Månad: mars 2016

Hvor mye den relative verdiformen utvikler seg tilsvarer utviklingsgraden av ekvivalentformen, og ekvivalentformens utvikling er bare uttrykk for og resultatet av den relative verdiformen. Det er den enkle, enkeltstående relative verdiformen til en vare som gjør en annen vare til enkeltstående ekvivalent. Den utviklete formen til den relative verdien er så at en enkelt vare uttrykkes i mange forskjelligartete særegen ekvivalenter. Og til slutt får en særskilt vareart den allmenne ekvivalentformen fordi alle varer gjør den til materiale for sin enhetlige, allmenne verdiform.

Etter dette kommer en viktig konstatering, nemlig at i samme grad som verdiformen i det hele tatt utvikler seg, så utvikler også motsetningen mellom dens to poler seg, altså mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen.
Marx sier så at allerede den enkle verdiformen (den først verdiformen) – 20 alen lerret = 1 frakk, innholder denne motsetningen, men det setter den ikke som et fast forhold fordi alle varer kan være en vares ekvivalentform, og omvendt. Når vi kommer til den totale eller utviklete verdiformen 20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 1 quarter hvete osv. så kan vi ikke bare snu sidene uten å forandre hele dens karakter og forvandle den fra den totale til den siste verdiformen, den allmenne verdiformen (C), der 20 alen lerret blir ekvivalentformen for alle de andre varene.

Som en sammenfatning skriver Marx at denne siste verdiformen gir vareverdien allment samfunnsmessig relativ verdiform, fordi og i den grad alle berørte varer, med ett eneste unntak, er utelukket fra den allmenne ekvivalentformen. Vi får altså alle varer på venstre side av ligningen som relativ verdiform, med unntak av en vare, og denne ene varen finner vi på den høyre siden av ligningen som ekvivalentform.

Derfor blir det da slik et en vare, i Marx sitt eksempel er det lerretet, befinner seg i slik form at den umiddelbart kan bli byttet mot alle andre varer. Derfor sier han at denne varen er i umiddelbar samfunnsmessig form fordi og for så vidt som alle andre varer ikke befinner seg på den høyre siden av ligningen.

Samtidig er det slik at den varen som gjør tjeneste som allmenn ekvivalent er utelukket fra den enhetlige og derfor allmenne relative verdiformen i vareverdenen. Hvis den ikke var det kunne vi jo få ligningen 20 alen lerret = 20 alen lerret, som jo er et uttrykk der begge sider er like (en tautologi) og som derfor ikke kan uttrykke verdi eller verdistørrelse. For å uttrykke den relative verdien til den allmenne ekvivalenten måtte vi snu ligningen slik at 20 alen lerret = en viss mengde av hver av alle andre varer. Den relative verdiformen til lerretet uttrykker seg altså i den uendelige rekken av alle andre varelegemer.

Vi skal nå over til kapittel I, 3, C, 3 Overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform.
Den allmenne ekvivalentformen er en generell verdiform. Alle varer kan ha denne formen. Men samtidig er det slik at en vare finnes i allmenne ekvivalentform fordi den er utelukket av alle de andre varene (i relativ verdiform) som deres ekvivalent. Først når en har nådd frem til det stadiet da alle de andre varene på en endelig måte begrenser seg til å utelukke en bestemt vareart, har den enhetlige relative verdiformen i vareverdenen fått en objektiv fasthet og allmenn samfunnsmessig gyldighet.

Den spesifikke varearten der naturalform og ekvivalentform blir samfunnsmessig forent blir til pengevare eller fungerer som penger. Dens særegne samfunnsmessige funksjon (og monopol) er å spille rollen som allmenn ekvivalent innen vareverdenen. Denne privilegerte plassen blant varene, er det historisk en bestemt vare som har erobret, og det er gullet. Da er vi fremme ved kapittel I, 3, D Pengeformen.
Hvis vi i form C (den utviklete eller allmenne verdiformen) setter gull i stedet for lerret så får vi:
20 alen lerret =
1 frakk =
10 pund te =
40 pund kaffe = 2 unser gull
1 quarter hvete =
½ tonn jern =
X vare A =
så har vi pengeformen.

Mellom form A og B og mellom form B og C skjer det vesentlige forandringer, men det skjer ingen slike mellom form C og form D bortsett fra at gull har tatt plassen til lerret – som allmenn ekvivalent. Det er et fremskritt at ekvivalentformen er blitt gull fordi det er bedre egnet som allmenne ekvivalent enn lerret.
Vanskeligheten med pengeformens begrep, altså med å forstå pengeformen, ligger i å forstå den allmenne verdiformen C som oppløser seg bakover i form B: den utviklete verdiformen, og det elementet som konstituerer denne er form A, den enkle verdiformen, 20 alen lerret = 1 frakk eller x vare A = y vare B. Den enkle verdiformen er derfor kimen til pengeformen.

Neste gang skal vi se på et svært interessant avsnitt om varens fetisjkarakter og dens hemmelighet.

Vi er nå kommet til den verdiformen som gir et direkte utgangspunkt til pengeformen. Marx skriver om den i kapittel I, 3, C. Vi begynner med kapittel I, 3, C, 1. Verdiformens forandrete karakter. Rett over dette avsnittet viser Marx oss den allmenn verdiformen slik:
1 frakk =
10 pund te =
40 pund kaffe =
1 quarter hvete = 20 alen lerret
2 unser gull =
½ tonn jern =
X vare =
Osv. vare =

En viss mengde av hver av alle de forskjellige varer blir altså satt lik en viss mengde lerret.

Så sier han at varene nå fremstiller sine verdier 1. enkelt, fordi de gjør det i en enkelt vare og 2. enhetlig, fordi de gjør det i den samme varen. Deres verdiform er enkel og felles, derfor allmenn.

Så gjennomgår han det særegne ved alle de foregående verdiformene. Jeg hopper over det. Men vil du ha rask sammenfatning av alt han har skrevet tidligere om verdiform, så skal du lese dette i originalen, så nå er det i alle fall på tide å kjøpe Kapitalen første bind og glede deg over Marx egen tekst.

Marx skriver så at den allmenne verdiformen uttrykker verdiene i vareverdenen i en og samme særskilte vareart, for eksempel i lerret, og på denne måten framstiller verdien til alle varene gjennom deres likhet med lerret. Som lerretlik er verdiene til hver vare forskjellig, og nettopp slik kommer det som alle varer har felles til uttrykk. Først denne formen setter derfor virkelig varene i forhold til hverandre som verdier, eller lar dem fremtre for hverandre som bytteverdier.

En vare oppnår bare å bli allment verdiuttrykk fordi alle andre varer samtidig uttrykker sin verdi i den samme ekvivalenten og hver ny vareart som opptrer må gjøre det samme. Dermed viser det seg at legemliggjøringen av varene som verdi, som er disse tingenes reint ”samfunnsmessige tilværelse”, bare kan bli uttrykt gjennom deres allsidige samfunnsmessige forhold, og at deres verdiform derfor må være en samfunnsmessig gyldig form.

Som lerretlike framtrer nå alle varene ikke bare som kvalitativt like, som verdier overhodet, men også som kvantitativt sammenlignbare verdistørrelser. Naturalformen til lerretet utgjør den felles verdiskikkelsen for vareverdenen og derfor er det mulig umiddelbart å bytte lerretet med alle andre varer, skriver Marx.

Så kommer tre svært viktige setninger. Legemsformen til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpupping av alt menneskelig arbeid. Vevearbeidet, det privatarbeidet som produserer lerretet, befinner seg samtidig i allmenn samfunnsmessig form, i likhetsform med alle andre arbeider. Vevearbeidet blir til allmenn framtredelsesform for menneskelig arbeid overhodet.

Det er slik det arbeidet som er legemliggjort i vareverdien, ikke bare blir negativt framstilt, som arbeid som er abstrahert fra (altså trukket fra) alle konkrete former og nyttige egenskaper til de virkelige arbeidene. Her kommer dets positive natur tydelig og klart fram. Og denne positive naturen er selve reduksjonen av alle virkelige arbeider til deres felles karakter av menneskelig arbeid, til forbruket av menneskelig arbeidskraft.

Og Marx konkluderer dette avsnittet med at den allmenne verdiformen, som framstiller arbeidsproduktene som reine ensartete masser av forskjellsløst menneskelig arbeid, gjennom sin egen konstruksjon viser at den er det samfunnsmessige uttrykker for vareverdien. Slik åpenbarer den at arbeidets allment menneskelig karakter utgjør dets spesifikt samfunnsmessige karakter innenfor vareverdenen.

Neste gang skal vi se på utviklingen av forholdet mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen og se om vi kommer fram til overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform.

Vi er nå kommet til kapittel I, 3, B, som har overskriften Total eller utviklet verdiform som vi nettopp har vist på slutten av forrige brev.

Marx sier altså at den enkle verdiformen av seg sjøl går over i en fullstendigere form som han kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen.

Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)

Avsnitt 1 behandler dette under overskriften Den utviklete relative verdiformen. Som vi ser ovenfor er verdien av en vare (lerretet for eksempel) uttrykt i utallige andre elementer i vareverdenen. Denne verdien fremtrer først som virkelig verdi, som en ensartet masse av forskjellsløst/likt menneskelig arbeid. I denne formen kan vi tydelig se at det arbeidet som skaper denne verdien er uttrykkelig fremstilt som arbeid som gjelder som likt med ethvert annet menneskelig arbeid, uansett hvilken naturalform det har og derfor uansett om det blir legemliggjort som frakk eller hvete eller jern eller gull osv.

Gjennom sin verdiform står lerretet derfor nå i samfunnsmessig forhold ikke lenger bare til en enkelt annen vareart, men til hele vareverdenen.

I den første verdiformen: 20 alen lerret = 1 frakk kan det være et tilfeldig faktum at det er mulig å bytte disse to varene i et bestemt mengdeforhold. Men i den andre formen (som ovenfor) skinner det gjennom en bakgrunn som er vesentlig forskjellig fra og bestemmende for den tilfeldige fremtredelsen. For det er jo slik at verdien av lerretet er like stor uansett om den blir fremstilt i frakk eller kaffe eller jern osv., i utallige forskjellige varer som tilhører forskjellige eiere. Det tilfeldige forholdet mellom to individuelle vareeiere faller bort. Det blir klart at det ikke er byttet som regulerer størrelsen av vareverdien, men omvendt nemlig at verdistørrelsen regulerer bytteforholdet.

Så til underkapittel 2. Den særegne ekvivalentformen. Hver vare, som frakk, te, hvete, jern osv., gjelder i verdiuttrykket til lerretet som ekvivalent og derfor som verdilegeme. Den bestemte naturalformen til hver av disse varene er nå en særegen ekvivalentform ved siden av mange andre. De mangfoldige, bestemte, konkrete, nyttige arbeidsartene som er nedlagt i varelegemene gjelder på samme måte som like mange særegne former for virkeliggjøring eller fremstilling av menneskelig arbeid rett og slett.

I underkapittel 3. Mangler ved den totale eller utviklete verdiformen, skriver Marx så at varens relative verdiuttrykk er uferdig fordi dens fremstillingsrekke aldri blir avsluttet. For det andre utgjør det en fargerik mosaikk av usammenhengende og forkjelligartede verdiuttrykk. Og for det tredje blir den relative verdiformen til hver vare en uendelig rekke av verdiuttrykk som er forskjellig fra den relative verdiformen til alle andre varer.

Mangelen ved den utviklete relative verdiformen gjenspeiler seg i den ekvivalentformen som den tilsvarer. Naturalformen til hver utviklet relativ verdiform er her en særegen ekvivalentform ved siden av utallige andre ekvivalentformer. Det betyr at det bare eksisterer avgrensete ekvivalentformer, der hver av dem utelukker de andre.

Derfor er den bestemte, konkrete, nyttige arbeidsarten som hver særegen vareekvivalent inneholder, bare en særegen, ikke uttømmende fremtredelsesform for det menneskelige arbeidet. Når Marx her snakker om at disse verdiformene har mangler, så er det fordi de ikke uttrykker verdien i varen fullt ut.

Nå er det slik at den utviklete relative verdiformen bare består av enkle relative verdiuttrykk som ser sånn ut:
20 alen lerret = 1 frakk
20 alen lerret = 10 pund te

Så snur Marx ligningene og da får vi
1 frakk = 20 alen lerret
10 pund te = 20 alen lerret
Osv.

Det er jo slik at når en vare kan byttes i alle andre, så må jo den også uttrykke verdien til hver av alle disse andre varene. Derfor kan vi se sakene fra den andre siden, fra siden til de vareeierne som alle bytter sine forskjellige varer i 20 alen lerret, og vi får da en rekke relative verdiformer som alle er lik 20 alen lerret. Lerretet blir altså nå til ekvivalentformen for alle de andre varene. Så når vi altså snur ligningen slik vi har gjort ovenfor, så får vi en ny utvikling av verdiformen. Den blir til allmenn verdiform og det er denne formen som er løsningen på pengenes gåte.
Det skal vi se på i neste brev.