Månad: februar 2016

Mikael Hem, kommentator i Bergens Tidende, prøver 29.2.16 å analysere situasjonen i Libya i lys av bombinga våren 2011 og det som har skjedd etterpå under overskrifta ”Når flyene vender hjem”. Dette kjem i etterkant av at avisa sitt magasin hadde eit stor oppslag der dei intervjua fleire av dei flygarane som var med på bombinga.
Han skriv at det er nærliggande å gi dei norske jagarflya og resten av dei internasjonale styrkane skulda for dagens kaos i Libya, men at det er ei forenkling som underslår viktige delar av historia.

Først understrekar han det som no alle veit er eit faktum, at Noreg deltok i krigen mot Libya utan at DNA-regjeringa hadde eit formelt møte om saka og at leiarane av opposisjonspartia bare blei informert over telefon. Stortinget var ikkje med på avgjerda og det var ingen offentlig debatt om deltakinga. Så kommenterer han professor Terje Tvedt sin artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift der denne kritiserer det politiske leiarskapen for ikkje å forstå kva dei gjorde da dei gjekk inn for å sende F16-fly i Libya. Tvedt avkler utanriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sin retorikk for å forsvare dei norske bombetokta og seier at dei gav inntrykk av at Noreg bomba Libya for å spreie demokrati og menneskerettar.

Så skriv Hem at til tross for at Tvedt har gode poeng så er analysen hans unyansert. Hem seier at det var ein vel grunna frykt for at Gaddafi ville massakrere sine eigne borgarar og viser til Gaddafi sin militante og trugande ordbruk. Og han viser til folkemordet i Rwanda der same orda var blitt brukt og der ”det internasjonale samfunnet” ikkje hadde gjort noe for å stoppe massakrane. Dette gav FN bakgrunn for å vedta ein resolusjon (nr. 1973) som autoriserte bruk av alle naudsynte middel med unnatak av invasjon for å trygge sivile i Libya.

Deretter seier Hem at ”den internasjonale operasjonen” i Libya var vellukka fordi folk blei redda frå angre frå Gaddafi, og fordi Libya blei kvitt denne despoten. Og så seier han at folke i Libya med dette fekk sjansen til å bestemme si eiga framtid. Men slik sakene har utvikla seg i ettertid ”er det vanskelig å kalle militæroperasjonen en suksess”.

Han gir seg så inn på ein spekulasjon om kva som kunne ha skjedd utan den internasjonale ”operasjonen”. Han seier at Gaddafi kanskje hadde slakta ned motstandarane sine og fortsett tyranniet sitt og at eit fredelig og demokratisk Libya neppe er eit realistisk scenario.
Problemet, i følgje Hem, er eigentlig ikkje bombinga, men at det ikkje blei følgt opp med ein plan for korleis Libya skulle byggast opp att. Det dei som angrep Libya altså skulle ha gjort var å følgje opp med å bestemme utviklinga etterpå i landet. Dette bør statsleiarar som vurderer å intervenere i den syriske borgarkrigen merke seg, seier han. ”Ansvaret for å beskytte stopper ikke når jagerflyene vender hjem”, avsluttar Hem kommentaren sin med. Under eit bilete av Gaddafi skriv han og at ”Operasjonen i Libya viser at man ikke bare kan slippe noen bomber, dra igjen og tro at resten ordner seg selv”.

No er jo sanninga om bombinga at ho var massiv, varte i 8 månader og at landet så å seie vart bomba ”tilbake til steinalderen” som det ofte heiter om slike fælslege angrep. Å snakke om ”noen bomber” er i sanning unyansert.

Elles ligg det her ei klar oppfordring til dei statsleiarane som gjekk inn for å angripe landet, om å følgje mønsteret frå Afghanistan og Irak. Vi veit at dette no blir vurdert av dei som sto for det første angrepet: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/libya/usa-vurderer-ny-militaerintervensjon-i-libya/a/23604778/. Hem står altså fram som ein krigshissar som imot internasjonal lov vil ha ein ny krig i Afrika. Men kanskje det er litt unyansert å påstå det.

Det som har skjedd i Afghanistan og Irak, der USA gjekk inn for å sikre ”fridom og demokrati”, går ikkje Hem nærare inn på. Derfor er kommentaren hans livsfarlig og i høgste grad unyansert. Han går heller ikkje inn på heile det internasjonale spelet i forkant av og under angrepet på den sjølvstendige staten Libya og mordet på statsoverhovudet der. Han nemner ikkje at statsleiarane i Afrika var sterkt mot angrepet og hadde ein fredsplan klår. Han nemner heller ikkje dei mange rapportane som hevda at opplysningane om Gaddafi sine massakrar ikkje var rette og at dette er blitt bekrefta i etterkant.

Noen andre fakta. Før bombinga hadde Libya den høgaste levealderen, den lågaste barnedødelegheit og den høgaste skoren på FN sin ”Human Development Index” i heile Afrika. Utdanninga var gratis, helsestellet var godt. Diktatoren heldt al Qaeda og andre i sjakk og hadde kontroll på menneskesmuglarane som no sender flyktningar ut på Middelhavet i skrøpelege farkostar. Etter bombinga blei sharia-lovane innført saman med fleirkoneri. Libya er eit fryktelig kaos, med drastisk senka levestandard for dei som bur der. Dette har skjedd i alle dei landa USA har engasjert seg for å kaste leiarane og opprette sitt eige system.

For alle som har følgt USA si historie med intervensjonar, kupp og drap på statsleiarar over heile verda, er Hem sin artikkel sjølvsagt heilt unyansert og misvisande. Vi veit no at invasjonen i Irak blei sett i verk ut frå direkte løgner om at Saddam hadde massedrapsvåpen osb. Vi har sett det same i Ukraina og Syria. Vi har sett løgn på løgn frå denne sida for å få sett i gang angrep for at USA kan fremme sine globale interesser og sitt samfunnssystem som trer fram som meir og meir fælsleg for kvart år som går.

Og vi har sett at norske politikarar vert godt lønna for å støtte galskapen, som at Stoltenberg er sett på som generalsekretær i NATO.

Ein som har omhandla kva som har skjedd i Libya frå ein annan synsvinkel enn min kan vere verd sjå på, så her har du ei lenke til ei bokmelding: http://www.palestinechronicle.com/destroying-libya-and-world-order-book-review/
Terje Valen, 29.2.2016.

Vi er nå kommet til kapittel I, 3, A, 4 i Kapitalen med overskriften Den enkle verdiformen som helhet. Her begynner Marx med å gjenta at den enkle verdiformen til en vare er inneholdt i verdiforholdet den har til en forskjelligartet vare eller i et bytteforhold til denne varen. Som vi har sett blir verdien av vare A kvalitativt uttrykt ved at vare B umiddelbart kan bli byttet med vare A. Den blir kvantitativt uttrykt gjennom at en bestemt mengde av vare B kan bli byttet med den gitte mengden av vare A.

Så kommer en viktig presisering: Med andre ord blir verdien av en vare uttrykt sjølstendig gjennom at den blir fremstilt som ”bytteverdi”. Å si at varen er bruksverdi og bytteverdi er strengt tatt feilaktig for varen er jo bruksverdi (bruksgjenstand) og ”verdi”. Den er noe dobbelt, og fremstiller seg som dette så snart dens verdi får en egen fremtredelsesform som er forskjellig fra dens naturalform, formen som bytteverdi. Og denne formen har den bare i verdi- eller bytteforholdet til en annen forskjelligartet vare. Hvis vi vet om dette så kan vi for enkelthets skyld si at varen er bruksverdi og bytteverdi.

Så tar Marx opp noen vrangforestillinger om dette. Det er forestillingene både til de økonomene som blir kalt merkantilistene og de som han kaller det moderne frihandelskremmerne. (Disse siste kan vi sammenligne med våre dagers såkalte nyliberalister, bare at disse i virkeligheten er ikke er liberalister i det hele tatt, men monopolkapitalister som bruker konkurransen og begrepet liberalisme for å bygge stadig større monopoler og tilrøve seg merverdi fra andre mindre kapitaler ut fra sin monopolstilling.)

Marx sier at merkantilistene legger hovedvekten på den kvantitative siden av verdiuttrykket og derfor på ekvivalentformen til varen, som har sin ferdige skikkelse i pengene. Disse var nemlig opptatt av å skaffe seg mest mulig penger. Frihandelskremmerne, som for enhver pris må få solgt varene sine, legger vekten på den kvantitative siden til den relative verdiformen. For dem eksisterer derfor verken verdien eller verdistørrelsen til varen utenom uttrykket for bytteforholdet, og derfor bare i den daglige prislisten. Mange som kritiserer Marx tanker om vareverdien og hvordan den oppstår, tar dette standpunktet. Det er et standpunkt som hindrer en analyse av hvordan produksjonen bidrar til verdiskapingen, og dermed hindrer en analyse av utbyttingen av arbeidskraften.

Så fortsetter Marx med å utpensle det enkle verdiforholdet. Han sier at den undersøkelsen som han har gjort og de konklusjonene han har trukket har vist at innenfor det enkle verdiforholdet gjelder naturalformen til vare B bare som verdiform eller verdiskikkelse. Den indre motsetningen mellom bruksverdi og verdi som er skjult i varen, blir altså fremstilt gjennom en ytre motsetning, dvs. gjennom forholdet mellom to varer, der den ene varen, hvis verdi skal bli uttrykt, umiddelbart bare gjelder som bruksverdi, mens derimot den andre varen, som skal uttrykke verdi, umiddelbart bare gjelder som bytteverdi.
Den enkle verdiformen til en vare er altså den enkle fremtredelsesformen til den motsetningen mellom bruksverdi og verdi som den inneholder.

Marx understreker så at arbeidsproduktet, under alle samfunnstilstander, er bruksgjenstand. Men at det bare i en historisk bestemt utviklingsepoke det blir til en vare. Dette er den epoken da det arbeidet som er forbrukt for å produsere en bruksting blir fremstilt som en ”legemlig” egenskap ved tingen, dvs. som sin verdi. Han sier så at det følger av dette at den enkle verdiformen til varen samtidig er den enkle verdiformen til arbeidsproduktet. Utviklingen av vareformen faller derfor også sammen med utviklingen av verdiformen.

Så sier Marx at det er lett å se at den enkle verdiformen er utilstrekkelig. Det kommer av at vare A bare byttes i en spesiell vare B. (20 alen lerret = 1 frakk.) Vare A blir ikke satt i en slik stilling at bytteforholdet fremstiller dens kvalitative likhet og kvantitative proporsjonalitet med alle varer, bare med en eneste. I det relative verdiuttrykket til lerretet har frakken derfor bare ekvivalentform, dvs. en slik form at det umiddelbart kan bli byttet, med hensyn til den ene varearten lerret.

Men den enkle verdiformen går av seg sjøl over i en fullstendigere form som Marx kaller total eller utviklet verdiform. Neste gang den samme typen vare byttes, byttes den gjerne i vare C, så kan den byttes i vare D osv. osv. Hver gang er det forskjellige ekvivalentformer til den relative verdiformen. Som Marx skriver det: z vare A = u vare B eller = v vare C eller = w vare D eller = x vare E eller = osv. (20 alen lerret = 1 frakk eller = 10 pund te eller = 40 pund kaffe eller = 1 quarter hvete eller = 2 unser gull eller = ½ tonn jern eller = osv.)

Neste gang skal vi gå videre med å se på denne utviklingen – og for hvert skritt nærmer vi oss pengeformen.

Vi har sett at Marx sier at den første eiendommeligheten ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesform for sin motsetning, verdien.
Nå går vi videre fra denne forklaringen mot den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Det er slik at menneskelig arbeidskraft blir forbrukt i form av skredderarbeid som vel som i form av veving. Begge har derfor den allmenne egenskapen å være menneskelig arbeid og kan derfor i bestemte tilfeller, for eksempel i verdiproduksjonen, komme i betraktning bare under denne synsvinkelen. Men i verdiuttrykket blir dette fordreid. Hvis vi tar utgangspunkt i veving så skaper altså ikke denne virksomheten lerretsverdi i sin konkrete form som veving, men derimot i sin allmenne egenskap av menneskelige arbeid. For å uttrykke dette blir det stilt opp mot skredderarbeidet, i det konkrete arbeidet, arbeidet som produserer lerret-ekvivalenter, som den håndgripelige formen for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid. Det ser altså ut, ikke som menneskelig arbeidskraft blir stilt opp mot (byttet mot) like mye menneskelig arbeidskraft, men som om allmenn menneskelig arbeidskraft blir byttet mot det konkrete og nyttige arbeidet som går med til å lage frakken. Dette, sier Marx er den andre eiendommeligheten ved ekvivalentformen, nemlig at konkret arbeid blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, abstrakt menneskelig arbeid.

Så kommer den tredje eiendommeligheten ved ekvivalentformen. Fordi dette konkrete arbeidet, skredderarbeidet, bare gjelder som uttrykk for forskjellsløst menneskelig arbeid, har det lik form med annet arbeid, for eksempel med det arbeidet som skjuler seg i lerretet. Derfor kan det bare opptre i et samfunn og det er arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form, sjøl om det er privatarbeid i likhet med alt annet arbeid som produserer varer. Dette er den tredje eiendommeligheten, nemlig at privatarbeidet forandrer form og blir til sin motsetning, til arbeid i umiddelbar samfunnsmessig form.

Så viser Marx til den som først prøvde å analysere verdiformen, nemlig Aristoteles, som Marx hadde studert grundig og så på som en stor og viktig tenker. Marx sier at Aristoteles analyserte verdiformen, slik han gjorde det med så mange andre tankformer, samfunnsformer og naturformer. Aristoteles sier at varens pengeform bare er den enkle verdiformen i videreutviklet skikkelse. Han sier at 5 senger = 1 hus ikke skiller seg fra 5 senger = så og så mye penger. Så innser han at dersom noe er likt, så må huset her stille kvalitativt likt med sengen, for bare dersom de ikke har en vesenslikhet så kan de ikke bli satt i forhold til hverandre på denne måten. Aristoteles sier at byttet kan ikke eksistere uten likheten, likheten imidlertid ikke uten noe sammenlignbart. Men så stusser han, for han finner ikke noe sammenlignbart i hus og seng. Derfor konkluderer han med at likestillingen mellom de to varene bare kunne være noe som var fremmed for tingenes natur og derfor bare var ”nødhjelp for det praktiske behov”.

Marx sier at dette kommer av at han mangler verdibegrepet. Han kan ikke se at både hus og seng er produkter av menneskelig arbeid. Alt arbeid i form av vareverdier er uttrykt som likt menneskelig arbeid og derfor som likeverdige. Men det kunne ikke Aristoteles lese ut av vareformen fordi det greske samfunnet hvilte på slavearbeid og derfor hadde ulikheten til menneskene og deres arbeidskraft som naturbasis. Hemmeligheten ved verdiuttrykket, det at alt arbeid er likt og har samme gyldighet fordi og for så vidt det er menneskelig arbeid overhodet, kan bare bli tydet når begrepet om menneskelig likhet allerede er like fast forankret som en folkefordom. Men dette er bare mulig i et samfunn der vareformen er den allmenne formen til arbeidsproduktet. I et slikt samfunn er også menneskene forhold til hverandre som vareeiere det rådende samfunnsmessige forholdet.

Så konkluderer Marx med at Aristoteles’ geni viser seg i at han oppdager likhetsforholdet i verdiuttrykket til varene, men den historiske begrensningen til det samfunnet han levde i hindret ham i å finne ut hva dette likhetsforholdet ”i sannhet” består i. Slik slutter Marx dette avsnittet. I neste brev skal vi begynne å se på hvordan Marx sammenfatter den enkle verdiformen som helhet.

Marx fortsetter avsnittet om ekvivalentformen med å påpeke at den relative verdiformen, for eksempel lerretet, uttrykker verdieksistensen sin som noe som er absolutt forskjellig fra lerretets legemlige egenskaper. Den relative verdiformen, for eksempel lerret, uttrykker seg for eksempel som frakkelikhet ([x alen] lerret = [1] frakk – altså lerret er lik frakk). Frakken er da uttrykket for verdien av lerretet. På denne måten antyder det relative verdiuttrykket sjøl at det skjuler noe ikke-legemlig (for det er jo lik en annen ting som er kvalitativt forskjellig fra det sjøl som ting) Den relative verdiformen antyder at den skjuler et ikke-tinglig forhold for når den venstre siden i ligningen setter seg lik med  det vi finner på den høyre siden av ligningen som er forskjellige som ting, må der være noe annet ved den venstre siden som er likt med den høyre.

Med ekvivalentformen er det omvendt. Ekvivalentformen består nettopp i at et varelegeme, slik som frakken, altså denne tingen som sådan, uttrykker verdi, at den altså har verdiform fra naturens side. Marx presiserer så at dette bare gjelder innenfor verdiforholdet der lerretsvaren forholder seg til frakkevaren som sin ekvivalent. Men fordi en tings egenskaper ikke springer ut av sitt forhold til andre ting, men tvert imot bare blir virksom i et slikt forhold, synes det som om frakken har sin ekvivalentform, den formen at den umiddelbart kan byttes, som naturegenskap på samme måte som den har egenskapen at den er tung eller holder på varme. Verdikarakteren, som ikke kan sanses, er lagt inn i frakken som ting og frakken sjøl fremtrer derfor som verdi.

Dette er grunnen til den gåtefulle karakteren til ekvivalentformen, som først slår den politiske økonomens borgerlig grove blikk når denne formen til slutt framstår for ham som penger. Den borgerlige økonomen prøver å bortforklare den mystiske karakteren til gull og sølv, mens han blander dem samme med alle slags varer som har spilt rollen som vareekvivalent. Det han ikke aner, er at allerede det enkleste verdiuttrykket, som 20 alen lerret = 1 frakk, gir oss løsningen på ekvivalentformens gåte.

Så sammenfatter Marx løsningen sin slik: Legemet til varen som tjener som ekvivalent gjelder alltid som legemliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid og er alltid produktet av et bestemt nyttig, konkret arbeid. Det konkrete arbeidet blir altså til uttrykk for abstrakt menneskelig arbeid. Dersom for eksempel frakken bare gjelder som virkeliggjøring av abstrakt arbeid, så gjelder skredderarbeidet, som faktisk blir virkeliggjort i frakken, bare som en form for virkeliggjøring av abstrakt menneskelig arbeid.

I verdiuttrykket til lerretet består ikke nytten av skredderarbeidet i at det skaper klær, altså også folk, men i at det skaper et legeme som åpenbart er verdi, altså en ensartet masse av arbeid som ikke på noen måte skiller seg fra det arbeidet som er legemliggjort i lerretet. For å kunne skape et slikt verdispeil, må skredderarbeidet sjøl ikke gjenspeile noe annet enn den abstrakte egenskapen å være menneskelig arbeid.

Her følger jeg Marx nesten ord for ord og legger inn noen tillegg, som  jeg håper er oppklarende. Det er fordi dette er helt avgjørende for forståelsen av resten av teoriene hans om økonomi. Når vi er ferdig med disse første grundige og svært detaljerte gjennomgangene, vil vi kunne gå fortere frem gjennom resten av Kapitalen. Men det betyr at vi i enda noen brev vil gå ganske sakte og detaljert fremover til vi ender opp med pengeformen.

Vi skal nå ta for oss kapittel I, 3, A, 3. Der Marx går over til å behandle den mest interessante verdiformen, nemlig ekvivalentformen. Først repeterer han at idet en vare A (lerretet) uttrykker sin verdi i bruksverdien av en vare av forskjellig art, B, så blir varen B påtrykt en egen verdiform, ekvivalentformen. Lerretsvaren lar altså sin egen eksistens som verdi komme frem i dagen ved at den blir satt lik med frakken, uten at frakken antar en verdiform som er forskjellig fra dens legemsform. Det er slik at lerretet faktisk uttrykker sin verdieksistens ved at det umiddelbart er mulig å bytte det mot frakken. Så oppsummerer han at ekvivalentformen følgelig er den formen en vare har når den umiddelbart lar seg bytte mot en annen vare.
Som vi så i forrige brev så betyr ikke det faktum at en vare umiddelbart kan bli byttet i en annen vare, at den proporsjonen som vi kan bytte lerret og frakker i, er gitt. Verdien av frakken er gitt av den arbeidstiden det tar å produsere den enten den nå står i ekvivalentform eller i relativ form. Så verdistørrelsen er bestemt uavhengig av dens verdiform. Men det pussige er at så snart varearten frakk inntar ekvivalentens plass, så blir ikke dens verdistørrelse uttrykt som verdistørrelse. I verdiligningen (20 alen lerret = 1 frakk) opptrer den istedenfor bare som en bestemt mengde av en gjenstand/ting (einer Sache).

Ettersom vi i alle varebytter vil finne at en vare A uttrykker sin verdi i et bestemt antall av en vare B, så kan det se ut som om dette tallforholdet sier at ekvivalenten i verdiligningen alltid bare har form av en viss mengde av en ting, en viss mengde av en bruksverdi. Det ser altså ut som verdiuttrykket bare er et reint kvantitativt forhold, et forhold mellom mengder av vare A og vare B. Men Marx avslørte altså at ekvivalentformen i seg sjøl ikke inneholder en kvantitativ verdibestemmelse.

Så går Marx over til å se nærmere på ekvivalentformen.
Han sier at den første eiendommelighet ved ekvivalentformen er at bruksverdi blir til fremtredelsesformen for sin motsetning, verdien. Naturalformen til en vare blir altså til en verdiform. Men dette merkelige fenomenet gjelder bare for en vare B innenfor verdiforholdet mellom denne vare og en hvilken som helst annen vare A, og bare innenfor dette forholdet.
Vi har før sagt at for å sammenligne høne og hest må vi redusere dem til noe som er likt for dem begge, og at dette er vekten/tyngden deres. Slik er det også med vare A og vare B. Legemsformen til høne og hest er ikke i seg sjøl uttrykk for tyngde/vekt. Men hvis vi på forhånd har bestemt en gjennomsnittsvekt på høner, så kan vi si at hesten er lik så og så mange høner, selv om hønen altså i og for seg ikke er noen uttrykksform for tyngde (vekt). Men innenfor forholdet 1 hest = 200 høner, representerer hønen vekt/tyngde. Den er en fremtredelsesform for vekt/tyngde.

Marx bruker et eksempel med sukkertopp og jernstykker som vi på forhånd har bestemt vekten på. Når vi legger sukkertoppen og jernstykker på hver sin side av en balansevekt og den kommer i jamvekt, så kan vi si at sukkertoppen er lik så og så mange jernstykker. Her representerer da jernstykkene utelukkende vekt, selv om verken jern eller sukkertopp i og for seg representerer vekt. Det er bare innenfor ligningen 1 sukkertopp = så og så mange jernstykker at jern har denne fremtredelsesformen. Marx konkluderer med at slik som jernlegemet som vektmål bare representerer tyngde i forhold til sukkertoppen, slik representerer, i vårt verdiuttrykk, frakkelegemet verdi bare i forhold til lerretet.

Så kommer en viktig presisering. Mens jern i vektuttrykket til sukkertoppen representerer en naturegenskap som er felles for begge legemene, deres tyngde – så representerer frakken i verdiuttrykket en ikke-naturlig egenskap ved begge tingene: deres verdi, noe reint samfunnsmessig.

Det er viktig at vi ikke mister tålmodigheten overfor denne detaljpirkingen av Marx. Den er en nødvendig del av hans verdenshistoriske oppdagelse av hva pengene egentlig er og dermed til forståelse av hva kapital er og slik åpne for en forståelse av hele det samfunnet vi lever i. Bare på grunnlag av en noenlunde korrekt oppfatning av virkeligheten, kan vi ha noe håp om å endre den til noe bedre, slik at vi kommer ut av den epoken i menneskenes historie der vi er ofre for blinde, ustyrlige krefter i vår produksjon og fordeling.

Denne hendingen, og intervjuet med Hagen i den anledning gir et ypperlig utgangspunkt til å vise hvor aktuelle og viktig Marx sine analyser av Kapitalen er i dag.
Først skal jeg gjengi hovedinnholdet i intervjuet, så skal jeg sette det i sammenheng med Marx sin teori for hvordan kapitalismen fungerer.

Intervjuet
Hagen sier at det er nødvendig å legge ned halvparten av Orkla sine 104 fabrikker for å vinne kampen om fremtiden. For at Orkla-kapitalen skal kunne effektivisere og vokse må dette gjøres. Rundt en fjerdedel av fabrikkene ligger i Norge.

Selv bedrifter som går med overskudd i dag må til pers. En viktig grunn for nedleggingene er å samle produksjonen i større enhet slik at det blir lettere å ta i bruk de nyeste teknologiene blant annet ved å robotisere produksjonen. For å få mer effektiv drift, må noen virksomheter legges ned.

Han sier at nedlegging er smertefull, men helt nødvendig for å få til omstilling og ny vekst. Det har gjort det mulig å bygge vårt velferdssamfunn.

Journalisten spør Hagen hva han har å si til de ansatte ved hans fabrikk i Skien, som har en lønnsom bedrift som skal legges ned. Da svarer han at han forstår deres reaksjoner og at det er veldig tungt å miste jobben og se at bedriften blir rasjonalisert bort, men at en likevel er nødt til å gjøre dette.
Konserntillitsvalgt Terje Utstrand (LO) er og intervjuet. Han sier at livet nok ser litt annerledes ut fra toppen, der Hagen sitter, enn det gjør ved inngangen til NAV-kontoret. Det er greit at Hagen sier at han legger til grunn en overordnet tenkning, men det hjelper jo ikke for de som mister jobbene sine.

Journalisten har da et interessant spørsmål: ”Hagen sier det er nødvendig med nedleggelser og sammenslåinger til større enheter, slik skal Orkla vinne konkurransen og vokse? Da svarer konserntillitsvalgt: ”Ja, der er viktig med riktige omstruktureringer, men når 70 eventuelt mister jobben i Kristiansund, som allerede er rammet av oljeledighet, så er det vanskelig å si seg enig. Det er spesielt vanskelige å forsvare og forklare når vi snakker om bedrifter som går med overskudd.

Som kommentar til at Orkla går med 10 % overskudd svarer tillitsvalgt at et konsern som Orkla må ha det for å kunne reinvestere og utvikle produktene hele tiden. Men med et slikt overskudd blir det vanskelig å forstå at arbeidsplassene nedlegges – det kommer da som et sjokk. Så sier han at strukturelle endringer foregår også utenfor Norge. Han nevner chipsfabrikken i Finland og flere andre i Baltikum. Av Orklas 13 000 ansatte er det 3500 i Norge. Nedbemanningene har vært rundt 450 og i Norge har 175 stillinger blitt borte de siste årene.

Kommentarer
Marx sier at for kapitalen er det bytteverdien og ikke bruksverdien som teller. Det som produseres må riktignok ha en slik bruksverdi at det mulig å få solgt det, men det en er ute etter er bytteverdien når varene selges. For det er denne bytteverdien som bestemmer om kapitalen kan gå med overskudd eller ikke.

Marx sier at grunnlaget for all verdiskaping er arbeidskraften. I hele produksjonsprosessen er det bare arbeidskraften som kan skape mer verdi enn det den selv koster. Arbeidskraftens kostnad er lønnen (inkludert alle andre overføringer til arbeiderklassen enten arbeiderne er innenfor eller utenfor aktivt arbeid). Merverdien er den verdien arbeidskraften skaper når den brukes, utover dens egen verdi (altså lønnene osv.). Merverdiraten er merverdien delt på lønnene. Grunnlaget for profittene er merverdiraten og økning i denne. Profittraten er merverdien pluss lønnen delt på hele resten av det som er investert for å produsere det som blir produsert.
De ovennevnte prosessene er skjult fordi det ser ut som kapitalen kjøper arbeidskraften til sin pris og tjener sin profitt fra både investering i lønn og det som Marx kaller konstant kapital (arbeidsredskaper, regulering av naturprosesser, råvarer, hjelpestoffer og alt annet som ikke er lønn som koster noe og inngår i produksjonen).

Ifølge Marx er det på overflaten forskjellen mellom kostnadsprisen og produksjonsprisen som bestemmer profitten for en kapital. Kostnadsprisen er summen av alle utlegg som går med for å produserer varene, både lønnene og alle andre utlegg. Produksjonsprisen er kostnadsprisen pluss et tillegg ut fra den gjennomsnittlige profittraten. Det er viktig å merke seg at profitten ikke er overskuddet som kan komme fra den enkelte kapitalen sin egen profittrate, men av gjennomsnittsprofitten innen sitt produksjonsområde. Denne mekanismen gjør at de kapitalene som bruker minst arbeidstid pr. produsert vare stiller bedre enn de som bruker lengre arbeidstid. Vanligvis er det derfor slik at de kapitalene som har høyest produktivitet også har høyest profittmargin. Det er dette som tvinger kapitalistene til å satse på de nye arbeidsbesparende teknologiene. (Selvfølgelig kan en i perioder også benytte metoder som presser arbeidslønnene nedover, for eksempel ved å overføre produksjon til området med lavere levekostnader og lønner, men etter en stund begynner så arbeidslønnene også her å øke, slik at gevinsten forsvinner mer og mer. Og da er en tilbake til metoden med å spare arbeidskraft gjennom mekanisering, automatisering. Marx sa allerede på 1850-tallet at kapitalen tenderer mot å utvikle det automatiske system, og det er også Hagen sitt resonnement et eksempel på.)

Denne indre tvangen i systemet er det som slår ut når Hagen går inn for å legge ned halvparten av Orkla sine fabrikker. Jo mindre del av kostnadsprisen som utgjøres av lønner og merverdi i forhold til alle investeringer i maskiner, råvarer, vitenskapelige prosesser, hjelpestoffer osv., desto mindre blir det samlete overskuddet som kapitalen kan tilegne seg til sin egen vekst – profittraten har en tendens til å falle i dette systemet. Det betyr at høyere merverdirate, som bestemmes av forholdet mellom merverdi og lønner (inkludert alle overføringer til den ikkearbeidende del av arbeiderklassen) kan øke kraftig, mens forholdet mellom merverdien og lønner pluss alle andre utlegg i produksjonen forskyver seg slik at merverdien stadig har en tendens til å minke i forhold til de andre utgiftene. Og merverdien delt på alle de andre produksjonsutgiftene er nettopp profittraten. Når kapitalistene hver for seg jobber for å skape vilkår for at merverdiraten kan øke slik at de kan øke profittraten til den delen av som kapitalen de representerer, så blir det samlete resultatet at profittraten i hele systemet tenderer til å bli lavere. Og det truer selvfølgelig hele systemets funksjon på sikt.

Bortsett fra forståelsen av helheten her og tendensen til at systemet går mot sin egen oppheving er alle innforstått med at ”sådan er kapitalismen”. Også den hovedtillitsvalgte gir uttrykk for det. Samtidig uttaler den hovedtillitsvalgte seg slik at den antagonistiske motsigelsen mellom arbeid og kapital kommer frem. Og det samme sier egentlig Hagen når han sier at det er synd å gi folk sparken, men ”vi er nødt til å se på hele vår struktur og hele tiden og sørge for at vi er optimalt organisert og ikke minst at vi tar i bruk den nyeste teknologien, blant annet når det gjelder robotisering”.
Til slutt kan vi også bemerke den spaltete moralen til kapitalens representanter. De er lei for at de må sparke folk, men de må bøye seg for kapitalens egne lovmessigheter og prøver å finne moralske grunner for at de handler som de gjør.

I virkeligheten er selvfølgelig hele systemet grunnleggende umoralsk fordi det er grunnlagt på at kapitalistene representerer en kapital som tilegner seg den nye verdien som arbeiderne skaper – som tar den fra dem og bruker denne verdien med det mål å øke sin egen avkastning og ikke for å stette arbeiderklassens behov.

Marx utgangspunkt er her følgende: Vi har nå sett at ligningen 20 alen lerret = 1 frakk eller 20 alen lerret er verd 1 frakk betyr at det skjuler seg nøyaktig like stor mengde verdisubstans i lerretet og frakken. Det har gått med like lang arbeidstid til å produsere den. Dette er nå greit nok, men så er det slik at den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere 20 alen lerret eller 1 frakk forandrer seg med enhver forandring i produktivkraften til vevingen eller skredderarbeidet. Derfor vil Marx undersøke nærmere hvilken innflytelse en slik forandring har på det relative uttrykket for verdistørrelsen.

Han behandler her 4 forskjellige forhold.
1. Verdien av lerretet veksler, mens frakkeverdien forblir konstant. Hvis det går med det dobbelte av den tidligere tiden til å produsere lerretet så blir det verd bare ½ frakk. Hvis det går med dobbelt så mye tid blir det verd 2 frakker.
2. Verdien av lerretet forblir konstant, mens frakkeverdien veksler. Hvis den nødvendige arbeidstiden for å produsere frakken blir fordoblet som blir 20 alen lerret lik ½ frakk. Hvis det går med dobbelt så mye nødvendig arbeidstid blir lerretet verd 2 frakker.

Hvis vi ser på begge disse tilfellene så kan den samme endringen i størrelsen på den relative verdien ha helt motsatte årsaker. Det kan komme både av at verdien av lerretet forandrer seg og av at verdien av frakken forandrer seg.

3. De arbeidsmengdene som er nødvendige for å produsere lerret og frakk kan forandre seg samtidig, i samme retning og i samme proporsjon. I dette tilfellet forblir 20 alen lerret = 1 frakk samme hvor mye de forandrer seg. En kan bare oppdage endringen ved å sammenligne begge disse varene med en tredje vare hvis verdi ikke er forandret.
4. Den nødvendige arbeidstiden for å produsere lerret og frakk, og dermed verdiene av dem, kan veksle samtidig, men i ulik grad, eller i motsatt retning osv. Innflytelsen av dette på den relative verdien av en vare som følger av alle mulige slike kombinasjoner kan en lett vinne ved å anvende tilfellene 1-3.

Konklusjonen til Marx er slik: Virkelig forandring i verdistørrelsen gjenspeiler seg altså verken utvetyding eller uttømmende i det relative verdiuttrykket eller i størrelsen til den relative verdien. Den relative verdien av en vare kan veksle sjøl om verdien av den forblir konstant. Den relative verdien kan forbli konstant sjøl om verdien veksler. Endelig, så behøver ikke veksling i en vares verdistørrelse og den samtidige vekslingen i det relative uttrykke til denne verdistørrelsen på noen måte å dekke hverandre.

I Neste brev skal vi gå over til å se på ekvivalentformen.

Du kan også finne alle brev etter hverandre på min hjemmeside.

 

Marx fortsetter analysen av den relative verdiformen ved å si at det ikke er nok å uttrykke den spesifikke (særegne) karakteren av det arbeidet som verdien av lerretet (som er i den relative verdiformen) består av. For det er slik at menneskelige arbeidskraft i bevegelse, eller menneskelig arbeid, skaper verdi, men at den ikke er verdi. Arbeidet blir verdi når det går over i størknet tilstand, når det får en legemliggjort, eller tingliggjort form.

Tidligere hadde Marx skrevet om tingliggjøring og sagt at det betyr at menneskene utveksler seg med naturen gjennom sin arbeidsvirksomhet og gjennom arbeidet skaper ting – menneskene tingliggjør seg. Denne tingliggjøringen og den måten menneskene tingliggjør seg på skaper stadig nye vilkår for menneskenes eget liv og dette er særegent for menneskene som art, i forhold til andre levende vesener. Derfor sier han også at menneskene er den universelt skapende arten – en art som kan utveksle seg med alle deler av naturen rundt og som stadig utvider rammene for denne utvekslingen. Slik utvikler det også sitt eget menneskelige vesen.

Han hadde også skrevet om at tingliggjøringen i en viss periode foregår i en fremmedgjort form. Denne perioden faller sammen med den perioden som menneskene bytter varer og høydepunktet innen denne perioden er kapitalismen, der alt tenderer til å bli varer. Ettersom fremmedgjøringen henger sammen med vareproduksjonen, er derfor Marx sin analyse av utviklingen av varebyttet, pengene og kapitalen også en beskrivelse av utviklingen av fremmedgjøringen.

Under fremmedgjøringen, skriver Marx, utvikles individene på en forvridd måte. Han sier at de blir fratatt sitt menneskelige vesen, fordi det menneskelige vesenet er knyttet til at menneskene selv har kontroll over sin egen utveksling med naturen. Under kapitalismen oppstår det et system for utveksling med naturen rundt som ingen har kontroll med. Kapitalistene er kapitalens talspersoner og representerer dens interesser, men de kontrollerer den ikke. Arbeiderne er de som skaper kapitalen, men de kontrollerer den ikke og kommer i et stadig mer motsetningsfylt forhold til den og dens representanter etter hvert som den forlater sin vekstperiode og går inn i en periode der den blir stadig mer universelt ødeleggende. Under den fremmedgjorte epoke, og innenfor de fremmedgjorte forhold, er derfor menneskene uvesener, sier Marx, og det finner vi jo mange eksempler på i dag.

Det optimistiske er at arbeiderne, under den fremmedgjorte epoke, også skaper alle forhold som gjør det mulig å oppheve fremmedgjøringen og komme frem til et samfunn der menneskene, og deres behov for bruksverdier, står i sentrum for utvekslingen med naturen og ikke skaping av bytteverdi, merverdi og kapital.

Men tilbake til Kapitalen og analysen av varen. For å kunne uttrykke verdien av lerretet som en ensartet masse menneskelig arbeid, må den bli uttrykt i noe som er ”legemliggjort, noe som er en forskjellig ting fra sjølve lerretet, men som samtidig er felles for lerretet og alle andre varer. Og denne oppgaven er alt løst.
I verdiforholdet til lerretet gjelder frakken som noe som er kvalitativt likt, som ting av samme natur, fordi det er en verdi. Frakken gjelder altså her som en ting som verdien fremtrer i, eller som i sin håndgripelige naturalform, dvs. som ting, representerer verdi. Det er likevel helt sant at frakken, slik vi ser og bruker den, ikke er noe annet enn en bruksverdi. En frakk for seg sjøl uttrykker like lite verdi som det første og beste stykke lerret. Derfor er det slik at en frakk betyr mer innenfor verdiforholdet til lerretet enn utenfor det. Så føyer Marx til at det er slik mangt et menneske betyr mer innenfor en frakk med gullsnorer enn utenfor den.

Det vanskelige her er å forklare at en bruksverdi også er uttrykksformen for en verdi. Den har en egenskap som vi ikke kan sanse, som ikke er en del av de materialer den er laget av. Men i produksjonen av bruksverdien (frakken) er det virkelig forbrukt menneskelig arbeidskraft i form av skredderarbeid. Det har hopet seg opp menneskelig arbeid i den. Ut fra et slikt synspunkt er frakken ”bærer av verdi”, sjøl om denne egenskapen ikke skinner gjennom uansett hvor loslitt frakken er, som Marx sarkastisk bemerker.

Når vi ser på verdiforholdet til lerretet blir frakken bare vurdert ut fra dette aspektet, som legemliggjort verdi, som verdilegeme. Så kommer en morsom setning. ”Til tross for frakkens tilknappete utseende har lerretet gjenkjent den beslektete vakre verdisjelen i den.” Men det er bare dersom verdien antar formen av frakk for lerretet at den kan representere verdi i forhold til lerret.

Så kommer et viktig avsnitt. I det verdiforholdet der frakken utgjør ekvivalenten til lerretet, gjelder altså frakkeformen som verdiform. Som bruksverdi er lerretet åpenbart en ting helt forskjellig fra frakken, som verdi er den ”frakk-lik” og ser derfor ut som en frakk. Slik får det en verdiform som er forskjellig fra dets naturalform.

Konklusjonen på det hele følger: Ved hjelp av verdiforholdet blir altså naturalformen til varen B forvandlet til verdiformen til vare A, eller legemet til varen B blir til verdispeilet til varen A. I det varen A forholder seg til varen B som verdilegeme, som materialisert menneskelig arbeid, benytter det bruksverdien B som materiale for sitt eget verdiuttrykk. Verdien av vare A, uttrykt på denne måten i bruksverdien til varen B, står i relativ verdiform.

Dette er underkapittel 2.a) under kapittel 3.A. i Kapitalen, Oktoberutgaven. Det er helt avgjørende å få med seg den detaljerte analysen som Marx gjør her, dersom en vil forstå alt som kommer etterpå. Marx vil her først finne ut hvordan det enkle verdiuttrykket til en vare skjuler seg i verdiforholdet mellom to varer. For å gjøre det må han se bort fra det kvantitative aspektet ved forholdet. Vi må altså ikke begynne med å si at en bestemt mengde av en vare er lik en bestemt mengde av en annen vare. Først er det nemlig viktig å finne hva det er ved varene som er likt. Det er bare mulig å sammenligne størrelsen av forskjellige ting etter at de er redusert til samme enhet. Bare som uttrykk for en og samme enhet har de samme navn og er sammenlignbare størrelser.

Vi skjønner dette hvis vi tenker på slakteren som under krigen fikk besøkt av tyske kontrollører som spurte ham om sammensetningen av kjøttdeigen han laget og han svarte at det var en del høne og en del hest. Det han glemte å si var at det var en hel høne og en hel hest. Det tyskerne manglet var da at begge var redusert til vekt, for eksempel kilo. Fordi dette ellers er så sjølsagt fungerer det også som en vits (og i tillegg kunne nordmenn godte seg over at de tyske okkupantene ble lurt).

Altså må vi finne ut hvordan vi kan redusere de to varene i verdiuttrykket til samme enhet. Nå kan vi tenke oss at 20 alen lerret = 1 frakk. Men vi kan også tenke oss at 20 alen lerret = 3 frakker eller 10 frakker. Men samme hvor mange frakker 20 alen lerret er verd så innebærer dette forholdet at lerret og frakker som verdistørrelser er uttrykk for samme enhet, de er ting av samme natur. For utgangspunktet for ligningen er jo at lerret = frakk.

Men de to varene som er satt til å være kvalitativt like spiller ikke den samme rollen, for det er jo bare verdien av lerretet som blir uttrykt. Og det blir uttrykt gjennom det forholdet det har til frakken – frakken er lerretet sin ekvivalent, eller den tingen som det kan byttes mot. I dette forholdet, sier Marx, gjelder frakken som eksistensform for verdien, som verditing, for det er bare som verditing at den er det samme som lerretet. På den andre siden kommer lerretet sin egen eksistens som verdi til syne, eller får et sjølstendig uttrykk – det er lik en frakk eller så og så mange frakker. Så kommer Marx med et eksempel fra kjemien som er egnet til å forvirre de som ikke er hjemme i denne måten å uttrykke seg på.

Ellers bemerker Marx at de få økonomene som har drevet å analysere verdiformen ikke kunne komme frem til noe resultat fordi de forvekslet verdiform og verdi, og fordi de bare hadde øye for det kvantitative aspektet – hvor mange frakker lerretet var verd.

Men så kommer noen viktige oppklarende avsnitt. Dersom vi sier at varene, som verdier, bare er ensartete masser av menneskelig arbeid, så har analysen vår redusert dem til verdiabstraksjonen, men uten å gi dem en verdiform som lar seg adskille fra deres naturalform. Men det er annerledes når det gjelder verdiforholdet mellom to varer. Verdikarakteren av den ene varen fremtrer her gjennom dets eget forhold til den andre varen. Dette høres rart ut, men fortvil ikke, Marx fortsetter med å forklare hva dette betyr.

Når frakken som verditing blir gjort lik lerretet, så blir det arbeidet som skjuler seg i den ene (frakken) gjort lik det arbeidet som skjuler seg i den andre (lerretet). Det er jo slik at skredderarbeidet som lager frakken er forskjelligartet konkret arbeid i forhold til vevingen som lager lerretet. Men når skredderarbeidet blir gjort lik vevingen, så blir det faktisk redusert til det som virkelig er likt i begge arbeidene, til deres felles karakter av menneskelige arbeid. Det like i begge varene er altså det menneskelige arbeidet, når vi ser bort fra dets spesielle karakter som nyttig arbeid.

Gjennom denne omveien blir det dermed sagt at vevingen, som produsering av verdi, ikke har noen kjennetegn som skiller det fra skredderarbeidet, som produsering av verdi.
Konklusjonen er altså at det bare er ekvivalentuttrykket til varer av forskjellig art som bringer karakteren av det verdiskapende arbeidet fram i dagen, idet det faktisk reduserer de forskjelligartede arbeidene som skjuler seg i de forskjelligartede varene til det som de har felles, til menneskelig arbeid overhodet.

Det får være nok i dette brevet. I det neste brevet skal vi se hvordan Marx fortsetter å forklare det han mener for at vi ikke skal kunne unngå å forstå det.

Det Marx driver med i første del av verket Kapitalen er å avdekke hva kapital egentlig er. Det er for å kunne gjøre det at han først må finne ut hva penger er for noe. Bare dersom vi forstår dette kan vi forstå hva kapital er og gå videre til å finne ut av kapitalens tilblivelse, utvikling og oppheving. Og forståelsen av penger begynner med at vi må forstå det enkleste verdiforholdet.

Marx skriver at det enkleste verdiforholdet er verdiforholdet mellom én vare og en annen vare av et annet slag, samme hvilken. Derfor gir verdiforholdet mellom to varer det enkleste uttrykket for verdien av en vare. Han kaller dette verdiuttrykket for enkel, enkeltstående eller tilfeldig verdiform (Kapittel 1.3.A). Så lager han et matematisk uttrykk for dette:

X vare A = y vare B eller: x vare A er verd y vare B, dvs. 20 alen lerret = en frakk eller: 20 alen lerret er verd en frakk.

Så begynner kapittel 1.3.A.1 i Kapitalen: De to polene i verdiuttrykket: Relativ verdiform og ekvivalentformen.

Med dette innfører han noen begrep for å kunne beskrive det enkleste verdiuttrykket. Han sier at hemmeligheten ved alle verdiformer skjuler seg i denne enkle verdiformen. Og han føyer til at den egentlige vanskeligheten ligger i å analysere denne. Derfor bruker han god tid på det, og er svært nøye (noen ville ha sagt pirketet).

Så begynner han analysen sin. Han sier at i dette verdiuttrykket (20 alen lerret er verd 1 frakk) så spiller de to sidene i ligningen forskjellige roller. Lerretet uttrykker sin verdi i frakken. Frakken tjener altså som materiale for verdiuttrykket til lerretet. Det betyr at den første varen spiller en aktiv rolle og den andre en passiv rolle. Den første varen kommer så å si og presenterer seg for den andre og spør hvor mye den selv er verd, mens den andre varen står i ro og mottar forespørselen og sier at du er verd like mye som meg.

Marx betrakter den første varen som relativ verdi og sier at den befinner seg i en relativ verdiform. Relativ har jo med forhold (relasjon) å gjøre og den første varen vil altså opprette et forhold, en relasjon med den andre. Den andre varen, sier Marx, tjener som ekvivalent, eller den befinner seg i ekvivalentform. Ekvivalent kommer fra latin og betyr egentlig samme verdi. Dette opplyser ikke Marx, men regner med at vi vet om det.

Så sier han at relativ verdiform og ekvivalentform er momenter som hører sammen, som betinger hverandre gjensidig og som ikke er mulig å skille fra hverandre. Men samtidig er de motsatte ekstremer som utelukker hverandre, dvs. at de er to poler i det samme verdiuttrykket; de fordeler seg alltid på de forskjellige varene som verdiuttrykket forbinder med hverandre.
Vi kan ikke uttrykke verdien av lerretet i verdien av lerretet. 20 alen lerret = 20 alen lerret er ikke et verdiuttrykk. Denne ligningen uttrykker snarere det motsatte, nemlig at 20 alen lerret ikke er noe annet enn 20 alen lerret, og da er dette bare et uttrykk for at vi har en bestemt mengde av bruksgjenstanden lerret.

Dette betyr at verdien av lerretet bare kan bli uttrykt relativt, dvs. gjennom et forhold som er opprettet til en annen vare. Derfor forutsetter den relative verdiformen noen som den kan opprette et forhold til, den trenger en annen vare overfor seg – den behøver en vare overfor seg som er i ekvivalentform. Det er da også slik at den varen som står overfor den relative verdiformen i ekvivalentform ikke samtidig kan være i relativ verdiform. Denne siste varen er ikke på jakt etter sin verdi. Den leverer bare materialet til den andre varens verdiuttrykk.

Vi kan selvfølgelig snu ligningen og si at 1 frakk = 20 alen lerret. Men da er frakken blitt relativ verdiform og lerretet ekvivalent. Men den samme varen kan ikke samtidig opptre på begge sider av ligningen – den kan ikke samtidig opptre i begge formene, sier Marx, innenfor det samme verdiuttrykket, for disse formene utelukker hverandre tvert om som motpoler.

Marx avslutter dette avsnittet med å skrive at om en vare nå befinner seg i relativ verdiform eller i den motsatte ekvivalentformen, avhenger utelukkende av den stillingen varen til enhver tid har i verdiuttrykket. Det avhenger altså av om den er den varen hvis verdi blir uttrykt, eller den varen som det blir uttrykt verdi i.

Dette kan du studere litt på før vi neste gang skal gå nøyere inn på innholdet i den relative verdiformen. Og etter hvert kryper vi fremover mot en forståelse av pengene.