Jeg bruker mye plass på dette avsnittet, og siterer mye, fordi det langt på vei sammenfatter hele Marx sin analyse så langt og legger til viktige følger av denne analysen.
Den varens fetisjkarakter, som Marx definerte og som jeg gjenga i forrige brev, har sitt utspring i den eiendommelige samfunnsmessige karakteren av det arbeidet som produserer varer. Det er slik at bruksgjenstander i det hele tatt blir varer bare fordi de er produkter av innbyrdes uavhengige privatarbeider, der helheten av arbeidet utgjør det samfunnsmessige totalarbeidet.
Det er også slik at produsentene først kommer i samfunnsmessig kontakt med hverandre når det bytter arbeidsproduktene sine og derfor viser også den spesifikt samfunnsmessige karakteren av deres privatarbeider først innenfor dette byttet. Det er først gjennom de forbindelsene som bytteprosessen setter arbeidsproduktene og dermed produsentene i som privatarbeidene fungerer som ledd i det samfunnsmessige totalarbeidet.
Produsentene oppfatter derfor de samfunnsmessige forbindelsene mellom deres privatarbeider slik som de framtrer, dvs. ikke som umiddelbart samfunnsmessig forhold mellom personene i sjølve arbeidene deres, men tvert om som tinglige forhold mellom personene og samfunnsmessig forhold mellom tingene.
Bruksgjenstander får i det hele tatt sin karakter av likhet som legemliggjorte verdier, adskilt fra deres karakter av å være sansbart forskjellige bruksverdier. Denne spaltingen av arbeidsproduktet i nyttig ting og verditing spiller en praktisk rolle først etter at byttet allerede har fått stor utbredelse og betydning at nyttige ting blir produsert med henblikk på bytte, dvs. etter at tingenes verdikarakter kommer i betraktning allerede når de blir produsert.
Fra dette tidspunkt får arbeidet til en enkelt privatarbeidende produsent faktisk en dobbelt samfunnsmessig karakter. På den ene siden må de som bestemte nyttige arbeider tilfredsstille et bestemt samfunnsmessig behov og på den måten hevde seg som ledd i totalarbeidet, innenfor det naturgitte systemet som den samfunnsmessige arbeidsdelingen utgjør. På den andre siden kan de mangfoldige behovene til produsentene sjøl bare bli tilfredsstilt i den grad hvert enkelt nytting privatarbeid lar seg bytte mot ethvert annet slag nyttig privatarbeid og dermed gjelder som likt med det.
Den fullstendige likheten mellom arbeidene kan bare bli oppnådd når en abstraherer fra deres virkelige ulikhet og reduserer dem til deres felles karakter av forbrukt menneskelig arbeidskraft, av abstrakt menneskelig arbeid. Denne dobbelte samfunnsmessige karakteren av privatprodusentenes arbeid blir gjenspeilt i deres hjerner, men bare i de formene som viser seg i det praktiske samkvemmet, i produktbyttet.
Den samfunnsmessig nyttige karakteren til deres privatarbeider blir derfor gjenspeilt i den formen at arbeidsproduktet ikke bare må være nyttig, men nyttig for andre. Den samfunnsmessige karakteren av likhet mellom de forskjelligartede arbeidene blir gjenspeilt i den formen at disse materielt forskjellige tingene, arbeidsproduktene, har den felles karakteren at de er verdier.