Fetisjisme er et antropologisk begrep som beskriver det å tilegne kraft eller verdi til et objekt. At et objekt har fetisjkarakter betyr da at det at det er tilegnet kraft eller verdi som ikke ligger i objektet i og for seg.
Marx begynner dette kapitlet (kapittel 1. 4.) med å si at en vare ved første blikk ser ut til være en sjølsagt, triviell ting, men at den analysen vi har sett viser at den faktisk er en svært innviklet ting, full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker.
Marx bruker nok ordet metafysikk slik Aristoteles gjorde det. Selve navnet kommer fra en av Aristoteles’ bøker, som ble kalt τά μετά τά φυσικά (ta meta ta physika = «etter fysikken»), rett og slett fordi den boken han skrev før denne ble kalt φυσικά (physika = fysikken) og handlet om naturen. Metafysikk ble derfor brukt til å betegne studiet av fenomenene «bak» eller «over» naturen.
Når Marx sier at varen er full av metafysisk spissfindigheter så skulle det da bety at det skjuler seg mange spissfindigheter (forskjellige trekk som krever mye å skille fra hverandre og analysere) under den trivielle fremtredelsesformen til varen. Når det gjelder teologiske nykker kan vi vise til at Marx tidligere i hovedkapittel 1 sier at legemsformen til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpuppingen av alt menneskelig arbeid. At varen er en inkarnasjon av noe kan vel kalles et teologisk nykke.
Som bruksverdi er det ikke noe mystisk ved varen og heller ikke det at den er skapt av menneskelig arbeid er i og for seg mystisk. Men så snart denne bruksgjenstanden opptrer som vare forvandler den seg til en sansbar ting med oversanselige egenskaper. Årsaken til den gåtefulle karakteren som arbeidsproduktet får så snart det antar vareform er at likheten mellom de menneskelige arbeidene kommer til uttrykk i arbeidsproduktenes tingaktige form, de blir like legemliggjorte verdier. Og så får målestokken for forbruk av menneskelig arbeidskraft, tidslengden, form av arbeidsproduktets verdistørrelse. Og til slutt får forholdet mellom produsentene, der den samfunnsmessige karakteren av deres arbeider, formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.
Og Marx konkluderer med at hemmeligheten ved vareformen ganske enkelt består i at den for menneskene gjenspeiler den samfunnsmessige karakteren av deres eget arbeid som en legemlig/tinglig egenskap ved sjølve arbeidsproduktene, altså som samfunnsmessige naturegenskaper ved disse tingene sjøl.
I neste brev skal vi går nærmere inn på dette.