluderer med at det finnes ingen nødvendig sammenheng mellom verdi og  nedlagt arbeidstid slik at beregningen av produktivitet og timelønn kan bli rene skinnspørsmål, da mener jeg han er langt på viddene. Men han jeg tenker at han har rett i at det er vanskelig å sortere ut hva penger er og hva som er gode forretningsmuligheter og svindel. Men det er ikke noe nytt. Marx selv beskriver den såkalte ”South Sea Bubble” og store franske svindelaffærer som bygget på falske forventninger og spekulasjon. Dette har vært fenomener som har gjentatt seg i kapitalismens historie.

At kapitalisme ikke har noe selvfølt behov for et moralsk kompass var allerede Adam Smith klar over før han skrev sine økonomiske skrifter. Og det hører med til kapitalens grunnleggende trekk at alle slags lønnsomme valg kan oppleves som nødvendige, og de immuniserer mot moralske vurderinger. Dette er ikke noe nytt i vår tid, men det som kan være nytt er at kapitalen er inne i periode der systemet selv rører ved sine ytterste grenser, og da kan alle moralske anfektelser settes til side for å opprettholde systemet.

Til slutt i artikkelen skriver Sørhaug at det pengene gjør med mennesker, i virkeligheten er noe mennesker gjør med mennesker. Og at vi likevel fører et språk som om finanskriser ser natur selv om finansielle forhold er det mest rendyrkete kulturelle det går an å tenke seg.

En av Marx sine viktigste tanker er at det kapitalistiske systemet ikke kan kontrolleres av menneskene. Det har sin egen innebyggete utviklingstendens, med sine egne inneboende motsigelser som ikke kan løses innen systemets grenser. Systemet har en tendens til grenseløs kapitaloppsamling og utviding av produksjonen, samtidig som kapitaloppsamlingsfaktoren (profittraten) har en grunnleggende tendens til å falle. Dette fører til stadig nye kriser på stadig høyere nivå, der stadige og periodiske ødeleggelser av produktivkrefter må foregå. Dette fører til ødeleggelse av menneskenes livsmiljø på den ene siden og store økonomisk (kulturelt) skapte lidelser for menneskene på jorden.

Derfor kan ikke løsningen på de problemer kapitalismen skaper ligge innenfor de grenser som kapitalismen selv må bevege seg. Det er bare gjennom en positiv oppheving av dette systemet at de dypeste problemer som menneskeheten nå strever med, kan finne sin løsning. Dette perspektivet skjules i Sørhaug sin artikkel. Derfor beveger den seg, til tross for interessante påpekninger, innenfor den borgerlige horisont, og samsvarer slik sett med Klassekampen redaksjonelle linje som i det vesentlige fremtrer som en avis som forfekter standpunktene og vinklingen til kapitalens venstrefløy, dvs. reformere for å beholde.

Det hører med til historien at Simmel var sterkt påvirket av Immanuel Kants filosofi og ofte blir betegnet som nykantianer. Dette er en filosofisk retning som i det vesentlige har egnet seg til direkte og indirekte kritikk av Marx og hans tradisjon.

Se også:          https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/KarlMarxStud.htm

Og her er en gjennomgang av Marx Kapitalen i brevform: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalen%20i%20brev.pdf