For å forstå virkeligheten skaper menneskene, ut fra hele sin virksomhet, ideer om hvordan denne virkeligheten ser ut og fungerer. Dette feller seg ned i begreper og kategorier. Hvis vi ikke klarer å danne oss begreper og kategorier som samsvarer godt med virkeligheten som vi virker i kan vi ikke forstå og løse de oppgaver som springer ut av vår nødvendige utveksling med naturen rundt og med hverandre.
Det er viktig å forstå hvordan vår utveksling med naturen rundt foregår. Denne utvekslingen foregår gjennom produksjonen der menneskene omformer naturen ut fra dens egne lovmessigheter slik at den bedre tjener menneskenes behov. Det er og viktig å forstå utvekslingen mellom menneskene av de produktene som skapes i produksjonen. Disse to utvekslingene er to forskjellige deler av økonomien. Den ene handler om produksjon av ting, den andre om fordelingen av tingene. Dette hører til innenfor det vi kaller økonomi.
For å forstå denne økonomien må vi ha begreper som gjør det mulig fordi de fremstiller noenlunde korrekt det som skjer. Med feile begreper følger feile oppfatninger og dermed feile handlinger ut fra de mål vi setter oss. Da kan vi ikke løse de grunnleggende problemene som oppstår i vår utveksling med naturen rundt og hverandre.
Jeg tenker at den som har utarbeidet de beste begreper for å forstå den nåværende økonomien er Marx. Derfor er det så viktig å studere det han skrev og å bruke hans begreper for å beskrive virkeligheten. Det skjer omtrent i den enorme strømmen av informasjon som flømmer over oss daglig. I denne strømmen av informasjon spres det begreper som hindrer forståelse. Derfor er vi også lette å lure. Derfor er det så vanskelig å komme ut det kapitalistiske systemet som flere og flere i dag faktisk oppfatter som meget problematisk og på ganske kort sikt – ødeleggende.
Nå, i begynnelsen av det 21. århundre, foregår mange steder i verden det vi kan kalle en marxistisk renessanse med nye grundige studier av det Marx virkelig skrev og analyser av økonomi og politikk ut fra dette. Denne renessansen begynt i slutten av forrige århundre og har ikke nådd så langt ut ennå, men tendensene til breiere spredning fins. Etter krisen i 2008 fikk den ny næring. Det er denne tendensen jeg vil forsterke gjennom Vadlabloggen og hjemmesiden min
Ved siden av de økonomiske begrepene finnes det også politiske begreper som tilslører eller avslører virkeligheten. Jeg vil her ta opp noen spørsmål der det er mye forvirring på den kapitalistiske venstresiden og lønnsarbeiderklassens venstreside. Det gjelder begrepene diktatur, demokrati og despoti og tyranni. Også her har Marx mye å bidra med. Den som har jobbet mest med dette er vel Hal Draper som sammen mer Ernie Haberkern har gitt ut et massivt fem binds verk om Marx’ revolusjonære teori eller Marx teori om revolusjon.
Marx ser ikke på diktatur og demokrati som motsatte poler slik vi er vant til ut fra slik vi er opplært til å forstå disse begrepene. Han ser på diktatur og demokrati som en side i en motsigelse og despoti og tyranni som den andre siden. Jeg skal forklare det nøyere.
Grunnlaget for Marx sin analyse er at den menneskeskapte materielle fremmedgjøringen, som henger sammen med vareproduksjon og utviklingen av kapitalisme, gjør at det oppstår en gruppe mennesker som eier produksjonsmidlene og en som ikke eier dem, men som bruker dem i produksjonen. Den første gruppen kaller han kapitalens representanter eller talspersoner eller borgerskapet. Den andre gruppen kaller han arbeiderklassen.
Så sier Marx at eiendomsretten til produksjonsmidlene er utgangspunktet for hvem som har den virkelige makten i samfunnet. De som eier kapitalen styrer hovedlinjene i utviklingen av det kapitalistiske samfunnet. De oppretter en stat og en statsform som tjener dem og deres system. Dette kaller Marx for et klassediktatur. En klasse har altså den virkelige makten. Han bruker også betegnelsen borgerskapets diktatur.
Så langt er det ikke noe problem med å følge dette resonnementet. Men så kommer noe som vi vanligvis ikke får høre så mye om. Marx skriver nemlig at dette klassediktaturet kan ta forskjellige former. Det kan ta både despotiske og demokratiske former.
Der den klassen (eller de klassene) som eier produksjonsmidler, ikke gir arbeiderklassen visse demokratiske rettigheter innenfor deres stat som administrerer deres reelle diktatur, har vi et politisk despoti. Der arbeiderklassen får visse demokratiske rettigheter innenfor den staten som administrerer kapitalens og borgerskapets reelle diktatur (eller pengenes diktatur om du vil), har vi et politisk demokrati.
Men begge disse formene har som grunnlag at kapitalismen som system, med kapitalistklassen som har den virkelige makten over produksjonen og staten, ikke skal fjernes. Derfor betegnelsen diktatur.
Så sier Marx at dette systemet har motsigelser som gjør at det går mot sin egen oppheving. Oppheving betyr at alt det levedyktige og gode i kapitalsystemet blir tatt vare på i det nye systemet som erstatter det, og at det skadelige blir tilbakelagt. Fordi det nye systemet må utvikle seg i retning alles eiendomsrett til produksjonsmidlene kaller Marx dette systemet for kommunisme, som altså betyr felleseie av produksjonsmidler og et økonomisk system der folk kan yte etter evne og få etter behov. Vi kjenner systemet som frivillig arbeid eller dugnad.
Men for å oppheve det kapitalistiske systemet må arbeiderklassen i første omgang ta den politiske makten fra kapitalistklassen og opprette en stat som kan sørge for at arbeiderklassen overtar makten over produksjonsmidlene og kan sette i verk tiltak for å oppheve hele systemet med klassekamp og stat. Marx kaller denne overgangsperioden mellom det borgerlige diktaturet og kommunismens høyere fase for proletariatets diktatur. Det betyr at borgerskapets diktatur er erstattet av arbeiderklassens diktatur.
Så lenge staten finnes er den et borgerlig element i det nye systemet som må avvikles litt etter litt ved at arbeiderklassen direkte overtar styringen av produksjonen og fordelingen. Den nye typen stat, det arbeiderklassen har makten, vil nok være ganske forskjellig fra borgerskapets stat, men den er fremdeles en stat og kan derfor ha både en demokratisk form og en despotisk form, akkurat som den borgerlige staten kan det.
Vi har sett at den despotiske formen har blitt fremherskende i den første stor bølgen for å komme ut av systemet. Men denne bølgen fant sted i land med lite utviklete produktivkrefter, og Marx sier at forutsetning for oppheving av kapitalismen i det hele tatt er at produktivkreftene er høyt utviklet og at det kapitalistiske systemet som helhet er i så dyp krise at det store flertallet av folk ser at de ikke kan overleve innenfor det.
Men faren for at den første fasen av kommunismen kan bli despotisk vil nok være tilstede i fremtiden også. Derfor er en av de viktigste oppgaver under denne første fasen av kommunismen være å hindre at staten stivner i en despotisk form når arbeiderklassens eiendomsovertakelse er ferdig og sikret. For det er klart at det er utøving av despoti når eiendomsretten, med makt, blir ført over fra borgerskapet til arbeiderklassen. Derfor sier også Marx i det kommunistiske manifest at arbeiderklassen må erobre demokratiet for seg. Det betyr et demokrati der borgerskapet ikke får lov til å gjenopprette kapitalismen.
Dette er ikke en enkel sak, slik historien har vist. Men jo mer utviklet kapitalismen er, desto flere materielle vilkår er skapt for å hindre at arbeiderstaten blir despotisk. Det viktigste vilkåret er at produktivkreftene er så høyt utviklet at menneskene kan få tilfredsstilt sine grunnleggende materielle behov med bruk av ganske lite arbeidskraft, dvs. med kort arbeidstid. Det gir tid til å sette seg inn i alt som må til for å utvikle produksjon, fordeling og administrasjon av samfunnet.
Altså er konklusjonen at proletariatets diktatur er en overgangsperiode etter at borgerskapets diktatur er styrtet. Det er ikke snakk om et diktatur av en person, eller en klikk. Det er snakk om en hel klasses politiske makt for å hindre at det kapitalistiske ødeleggende diktaturet gjenoppstår og for å utvikle arbeiderdemokratiet til et reelt sjølstyre der staten som undertrykkingsorgan for en klasse mot en annen klasse er opphevet og at dermed demokratiet som kamp om statsstyret ikke lenger er nødvendig, men der det er lagt til rette for at alle kan delta i alle beslutningsprosesser for å sikre at det er de menneskelige behovene som bestemmer produksjon og fordeling og ikke drivet etter bytteverdi, merverdi og profitt.