Vi er nå kommet til den verdiformen som gir et direkte utgangspunkt til pengeformen. Marx skriver om den i kapittel I, 3, C. Vi begynner med kapittel I, 3, C, 1. Verdiformens forandrete karakter. Rett over dette avsnittet viser Marx oss den allmenn verdiformen slik:
1 frakk =
10 pund te =
40 pund kaffe =
1 quarter hvete = 20 alen lerret
2 unser gull =
½ tonn jern =
X vare =
Osv. vare =
En viss mengde av hver av alle de forskjellige varer blir altså satt lik en viss mengde lerret.
Så sier han at varene nå fremstiller sine verdier 1. enkelt, fordi de gjør det i en enkelt vare og 2. enhetlig, fordi de gjør det i den samme varen. Deres verdiform er enkel og felles, derfor allmenn.
Så gjennomgår han det særegne ved alle de foregående verdiformene. Jeg hopper over det. Men vil du ha rask sammenfatning av alt han har skrevet tidligere om verdiform, så skal du lese dette i originalen, så nå er det i alle fall på tide å kjøpe Kapitalen første bind og glede deg over Marx egen tekst.
Marx skriver så at den allmenne verdiformen uttrykker verdiene i vareverdenen i en og samme særskilte vareart, for eksempel i lerret, og på denne måten framstiller verdien til alle varene gjennom deres likhet med lerret. Som lerretlik er verdiene til hver vare forskjellig, og nettopp slik kommer det som alle varer har felles til uttrykk. Først denne formen setter derfor virkelig varene i forhold til hverandre som verdier, eller lar dem fremtre for hverandre som bytteverdier.
En vare oppnår bare å bli allment verdiuttrykk fordi alle andre varer samtidig uttrykker sin verdi i den samme ekvivalenten og hver ny vareart som opptrer må gjøre det samme. Dermed viser det seg at legemliggjøringen av varene som verdi, som er disse tingenes reint ”samfunnsmessige tilværelse”, bare kan bli uttrykt gjennom deres allsidige samfunnsmessige forhold, og at deres verdiform derfor må være en samfunnsmessig gyldig form.
Som lerretlike framtrer nå alle varene ikke bare som kvalitativt like, som verdier overhodet, men også som kvantitativt sammenlignbare verdistørrelser. Naturalformen til lerretet utgjør den felles verdiskikkelsen for vareverdenen og derfor er det mulig umiddelbart å bytte lerretet med alle andre varer, skriver Marx.
Så kommer tre svært viktige setninger. Legemsformen til lerretet gjelder som den synlige inkarnasjonen, som den allmenne samfunnsmessige forpupping av alt menneskelig arbeid. Vevearbeidet, det privatarbeidet som produserer lerretet, befinner seg samtidig i allmenn samfunnsmessig form, i likhetsform med alle andre arbeider. Vevearbeidet blir til allmenn framtredelsesform for menneskelig arbeid overhodet.
Det er slik det arbeidet som er legemliggjort i vareverdien, ikke bare blir negativt framstilt, som arbeid som er abstrahert fra (altså trukket fra) alle konkrete former og nyttige egenskaper til de virkelige arbeidene. Her kommer dets positive natur tydelig og klart fram. Og denne positive naturen er selve reduksjonen av alle virkelige arbeider til deres felles karakter av menneskelig arbeid, til forbruket av menneskelig arbeidskraft.
Og Marx konkluderer dette avsnittet med at den allmenne verdiformen, som framstiller arbeidsproduktene som reine ensartete masser av forskjellsløst menneskelig arbeid, gjennom sin egen konstruksjon viser at den er det samfunnsmessige uttrykker for vareverdien. Slik åpenbarer den at arbeidets allment menneskelig karakter utgjør dets spesifikt samfunnsmessige karakter innenfor vareverdenen.
Neste gang skal vi se på utviklingen av forholdet mellom den relative verdiformen og ekvivalentformen og se om vi kommer fram til overgangen fra den allmenne verdiformen til pengeform.