Månad: januar 2016

Noen sammentreff har satt i gang denne teksten. Le Monde diplomatique for februar 2016 kom med artikkel om Suffragetter og Jiu Jitsu. Her fremgår det at de engelske suffragettenes kamp for stemmerett og sosial likestilling falt sammen med introduksjonen av de japanske kampsporter. Suffragettebevegelsen begynte som en fredelig bevegelse, men etter at kvinnene hadde talt for døve ører og eller blitt latterligjort og hetset i flere år brøt Emmeline Pankhurst med den fredelige bevegelsen og dannet i 1903 Women’s Social and Political Union (WSPU) med to av døtrene sine, Christabel og Sylvia.

I 1905 viste den nye retningen seg da Christabel spyttet på en politimann og det blir starten på en serie med vilkårlige arrestasjoner som rammet familien Pankhurst og kvinnene i WSPU. En forsøkte å fengsle og tie dem i hjel. Etter et særdeles voldelig politiangrep på en demonstrasjon i 1910, kalt Black Friday, satte Emmeline i gang med direkte aksjoner for vekke mer oppmerksomhet. Etter dette satte kvinnene, som ble kalt ”suffragetter” i media, i gang angrep på den hellige private eiendom, knuste vinduer, satte fyr på noe velståendes hus, ødela golfbaner eller kongelige botaniske hager.

Dette var likevel ingen ting mot det kvinnene ble utsatt for av menn som kjempet mot dem. De ble fornærmet på åpen gate, det ble kastet stein inn i deres demonstrasjoner og menn klatret opp på talerstolen og slo dem som sto der, mens politiet som skulle holde vakt, godtet seg.

I fengslene gikk kvinnene til sultestreik, og ble tvangsforet. Det var en kvinne som døde i forbindelse med det. Så ble det laget en lov som tillot at man slapp dem ut av fengselet slik at de kunne komme seg før de så ble satt inn igjen. Den ble kalt katt og mus loven. Det ble svært viktig for kvinnene å forsvare seg. Og da kom kunstene til de japanske samuraier inn.

Jiu Jitsu betyr ”den myke kunst” og metoden går ut på at en med gode metoder kan uskadeliggjøre større og sterkere motstandere. Den har blitt ført videre i judo, aikido og den brasilianske Jiu Jitsu. En mann hadde vært i Japan og lært seg teknikkene. Han laget sin egen versjon som han kalte ”bartitsu” som er en forløper for moderne MMA som kombinerer Jiu Jitsu, engelsk boksing, savate og kamp. I 1900 åpnet han et studio i Soho og fikk mange tilhengere. Ved studioet instruerte også to japanske mestre.

Paret Edith og William Garrud så en demonstrasjon og meldte seg straks inn ved studioet. Da dette ble lagt ned i 1903 fulgte de med en japansk instruktør som dannet sin egen skole og da denne reiste tilbake til Japan overtok de studioet. Edith Garrut instruerte der kvinner og barn i Jiu Jitsu og åpnet samtidig en dojo i Londons East End som var reservert for instruksjon av suffragettene i WPSU og Kvinnenes frihetsliga som hadde splittet ut fra førstnevnte i 1907.

Det å praktisere en sport var for en kvinne allerede en politisk handling. Edith Garrut, var med sine 1,50 meter en militant feminist. Hun hadde demonstrasjoner der hun herjet med menn utkledd som politi. Hun skapte seg en hel karriere som kampsporter. I tillegg til selvforsvarskurs for kvinner fremmet hun samme idé gjennom en den første kampsportfilmen i England, med tittelen Jiu Jitsu Downs the Footpads (Jiu Jitsu tar ned landeveisrøveren). Hun skapte dessuten i 1911 et komisk teaterstykke der hun gjør narr av vold i ekteskapet. Hun kalte det Hva alle kvinner burde vite og hun skrev artikler for stemmerett i WSPU sitt blad. Dessuten klatret hun opp på muren til fengselet i Holloway og sang øredøvende høyt for å oppmuntre de suffragettene som satt der.

I 1913 var Sylvia Pankhurst lei av alle overfallene og ba WSPU om å danne en sikkerhetsstyrke for å forsvare demonstranter mot ordensmakten. Og slik ble Bodyguard født. Det var en gruppe på et førtitalls kvinner som var trent av Edith Garrud og som skjulte sin slagvåpen under mattene i hennes dojo. Lederen deres var Gertrude (Gert) Harding som kom til London i 1913 og ble berømt fordi hun hadde tatt orkideer i den kongelige hage – og politiet var sikker på at det måtte ha vært utført av en mann fordi de mente at en kvinne umulig kunne ha tatt seg over den høye muren rundt hagen.

Kvinnene gjemte mursteiner, gymnastikk-klubber, eller batonger stjålet fra politiet under kåpene sine. De forsvarte demonstrasjonene og møtene til suffragettene og konkurrerte med hverandre i oppfinnsomhet for å utligne at de var færre enn politiet. I den gruppen brød de seg om blåmerker, skrap og sår. De planla marsjruter og hvordan en skulle trekke seg tilbake. De kledde seg ut som de mer fremtredende kvinnene slik at politiet skulle gå etter feile personer. Emmeline Pankhurst skrev om hvor modige og effektive de var og bemerket at en av dem ikke ville bli sydd da hun fikk en flenge i skallen fordi hun ville ha et størst mulig arr. ”Ånden til en sann kvinnelig kriger”, skrev Emmeline.

Jeg regner med at hele artikkelen kommer i norske Le Monde diplomatique, og stopper her.
Men samtidig kommer Bergens Tidende med artikkelen Bergen er kampsportbyen. Den tar utgangspunkt i at Andre Carvalho fra kampsportklubben Frontline Bergen har deltatt i EM i brasiliansk Jiu-Jitsu i Portugal sammen med 30 andre fra klubben og at de har med seg seks EM-medaljer hjem. Så trekker de frem at Bergen Taekwondo klubb sitter på tre regjerende verdensmestre. Og at Marielle Vermedal Hansen og Fam Elgan kjemper om OL-plasser i boksing. Etter å ha sagt litt mer om det fine arbeidet i Frontline tar de for seg taekwondo-klubben. De har 1100 medlemmer og er den nest største klubben i Europa. Søstrene Madeleine og Marielle Lind og Espen Drange tok hvert sitt gull i VM 2015.

I klubben understreker de at det er bare bredde som kan skape topper. De jobber og med å beholde utøverne i laget også når de slutter som aktive for det er en nøkkelfaktor å beholde kompetansen deres i klubben. Og alle som har ordet snakker om hvor viktig samholdet er.

Men ikke nok med det. Filmansvarlig i BT, Britt Sørensen anmelder filmen Suffragette – kampen for frihet, som er satt opp på kinoene nå. Anmeldelsen er en gjennomgang av historien om kvinnenes kamp for stemmerett i England, men Sørensen benytter anledningen til å fremheve flere andre suffragetter fra andre land og, deriblant Gina Krog fra Norge som stiftet Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885.

Og mens den forrige filmen fikk en god firer, kommer så en sekser i anmeldelsen av et filmatisk mesterverk, The Assassin, som har en kvinnelig kampsportmester, Qi Shu, i hovedrollen.

Det hører med til historien at jeg vokste opp med Jiu Jitsu og at min datter har svart belte fra takwondoklubben i Bergen og et barnebarn følger opp.

Vi er nå kommet til andre del av første kapittel i første bind av Kapitalen av Karl Marx. Hvis du vil lese selv, og det er faktisk lurt, kan du kjøpe boken i billigutgave i bokhandel eller på nettet. Den er ganske rimelig.

Her skriver Marx at vi nå har sett at varen er noe tosidig, at den er både bruksverdi og bytteverdi. Jeg føyer til at vi også har sett at bytteverdien er fremtredelsesformen for verdien. Så skriver han noe veldig viktig. ”Seinere viste det seg at arbeidet, for så vidt det er uttrykt i verdien, heller ikke har de samme kjennetegnene som det som det har som produsent av bruksverdier. Og han føyer til at ”denne tosidige naturen til det arbeidet som varen inneholder ble først kritisk påvist av meg.” Og han viser til boken Til kritikken av den politiske økonomien. Så skriver han at dette er det springende punktet som forståelsen av den politiske økonomien dreier seg om.

Jeg føyer til at de viktige angrepene på Marx teori om økonomien dreier seg om å fornekte dette forholdet. Ofte vil en knytte verdien av varen direkte til bruksverdien og folks vurderinger av bruksverdien. Den såkalte grensenytteteorien dreier seg om det. Den sier at det bare er tilbud og etterspørsel som bestemmer varens pris og når det produseres for mye av en vare i forhold til etterspørselen så faller prisen. Det er altså etterspørselen etter en vare som bruksverdi som bestemmer prisen og ikke det samfunnsmessig nødvendige abstrakte arbeidet som har gått med til produksjonen av den. Vi kommer tilbake til Marx behandling av forhold mellom verdi, bytteverdi og pris seinere.

Fordi Marx mener at dette er så viktig blir han her veldig detaljert for at vi skal forstå hva det går i. Han ber oss om å ta to varer og velger som eksempel en frakk og 10 alen lerretsstoff dvs. nærmere 11,5 meter av stoffet. Så antar han at frakken har dobbelt så stor verdi som stoffet. Hvis verdien på stoffet settes til V så er altså 10 alen lerret= V og en frakk= 2V.

Så sier han frakken er bruksverdi som tilfredsstiller et bestemt behov. En bestemt art produktiv virksomhet er nødvendig for å fremstille den. Denne virksomheten er bestemt gjennom formålet med den, arbeidsmetoden som brukes, gjenstanden som lages, middel som brukes for å lage den og det resultatet en kommer frem til. Så definerer han dette arbeidet: Det arbeidet hvis nytte på denne måten viser seg i produktets bruksverdi, eller i at produktet er en bruksverdi, kaller vi kort og godt for nyttig arbeid.

Frakk og lerret er kvalitativt forskjellige bruksverdien og arbeidene som fremstiller dem er kvalitativt forskjellige nyttige arbeider – skredderarbeid og veving. Hvis produktene ikke var kvalitativt forskjellige bruksverdier og derfor produkter av kvalitativt forskjellige nyttige arbeider, så kunne de ikke på noen måte fremtre i forhold til hverandre som varer. Frakk byttes ikke mot frakk (av samme kvalitet, som her betyr samme sort, ikke slik vi ofte tenker på kvalitet som bedre eller dårligere), en bruksverdi kan ikke byttes mot den samme bruksverdien.

I neste innlegg skal vi la Marx forklare dette videre.

Hvis du vil se litt mer om hva Marx skrev om automatisering og utvikling av produktivkrefter kan du gå her: https://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/Kapitalisme%20kommunisme.htm

Hvis noe av det er vanskelig å forstå, så blir det lettere når vi kommer litt videre i økonomiskolen.

Marx sier at en ting godt kan være en bruksverdi uten å ha verdi. Hvis det finnes ting som er nyttige for menneskene som ikke er resultat av arbeid, så har de ikke verdi. Det gjelder luft, jord som ikke har vært dyrket, naturlige enger, viltvoksende trær osv.

Det er også slik at en ting kan være både nyttig og et produkt av menneskelig arbeid uten å ha verdi. Den som gjennom sin produksjon tilfredsstiller sitt eget behov skaper riktignok bruksverdi, men ingen vare. For å produsere en vare må han ikke bare produsere bruksverdi, men bruksverdi for andre, samfunnsmessig bruksverdi.

Engels føyde så til følgende i fjerde opplag av Kapitalen: ”Bonden i middelalderen produserte skattekorn for føydalherren og tiendekorn for presten. Men verken skattekorn eller tiendekorn ble vare selv om de ble produsert for andre. For å bli en vare må produktet gjennom bytte bli overført til den det skal tjene som bruksverdi for.” Han sier at han føyde til dette for å forebygge den misforståelsen at Marx mente at ethvert produkt som blir konsumert av en annen enn produsenten er en vare.

Så skriver Marx at det også er det slik at en ting ikke kan være verdi uten å være en bruksgjenstand. Dersom den ikke er til noe nytte, så er også arbeidet som den inneholder nytteløst, det teller ikke som arbeid og danner derfor ingen verdi.

Vi er nå ferdig med første del av første kapittel i Kapitalen. Vi skal neste gang se hvordan han går nøyere inn på at også arbeidet som er representert i varen har dobbeltkarakter.

Alt dette kan synes som spissfindige og livsfjerne saker, men det skal vise seg at det virkelig er grunnlaget for å forstå den verden vi lever i. Litt tålmodighet må riktignok til. Men uten tålmodiget og en del tankevirksomhet kan vi ikke kommet til bunns i noen viktige problemer.

Som en ekstra sammenfatning av hva vareverdien er for noe siterer Marx fra et tidligere verk av seg sjøl (Til kritikken av den politiske økonomien, Berlin 1859) ”Som verdier er alle varer bare bestemte mål for størknet arbeidstid”.

Så sier han at verdistørrelsen på en vare vil holde seg konstant dersom den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den holder seg konstant. I den forbindelse viser han til at arbeidets produktivkraft er bestemt av mange slags forhold. Det er arbeidernes gjennomsnittlige dyktighet, utviklingsgraden i vitenskapen og dens teknologiske anvendelighet, den samfunnsmessige sammensetningen av produksjonsprosessen, omfanget og effektiviteten av produksjonsmidlene og av naturforhold.

I jordbruket kan det være slik at den samme mengden arbeid under gunstige forhold gjør at en kan høste ett 500 kg hvete, mens en under ugunstige bare kan klare 250 kg. Den samme mengden arbeid gir forskjellig resultat i mer rikholdige gruver enn i de fattige. Diamanter forekommer sjelden i jordskorpen og det tar mye arbeid å finne dem, derfor krever det i gjennomsnitt mye arbeid. Følgelig representerer de mye arbeid i et lite volum. Dersom det lykkes å forvandle kull til diamanter med lite arbeid, så vil de falle i verdi til de ikke er mer verd enn mursteiner. Han har enda noen eksempler på det samme.

Så konkludere han med følgende: Allment kan vi si at jo større arbeidets produktivkraft er, desto kortere blir den arbeidstiden som trengs for å fremstille en artikkel, desto mindre blir den arbeidsmassen som blir krystallisert i den og desto mindre blir dens verdi. Og omvendt, jo mindre arbeidets produktivkraft er, desto lenger blir arbeidstiden som er nødvendig for å fremstille en artikkel og desto større blir dens verdi.
En vares verdistørrelse skifter altså direkte med mengden arbeid som blir virkeliggjort i den og omvendt i forhold til hvor mye produktivkraften vokser.
Men er det sånn at alle bruksverdier er verdier? Det skal vi se på neste gang.

I forrige innlegg stilte vi spørsmålet: Hva er målet på verdien av varen når verdien er abstrakt menneskelige arbeid. Marx svarer at vi, for å besvare spørsmålet, må gå ut fra den mengden ”verdiskapende substans”, altså det arbeidet som varen inneholder. Og denne kvantiteten eller mengden blir målt etter hvor lenge arbeidet varer i tid og dermed kommer han frem til at varens verdistørrelse er avhengig av produksjonstiden eller arbeidstiden og at arbeidstiden igjen har sin målestokk i bestemte tidsdeler, som en time, en dag osv.

Så tar Marx opp et problem i den forbindelse. Hvis det er slik at en vares verdi er lik tiden det tar å produsere den, så kan en jo tenke at jo lengre tid det blir brukt på en vare desto mer verdifull er den. Altså at jo mer doven og udugelig arbeideren var, desto større ble verdien.

Men slik er det ikke. Vi må ta utgangspunkt i den samlete tid som det tar å produsere alle varer og som gir dem deres samlete verdi, dvs. legge sammen alle de utallige individuelle arbeidskrefter eller produksjonstimer og så dele verdien av alle varer med antall timer det tar å produsere dem.

Vi har altså med en gjennomsnittsstørrelse å gjøre som en finner i det samfunnet en undersøker. Marx kaller det for samfunnsmessig gjennomsnittsarbeidskraft eller samfunnsmessig nødvendig arbeidstid. Så sammenfatter han det slik: Samfunnsmessig nødvendig arbeidstid er den arbeidstiden som trengs for å fremstille en eller annen bruksverdi under de gitte samfunnsmessig-normale produksjonsvilkår og med den samfunnsmessige gjennomsnittsgrad av dyktighet og arbeidsintensitet.

Han trekker så frem et eksempel fra sin tid. Etter at dampvevstolen ble innført i England var det kanskje nok med halvparten så mye arbeidstid som før for å forvandle en gitt mengde garn til tøy. Den engelske håndveveren, som arbeidet med den gamle vevstolen, trengte samme arbeidstid som før for å få til denne forvandlingen, men produktet av den individuelle arbeidstiden hans representerte nå bare en halv samfunnsmessig arbeidstime og falt derfor til halvparten av den tidligere verdien.

Den enkelte varen gjelder her i det hele tatt som gjennomsnittseksemplar av sitt slag. Varer som inneholder like store arbeidsmengder eller som kan fremstilles i løpet av samme arbeidstiden, har derfor den samme verdistørrelsen. Og verdien av en vare forholder seg til verdien av en annen vare på samme måte som den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den ene varen forholder seg til den arbeidstiden som er nødvendig for å produsere den andre.

Vi kan bare tenke oss hva dette betyr for de eldre produksjonsmetoder ved innføring av større automatisering med roboter og datakraft. Som vi ser er resonnementet helt brukbart også på dagens forhold. Neste gang skal vi se litt på noen eksempler som Marx bruker for å illustrere poenget sitt her.

Du finner det brevet du vil ha ved å gå til vadla-bloggen. Når du er fremme på vadla-bloggen søker du med ordet brev pluss nummer på det brevet du ønsker, for eksempel brev 3.

Vi han nå vist at Marx analyserer varen som er elementærformen for den samlete mengde av varer. Han viser at varen har bruksverdi og han forklarer hva det er. Så sier han at når en vare kan byttes med en annen må det være noe som er likt i de to varene som byttes. Han tenker gjennom alt som kan være likt og kommer til at det eneste som er tilbake når alle konkrete egenskaper i varene, som altså utgjør deres bruksverdi, er trukket fra, er at de er produkter av menneskelig arbeid.

Men dette er også menneskelig arbeid der alle konkrete egenskaper er abstrahert fra, eller trukket fra. Dette finnes i virkeligheten, men vi kan ikke observere det med våre sanser, vi må abstrahere det i tenkningen vår. Han sier at når arbeidsproduktene er redusert til likt menneskelig arbeid, abstrakt menneskelig arbeid, så er det ikke blitt noe annet igjen av dem enn den samme spøkelsesaktige virkelighet, en formløs masse av forskjellsløst menneskelig arbeid, dvs. forbruk av menneskelig arbeidskraft uten hensyn til måten den er brukt på.

Disse tingene uttrykker nå bare at menneskelig arbeid har hopet seg opp i produksjonen av dem. Så sier han at menneskelig arbeid er noe samfunnsmessig, en samfunnsmessig substans som altså skapes i forhold til og i et samfunn. Og han sier at varene har verdi som krystaller av denne samfunnsmessige substansen, det er dette som gjør dem til vareverdier.

I bytteforholdet mellom to varer viser bytteverdien seg for oss som noe fullstendig uavhengig av varenes bruksverdier. Dersom vi nå virkelig abstraherer fra arbeidsproduktenes bruksverdier, så får vi verdien av varen, slik den ble definert over her. Det som er felles for varene, som fremtrer i bytteforholdet mellom dem, altså i bytteverdien, er verdien av varen.
Så føyer Marx til at vi, i den videre fremstillingen, vil bli ført tilbake til bytteverdien som den nødvendige fremtredelsesformen for verdien. Men først gjentar han at en bruksverdi eller et gode bare har verdi fordi abstrakt menneskelig arbeid har blitt legemliggjort eller materialisert i en. Og så stiller han spørsmålet om hvordan vi i all verden kan måle størrelsen på varens verdi. Det skal vi ta opp neste gang.

Her finner du brev 1, brev 2.

Før vi går videre vil jeg si litt om hvordan Marx begynte sin tenkning om disse sakene. Han skrev veldig tidlig (rundt 1844 i sine Økonomisk-filosofisk manuskripter) om at menneskene har to legemer. Han kalte dem menneskets organiske legeme og menneskets uorganiske legeme. Det er jo, ved første blikk, en merkelig påstand. Men når vi fikk vite at han med det organiske legeme mente det som er innenfor skinnet, og at det uorganiske legemet er alt som er utenfor skinnet som mennesket lever av og i, da ble det litt klarere.
Marx sin tenkning om økonomi har nemlig et økologisk utspring. Det handler om utvekslingen mellom menneskene og naturen rundt som vi lever av og i. Og så handler det om den utvekslingen som menneskene kan foreta og virkelig foretar seg imellom på grunnlag av deres utveksling med naturen rundt.
Så mente han at arten av og bruken av de redskapene og metodene og den kunnskapen som menneskene utvikler for å leve bedre i og av naturen rundt er det som skiller menneskene fra andre levende vesener. Han sier først at menneskenes vesen er at de som art er universelt skapende. Med det tenker jeg at han mente at menneskene potensielt sett kan utveksle seg med alle deler av naturen på måter som stadig skaper bedre leveforhold for dem.
Med dette flyttet han også menneskenes vesen ut fra menneskene indre og kom frem til at menneskenes vesen er alle deres forbindelser i verden.

I sin sjette tese om Feuerbach fra 1845 skriver han at ”det menneskelige vesen” ”ikke er en abstraksjon som ligger i (bor i) hvert enkelt individ”. ”I sin virkelighet er det helheten av de samfunnsmessige forbindelser/sammenhenger.”

(I originalen heter det: ”Feuerbach löst das religiöse Wesen in das menschliche Wesen aus. Aber das menschliche Wesen ist kein dem einzelnen Idividuum inwohnendes Abstraktum. In seiner Wirklichkeit ist es das ensemble der gesellschaflichen Verhältnisse.”
Ser vi i ordboken Duden betyr Verhältnisse når det gjelder mennesker det samme som Beziehungen og det betyr: en hvilken som helst forbindelse eller sammenheng. Ensemble er enten et fransk eller engelsk innskudd. Det kan vi se ved at det ikke er skrevet med stor bokstav slik som et tysk substantiv ville vært. Det er den franske betydningen som gir best mening her og den er ifølge ordboken Petit Larousse: resultatet av en forening av deler i et hele.).

Jeg mener altså at Marx sitt utgangspunkt for å studere økonomien i verden er utvekslingen mellom menneskene med naturen rundt og med hverandre på grunnlag av den første utvekslingen. Og så må jeg føye til at Marx hadde et annet mål. Det var ikke bare å forstå, men å forandre økonomien slik at menneskene kunne fortsette med å utvikle sine universelt skapende evner til beste for seg selv og andre, og i takt med naturen rundt.

Tenkte at det kunne være greit å vite før vi går videre.

Vil bare minne om korleis eg lanserte denne bloggen:

Vadla og nye horisontar

I Bergens tidende har dei nett hatt eit hovudoppslag om dyre medisinar. Oxfam har nett gitt ut ein rapport som viser korleis det kan skje. Dei rikaste i verda tener no det meste av pengane sine på pensjonsfond, finansspekulasjonar og investering i helsevern og medisinar.
Oxfam høyrer til kapitalens venstreside. Dei har mange gode forslag for å reformere kapitalismen slik at han ivaretar menneska sine behov mykje betre. Her viser eg til ein ny og viktig rapport frå Oxfam.
Men eg tenker at vi nok må oppheve kapitalen for å kunne sette forslaga ut i livet. Eit system som er innretta på å skape mest mulig bytteverdi, meirverdi og profitt og som er utanfor menneskelig kontroll, kan ikkje det. Her er rapporten: https://www.opendemocracy.net/paul-rogers/global-divide-knowledge-into-action