Denne hendingen, og intervjuet med Hagen i den anledning gir et ypperlig utgangspunkt til å vise hvor aktuelle og viktig Marx sine analyser av Kapitalen er i dag.
Først skal jeg gjengi hovedinnholdet i intervjuet, så skal jeg sette det i sammenheng med Marx sin teori for hvordan kapitalismen fungerer.
Intervjuet
Hagen sier at det er nødvendig å legge ned halvparten av Orkla sine 104 fabrikker for å vinne kampen om fremtiden. For at Orkla-kapitalen skal kunne effektivisere og vokse må dette gjøres. Rundt en fjerdedel av fabrikkene ligger i Norge.
Selv bedrifter som går med overskudd i dag må til pers. En viktig grunn for nedleggingene er å samle produksjonen i større enhet slik at det blir lettere å ta i bruk de nyeste teknologiene blant annet ved å robotisere produksjonen. For å få mer effektiv drift, må noen virksomheter legges ned.
Han sier at nedlegging er smertefull, men helt nødvendig for å få til omstilling og ny vekst. Det har gjort det mulig å bygge vårt velferdssamfunn.
Journalisten spør Hagen hva han har å si til de ansatte ved hans fabrikk i Skien, som har en lønnsom bedrift som skal legges ned. Da svarer han at han forstår deres reaksjoner og at det er veldig tungt å miste jobben og se at bedriften blir rasjonalisert bort, men at en likevel er nødt til å gjøre dette.
Konserntillitsvalgt Terje Utstrand (LO) er og intervjuet. Han sier at livet nok ser litt annerledes ut fra toppen, der Hagen sitter, enn det gjør ved inngangen til NAV-kontoret. Det er greit at Hagen sier at han legger til grunn en overordnet tenkning, men det hjelper jo ikke for de som mister jobbene sine.
Journalisten har da et interessant spørsmål: ”Hagen sier det er nødvendig med nedleggelser og sammenslåinger til større enheter, slik skal Orkla vinne konkurransen og vokse? Da svarer konserntillitsvalgt: ”Ja, der er viktig med riktige omstruktureringer, men når 70 eventuelt mister jobben i Kristiansund, som allerede er rammet av oljeledighet, så er det vanskelig å si seg enig. Det er spesielt vanskelige å forsvare og forklare når vi snakker om bedrifter som går med overskudd.
Som kommentar til at Orkla går med 10 % overskudd svarer tillitsvalgt at et konsern som Orkla må ha det for å kunne reinvestere og utvikle produktene hele tiden. Men med et slikt overskudd blir det vanskelig å forstå at arbeidsplassene nedlegges – det kommer da som et sjokk. Så sier han at strukturelle endringer foregår også utenfor Norge. Han nevner chipsfabrikken i Finland og flere andre i Baltikum. Av Orklas 13 000 ansatte er det 3500 i Norge. Nedbemanningene har vært rundt 450 og i Norge har 175 stillinger blitt borte de siste årene.
Kommentarer
Marx sier at for kapitalen er det bytteverdien og ikke bruksverdien som teller. Det som produseres må riktignok ha en slik bruksverdi at det mulig å få solgt det, men det en er ute etter er bytteverdien når varene selges. For det er denne bytteverdien som bestemmer om kapitalen kan gå med overskudd eller ikke.
Marx sier at grunnlaget for all verdiskaping er arbeidskraften. I hele produksjonsprosessen er det bare arbeidskraften som kan skape mer verdi enn det den selv koster. Arbeidskraftens kostnad er lønnen (inkludert alle andre overføringer til arbeiderklassen enten arbeiderne er innenfor eller utenfor aktivt arbeid). Merverdien er den verdien arbeidskraften skaper når den brukes, utover dens egen verdi (altså lønnene osv.). Merverdiraten er merverdien delt på lønnene. Grunnlaget for profittene er merverdiraten og økning i denne. Profittraten er merverdien pluss lønnen delt på hele resten av det som er investert for å produsere det som blir produsert.
De ovennevnte prosessene er skjult fordi det ser ut som kapitalen kjøper arbeidskraften til sin pris og tjener sin profitt fra både investering i lønn og det som Marx kaller konstant kapital (arbeidsredskaper, regulering av naturprosesser, råvarer, hjelpestoffer og alt annet som ikke er lønn som koster noe og inngår i produksjonen).
Ifølge Marx er det på overflaten forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen som bestemmer profitten for en kapital. Kostnadsprisen er summen av alle utlegg som går med for å produserer varene, både lønnene og alle andre utlegg. Produksjonsprisen er kostnadsprisen pluss et tillegg ut fra den gjennomsnittlige profittraten. Det er viktig å merke seg at profitten ikke er overskuddet som kan komme fra den enkelte kapitalen sin egen profittrate, men av gjennomsnittsprofitten innen sitt produksjonsområde. Denne mekanismen gjør at de kapitalene som bruker minst arbeidstid pr. produsert vare stiller bedre enn de som bruker lengre arbeidstid. Vanligvis er det derfor slik at de kapitalene som har høyest produktivitet også har høyest profittmargin. Det er dette som tvinger kapitalistene til å satse på de nye arbeidsbesparende teknologiene. (Selvfølgelig kan en i perioder også benytte metoder som presser arbeidslønnene nedover, for eksempel ved å overføre produksjon til området med lavere levekostnader og lønner, men etter en stund begynner så arbeidslønnene også her å øke, slik at gevinsten forsvinner mer og mer. Og da er en tilbake til metoden med å spare arbeidskraft gjennom mekanisering, automatisering. Marx sa allerede på 1850-tallet at kapitalen tenderer mot å utvikle det automatiske system, og det er også Hagen sitt resonnement et eksempel på.)
Denne indre tvangen i systemet er det som slår ut når Hagen går inn for å legge ned halvparten av Orkla sine fabrikker. Jo mindre del av kostnadsprisen som utgjøres av lønner og merverdi i forhold til alle investeringer i maskiner, råvarer, vitenskapelige prosesser, hjelpestoffer osv., desto mindre blir det samlete overskuddet som kapitalen kan tilegne seg til sin egen vekst – profittraten har en tendens til å falle i dette systemet. Det betyr at høyere merverdirate, som bestemmes av forholdet mellom merverdi og lønner (inkludert alle overføringer til den ikkearbeidende del av arbeiderklassen) kan øke kraftig, mens forholdet mellom merverdien og lønner pluss alle andre utlegg i produksjonen forskyver seg slik at merverdien stadig har en tendens til å minke i forhold til de andre utgiftene. Og merverdien delt på alle de andre produksjonsutgiftene er nettopp profittraten. Når kapitalistene hver for seg jobber for å skape vilkår for at merverdiraten kan øke slik at de kan øke profittraten til den delen av som kapitalen de representerer, så blir det samlete resultatet at profittraten i hele systemet tenderer til å bli lavere. Og det truer selvfølgelig hele systemets funksjon på sikt.
Bortsett fra forståelsen av helheten her og tendensen til at systemet går mot sin egen oppheving er alle innforstått med at ”sådan er kapitalismen”. Også den hovedtillitsvalgte gir uttrykk for det. Samtidig uttaler den hovedtillitsvalgte seg slik at den antagonistiske motsigelsen mellom arbeid og kapital kommer frem. Og det samme sier egentlig Hagen når han sier at det er synd å gi folk sparken, men ”vi er nødt til å se på hele vår struktur og hele tiden og sørge for at vi er optimalt organisert og ikke minst at vi tar i bruk den nyeste teknologien, blant annet når det gjelder robotisering”.
Til slutt kan vi også bemerke den spaltete moralen til kapitalens representanter. De er lei for at de må sparke folk, men de må bøye seg for kapitalens egne lovmessigheter og prøver å finne moralske grunner for at de handler som de gjør.
I virkeligheten er selvfølgelig hele systemet grunnleggende umoralsk fordi det er grunnlagt på at kapitalistene representerer en kapital som tilegner seg den nye verdien som arbeiderne skaper – som tar den fra dem og bruker denne verdien med det mål å øke sin egen avkastning og ikke for å stette arbeiderklassens behov.