Vi kan også se på det Marx kaller den landlige patriarkalske industrien til en gård som i hovedsak driver med selvforsyningsjordbruk og som til eget bruk produserer korn, kveg, garn, lerret, klesplagg osv. Her fremtrer disse forskjellige tingene i forhold til familien som forskjellige produkter av familiearbeidet, men de opptrer ikke innbyrdes som varer. Det er forskjellige arbeider som frembringer produktene, som arbeid med jorden, feavl, spinning, veving, skredderarbeid osv. Disse arbeidene er i sin naturalform samfunnsmessige funksjoner, fordi de er funksjoner i familien, og familien har sin egen naturgitte arbeidsdeling likeså vel som vareproduksjonen har det. Kjønns- og aldersforskjeller, samt arbeidets naturbetingelser som skifter med årstidene, regulerer fordelingen av arbeidet i familien og arbeidstiden til de enkelte familiemedlemmene. Men fra begynnelsen av fremtrer her forbruket av de individuelle arbeidskreftene, målt i tid, som en samfunnsmessig bestemmelse ved sjølve arbeidene, da de individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organer for den felles arbeidskrafta til familien.
At arbeidsdelingen bare er naturgitt i en landlig patriarkalsk familie er nok en skjønnmaling av kvinnenes forhold i denne situasjonen. Men det rokker ikke ved hovedkonklusjonen til Marx, nemlig at hele familien til sammen har en felles arbeidskraft som de enkelte individuelle arbeidskreftene bare fungerer som organiske deler av.
Til slutt i disse sammenligningene gjør Marx noe særlig interessant. Han vil at vi skal tenke oss en sammenslutning av frie mennesker som arbeider med felles produksjonsmidler og forbruker sine individuelle arbeidskrefter bevisst som en samfunnsmessig arbeidskraft. Her gjentar alle forholdene som bestemmer arbeidet til Robinson seg, bare at det skjer samfunnsmessig i stedet for individuelt. For Robinson var alle produktene utelukkende hans personlige produkter og derfor umiddelbart bruksgjenstander for ham selv. Når det gjelder sammenslutningen av frie mennesker, så er totalproduktet deres et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor blir fordelt mellom dem.
Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Men vi kan forutsette at inne et slikt samfunn kan hver produsents andel av livsmidlene bli bestemt av vedkommendes arbeidstid. Da vil arbeidstiden spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstiden regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre siden tjener arbeidstiden samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes samfunnsmessige forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og i distribusjonen/fordelingen.
Det Marx beskriver her er en kommunistisk samfunnsform – som altså er en sammenslutning av frie mennesker.
I teksten om varens fetisjkarakter sammenfatter i virkeligheten Marx sin konkrete analyse av de første fasene i utviklingen av den materielle fremmedgjøring. Dette hadde han allerede gitt sin første fremstilling av i de såkalte økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844. Derfor er påstandene om at den eldre Marx som skriver om det økonomiske systemet i Kapitalen, er veldig forskjellig fra den yngre Marx som skrev mer om menneskenes fremmedgjøring, ikke korrekt. I virkeligheten handler hele Kapitalen om utviklingen og den mulige opphevingen av den fremmedgjøringen som Marx oppdaget rundt 1844.
Derfor er det helt naturlig at Marx, etter å ha sett på varenes fetisjkarakter, i samme avsnitt går over til å behandle den andre formen for fremmedgjøring, som han også hadde skrevet om før, nemlig fremmedgjøingen i ånden, dvs. religionen. Det skal vi se på i neste brev.