I tredje bind av Kapitalen skriver Marx en stor avdeling om profitt på naturtilganger som jordbruk, gruver, olje osv. Også innen disse områdene er det arbeidskraften som skaper merverdien som da blir til profitten på områdene.
Marx kaller profitten på naturtilganger for grunnrente. Grunnrente er den delen av profitten som en får på grunn av monopol på naturtilganger (jordbruksjord, oljefelt, mineralforekomster osv.) Han sier at det typiske ved grunnrenten er at også de dårligste naturtilgangene som er nødvendig for å dekke etterspørselen etter deres produkter må realisere gjennomsnittsprofitten i samfunnet for å være i produksjon. Hvis profitten faller vil kapitalen søke seg til området med bedre profittrate.
Han deler også grunnrenten opp i to typer som kaller han differensialrente 1 og 2. Den første betyr at en får større profitt fordi en har bedre naturtilganger, den andre betyr at en får større profitt på grunn av bruk av bedre metoder og teknologi.
Hovedpoenget her er at dersom de bedre naturtilgangene, som mer produktive oljefelt i forhold til investeringene, produserer nok til å dekke etterspørselen, så faller de mindre produktive oljefeltene ut av produksjon fordi de ikke kan realisere gjennomsnittsprofitten. Kapitalen som har vært knyttet til disse felten søker seg da til andre profittmuligheter.
Dette betyr at alle kapitaler som realiserer grunnrente lever et farlig liv dersom det er mulig for mer produktive felter kan dekke hele etterspørselen. Det er dette som er i ferd med å skje nå. Dersom oljeprisen i en viss tid ligger under den prisen som en må ha for å drifte norske oljefelter med gjennomsnittsprofitt, så vil de ubønnhørlig falle ut av produksjon.