Omsetting av Den tyske ideologien

 

Den tyske ideologien – kommentar frå omsettaren

Eg har tatt til med ei ny omsetting av ”Den tyske ideologien” fordi den nye krisearta økonomiske situasjonen i verda igjen har gjort Marx svært aktuell (eg skriv no 2013/14) og fordi det har komme betre tekstkritiske utgåver av han enn vi har hatt før, ettersom arbeidet med den nye MEGA (Marx Engels Gesammelte Werke) utgåva og nye utgåver på forskjellige språk, skrid fram.

Omsettinga er laga ut frå tekstane i tidligare samleverk som Marx Engels Werke, bind 3, Karl Marx Frederick Engels Collected Works, bind 5 og den nye tyske utgåva av Karl Marx, Werke (i 6 bind), Schriften, bind 2, Frühe Schriften II, Darmstadt 2013. Her har dei vald å gi ein tekst som følgjer originalmanuskriptet tettast mulig, blant anna ved å dele noen sider inn i to spalter, sidan det handskrivne manuskriptet er inndelt slik. Eg har vald å følgje tekstrekkefølgja i denne (studie)utgåva som er laga av Lambert Schneider Verlag, som produserer for Wissenschaftliche Buchgesellschaft i Tyskland (den største kvalitetsbokklubben for faglitteratur i Europa).

Eg har også kontrollert omsettinga ut frå ei samanlikning med Karl Marx Verker i utvalg, Pax 1970, bind 2 ”Frå den tyske ideologi” og konsultert ei anna engelsk omsetting i Marx: Early Political Writings, Cambridge Texts in the History of Political Thought, Cambridge University Press, 1994 og ei svensk omsetting i Karl Marx: Människans Frigjörelse, Bokförlaget Daidalos AB, 1995 og ei dansk omsetting.

I presentasjonen av den siste tyske utgåva heiter det ”I høve den aktuelle verdsøkonomiske situasjonen får filosofien og verka til Karl Marx igjen ein særlig relevans. Mange av prognosane hans blir i dag bekrefta: utbyttinga i verda, kapitalakkumulasjonen, tiltakande internasjonal samanfletting og krisearta fenomen. I det siste, etter finans- og økonomikrisa, er kritikken mot utbytting og urettferdigheit igjen blitt kraftigare. Det er nok ein grunn til å lese Marx (oppatt). Denne flott redigerte utgåva av Marx sine viktigaste verk inneheld dei skriftene som er uomgjengelige for å forstå tankane hans. Dei dannar ei bru frå ungdomsverka over dei viktigaste politiske publikasjonar til eit utval av økonomiske tekstar; frå doktoravhandlinga ved universitetet i Jena til ”Feuerbachtesane” og ”Det kommunistiske partis manifest” til den uavkorta teksten til ”Kapitalen”. Eg har skrive ei utfyllande samanfatting og kommentar til forordet til denne utgåva som du finn her: http://home.online.no/~tervalen/Marx%20verk%20i%20utval.pdf

Slik eg ser det er utvalet i utgåva ganske bra. Eg savnar ”Grundrisse” og ”Teoriar om meirverdien” , men då måtte dei ha utvida med om lag tre bind til.

Eg brukar både røynd og verkelegheit for å omsette Wirklichkeit der røynda er den opplevde verkelegheita (noe som er erfart) og verkelegheita er det som eksisterer uavhenging av den menneskelige sansinga og oppfatninga.

Den danske omsettinga, som er sett inn for å ha ein fullstendig tekst som vi kan forstå til eg har omsett alt, har eg ikkje sjekka. Noen av overskriftene i den danske teksten har fått noen nynorske ord innimellom. Det er planen at alt her blir erstatta etter kvart som omsettinga blir ferdig.

Karl Marx

og

Friedrich Engels

DEN TYSKE IDEOLOGIEN

Kritikk av den nyaste tyske filosofien

i følgje representantane hans,

Feuerbach, B. Bauer og Stirner

og av tysk sosialisme

i følgje dei ymse profetane hans[i]

Første bok

Kritikk av moderne tysk filosofi etter representantane Feuerbach, Bruno Bauer og Stirner.

Føreord.

Fram til no har menneska heile tida laga seg falske oppfatningar om seg sjølve - om kva dei er og kva dei bør vere. Dei har innretta forholda seg imellom etter ideane sine om Gud, det normale menneske, osb. Dei (dårlige) produkta frå deira eige hovud har vakse dei over hovudet. Dei, skaparane, har bøygd seg ned framfor det dei sjølve har skapt. Lat oss frigjøre dei frå åket av dette hjernespinnet, desse ideane, dogma, dei innbilte skapnadene som dei blir tært opp av. Lat oss gjøre opprør mot dette herredømmet til tankane. Lat oss lære dei å skifte ut desse innbillingane med tankar som svarer til det menneskelige vesen, seier ein[1]. Lat oss lære dei å få ei kritisk haldning til dette, seier ein annan[2]. Lat oss lære dei å få desse fantasiane ut av hovudet sitt, seier ein tredje[3]. Og den eksisterande verkelegheita vil falle saman.

Desse uskuldige og barnslege innfalla er kjernen i den nyare unghegelianske filosofien som ikkje berre blir motteken med redsle og djup vørdnad av publikum i Tyskland, men som og blir lagd fram av dei filosofiske heltane våre med eit høgtidelege medvit om den verdsomstyrtande faren og den kriminelle omsynsløysa i han. Det første bindet av dette skriftet har som mål å kle av desse sauane, som ser på seg sjølv som ulvar og derfor blir sett slik på av andre og; å vise korleis mekringa deira bare imiterer, i filosofisk form, førestellingane til dei tyske borgarane; å vise korleis skrytinga til desse filosofiske kommentatorane bare speglar av elendet i dei verkelige forholda i Tyskland. Det er målet til dette skriftet å gjøre narr av og diskreditere den filosofiske kampen med skuggane av verkelegheita som tiltalar den drøymande og forvirra tyske nasjonen (det drøymande og forvirra tyske folket).

Ein gong hadde ein tapper mann den ideen at folk drukna i vatn bare fordi dei var trollbundne av ideen om tyngdekrafta. Viss dei bare kunne få denne tanken ut av hovudet sitt, til dømes ved å innrømme at det var overtru eller ei religiøs oppfatning, så kunne dei bli heilt trygg mot einkvar fare frå vatnet. Heile livet kjempa han mot illusjonen om tyngdekrafta som all statistikk gav han nye og talrike prov for farane ved.

Denne tapre fyren var av same slag som dei nye revolusjonære filosofane i Tyskland.*

*Frå den engelske utgåva. [Den følgjande  teksten er kryssa ut i manuskriptet:] Der er ikkje noen særeigen forskjell mellom den tyske idealismen og ideologien til alle dei andre nasjonane. Dei sistnemnde ser også på verda som om han var dominert av idear, idear og omgrep som dei bestemmande prinsippa, og visse oppfatningar som er det mystiske av den materielle verda som er tilgjengelig for filosofane.

Hegel fullførte den positive idealismen. Ikkje bare gjorde han om heile den materielle verda til ei idéverd og heile historia til ei historie om idear. Han var ikkje tilfreds med å teikne ned tankeeiningar, han prøvde også å beskrive skapingsakta. Dei tyske filosofane, som er vekt opp frå fantasiverda si, protesterer mot idéverda som dei […] oppfatninga av det verkelige, materielle […].

Alle dei tyske filosofiske kritikarane forsikrar oss om at den verkelige verda til menneska til no har vore dominert av og bestemt av idear, bilete, omgrep og at den verkelige verda er eit produkt av idéverda. Dette har vore saka fram til no, men no bør det endrast. Dei skiljar seg frå kvarandre på den måten som dei vil bruke for å frelse menneska som ifølge deira oppfatning stønnar under vekta av sine eigne fastlåste idear. Dei skiljar seg ut frå kva dei held fram er fastlåste idear. Dei er samde i trua på ideane sitt hegemoni. Dei er samde i trua på at verksemda til den kritiske fornufta deira må føre til øydelegginga av tinga sin eksisterande ordning anten dei ser på sin eigen isolerte fornuftsverksemd som tilstrekkelige for  dette, eller dei vil erobre det universelle medvitet.

Trua på at den verkelige verda er produktet av idéverda, at idéverda […].

Etter at dei har mist trua på den hegelianske idéverda protesterer dei tyske filosofane mot dominansen til tankar, idear og omgrep som  i følgje deira meining, dvs. i følgje Hegels illusjon, hittil har produsert, bestemt og dominert den verkelige verda. Dei framfører protesten sin og sloknar […].

I følgje det hegelske systemet har idear, tankar og omgrep produsert, bestemt, dominert menneska sitt verkelige liv, den materielle verda deira, dei verkelige forholda deira. Desse opprørske disiplane tar dette […].

/1/

I

Feuerbach

[Motsetnad mellom den materialistiske og idealistiske oppfatninga].[4]

Etter det vi høyrer frå tyske ideologar, har Tyskland gått gjennom ein revolusjon utan like i løpet av dei siste få åra. Opprotninga av den hegelske filosofien, som tok til med Strauss, har utvikla seg til ei verdsgjæring som alle "fortidas makter" blir trekt inn i. I det allmenne kaoset har mektige riker dukka opp bare for straks å gå under, heltar har plutselig stått fram bare for å bli kasta tilbake i mørket av taprare og sterkare rivalar. Opp mot denne revolusjonen var Den Franske Revolusjonen bare barneleik. Det var ein verdskamp som gjorde at kampen til diadokarane [Alexander den stores fem hærførarar. Omsettarens merknad.] ser ubetydeleg ut. Prinsipp fortrengte kvarandre, tankeheltar kasta kvarandre med uhøyrt fart og på dei tre åra 1842 - 45 blei meir feid vekk i Tyskland enn i løpet av dei tre hundreåra som var gått før det.

Alt dette skal ha funne stad i den reine tenkinga.

Det handlar sanneleg om ei interessant hending: opprotningsprosessen til den absolutte anden. Då den siste gneisten av liv var slokna, begynte dei forskjellige delane av denne destillasjonsresten [5] å gå i oppløysing, gå inn i nye samband og danne nye materiale. Filosofien sine industriherrar som fram til dette hadde levd på utbyttinga av den absolutte ånda, kasta seg no over  dei nye samanbindingane. Kvar av dei sette iherdig i gang detaljhandel med den delen som hadde tilfalle han. Dette kunne ikkje gå føre seg utan konkurranse. Den blei først ført på ein ganske borgarlig og anstendig måte. Då den tyske marknaden seinare var overfylt og varen, til tross for alt strev, ikkje fann noen avsetning på verdsmarknaden, blei forretninga  øydelagd på den vanlege tyske måten, ved framstelling utan eigenart og skinnproduksjon, svekking av kvaliteten, forfalsking av råstoff, ved at etikettane blei forfalska, ved falske oppkjøp, spekulasjon i vekslar og eit kredittsystem som sakna eit kvart verkeleg grunnlag. Konkurransen gjekk over til ein forbitra kamp som no blei tilrådd og oppkonstruert for oss som eit verdshistorisk vendepunkt som har skapt dei største resultat og framskritt.

For å verdsette rett den sanne verdien til dette filosofiske bløffmakeriet som sjølv i bringa til den ærlege tyske borgaren vekkjer ein glød av nasjonalkjensle, viss vi ønskjer å få klårt fram det smålege, det lokalt innskrenka til heile denne unghegelianske rørsla, for å vise den tragikomiske kontrasten mellom det desse heltane verkeleg har gjort og illusjonane om desse prestasjonane, er det naudsynt å sjå på heile dette skodespelet frå ein ståstad som ligg utanfor Tyskland.

/2/

A. Ideologi i det heile, framfor alt tysk ideologi

Tysk kritikk har opp til det siste strevet sitt aldri fjerna seg frå filosofien sitt område. Langt frå å undersøkje dei allmenne filosofiske føresetnadene sine, har alle undersøkingane til denne kritikken spira opp av jorda til eit bestemt filosofisk system, Hegel sitt. Det var forvirring (Mystifikation) ikkje bare i svara til desse kritikarane, men og i sjølve spørsmåla deira. Grunnen til at ikkje ein av desse moderne kritikarane har forsøkt seg på ein omfattande kritikk av det hegelske systemet, sjølv kor mykje dei seier at dei har komme forbi Hegel, er at dei er så avhengig av han. Polemikken deira mot Hegel og mot kvarandre er avgrensa seg til dette – dei tar kvar si side ut av det hegelske systemet og vender dette mot heile systemet så vel som mot dei sidene dei andre har trekt ut. Til å begynne med tok dei ut reine uforfalska hegelske kategoriar som "substans" og "sjølvmedvit", seinare vanhelliga dei desse kategoriane med verdslege namn som "art", "den einaste", "mennesket", osb.

All tysk filosofisk kritikk frå Strauss til Stirner er avgrensa til kritikk av religiøse oppfatningar. /[2a]/  Kritikarane gjekk ut frå den verkelege religionen og den eigentlege teologien. Kva religiøst medvit og religiøs førestelling verkeleg tydde, vart bestemt på ymse måtar ettersom tida gjekk. Framsteget gjekk ut på underordne det dei påstod var dominerande metafysiske, politiske, juridiske, moralske og andre oppfatningar under kategorien religiøse eller teologiske oppfatningar; og på same måte å erklære at politisk, juridisk og moralsk medvit var religiøst eller teologisk medvit, og å erklære det politiske, juridiske, moralske menneske - "mennesket" i siste instans - som religiøst. Religionen sitt herredøme blei tatt for gitt. Gradvis påstod dei at eitkvart dominerande tilhøve var eit religiøst tilhøve og omforma til ein kult, retten sin kult, staten sin kult osb. Overalt var det bare eit spørsmål om dogme og tru på dogme. Verda blei gjort stadig meir heilag heilt til vår kjære Sankt Max endeleg var i stand til å kanonisere ho en bloc og på den måten kvitte seg med ho for godt.

Gamalhegelianarane hadde forstått alt så snart det blei tilbakeført til ein av Hegel sine logiske kategoriar. Unghegelianarane kritiserte alt ved å knytte religiøse oppfatningar til det eller ved å erklære det for teologisk. Unghegelianarane er samde med Gamalhegelianarane i trua på religionen, omgrepa, det allmenne sitt herredøme i den eksisterande verda. Forskjellen er bare at den eine parten går til åtak på dette herredøme som urettmessig tilraning av makt, mens den andre parten rosar det som legitimt.

Sidan desse unghegelianarane i verkelegheita ser på oppfatningar, tankar, idear, ja alle produkt av medvitet, som dei verkelege lenkene til menneska, akkurat som gamalhegelianarane erklærte at dei var dei sanne banda som heldt menneskesamfunnet saman, så er det openbart at unghegelianarane bare treng å kjempe mot desse illusjonane til medvitet. Ifølge unghegelianarane sin fantasi er forholda mellom menneska, alt dei gjør, lenkene og skrankane deira, produkt av medvitet deira. Derfor legg unghegelianarane logisk nok fram for menneska det moralske postulatet at dei må skifte ut det medvitet dei har nå, med det menneskelege, kritiske eller egoistiske medvitet, og på den måten fjerne skrankane sine. Dette kravet om å endre medvitet trer fram som eit krav om tolke det eksisterande på ein annan måte, dvs. å erkjenne verkelegheita ved hjelp av ei anna tolking. Dei unghegelianske ideologane er, til tross for frasane sine som dei påstår er "verdsoppløysande", dei største konservative. Dei yngste av dei har funne eit korrekt uttrykk for verksemda si når dei erklærer at dei bare kjempar mot "frasar". Men dei glømmer at dei sjølv bare stiller frasar opp mot desse frasane og at dei ikkje i det heile kjempar mot den verkeleg eksisterande verda når dei bare kjempar mot denne verda sine frasar. Dei einaste resultata som denne filosofiske kritikken kunne komme fram til /[2c]/ var noen få, og i tillegg heilt einsidige, religionshistoriske klargjøringar om kristendommen. Resten av påstandane deira er bare vidare utbroderingar av kravet deira om at dei med desse uviktige klargjøringane skulle ha levert oppdagingar av verdhistorisk format.

Det har ikkje falt noen av desse filosofane inn å undersøke samanhengen mellom den tyske filosofien og den tyske røyndomen, samanhengen mellom kritikken deira og deira eigne omgjevnader.[6]

/[?]/[7] <Vi kjenner bare ein einaste vitskap, historievitskapen. Historia kan vi sjå frå to sider når vi delar ho i naturhistorie og menneskehistorie. Men begge sider kan ikkje skiljast frå kvarandre; så lenge menneske fins, verker naturhistoria og menneskehistoria på kvarandre. Naturhistoria, den såkalla naturvitskapen, angår oss ikkje her. Når det gjeld menneskehistoria vil vi imens gå inn på ho, då mest heile ideologien anten er blitt redusert til ei fordreidd oppfatning av denne historia eller til ein fullstendig abstraksjon av ho. Ideologien sjølv er bare ei av sidene ved denne historia.>

Føresetnadene som vi går ut frå, er ikkje vilkårlige, er ikkje dogme, men verkelege føresetnader som vi bare kan abstrahere frå i fantasien (in der Einbildung). Desse føresetnadene er dei verkelege individa, aktiviteten deira, og dei materielle livsvilkåra deira, både dei som allereie eksisterer og dei som dei produserer gjennom sine eigne handlingar. Desse føresetnadene kan derfor /[?]/ konstaterast på reint empirisk vis.

Den første føresetnaden for all menneskeleg historie er, naturligvis, at det finnast levande menneskelige individ. <Den første historiske handlinga til desse individa, som skil dei frå dyra, er ikkje at dei tenkjer, men at dei begynn å produsere livsmidla sine.>[8] Då er altså den første kjennsgjerning som vi må slå fast, den fysiske organiseringa til desse individa og det tilhøvet til naturen som følgjer av denne organiseringa. Vi kan sjølvsagt ikkje her gå inn på den verkelig fysiske eigenart til mennesket sjølv, på dei naturvilkåra som mennesket finn seg sjølv i – geologiske, orohydrografiske*, klimatiske og andre forhold. <Desse tilhøva er føresetnaden for ikkje bare den opphavlige, naturlig framvokse organisasjonen av menneska, framfor alt raseforskjellane, men også heile den vidare utviklinga eller ikkje-utviklinga fram til i dag.>[9] All historieskriving må gå ut frå desse naturgrunnlaga og modifikasjonen av dei gjennom menneska sine handlingar utover i historia.

Vi kan skilje menneska frå dyra ved medvit, religion eller kva du no vil. Men menneska sjølv tar til å skilje seg ut frå dyra så snart som dei begynner å produsere dei midla dei treng for å leve, eit steg som avheng av korleis dei er organisert reint fysisk. Når dei produserer livsmidla sine, produserer menneska indirekte det materielle livet sitt.

Den måten menneska produserer livsmidla sine på, avheng først og fremst av korleis eigenskapane er til sjølve dei livsmidla som dei finn og som dei skal reprodusere. /[?]/

Denne måten å produsere på, må ikkje bli sett på frå den sida at det bare er reproduksjonen av den fysiske eksistensen til individa. Han er heller ei særskilt form for verksemd frå desse individa, ein særskilt måte å ytre livet sitt på, ein særskilt livsform for menneska. Slik som individa uttrykk livet sitt, slik er dei. Det dei er, fell altså saman med produksjonen deira, både med kva dei produserer og med korleis dei produserer. Kva individa er, avheng altså av dei materielle omstende som bestemmer produksjonen deira.

Denne produksjonen dukkar først opp ved auke i folkesetnaden. Dette føreset i sin tur eit samkvem individa imellom. Forma for dette samkvemmet blir igjen vilkårsbestemt av produksjonen.[10]

/{3}/ Sambandet mellom forskjellige nasjonar avheng av i kor stor grad kvar har utvikla produktivkreftene sine, arbeidsdelinga og det indre samkvemmet. Denne tesen er allment godtatt. Ikkje bare forholdet mellom ein nasjon og andre nasjonar, men også heile den indre strukturen i nasjonen sjølv, avheng av det trinnet utviklinga av produksjonen og det indre og ytre samkvemmet har nådd. Kor langt produksjonskreftene i ein nasjon er utvikla, visast tydligast ved kor langt arbeidsdelinga har blitt utvikla. Kvar ny produktivkraft, i den grad ho ikkje bare er ei utviding av allereie kjente produktivkrefter (til dømes oppdyrking av ny jord), gir opphav til ei vidare utvikling av arbeidsdelinga. Sjekka også mot Paxutgåva til her 30.11.2013 00:27

Arbeidsdelinga innan ein nasjon fører først til at det industrielle og kommersielle arbeidet skil seg ut frå jordbruksarbeid og dermed til skiljet mellom by og land og konflikten mellom interessene deira. Den vidare utviklinga av arbeidsdelinga fører til at det kommersielle skil seg frå det industrielle arbeidet. På same tid utviklar det seg forskjellige skilje, som ei følgje av arbeidsdelinga innanfor desse forskjellige bransjane, mellom dei individa som samverkar i dei ulike slags arbeidsområda. Den stillinga desse individuelle gruppene har til kvarandre, er fastsett av driftsmåtane i jordbruk, industri og handel (patriarkat, slaveri, stender, klassar). Dei same vilkåra kan vi sjå, i det forholdet /[3a]/dei forskjellige nasjonane har til kvarandre når dei har eit meir utvikla samkvem.

Dei forskjellige utviklingstrinna av arbeidsdelinga er akkurat like mange former for eigedom, dvs. at den arbeidsdelinga som fins til ei kvar tid også fastset forholda individa har til kvarandre i høve til arbeidsmateriale, arbeidsinstrument og arbeidsprodukt.

Den første eigedomsforma er stammeeigedomen. Den svarar til det uutvikla produksjonstrinnet der folk lever av jakt og fiske, al av kveg, eller, på det høgaste trinnet, åkerbruk. Det siste føreset store vidder med udyrka mark. Arbeidsdelinga på dette trinnet er framleis svært lite utvikla og er avgrensa til ei vidare utviding av den naturlige arbeidsdelinga som eksisterer i familien. Den sosiale oppdelinga er derfor avgrensa til ei utviding av familien: patriarkalske høvdingar, under dei medlemmer i stammen, og nedst slavar. Slaveriet som ligg latent i familien, utviklar seg gradvis ettersom folkesetnaden aukar, behova aukar og med utvidinga av det ytre samkvemmet, både i krig og byttehandel.

Den andre forma er den antikke felles- og statseigedommen som særleg veks fram etter at fleire stammar slår seg saman til ein by ved at dei inngår ein kontrakt eller ved erobring, og der slaveriet fortsett eksisterer. Ved sida av kommunen sitt felles eige finn vi allereie utvikling av flyttbar og seinare også ikkje-flyttbar privateigedom, men som ein ikkje-normal form underordna felleseigedommen. Byfolket har bare i fellesskap makt over arbeidsslavane og bare av den grunn er dei bundne til denne forma for felleseigedom. Det er den felles privateigedommen som tvingar det aktive byfolket til å bli i denne spontant utvikla forma for samanslutning ovafor slavane sine. På grunn av dette fell heile den samfunnsstrukturen som byggjer på slik felleseigedom, og saman med den folket sin makt, i same grad som den ikkje-flyttbare privateigedommen utviklar seg. Arbeidsdelinga er allereie meir utvikla. Vi finn allereie motsetnaden mellom by og land. Seinare finn vi motsetnaden mellom dei statane som representerer byinteressene og dei som representerer landsbygdinteressene, og inne i byane finn vi motsetnaden mellom industri og sjøhandel. Klasseforholdet mellom borgar og slave er nå fullt utvikla.

I og med utviklinga av privateigedomen finn vi her for første gong dei same forholda som vi skal finne att, bare i ein meir utstrakt skala, med den moderne privateigedomen. På den eine sida konsentrasjonen av privateigedom som begynte svært tidleg i Rom (som den licianske agrarloven provar) og utvikla seg svært hurtig frå tida rundt borgarkrigane og særleg under keisarane. På den andre sida, saman med dette, forvandlinga av dei plebeiiske småbøndene til eit proletariat som likevel, som ei følgje av stillinga si - halvvegs mellom borgarar med eigedom og slavar - aldri oppnådde noen sjølvstendig utvikling.

Den tredje forma er den føydale eigedomen eller godseigedomen. Mens antikken gjekk ut frå byen og det vesle området rundt han, så gjekk mellomalderen ut frå landet. Dette ulike utgangspunktet blei avgjort av den sparsame folkesetnaden på den tida som var spreidd over eit stort område og som heller ikkje fekk noen større tilvekst frå erobrarane. I motsetnad til Hellas og Rom begynner den føydale utviklinga derfor på eit mykje vidare territorium, som var førebudd av dei romerske erobringane og utbreiinga av jordbruket som i byrjinga hengde saman med dei. Dei siste hundreåra i det samanfallande Romarriket og barbarane si erobring av det, øydela dei ein nokså stor del av produktivkreftene; jordbruket hadde gått tilbake, industrien hadde forfalle av mangel på marknad, handelen døydd ut eller blitt avbroten med vald, folkesetnadene i byane og på landet gjekk tilbake. Desse eksisterande forholda og den måten å erobringa var organisert på ut frå dette, leidde til utvikling av den føydale eigedomen, under påverknad av den germanske hærskipnaden. Lik stamme- og felleseigedomen er denne og basert på eit fellesskap; men den direkte produserande klassen som står imot han, er ikkje som i oldtida, slavane, men dei liveigne småbøndene. Så snart som føydalismen er fullt utvikla, oppstår og antagonismen i høve til byane. Den hierarkiske strukturen til jordeigedomen, og dei væpna gruppene til følgjessveinane deira, gav adelen makta over dei liveigne. Denne føydale organiseringa var, nett som den antikke felleseigedomen, ei samanslutning mot den undertrykte produserande klassen; men samanslutninga si form og forholdet til dei direkte produsentane var ulikt, fordi det var andre produksjonsvilkår.

Denne føydale strukturen til jordeigedomen hadde motstykket sitt i byane i form av korporativ eigedom, handverket sin føydale organisasjon. Her var eigedomen i hovudsak kvar einskild sitt arbeide. Trongen etter ei samanslutning mot den sameinte røvaradelen, trongen etter felles marknadshallar i ei tid då industriherren samstundes var kjøpmann, den veksande konkurransen frå dei flyktande liveigne som strøymde til dei oppblomstrande byane, den føydale strukturen av heile landet: alt dette til saman skapte lauga. Den gradvise oppspara småkapitalen til einskilde handverkarar og det stabile talet deira i ein veksande folkesetnad, utvikla forholdet handverksvenn og lærling, som skapte eit hierarki i byane som var likt det på landsbygda.

Slik var det meste av eigedommen i den føydale epoken samansett av jordeigedom med dei liveigne sitt arbeid lenka til seg på den eine side, og på den andre sida av det personlege arbeidet til individ som kommanderte over sveinane sitt arbeid med den vesle kapitalen sin. Inndelinga av begge var fastsett av dei avgrensa produksjonsforholda - den spreidde og primitive dyrkinga av jorda og den handverksmessige industrien. Det var liten arbeidsdeling i føydalismen si blomingstid. Kvart land bar i seg antitesen mellom by og land; inndelinga i stender var sjølvsagt skarpt utprega, men utover differensieringa mellom fyrstar, adel, geistlege og bønder på landet, og mellom meistarar, sveinar og lærlingar og snart også lausarbeidarar i byane, var det ikkje noe viktige skilje. Jordbruket var vanskeleggjort ved parsellsystemet, og på sida av det oppstod bøndene sin eigen heimeindustri. I industrien var det ikkje noen arbeidsdeling innanfor dei einskilde handverka og svært lite dei imellom. Skiljet mellom industri og handel fanst allereie i dei eldre byane. I dei nyare utvikla det seg først seinare, då byane tok opp sambandet /[4a]/ seg imellom.

Samlinga av større landområde til føydale kongedømme var naudsynt så vel for jordadelen som for byane. Den herskande klassen sin organisasjon, dvs. adelen, hadde derfor overalt ein monark på toppen.[11]

/{5}/ Faktum er difor at bestemte individ som er produktivt aktive på ein bestemt måte, går inn i desse bestemte sosiale og politiske samanhengane. Den empiriske observasjonen må i kvart einskild tilfelle, utan noen villeiing og noen spekulasjon, få fram den empiriske samanhengen som den sosiale og politiske oppdelinga har med produksjonen.

Den sosiale oppdelinga og staten utviklar seg heile tida ut frå livsprosessen til bestemte individ, ikkje slik som desse individa trer fram i eiga eller andre si førestelling, men slik som dei verkelig er, dvs. slik som dei verkar, produserer materielt, og derfor slik som dei er verksame innan bestemte materielle grenser, føresetnader og vilkår som er uavhengige av viljen deira.

<Førestellingane som desse individa gjør seg er førestellingar anten om tilhøvet sitt til naturen eller tilhøvet til kvarandre eller om korleis dei sjølv er laga. Det er innlysande at førestellingane deira i alle desse tilfella er dei – verkelege eller illusoriske – medvitne uttrykka for dei verkelege forholda og verksemda deira, produksjonen deira, samkvemmet deira, deira samfunnsmessige og politiske åtferd. Den motsette oppfatninga er bare mulig når vi bortanfor ånda til dei verkelege, materielt vilkårsbestemte individa føreset endå ei ånd utanfor dei. Om dei medvitne uttrykka for deira verkelege forhold er/ [5a] illusoriske, stiller dei verkelegheita på hovudet i førestillingane sine, og då er dette ein følgje av den avgrensa verksemdsmåten deira og dei avgrensa samfunnsmessige forholda.>[12]

Produksjonen av ideane, av førestellingane, av medvitet, er frå først av umiddelbart fletta saman med den materielle verksemda og det materielle samkvemmet til menneska, det verkelege livet sitt språk. Her trer førestelling, tenking - menneska sitt åndelege samkvem, fram som noe som flyt like ut av den materielle åtferda deira. Det same gjeld for den åndelege produksjonen, slik som et folk framstillar seg i politikken, loven, moralen, religionen, og metafysikken osb. sitt språk. Menneska er produsentane av sine eigne førestellingar, idear osb., det vil seie verkelege, verksame menneske, slik som dei er vilkårsbestemt av ei bestemt utvikling av produktivkreftene sine og det samkvemmet som svarer til det, opp til dei mest utvikla formene. Medvitet (das Bewusstsein) kan aldri vere noe anna enn medviten eksistens (das bewusste Sein), og menneska sin eksistens er den verkelege livsprosessen deira. Viss menneska og forholda deira i heile ideologien synast å vere opp ned som i eit camera obscura, så oppstår dette fenomenet like mykje av den historiske livsprosessen deira, som omsnuinga av tinga på netthinna oppstår av den fysiske livsprosessen deira.

/[5b]/ Heilt motsett av den tyske filosofien, som stig ned frå himmelen til jorda, skal vi her stige frå jorda opp til himmelen. Det vil seie at vi ikkje går ut frå det menneska seier, innbiller seg, føresteller seg, heller ikkje frå dei omtalte, tenkte, innbilte, førestelte menneska, for å nå fram til dei lys levende menneska; men vi går ut frå verkelege, verksame menneske, og viser, ut frå den verkelege livsprosessen deira, og framstiller også utviklinga av denne livsprosessen sine ideologiske refleksar og ekko. Også tåkebileta i menneska sine hjernar er nødvendige sublimat av den materielle livsprosessen deira, som kan konstaterast empirisk og er knytt til materielle føresetnader. Moralen, religionen, metafysikken og all annan ideologi, like så mykje som dei medvitsformene som svarer til dei, held dermed ikkje lenger oppe eit skin av sjølvstende. Dei har inga historie, inga utvikling; men menneska, som utviklar den materielle produksjon og det materielle samkvemmet sitt, endrar saman med denne utviklinga av verkelegheita si, også tenkinga si og produkta av tenkinga si. Det er ikkje medvitet som bestemmer livet, men livet bestemmer medvitet. I den første måten å sjå det på, går vi ut frå medvitet som det levande individet, for den andre, som er i samsvar med verkelege livet, går vi ut frå dei verkelege, levande individa sjølve, og vi ser bare på medvitet deira som deira medvit.

Denne måten å sjå det på er ikkje utan føresetnader. Han tar utgangspunkt i dei verkelige føresetnadene og slepp dei ikkje ein augneblink. Føresetnadene er menneske, ikkje i ein eller annan fantasifull isolasjon og fastfrosen tilstand, men i den verkelige utviklingsprosessen, som vi kan fatte empirisk, under bestemte vilkår. Så snart vi framsteller denne verksame livsprosessen, sluttar historia med å vere ei samling daude fakta, slik som ho er for empirikarane, som sjølv framleis er abstrakte, eller ei innbilt verksemd til innbilte subjekt, slik som ho er for idealistane.

Det er altså der som spekulasjonen held opp, ved det verkelige livet, at den verkelege, positive vitskapen begynner, framstellinga av den praktiske verksemda, den praktiske utviklingsprosessen til menneska. Det blir slutt på frasar om medvit, verkeleg kunnskap må komme i staden. Med framstellinga av verkelegheita misser filosofien, som sjølvstendig verksemd, det elementet som han eksisterer i. I beste fall kan vi erstatte han med ei oppsummering av dei mest generelle resultata, som vi kan abstrahere frå observeringa av menneska si historiske utvikling. Desse abstraksjonane i seg sjølv, skild frå den verkelege historia, har i det heile ingen verdi. Dei kan bare tene til å lette ordninga av det historiske materialet, til å gje vink om rekkefølgja av dei enkelte laga. Men dei gir på ingen måte ei oppskrift eller eit skjema, som dei historiske epokane kan skjerast til etter, slik som filosofien gjør. Tvert imot begynner vanskane først når vi går i gang med undersøkinga og ordninga av materialet - anten det no er frå ein tidligare epoke eller frå notida - og med framlegginga av materialet. Fjerninga av desse vanskane er vilkårsbestemt av føresetnader som vi ikkje kan gi her, men som først vil blir klårgjort når vi studerer den verkelege livsprosessen og individa sine handlingar i kvar enkelt epoke. Vi skal her velje ut nokre av desse abstraksjonane, som vi bruker i motsetnad til ideologi, og vi vil illustrere dei med historiske eksempel.[13]

 […][14]/{6} 8/ i verkelegheita og for den praktiske materialisten, dvs. kommunisten, handlar det om å revolusjonere den eksisterande verda, om praktisk å gripe tak i og forandre dei eksisterande tinga. Når vi ein gong i mellom kjem over slike oppfatningar hos Feuerbach, er dei aldri meir enn isolerte aningar og har mykje for liten innverknad på den generelle oppfatninga hans og vi kan ikkje her sjå på dei som meir enn kimar som kan bli utvikla.

 

Feuerbachs "oppfatning" av den sanselege verda er på den eine sida avgrensa til rein skoding av han, og på den andre til reine kjensler; han seier "Menneske" i staden for "det verkelege historiske mennesket". "Mennesket" er eigentleg "tyskaren". I skoding (der Anschauung) av sanseverda råker han for det første nødvendigvis på ting som står i motsetnad til medvitet og kjenslene hans, som uroar harmonien han føreset, harmonien i alle delar av den sanselege verda og især mellom mennesket og naturen. For å fjerne denne uroa må han flykte inn i eit dobbelt sanseinntrykk, mellom eit verdsleg som oppfattar "berre det reint innlysande" og eit høgare, filosofisk, som oppfattar det "sanne vesenet" til tinga. Han ser ikkje korleis den sanselege verda rundt han ikkje er gitt umiddelbart frå evigheita, heile tida som den same, men at ho er eit produkt av industrien og samfunnstilhøva; og sjølvsagt i den tydinga at ho er eit historisk produkt,[15] resultatet av verksemda til ei heil rekke av generasjonar, der kvar einaste stod på skuldrene til den føregåande, utvikla vidare industrien og samkvemmet sitt, og modifiserte det sosiale systemet sitt i samsvar med dei endra behova. Sjølv gjenstandar som kjem frå den enklaste "sanselege vissheita" er berre gitt han gjennom sosial utvikling, industri og handelssamkvem. Det er vel kjent at kirsebærtreet, lik mest alle frukttre, blei planta inn i sona vår av handelen berre for få hundreår sidan, og derfor berre /9/ gjennom denne handlinga i eit bestemt samfunn i ei bestemt tid, har det blitt gitt som "sanseleg visse" for Feuerbach.[16]

Elles løyser at kvart djupsindig filosofisk problem seg ganske enkelt opp i eit empirisk faktum når vi har denne oppfattinga av tinga, slik dei verkeleg er og har hendt. Vi skal under her vise det enno klårare. La oss ta som døme det viktige spørsmålet om tilhøvet mellom mennesket og naturen  (eller heller som Bruno seier (side 110), "motsetnadene i natur og historie", som om dei var to "ting" skilde frå kvarandre og som om mennesket ikkje alltid har føre seg ein historisk natur og ei naturhistorie)  som alle "uutgrundeleg høge arbeid" om "substans" og "sjølvmedvit"[17] har tatt som utgangspunkt, smuldrar bort av seg sjølv med innsikta om at den berømte "einskapen mellom menneske og natur" alltid har eksistert i industrien og at han har eksistert i varierande former i kvar epoke i samsvar med lågare eller høgare utvikling av industrien. På same måte har det vore med mennesket sin "kamp" med naturen, heilt fram til utviklinga av produktivkreftene til ein tilsvarande basis. Industri og handel, produksjon og byte av nødvendige livsmiddel[18] er på si side opphav til  distribusjonen og oppdelinga av samfunnsklassane og dette igjen gir opphav til måten som det første skjer på; og derfor er det slik at Feuerbach, i Manchester for eksempel, berre ser fabrikkar og maskinar, der det for hundre år sidan berre var spinnehjul og vevstolar å sjå, eller at han i Campagna di Roma berre finn beitemark og sumpar, der han på Augustus si tid ikkje ville ha funne noe anna enn vingardar og villaene til dei romerske kapitalistane. Feuerbach snakkar særleg om oppfatninga til naturvitskapane; han omtalar løyndommar som berre er openbare for auga til fysikaren og kjemikaren; men kvar ville naturvitskapane vore utan industri og handel? Sjølv den "reine" naturvitskapen får målet sitt, på same måte som materialet sitt, berre gjennom handel og industri, gjennom den sanselege verksemda til menneska. Så mykje betyr denne aktiviteten, dette uopphørleg sanselege arbeidet og skapinga, denne produksjonen av grunnlaget for heile den sanselege verda som ho nå eksisterer, at dersom ho blei avbrote berre for eitt år, så ville ikkje Feuerbach berre finne ei enorm forandring i den naturlege verda, men ville svært snart sjå at heile verda av menneske og hans eigen oppfatningsevne, ja også hans eigen eksistens, ville vere tapt. I alle fall vil prioriteringa av den ytre naturen bestå, og i alle fall kan ikkje alt brukast på det opphavlege mennesket, frambrakt ved generatio aequivoca[19]; men denne skilnaden har meining berre så lenge som mennesket blir sett på som åtskilt frå naturen. Elles er ikkje den naturen som eksisterte før menneskeleg historie på noen måte den naturen som Feuerbach lever i. Det er ikkje den naturen som i dag ikkje lenger eksisterer noen stad (kanskje utanom nokre få Australske koralløyar som nyleg har oppstått) og som derfor ikkje eksisterer for Feuerbach heller.

Feuerbach har /10/ riktig nok eit stort fortrinn framfor dei "reine" materialistane sidan han forstår at mennesket også er ein "sansemessig gjenstand". Men bortsett frå det faktumet at han berre oppfattar henne som ein "sansemessig gjenstand", ikkje som "sanseleg verksemd", fordi han også her held seg i teorien si sfære og ikkje oppfattar menneska i deira faktiske samfunnsmessige samanheng, ikkje under dei føreliggande livsvilkåra deira, som har gjort dei til det dei er, kjem han aldri fram til dei verkeleg eksisterande, verksame menneska, men stoppar ved det abstrakte "mennesket", og kjem ikkje lenger enn til å erkjenne "det faktiske, individuelle, levande mennesket" i kjenslene, dvs. han kjenner ikkje andre "menneskelege forhold" "menneske til menneske" enn kjærleik og venskap, og til og med det på idealisert vis. Han kritiserer ikkje dei noverande livsvilkåra. Han kjem altså aldri så langt som til å oppfatte den sanselege verda som den samla, levande, sanselege verksemda, utført av dei individa som får ho i stand. Derfor er det slik at han når han blir han tvinga til ta tilflukt bak ei "høgare saumfaring" og den ideelle "utjamninga til arten", når han, til dømes, i staden for sunne menn ser ein flokk av kjertelsjuke, overarbeidde, tæringssjuke og utsvelta menn, og slik altså falle tilbake i idealismen akkurat på det punktet der den kommunistiske materialisten ser det nødvendige i, og føresetnaden for, ei endring både av industrien og den samfunnsmessige oppdelinga.[20]

Så langt som Feuerbach er materialist førekjem ikkje historia for han, og i den grad han trekk historia inn i vurderinga, er han ikkje materialist. Med han fell materialismen og historia heilt frå kvarandre, eit faktum som elles følgjer av det som er blitt sagt til no.

 

/11/[21] Sidan vi har med tyskarar å gjøre, som er heilt utan føresetnader, må vi begynne med å slå fast den første føresetnaden for all menneskeleg eksistens og dermed også for all historie,  nemleg føresetnaden at menneska må vere i stand til å leve, kunne "lage historie".[22] Men for å leve treng vi før alt anna mat og drikke, bustad, klede og endå noen andre ting. Den første historiske handlinga er altså å frambringe middel for å tilfredsstille desse behova, produksjonen av det materielle livet sjølv. Og dette er verkeleg ei historisk handling, ein grunnleggande føresetnad for all historie som må vere tilstades i dag, som for tusenvis av år sidan, som kvar dag og kvar time må oppfyllast bare for å halde menneska i live. Sjølv når den sanselege verda er redusert til eit minimum, til ein stokk som hos Sankt Bruno, føreset dette den verksemda det er å produsere denne stokken. Derfor må vi innan kvart einaste historiesyn først av alt begynne med å observere dette grunnleggande faktumet med heile tydinga si og i si fulle utstrekning, og la det komme til sin rett. Dette har som kjent tyskarane aldri gjort, og derfor har dei aldri hatt eit jordisk grunnlag for historia og som følgje av dette har dei heller ikkje hatt noen historikar. Sjølv om dei har oppfatta samanhengen mellom denne kjennsgjerninga og historia på ein svært einsidig måte, særleg så lenge dei var i garna til den politiske ideologien, har franskmennene og engelskmennene ikkje desto mindre gjort dei første forsøka på å gi historieskrivinga eit materialistisk grunnlag ved å vere dei første til å skrive historia til det borgarlege samfunnet, handelen og industrien.

Det andre poenget er /12/ at tilfredsstillinga av det første behovet, handlinga å tilfredsstille og reiskapen som har blitt skaffa for å tilfredsstille, fører til nye behov – og denne skapinga av nye behov er den første historiske handlinga. Med dette syner straks den andelege arven til tyskarane sin store historiske visdom seg. Når dei ikkje har noe positivt materiale og ikkje kan komme opp med noe teologisk eller politisk eller litterært sludder, så hevdar dei at dette ikkje er historie i det heile tatt, men "førhistorisk tid". Dei opplyser oss derimot ikkje om korleis vi kjem vidare frå denne meiningslause "forhistoria" til den eigentlege historia. På den andre sida er det slik at dei, trass dette, særlig grip til denne "forhistoria" i dei historiske spekulasjonane sine fordi dei trur seg trygge for innblanding frå "rå kjennsgjerningar" der, og fordi dei samstundes kan gi den spekulative drifta sin frie tøymar og sette opp og forkaste tusenvis av hypotesar.

Den tredje forholdet som på same grunnleggande måte trer inn i den historiske utviklinga, er det at menneska, som daglig fornyar sine eigne liv, begynner å lage andre menneske, å forplante seg - forholdet mellom mann og kvinne, foreldre og barn, familien. Denne familien, som til å begynne med er det einaste sosiale forholdet, blir seinare, når dei auka behova skaper nye samfunnsmessige forhold og auka folketal skapar nye behov, til eit underordna forhold (utanom i Tyskland), og han må deretter bli behandla og utvikla ut frå dei eksisterande empiriske data og ikkje ut frå "omgrepet familie" slik som dei pleier å gjøre i Tyskland. Elles må vi sjølvsagt ikkje oppfatte desse tre sidene av sosial verksemd som tre forskjellige trinn, men berre som tre sider, eller for å gjere det klart for tyskarane, tre "moment", som har eksistert sidan historia tok til, ja like sidan dei første menneska eksisterte, og som ennå i dag gjer seg gjeldande i historia.

Produksjonen av livet, både av eins eige i gjennom arbeid og av framand gjennom avl, står no fram som eit dobbelt /13/ forhold - på den eine sida som eit naturlig, på den andre sida som eit samfunnsmessig forhold - samfunnsmessig i den meininga at det blir forstått som samvirke mellom fleire individ, utan at det spelar noen rolle under kva slags vilkår, på kva slags måte det skjer eller kva som er formålet med det som skjer. Av dette går fram at ein bestemt produksjonsmåte eller eit industrielt nivå alltid heng saman med ein bestemt måte å samvirke på eller med eit bestemt samfunnsmessig utviklingstrinn, og at denne måten å samvirke på i seg sjølv er ei "produktivkraft", at mengda av dei produktivkreftene som menneska har tilgang til, bestemmer vilkåra for den samfunnsmessige tilstanden og at "historia til menneskeslekta" derfor alltid må bli studert og handsama i samanheng med historia til industrien og byttehandelen. Men det er også klart kvifor det er umogeleg å skrive denne type historie i Tyskland, ikkje berre fordi tyskarane har forlate (abgeht) fatteevna og materialet, men også den "sanselege vissa" som må til for å gjøre det, og at dei på andre sida av Rhinen ikkje kan oppnå noen erfaring med desse sakene sidan historia ikkje går vidare (nicht vorgeht) der. Heilt frå starten av viser det seg altså å vere ein materialistisk samanheng mellom menneska, på grunnlag av behova og produksjonsmåten deira og som er like gammal som menneska sjølve. Dette er ein samanheng som tar stadig nye former, og gir på denne måten ein "historie" også utan at det eksisterer eit eller anna politisk eller religiøst nonsens som skulle halde menneska ekstra saman.

Først no etter at vi allereie har sett på fire moment, fire sider av opphavlege, historiske forhold, finn vi at mennesket også har "medvit".[23] Men heller ikkje dette er gitt på førehand som "reint" medvit. "Ånda" har frå starten av /14/ den forbanninga i seg å vere "hefta" med materie, som her opptrer i form av luftlag i rørsle, tonar, kort sagt som språk. Språket er like gammalt som medvitet, språket er det praktiske medvitet som eksisterer også for andre menneske, også for meg sjølv som det første eksisterande, verklege medvitet mitt og språket oppstår, slik som medvitet, først ut frå behovet, den nødvendige trongen til samkvem med andre menneske. <Forholdet mitt til omgjevnadene er medvitet mitt.> Der det eksisterer eit forhold, eksisterer det for meg; dyret "har ikkje forhold" til noen ting,[24] og ikkje i det heile tatt. For dyret eksisterer ikkje forholdet sitt til andre som eit forhold. Medvitet er derfor, altså allereie frå begynninga av, eit samfunnsmessig produkt, og fortsetter å vere det så lenge menneska eksisterer.

Først er medvitet sjølvsagt berre[25] medvit om det næraste, sanselege omlandet og om det avgrensa sambandet med andre personar og ting utanfor individet som begynner å bli medvitent om seg sjølv. På same tid er det medvit om naturen, som i første omgang står framfor menneska som ei fullstendig framand, allmektig og uangripeleg kraft, som menneska held seg reint dyrisk til og som dei lar seg imponere av som krøter; det er derfor eit reint dyrisk medvit om naturen (naturreligion) – nettopp fordi naturen nesten ikkje er modifisert av historia,[26] på den andre sida er medvit om at det er naudsynt å komme i kontakt med individa rundt starten på eit medvit om at han i det heile lever i eit samfunn. Denne begynninga er like dyrisk som det samfunnsmessige livet på dette utviklingstrinnet. Det er reint flokkmedvit, og på dette punktet skil mennesket seg frå sauane berre ur frå det faktumet at hos han tar medvitet plassen til instinktet eller at instinktet hans er eit medvite instinkt. Vi ser her straks: Denne naturreligionen eller dette bestemte forholdet til naturen er vilkårsbestemt  gjennom samfunnsforma og omvendt. Her som over alt trer  identiteten mellom menneske og natur også slik fram at det avgrensa forholdet som mennesket har til naturen bestemmer vilkåra for dei avgrensa forholda til kvarandre og dei avgrensa forholdet som dei har til kvarandre bestemmer det avgrensa forholdet til naturen.[27]  Dette saueflokk- eller stammemedvitet blir utvikla og utstrekt vidare gjennom auka produktivitet, fleire behov, og det som er grunnlaget for begge desse,/15/ auke i folketalet. Med dette utviklar arbeidsdelinga seg, som opphavleg ikkje var noe anna enn arbeidsdelinga i kjønnsakta, sidan arbeidsdeling som blir mulig ut frå naturlige eigenskapar (t.d., fysisk styrke), behov, tilfelle, osb., osb. altså som har oppstått av seg sjølv eller som har "vakse fram av naturen"). Arbeidsdelinga blir først verkeleg arbeidsdeling frå det augeblikket av då skiljet mellom materielt og åndeleg arbeid oppstår.[28]  Frå denne augeblinken kan medvitet verkeleg innbille seg at det er noe anna enn medvitet til den eksisterande praksisen, at den verkeleg kan førestelle noe utan å førestelle noe verkeleg – frå denne augneblinken av er medvitet i stand til å frigjere seg frå verda og gå over til då danne "rein" teori, teologi, filosofi, moral, osb. Men sjølv når denne teorien, teologien, filosofien, moralen, osb. kjem i motsetnad til dei eksisterande forholda, så kan dette berre skje gjennom at dei eksisterande samfunnsmessige forholda har komme i motstrid til dei eksisterande produktivkreftene – noe som elles kan skje, i ein bestemt nasjonal krins[29] av forhold, på den måten at Motsetnaden ikkje finn stad innafor det nasjonale krinsen, men innfinn seg mellom det nasjonale medvitet og praksisen til andre nasjonar, dvs. mellom det nasjonale medvitet og det allmenne medvitet til ein nasjon (slik som det no skjer i Tyskland); fordi denne motsetnaden tilsynelatande ser ut til å vere ein motsetnad innan det nasjonale medvitet og fordi denne motsetnaden tilsynelatande  bare trer fram som ein motsetnad innan det nasjonale medvitet, avgrensar denne nasjonen då kampen til denne na /16/<sjonale skiten sjølv når denne nasjonen i og for seg er denne skiten.>[30]

Det kan elles vere det same kva medvitet tar til å gjøre på eiga hand: ut av alt dette skrapet får vi berre det ein resultatet at desse tre momenta, produktivkrafta, den samfunnsmessige tilstanden og medvitet, kan og må komme i motsetnad til kvarandre fordi arbeidsdelinga har gjort det mogeleg, ja også verkeleggjort at åndeleg og materiell verksemd,[31] at nyting og arbeid, produksjon og forbruk fell på forskjellige individ, og det einaste som kan gjøre det mogeleg for desse å ikkje komme i motsetnad til kvarandre, ligg i å oppheve arbeidsdelinga igjen. Det seier seg dessutan sjølv at "spøkelse", "band", "høgare vesen", "omgrep", "skruplar", rett og slett er idealistiske åndelege uttrykk, dei tilsynelatande førestellingane til det isolerte individet, førestellingar med kraftige empiriske band og avgrensingar som produksjonsmåten av livet og den samkvemsforma som heng saman med dette, rører seg innanfor. <Dette idealistiske uttrykket for dei beståande økonomiske skrankane er ikkje aleine til stades reint teoretisk, men også i det praktiske medvitet, det vil seie at det medvitet som frigjør seg og er komme i motsetnad til den beståande produksjonsmåten ikkje bare dannar religion og filosofi, men også statar.>[32]

Med delinga av arbeidet, der alle desse motsetnadane er gitt og som på si side igjen skuldast den arbeidsdeling som er naturlig vokse fram i familien og delinga av samfunnet i enkelte familiar som står mot kvarandre, finn vi samstundes at fordelinga og den så vel kvantitativt som kvalitativt ulike fordelinga av arbeidet og produkta frå det er gitt,

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Herifrå fins bare ein kladd med tekst i spaltar på venstre og høgre side av arket. Her set vi det opp på same måte som i manuskriptet. Omsettarens merknad.

 

 

altså at eigedommen /17/ allereie har kimen, den første forma si, i familien der kona og ungane er mannen sine slavar. Dette rett nok svært råe, latente slaveriet i familien, er den første  eigedommen, som elles svarar fullkomme til den definisjonen som dei moderne økonomane har, for ifølge den er det råderett over framand arbeidskraft. Vidare, med arbeidsdelinga er også gitt motsetnaden mellom interessene til det enkelte individet eller den enkelte familien og dei felles interessene til alle individa som har samkvem med kvarandre. Og slik fins denne felles interessa ikkje berre i fantasien, som "allmenn", men først av alt i verkelegheita, som den innbyrdes avhengigheita til individa som arbeidet er delt imellom. Og endelig gir delinga av arbeidet oss det første dømet på at mennesket  sine eigne handlingar blir til ein framand, motståande makt som undertrykker det, i staden for at mennesket herskar over dei, så lenge som mennesket finn seg i samfunn som har vakse naturlig fram, så lenge delinga mellom den særeigne og felles interessa fins, så lenge verksemda ikkje er delt frivillig, men slik han har vakse fram av naturen. Så lenge arbeidet nemlig tar til å bli fordelt,

 

 

 

 

har einkvar ein bestemd krins av

verksemd som blir tvinga på han; han er

jeger, fiskar eller gjetar eller kritisk

kritikar og må fortsette å vere det, viss 

han ikkje vil misse livsmidla sine – mens

i det kommunistiske samfunnet, der

ingen har ein eineståande krets av

verksemd, men kan utdanne seg i alle

dei greinene han likar, der samfunnet

regulerer den felles produksjonen og

dermed gjør det mulig for meg å gjøre

noe i dag og noe anna i morgon, å

jakte om morgonen, å fiske om

ettermiddagen, å passe feet om

kvelden, å kritisere etter middag,* slik

eg må ha lyst til, utan å bli jeger, fiskar,

gjetar eller kritikar.

 

 

 

 

 

 

 

*Landshut: auch das Essen = middagen også

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Elles er arbeidsdeling og privat eigedomsrett identiske uttrykk – i  det eine uttrykket er same sak stadfesta med omsyn på verksemd som er stadfesta i det andre med omsyn på produktet av verksemda.

 

 

 

Ut av nett denne motsetnaden mellom den særeigne og den felles interessa tar den felles interessa ei sjølvstendig form som stat, skild frå dei verkelege individuelle og felles interessene og også som eit illusorisk fellesskap, men likevel alltid på det verkelege grunnlag av band som er for handa i kvar familie- og stammesamskipnad - som kjøt og blod, språk, arbeidsdeling i stor skala og andre/tidlegare interesser - og særlig, som vi skal seie meir om seinare, på {det verkelege grunnlag av} klassar som allereie er vilkårsbestemt av arbeidsdelinga, som i alle

 

slike menneskemassar skil seg ut, og der ein {klasse} herskar over alle dei andre. Det følgjer av dette at alle kampar innan staten, kampen mellom demokrati, aristokrati og monarki, kampen om stemmeretten osb., osb., ikkje er noe anna enn dei illusoriske formene* som den verkelege kampen mellom dei forskjellige klassane blir ført innanfor - i det heile er den allmenne interessa den illusoriske forma av felles interesser . (Dette har dei tyske teoretikarane ikkje den minste ide om, sjølv om dei har fått nok innføring i emnet i "Tysk-franske årbøker" og "Den heilage familien".) Vidare følgjer det at kvar klasse som strever etter å herske først må ta den politiske makta for å representere interessene sine som den allmenne interessa, noe som han er tvinga til gjøre frå første augneblink og noe som gjeld sjølv om denne klassen sitt herredømme, slik det er tilfelle med proletariatet, føreset opphevinga av heile den gamle samfunnsforma og herredømme i det heile. Sjølv om individa bare søker sine eigne interesser som ikkje fell saman med fellesskapsinteressene deira, blir dette gjort til ei interesse som er ”framand” for og

 

 

 

 

 

 

Her skreiv Engels mellom spaltene: Überhaupt das Allgemeine illusorische Form des Gemeinschaftli[chen] = Over hovudet den allmenne illusoriske forma for fellesskapen.

 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

/18/ Denne størkninga av samfunnsmessig verksemd, denne konsolideringa av vårt eige produkt til ei tinglig makt over oss, som gror ut av kontrollen vår, som hindrar forventningane våre, som øydelegg planane våre, er eit av dei viktigaste momenta i den historiske utvikling fram til no.

 

 

 

[utstroken tekst]

 

 

 

Den samfunnmessige makta, dvs. den mangedobla produksjonskrafta,

 

som oppstår gjennom den samverknaden mellom forskjellige individ som er vilkårsbestemt av delinga av arbeidet ser ut for individa, fordi samverknaden sjølv ikkje er frivillig, men vokse fram naturlig, ikkje som deira eiga sameinte makt, men som ei framand makt som står utanfor dei og som dei ikkje veit frå eller til om, som dei altså ikkje meir kan styre, som tvert imot går gjennom* ei rekke merkelige fasar og utviklingstrinn som er uavhengig av vilja og handlinga til menneska, ja som styrer desse. Korleis ville elles til dømes eigedommen hatt ein historie i det heile, ha tatt ulike former. Og korleis ville jordeigedommen til dømes, ut frå dei forskjellige gitte vilkåra, ha utvikla seg i Frankrike

 

 

*Manuskriptet: durchlaufen= gå gjennom; skrivefeil av Engels?

 

”uavhengig” av dei, som igjen blir gjort gjeldande som ei særskild og særmerkt ”felles”-interesse, eller dei må sjølv røre seg i denne todelinga,* slik det er i demokratiet. På den andre sida gjør også den praktiske kampen til desse verkelige særinteressene, som står mot fellesskapsinteressene og dei illusoriske fellesskapsinteressene og meklinga mellom og tyglinga av dei, den illusoriske fellesinteressa som stat naudsynt.

Kommunismen er ikkje for oss ein tilstand som vi skal framstelle, eit ideal som verkelegheita [vil] måtte rette seg etter. Vi kallar kommunisme den verkelege rørsla som opphevar den noverande tilstanden. Vilkåra for denne rørsla gir seg ut frå dei føresetnadene som fins no.**

 

 

 

 

 

 

*MEGA, Landshut: begegnen = møte/treffe/støte på

**Det avsnittet som tar til med Der Kommunismus = kommunismen er i manuskriptet utheva med ein strek langs sida. Eit innskotsteikn der det skulle inn i den samanhengande teksten, manglar.

 

*Denne "framandgjeringa" ["Entfremdung"] (for å bruke eit omgrep som filosofane kan skjøne), kan sjølvsagt berre bli avskaffa dersom to praktiske føresetnader opnar seg. For at han skal bli ei "utoleleg" makt, dvs., ei makt som menneska gjer revolusjon mot, høyrer det at han har gjort den store mengda av menneska "eigedomslause", og dertil i motsetnad til ei eksisterande verd av velstand og danning; begge desse føreset ei stor auke i produktivkrafta, eit høgt nivå i utviklinga av den. Og på den andre sida er denne utviklinga av produktivkreftene (og den føreliggande [vorhandnen] empiriske eksistensen til menneska i deira verdshistoriske, i staden for lokale tilstadeveren [Dasein] allereie gitt samstundes med dette) ein heilt nødvendig praktisk føresetnad, for utan dette blir

 

 

 

 

 

*Framfor Diese Entfremdung=Denne framandgjøringa sette Marx ein kross, som samsvarar med ein kross i den venstre spalta etter … Entwicklungsstufen durchlaüft=går gjennom utviklingstrinn. Openbert ville Marx føye teksten som tok til med Denne framandgjøringa inn i teksten i den venstre spalta. Fordi den etter lengda og tankegongen dannar ei sjølvstendig setning som ville ha brote opp rekkefølgja i teksten i venstre spalte, haldt vi og her på å ei tekstordning i spalter.
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

frå parsellering til sentralisering i

hendene på nokre få, i England frå

sentralisering i hendene på nokre få til

parsellering, slik saka faktisk er i dag?

Eller korleis kan det skje at handel, som

trass alt ikkje er noe meir enn bytte av

produkt mellom diverse individ og land,

regjerer over heile verda gjennom

forholdet mellom tilbod og etterspurnad

- eit forhold som, slik ein engelsk

økonom seier det, svever over jorda lik

skjebnen i den antikke verda, og med ei

usynlig hand deler ut lykke og ulykke

til menneska, set opp verdsrike

 

/19/ og gjer til inkjes verdsrike, fører til vekst og fall for folk/nasjonar [Volk] - mens makta mellom tilbods- og etterspurnadsforholdet er oppløyst til ingenting med opphevinga av grunnlaget, privat eigedom, med kommunistisk regulering av produksjonen (og innebygd i dette, opphevinga av den framande haldninga [Fremdheit] menneska har til sitt eige produkt), og med at menneska endå ein gong tar kontroll over bytte, produksjon og måten dei opptrer ovafor kvarandre på?

Den samkvemsforma som er vilkårsbestemt av dei produktivkreftene som er for handa ut frå alle tidlegare historiske avsnitt, og som i sin tur bestemmer vilkåra for desse, er det sivile samfunnet. Dette sistnemnde, som det går klart fram ut frå det vi har sagt ovanfor, har den enkle familien

 

mangelen rett og slett allmenngjort, og med trong skapt av naud vil kampen for det naudsynte begynne att, og heile den gamle skiten vil bli oppretta att. Dessutan er det slik at eit universelt samkvem mellom menneska berre sett seg med denne universelle utviklinga av produktivkreftene. Det er også derfor fenomenet med den "eigedomslause" masse oppstår samtidig i alle nasjonar (universell konkurranse), og det gjer kvar nasjon avhengig av omveltingar i dei andre,* og endelig har det sett verdshistoriske, empirisk universelle individ i staden for dei lokale. Utan dette ville 1) kommunismen berre eksistere som eit lokalt fenomen; 2) kreftene til samkvemmet sjølv ikkje ha utvikla seg som universelle, derfor utolelege makter, dei ville fortsette å vere heimlig-overtruiske "omstende" og 3) kvar utviding av samkvemmet ville oppheve den lokale kommunismen. Empirisk er kommunismen berre mogeleg som handlinga til dei herskande folka "på ein gong" og** på same tid, og det føreset den universelle utviklinga av produktivkrafta og det verdssamkvemmet som heng saman med det.***

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

*Landshut: Umwälzungen abhängig=avhengig av omveltingar; i manuskriptet: som ovanfor.

**MEGA: oder=eller.

***Landshut: ihr=dei.

 

Kommunisme*

Dessutan, den mengda av arbeidarar som ikkje er noe anna enn arbeidarar - arbeidskraft i massevis som er skild frå kapital eller til og med frå ei avgrensa tilfredsstilling (av behova sine)** og dermed den fullstendig utrygge posisjonen dei har, det at dei ikkje gjennom konkurransen skal miste arbeidet midlertidig som sikra kjelda til livsopphald (den heilt prekære tilstanden)*** - føreset verdsmarknaden. Proletariatet kan derfor berre eksistere verdshistorisk, nett som kommunismen, aktiviteten deira kan berre ha ein "verdshistorisk" eksistens. Individa sin verdshistorisk eksistens, dvs., eksistens til individ som er direkte knytt saman med verdshistoria.****

 

*Marx skreiv ordet Kommunismus=kommunisme over teksten i den høgra spalta, kanskje for å antyde at den framheva teksten om kommunisme på første sida skulle innordnast her.

**Orda frå Marx som står i parentes på denne plassen er skriven mellom spaltene.

***Skrive av Marx mellom spaltene utan tilvisning.

****Landshut: Geschichte; i manuskriptet som ovanfor.

 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

og den samansette familien, kalla for stammen, som føresetnaden og grunnlaget sitt og den meir presise definisjonen av dette samfunnet er gitt i våre merknader ovanfor. Allereie her viser det seg at dette sivile samfunnet er det sanne sentrum og skodeplassen for all historie, og kor urimeleg den tidligare historieoppfatninga har vore, som overser dei verkelege tilhøva og avgrensar seg til høgtravande aksjonar frå leiarar og statar.

I hovudsak har vi så langt tatt i betraktning berre eit aspekt av menneskeleg aktivitet, menneska sin omarbeidinga av naturen. Det andre aspektet, den omarbeidinga menneska gjer av menneska.... Opphavet til staten og det tilhøvet staten har til det sivile samfunnet [...]*

 

 

 

 

 

 

 

 

*Her bryt den samanhengande teksten av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Samkvem og produktivkraft

 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


/20/ Historie er ikkje noe anna enn rekkjefølgja av einskilde generasjonar, der kvar brukar det materialet, dei kapitalfonda, dei produktivkreftene som blei overlevert til dei av alle føregåande generasjonar. Derfor fortsett dei, på den eine sida, den overleverte verksemda under heilt forandra omstende og på den andre sida modifiserer dei dei gamle omstenda med ei heilt forandra verksemd. Dette lar seg bare bli spekulativt fordreia slik at seinare historie blir gjort til mål for tidlegare historie, t.d. at ein tillegg oppdaginga av Amerika det målet å hjelpe fram utbrotet av den frånske revolusjonen. Historia får på denne måten sine aparte mål og blir "ein person ved sidan av andre personar" (kort sagt: "sjølvmedvit, kritikk, eineståande", osb.), medan det som dei skildra med orda "lagnad", [Bestimmung] "mål", "kime", "ide" i tidlegare historie, ikkje er noe meir enn ein abstraksjon frå seinare historie, ein abstraksjon frå den aktive påverknaden som den tidlegare historia utøvar på seinare historie.

Jo vidare dei einskilte kretsane, som verkar inn på kvarandre, vider seg ut i løpet av denne utviklinga og jo meir den opphavlege isolasjonen til dei skilte nasjonalitetane blir gjort til inkjes av den avanserte produksjonsmåten, av samkvem og av den naturlege framvakse arbeidsdelinga nasjonane imellom, jo meir vil historia bli verdshistorie. Derfor er det slik til dømes, at dersom det i England blir oppfunnen ein maskin som tar frå utallige arbeidarar i India og Kina brødet, og snur opp ned på heile forma for eksistens til desse keisarrika, da blir denne oppfinninga eit verdshistorisk faktum. Eller igjen, ta saka med sukker og kaffi, som har prova sin verdshistoriske verdi i det nittande hundreåret med det faktumet at mangelen på desse produkta, forårsaka av Napoleons Kontinentale System, førte til at tyskarane /21/ reiste seg mot Napoleon, og på denne måten blei den verkelege basisen for dei storarta frigjeringskrigane i 1813. Av dette følgjer det at denne forvandlinga av historia til verdshistorie på ingen måte er noen slags rein abstrakt handling til "sjølvmedvitet", verdsanden, eller av noe anna metafysisk spøkelse, men ei heilt materiell, empirisk stadfesta handling, ei handling som kvart individ gir prov for slik som det kjem og går, et, drikk og kler seg.

I historia fram til i dag er det riktig nok like eins eit empirisk faktum at dei einskilde individa, med utvidinga av verksemda si til verdshistorisk verksemd, har blitt stadig meir kua under ei makt som er framand for dei (eit press som dei føresteller seg som eit skittent triks frå den såkalla verdsanden, osb.), ei makt som har blitt stadig meir omfattande og, i siste instans, viser seg å vere ein verdsmarknad. Men denne makta, som er så mystisk for dei tyske teoretikarane, er akkurat så empirisk etablert at den vil bli oppløyst ved omstyrtinga av den eksisterande samfunnet gjennom ein kommunistisk revolusjon (meir om den seinare) og dermed den identiske opphevinga av privat eigedomsrett; og at så vil frigjeringa av kvart einskild individ bli fullført i den utstrekning som historia blir heilt omdanna til verdshistorie.[33] Av det som står ovanfor er det klart at den verkelege åndelige rikdommen til individet avhenger heilt av rikdommen av dei verkelege sambanda det har. Berre dette vil frigjere dei skilte individa frå forskjellige nasjonale og lokale barrierar, bringe dei i praktisk forbindelse med produksjonen (inklusiv åndelig produksjon) til heile verda og å sette dei i stand til å få evna til å glede seg over denne allsidige produksjonen på heile jorda (skapinga av menneska). Den allsidige avhengigheita, denne forma av det verdshistoriske samvirket til individa som har vokse fram på eit naturgrunnlag, vil bli omdanna av /22/ den kommunistiske revolusjonen til kontroll og medvitent herredømme over desse maktene, som er fødd av verksemda menneska imellom, men som til nå har skremt og herska over menneska som fullstendig framande makter for dei. Nå kan denne oppfatninga bli uttrykt igjen på ein spekulativ, idealistisk, dvs. fantastisk, måte som "sjølvskapinga til artane" ("samfunnet som subjekt") og dermed kan rekkja av individ som kjem etter kvarandre og står i samanheng med kvarandre bli oppfatta som eit einskild individ som fullfører mysteriet med å avle seg sjølv. I viser seg her at individa utan tvil skaper kvarandre, fysisk og åndelig, men skaper ikkje seg sjølv, verken i inkjevetta til Sankt Bruno, i følgje […][34]

Til slutt får vi dei følgjande resultata frå den av historieoppfatninga som er utvikla: 1. I utviklinga av produktivkreftene kjem det til eit nivå der produktivkreftene og midla til samkvem/kommunikasjonsmidla har blitt utvikla slik at dei under dei eksisterande tilhøva, berre gjer skade, og ikkje lenger er produksjonskrefter, men øydeleggingskrefter (maskineri og pengar) – og noe som heng saman med det, at ein klasse blir skapt som må bere alle byrdene i samfunnet utan å nyte føremonene av det, som er driven ut av samfunnet/23/ og tvinga inn i den skarpaste motsetnad til alle andre klassar; ein klasse som dannar majoriteten av alle medlemmene i eit samfunn, ein klasse som medvitet om ein naudsynt, ein fundamental revolusjon, eit kommunistisk medvit, kjem frå, ein synsmåte som sjølvsagt også dei andre klassene kan danne seg gjennom ved å skode[35] situasjonen til denne klassen.

2) at vilkåra som bestemte produksjonskrefter kan bli anvendt innan, er vilkåra for herreveldet til ein bestemte klasse i samfunnet,[36] der samfunnsmakta til han, som kjem ut frå eigedommen hans, har det praktisk-idealistiske uttrykket sitt i den samtidige forma for stat og derfor må kvar revolusjonær kamp vere retta mot ein klasse som har hatt makta til då; 3) at forma for verksemd ikkje blei forandra i alle tidlegare revolusjonar og det var bare eit spørsmål om ulik fordeling av denne verksemda, ei ny fordeling av arbeidet til andre personar, mens den kommunistiske revolusjonen er retta mot den typen av verksemd som har eksisterande hittil, han avskaffar arbeidet og opphever herredømmet til alle klassar saman med sjølve klassane, fordi han er gjennomført av den klassen som ikkje lenger teller som ein klasse i samfunnet, som ikkje blir akseptert som ein klasse, og som i seg sjølv er uttrykket for oppløysinga av alle klassar, nasjonalitetar, osb., innanfor det nåverande samfunnet; og 4. at endring av menneske i masseskala er nødvendig for skapinga i masseskala av dette kommunistiske medvitet, og for gjennomføringa av saka i seg sjølv, eit skifte som bare kan gå føre seg i ei praktisk rørsle, ein revolusjon; at altså revolusjonen er nødvendig, ikkje bare fordi den herskande klassen ikkje kan bli styrta på noen annan måte, men også fordi den styrtande klassen bare kan halde frå livet all driten og bli skikka til å skape eit nytt samfunn gjennom ein revolusjon. <[37] Mens alle kommunistar i Frånkrike som i England og Tyskland i lang tid har vore samd om at ein revolusjon er nødvendig drøymer den heilage Bruno rolig vidare og meiner at den ”verkelige humanismen”, dvs. kommunismen, blir sett ”i staden for spiritualismen” (som ikkje har noen stad) når han vinn respekt. Han drøymer vidare at då må vel ”frelsa komme, og jorda må bli til himmel og himmelen til jord”. (Den som teologisk lærde kan framleis ikkje glømme himmelen.) ”Så tonar i himmelsk harmoni glede og fryd frå æve til æve” (s. 140). Den hellige kyrkjefar vil nok undre seg mykje når den første dag, då alt dette blir oppfylt, bryt laus over han – ein dag der morgonrauden er atterskinet av brennande byar på himmelen, når marsaillaisen og carmagnolen utan tvil gjallar i øyrene hans under denne ”himmelske harmoni”, og giljotinen  slår takta til; når den sinnsjuke ”mengda” brøler, det går nok, det går nok ( http://fr.wikipedia.org/wiki/Ah_!_%C3%A7a_ira - omsettaren .) og opphevar ”sjølvmedvitet” ved hjelp av lyktestolpane.  Den heilage Bruno har  bitte liten grunn til å teikne eit bilete med ”fryd og glede frå æve til æve”. Vi krev retten til å ha gleda av å konstruere korleis Sankt Bruno a priori vil te seg på dei første dagane. Det er også vanskelige å bestemme om proletarane i revolusjon skal bli oppfatta som ”mengd/masse” som vil omstyrte kritikken, eller som ”emanasjon” av ånda som imens forlatar den nødvendige konsistens  for å kunne fordøye dei bond[38]ske tankar.>

Denne historieoppfatninga bygger derfor på at vi framstiller den verkelege produksjonsprosessen, mens vi går ut frå den materielle produksjon som går direkte til å halde oppe livet sjølv, og oppfattar den produksjonsmåten som heng saman med han og den samkvemsforma som er skapt av han dvs., det borgarlege samfunnet på ulike trinn, som grunnlaget for heile historia; og så vel å framstille det i sin aksjon som stat som å forklare alle teoretiske produkt og former av medvit, religion, filosofi, moral osb., osb. ut frå det og å følgje skapnadsprosessen til desse ut frå det, og då kan vi også naturligvis framstille sakene i heilskapen sin (og derfor også veksjølverknaden av desse forskjellige sidene på kvarandre).

 

Ho må ikkje, som den idealistiske  historieoppfatninga, leite etter ein kategori i kvar periode, men blir heile tida ståande på det verkelege historiegrunnlaget; ho forklarar ikkje praksis ut frå ideen, men forklarar idéformasjonane ut frå den materielle praksisen, og kjem altså til den konklusjonen at alle former og produkt av medvitet ikkje kan bli løyst av mental kritikk, av oppløysing i "sjølvmedvit" eller forvandling til "skrømt", "spøkelse", "nykker", osb., men bare gjennom den praktiske omveltinga av dei verkelige samfunnsmessige tilhøva som dette idealistiske pjattet har komme frå – at det ikkje er kritikken, men revolusjonen som er den drivande krafta også i historia til religionen, filosofien og all annan slags teori.

Ho viser at historia ikkje sluttar med å løyse seg opp i "sjølvmedvit", eller i "ånd frå ånd", men at der på kvart trinn i ho fins eit materielt resultat, ein sum av produksjonskrefter, eit historisk skapt forhold til naturen og mellom individa seg imellom, som kvar generasjon får overlevert frå forgjengaren sin, ei mengde produksjonskrefter, kapitalar og omstende, som på den eine sida nok blir endra av kvar ny generasjon, men som på den andre sida også dikterer hans eigne livsvilkåra og gir dei ei bestemt utvikling, ein spesiell karakter - at omstenda altså like så mykje /25/ skaper menneska, som menneska skaper omstenda.

Denne summen av produksjonskrefter, kapitalar og former for samfunnsmessig samkvem, som kvart individ og kvar generasjon finn som noe gitt, er den verklige grunnen for det som filosofane har førestelt seg som "substans" og "menneskets vesen", som dei har opphøgd og kjempa mot, ein verkelig grunn som ikkje blir det minste forstyrra i verknadene sine og innverknaden sin på menneska si utvikling, sjølv om desse filosofane gjør opprør mot han som "sjølvmedvit" og "den einaste". Desse livsvilkåra, som dei ymse generasjonane finn, avgjør også om den revolusjonære skakinga, som gjentar seg i periodar i historia, vil være sterk nok til å styrte om grunnlaget for alt beståande eller ikkje; og når desse materielle elementa for ei total omvelting, nemlig på den eine sida dei produktivkreftene som er for handa, på den andre side danninga av ein revolusjonær masse, som ikkje bare gjør opprør mot enkelte vilkår i det tidligare samfunnet, men mot sjølve den tidligare "livsproduksjonen", mot "totalverksemda", som han bygger på - ikkje er til stade, så er det ganske likegyldig for den praktiske utvikling om ideen om denne omveltinga allereie har blitt forkynt hundrevis av gonger - slik som kommunismens historie beviser.

Heile historieoppfattinga fram til no har anten sett dette verkelige grunnlaget for historia fullstendig ut av betraktning eller den har bare sett på det som ein biting som er utan samanheng med den historiske utviklinga. Historia må derfor alltid skrivast etter ein målestokk som ligg utanfor ho sjølv; den verkelege livsproduksjon trer fram som uhistorisk , mens det historiske synast som noe skild frå det alminnelige livet, noe ekstraoverjordisk. Menneska sitt forhold til naturen er dermed utelukka frå historia og det gjør at det blir skapt ei motsetnad mellom natur og historie. Derfor kunne denne oppfatninga ikkje se anna enn offisielle politiske hendingar, religiøse og i det heile tatt teoretiske kamper i historia, og i einkvar historisk epoke måtte ho dele denne epoken sin  illusjon. Innbiller ein epoke seg til dømes at han blir bestemt av reint "politiske" eller "religiøse" motiv, endå om "religion" og "politikk" bare er former for dei verkelege motiva ho har, så godtar historieskrivarane denne meininga. Desse bestemte menneska si "innbilling", deira "førestelling" om den verkelege praksisen deira blir forvandla til den einaste bestemmande og aktive makta som herskar over og bestemmer desse menneska sin praksis. Når den råe forma som delinga av arbeidet opptrer i hos indarane og egyptarane, bring fram kastevesenet i deira stat og religion hos desse folka, så trur historikaren at kastevesenet /26/ må være den makta som har brakt fram desse råe samfunnsformene. Mens frånskmennene og engelskmennene i det minste heile fast ved den politiske illusjonen, som likevel står verkelegheita nærast, så beveger tyskarane seg på den "reine ånda" sitt område og gjør den religiøs illusjonen til historias drivkraft. Den engelske historiefilosofien er den siste konsekvensen, ført fram til sitt "reinaste uttrykk", av heile denne tyske historieskrivinga, der det ikkje dreier seg om verkelege, ikkje ein gong om politiske interesser, men om reine tankar, som då også for den hellige Bruno måtte tre fram som ein rekke "tankar", der den eine eter opp den andre, der "sjølvmedvitet" til sist går under, og endå meir konsekvent for den heilage Max Stirner, som ikkje veit noe om heile den verkelege historia, for kven denne historiske utviklinga måtte ta seg ut som ei rein og skjær "riddar"- røvar- og spøkelseshistorie, som han bare klarar å redde seg frå visjonane av ved hjelp av "usaligheita" .[39] Denne oppfatninga er verkelig religiøs, den føreset det religiøse menneske som urmennesket, som all historie går ut frå, og i innbillinga si set ho den religiøse fantasiproduksjonen i staden for den verkelege produksjonen av livsmiddel og av sjølve livet.

 

Heile denne historieoppfattinga og oppløysinga hennar og dei skruplane og den tvilen dette skaper, er ei reint nasjonal sak for tyskarane og har bare lokal interesse for Tyskland, som til dømes det viktige spørsmålet som nett er blitt handsama fleire gongar: korleis du no eigentlig skal "komme frå gudsriket til menneskeriket”, som om dette "gudsriket" noen sinne har eksistert andre stader enn i innbillinga og som om dei høglærde herrane ikkje heile tida, utan å vite det, levde i "menneskeriket", som dei nå søker vegen til, og som om den vitskapelige morskapen – for anna er det ikkje – å forklare denne teoretiske skydotten av merkelige forhold utan verdi, ikkje tvert imot ligg i at vi undersøker opphavet deira i dei verkelige, jordiske forholda. I det heile tatt dreier det seg hos desse tyskarane alltid om å oppløyse det noverande nonsens i /27/ ei eller anna ny grille, dvs. å føresette at heile dette nonsens overhovudet har ei spesiell meining som vi bør finne ut av, mens det bare gjeld om å forklare alle desse teoretiske frasane ut frå dei beståande, verkelege forholda. Den verkelege, praktiske oppløysinga av desse frasane, fjerninga av desse førestellingane frå menneska sitt medvit, blir, som allereie nemnd, sett i verk av dei endra omstenda og ikkje av teoretiske avleiingar. For den store massen av menneske, dvs. proletariatet, eksisterer desse teoretiske førestellingane ikkje, for dei behøver dei altså heller ikkje at oppløysast, og viss denne massen noen sinne hadde teoretiske førestellingar, f.eks. religion, så er dei no allereie for lengst oppløyst av omstenda.

Det reint nasjonale ved desse spørsmåla og løysingane viser seg dessutan i, at desse teoretikarane i full alvor trur at hjernespinn som "gudsmennesket", "mennesket" osb. skulle ha stått i spissen for enkelte periodar i historia – den hellige Bruno går til og med så langt som til å påstå, at bare "kritikken og kritikarane skulle ha skapt historia" – og når dei sjølv gir seg i gang med historiske konstruksjonar, spring dei i største hast over alt tidligare og går frå "mongolstyret" straks over til den eigentlig "innhaldsrike" historia, nemlig historia frå "Hallische" og "Deutsche Jahrbücher" og til oppløysing av den hegelske skolen i et allminnelig krangel. Alle andre nasjonar, alle verkelige hendingar blir glømt, verdsskodeplassen innskrenkar seg til bokmessa i Leipzig og dei innbyrdes stridane mellom "kritikken", mennesket" og "den Einaste". Når teorien kanskje en sjeldan gang gir seg i gang med å behandle verkelige historiske emne, som til dømes det 18. hundreåret, så gir dei bare historia til førestellingane, lausrive frå de kjensgjerningar og praktiske utviklingar som ligger til grunn for dei, og også det skjer bare i den hensikt å framstille denne tida som eit ufullkomme, tidligare trinn, som den ennå avgrense forløparen for den sanne historiske tida, dvs. tida for den tyske filosofstriden 1840-1844.

Til dette formålet – å  skrive ei tidligare tids historie for å la ein uhistorisk person sitt ry og sine fantasiar lyse desto klarere - at man slett ikkje omtalar alle verkelege historiske hendingar, sjølv ikkje politikkens verkelege historiske inngrep[40] i historia, og i staden serverer ei forteljing, som ikkje bygger på studiar, men på konstruksjonar og litterære sladderhistorier – slik som det skjedde med den heilage Bruno i hans, nå glømte, "Det 18. hundreårets historie". Desse høgtravande og storsnuta tankekremmarar, som trur dei er uendelig langt oppheva over alle nasjonale fordomar, er altså i praksis enno mykje meir nasjonale enn dei ølfilistarane, som drømmer om Tysklands einskap. Andre folks dådar anerkjenner dei slett ikkje som historiske, dei lever i Tyskland, til Tyskland /28/ og for Tyskland, dei omdannar rhinsongen til ein geistlig salme og erobrar Alsace og Lorraine, i det dei stel frå den frånske filosofien i staden for frå den frånske staten, germaniserer frånske tankar i staden for frånske provinsar. Hr. Venedey er verdsborgar i samanlikning med den hellige Bruno og Max, som i teoriens verdsherredømme proklamerer Tysklands verdsherredømme.

[41]Det viser seg også i desse debattane, kor mykje Feuerbach tar feil, når han (i "Wigands Vierteljahresschrift" 1845, bd. 2) i kraft av kvalifikasjonen "allmennmenneske " erklærer seg for kommunist, forvandla til eit predikat av "mennesket",[42] dvs. når han trur at han kan forvandle ordet "kommunist" att, som i den eksisterande verda er nemninga på tilhengaren av eit bestemt revolusjonært parti, til en rein og skjær kategori. Heile Feuerbachs avleiing når det gjeld menneskas forhold til kvarandre går bare ut på å bevise, at menneska har bruk for kvarandre og alltid har hatt det. Han vil etablere medvitet om denne kjensgjerninga, han vil altså, liksom dei andre teoretikarane, frambringe eit riktig medvit når det gjeld eit beståande faktum, mens det for den verkelege kommunisten kjem an på å omstyrte dette beståande. Eller erkjenner vi fullt ut, at Feuerbach, når han prøver å frambringe medvitet om nettopp denne kjensgjerninga, går så vidt som ein teoretikar overhovudet kan gå, utan å halde opp med å vere teoretikar og filosof. Men det er karakteristisk at den heilage Bruno og den heilage Max straks set Feuerbachs førestelling om kommunist i staden for den verkelege kommunisten; det skjer til dels fordi dei på en denne måten også kan kjempe mot kommunismen som "ånd av ånda", som filosofisk kategori, som en jamverdig motstandar – og frå den hellige Brunos side også ut frå pragmatiske interesser. Som eit eksempel på den godkjenning og også misforståing av det beståande, som Feuerbach stadig vekk deler med våre motstandarar, minner vi om dette avsnittet i "Framtidas filosofi", kor han påviser, at tilveret til ein ting eller eit menneske også er vesenet til det, at eit dyrisk eller menneskelig individs bestemte leveforhold, levevis og verksemd er det som individets "vesen" føler seg tilfreds med. Her blir uttrykkelig kvart unnatak oppfatta som eit uheldig tilfelle, som ein abnormitet, som ikkje kan endras. Viss altså millionar av proletarar ikkje føler seg tilfreds, viss "tilveret" deira ikkje i det heile tatt motsvarer "vesenet" deira, då må dette, ut frå det omtalte sitatet, vere ei uunngåelig ulykke, som dei rolig må leve med. Imens tenkjer desse millionane av proletarar eller kommunistar, derimot svært annleis og vil prove dette i si tid, når dei bring "tilveret" sitt i harmoni med "vesenet" sitt på ein praktisk måte, gjennom ein revolusjon. I slike saker snakkar Feuerbach derfor ikkje om menneskeverda, men flyktar ut i den ytre naturen, og særlig i den naturen som ennå ikkje er blitt lagt under menneska sin kontroll. Men med kvar ny oppfinning, kvart framsteg i industrien, blir endå eit stykke lausrive frå dette området, og den grunnen krympar stadig der eksempel på slike feuerbachske forslag veks fram på,. "Vesenet" til fisken er "tilveret" hans, vatn – for å halde oss til denne eine setninga. "Vesenet" til ein ferskvassfisk er vatnet i ei elv. Men det siste sluttar med å vere "vesenet" til fisken, og er ikkje lenger eit passande medium til å eksistere i, så snart som elva har begynt å tene industrien, så snart som ho er forureina av farge og andre avfallsprodukt og navigert av dampbåtar, eller så snart som vatnet i han er leia inn i grøfter der enkel drenering kan ta frå fisken det mediet han treng for å eksistere. Denne forklaringa på at alle slike motseiingar som er uunngåelig utanfor alle reglar skil seg ikkje vesentlig frå den trøysta som Sankt Max Stirner tilbyr dei utilfredse, ved å seie at denne motseiinga er deira eiga motseiing og at denne dårlige situasjonen er deira eigen situasjon som dei anten kan roe seg ned med, eller halde motvilja mot for seg sjølv, eller oppøse seg over på ein eller annan fantastisk måte. Dette skil seg bare så lite frå Sankt Brunos skulding om at desse uheldige forholda kjem av det faktumet at dei det gjeld sit fast i møkka av "substans", og ikkje har nådd fram til "absolutt sjølvmedvit", og ikkje har erkjent at desse skadelege forholda er ånda til deira eiga ånd.

 

/1/ Vi skal sjølvsagt ikkje ta bryet[43] med å forklare dei vise filosofane våre at "frigjering" av "menneska" ikkje har teke eit einaste steg frametter når dei reduserer[44] filosofi, teologi, substans og alt dette tullet til "sjølvmedvit" og at "menneska" ikkje blir frigjord[45] frå herredømmet til desse frasane[46] fordi dei aldri har vore slavebundne av dei. Heller ikkje skal vi forklare for dei at det er mogeleg å oppnå verkeleg frigjering berre i ei verkeleg verd med verkelege middel, at slaveri ikkje kan bli avskaffa utan dampmaskinen og spinnejenny, at liveigenskap ikkje kan bli avskaffa utan forbetra jordbruk, og at folk generelt ikkje kan bli frigjord så lenge dei ikkje er i stand til skaffe seg mat og drikke, hus og klede av skikkeleg kvalitet og i tilstrekkeleg mengd. "Frigjering" er ei historisk og ikkje ei mental handling, og ho er frambrakt av historiske forhold, [nivået] på industrialiseringa, han[del], [jord]bruk, [samkvem...][47]

 

\2\ først seinare, i samsvar med dei ulike stadia i utviklinga deira, [finn dei på] tullpratet om substans, subjekt, sjølvmedvit og rein kritikk, like så vel som religiøst og teologisk tullprat, og seinare kvittar dei seg med det att[48] når utviklinga deira har komme langt nok. I Tyskland,[49] eit land der berre ei lita historisk utvikling går føre seg, der tener desse tankeutviklingane, desse oppskrytte og uverksame trivialitetane, naturlegvis som ei erstatning for mangelen på historisk utvikling,[50] og dei slår rot og vi må kjempe mot dei. Men denne kampen er av lokal verdi.[51]

 

Tankane til den herskande klassen er, i kvar epoke, dei herskande tankane, dvs. at den klassen, som er den herskande materielle makta i samfunnet, er også den herskande åndelige makta. Den klassen, som har råderett over midla til materiell produksjon, disponerer også over midla til åndelig produksjon, slik at dermed også tankane hos gjennomsnittet av dei, som er frårøva midla til åndelig produksjon, er underkasta den. Dei herskande tankane er vidare ikkje anna enn det idémessige uttrykket for dei herskande materielle forholda; dei herskande materielle forholda oppfatta som tankar; dvs. dei forholda, som nettopp gjør den eine klassen til den herskande, dvs. tankane til denne klassen sitt herredømme. Dei individa, som utgjør den herskande klassen, eig mellom anna også medvit og derfor tenkjer dei; i den grad dei altså herskar som klasse og bestemmer omfanget av ein heil historisk epoke, er det sjølvinnlysande, at dei gjør det i heile utstrekninga av ho, at dei altså blant anna også herskar som tenkande, som produsentar av tankar, regulerer produksjonen og distribusjonen av tankar i deira tid, at altså deira tankar er epokens herskande tankar. I ei tid og i eit land til dømes der kongemakt, aristokrati og borgarskap stridast om makta, der herredømmet altså er delt, viser doktrinen om tredelinga av makta seg som den herskande tanken, som nå blir framsett som ein "evig lov". -

Delinga av arbeidet, som vi allereie ovafor har treft på som ei av hovudkreftene i historia fram til no, ytrar seg no også innanfor den herskande klassen som deling mellom åndelig og materielt arbeid, slik at den eine delen innanfor denne klassen opptrer som denne klassens tenkarar (dei aktive, omgrepsskapande ideologar til den same, som gjør det til hovudnæringsvegen sin å utforme denne klassen sin illusjon om seg sjølv), mens dei andre held seg meir passiv og mottakande til desse tankane og illusjonane, fordi dei i verkelegheita er denne klassen sine aktive medlemmer og har mindre tid til å gjøre seg tankar og illusjonar om seg sjølv. Innanfor denne klassen kan denne spaltinga til og med utvikle seg til ein viss opposisjon og fiendskap mellom dei to delane, som trass i dette fell bort av seg sjølv ved eitkvart praktisk samanstøyt der klassen sjølv er i fare, og då forsvinn til og med skinet av at dei herskande tankar ikkje var den herskande klassen sine tankar og hadde ei makt som var forskjellig frå denne klassen si makt. Eksistensen av revolusjonære tankar i ei bestemt epoke føreset allereie eksistensen av ein revolusjonær klasse; om føresetnadane for denne er det som trengs blitt sagt allereie ovafor (S. [36f]).

Viss vi no lausriver den herskande klassen sine tankar frå den herskande klassen når vi oppfattar den historiske utviklinga av tankane og gjør dei sjølvstendige, står det att at dei og dei tankane har herska i ei epoke, utan at vi bekymrar oss om vilkåra for produksjonen av desse tankane og dei som har produsert dei, viss vi altså ser vekk frå dei individa og dei tilstandane i verda som ligg til grunn for tankane, så kan vi til dømes sei at på den tida då aristokratiet herska, så herska omgrep som ære, truskap osb., mens omgrep som fridom, likskap osb. herska under borgarskapet sitt herredømme. Den herskande klassen sjølv hyllar jamt over denne oppfatninga. Denne historieoppfatninga, som helst er felles for alle historieskrivarar sida det 18. hundreåret, vil naudsynt støyte på /32/ det fenomenet, at det heile tida er meir og stadig meir abstrakte tankar som herskar, dvs. tankar, som tar stadig meir allmenn form. For kvar ny klasse som setter seg sjølv i staden for den klassen som herska før han er det naudsynt, for bare å gjennomføre formålet sitt, å framstille interessa sin som den felles interessa til alle medlemmer av samfunnet, dvs. uttrykt idémessig: å gi desse tankane allmenn form, å framstille dei som dei einaste fornuftige, allment gyldige tankane. Allereie fordi han står ovafor ein klasse opptrer frå først av ikkje den revolusjonerande klassen som klasse, men som representant for heile samfunnet, han viser seg som heile samfunnets masse overfor den einaste, herskande klassen.[52] Dette kan han fordi interessa hans i starten enno verkelig er binde samen med alle dei andre ikkjeherskande klassar sine felles interesser, fordi den under trykket av dei tidligare forholda ennå ikkje barena utvikle seg til ein særinteresse for ein spesiell klasse. Sigeren hans seier tener derfor også mange individ i dei andre klassane, som ikkje kjem til makta, men bare i den grad desse individa no blir i stand til å heve seg opp i den herskande klassen. Då det frånske borgarskapet omstyrta aristokratiet sitt herredømme, gjorde dei det dermed mulig for mange proletarar å heve seg opp over proletariatet, men bare om dei blei borgarar. Kvar ny klasse skapar derfor herredømmet sitt bare på breiare grunnlag enn den som har herska til no, og gjennom det utviklar seinare også Motsetnaden mellom den ikkjeherskande og den no herskande klassen seg desto skarpare og djupare. Begge delar gir grunnlag for at den kampen, som må føres mot denne nye herskande klassen, på ny arbeider fram mot ei meir avgjørande, meir radikal oppheving av dei samfunnstilstandane som har vore til no, enn alle /33/ dei klassene, som til no har strevd etter herredømme, kunne gjøre det.

Dette skinnet, som om herredømmet til ein bestemt klasse bare er herredømmet til visse tankar tar naturligvis slutt av seg sjølv, så snart klassane sitt herredømme i det heile sluttar med å være forma for den samfunnsmessige ordninga, altså så snart det ikkje lengre er nødvendig å framstille ein særskild interesse som ein allmenn eller "det allmenne" som herskande.

Etter at de herskande tankane først er skilt frå dei herskande individa og framfor alt frå dei forholda som går fram av eit bestemt trinn i produksjonsmåten og dermed det resultatet er komme fram at det alltid er tankane som herskar i historia, så er det svært lett, ut frå desse forskjellige tankane å abstrahere "tanken", ideen osb., som det herskande i historia, og dermed å oppfatte alle desse enkelte tankane og omgrepa som "sjølvbestemmingar" av omgrepet, som utviklar seg i historia. Det er så også naturlig naturlege at alle menneskelige forhold kan avleias av omgrepet menneske, det tenkte menneske, menneskets vesen, mennesket.[53] Dette har den spekulative filosofien gjort. Hegel innrømmar sjølv i slutten av "Historiefilosofi" sin at han "utelukkande har sett på omgrepet si utvikling" og framstilt "den sanne teodicéen[54] i historia " (side 446). No kan vi gå tilbake att til produsentane av "omgrepets", til teoretikarane, ideologane og filosofane, og vi kjem då til det resultatet, at det er filosofane, dei tenkande som slike, som alltid har herska i historia - eit resultat, som på same vis, allereie er uttalt av Hegel, som vi ser.

Heile kunststykket med å påvise ånda sitt overherredømme i historia, (hierarki hos Stirner), avgrensar seg altså til dei følgjande tre innsatsar:

Nr. 1. Vi må skilje tankane hos dei herskande, som herskar av empiriske årsaker, under empiriske vilkår og som materielle individ, frå desse herskande, og som ei følgje godta tankane eller illusjonane sitt herredømme i historia.

Nr. 2. Vi må bringe orden i dette tankeherredømmet, påvise ein mystisk samanheng mellom dei herskande tankane slik dei følgjer etter kvarandre, og dette får vi i stand ved å oppfatte dei som "omgrepet sine sjølvbestemmingar" (dette er bare mulig, fordi desse tankane i kraft av det empiriske grunnlaget sitt verkeleg henger saman med kvarandre, og fordi dei, oppfatta som bare tankar, blir til forskjellar skapt av seg sjølv, forskjellar laga av tenkinga).

Nr. 3. For å fjerne den mystiske utsjånaden frå dette " omgrepet som bestemmer seg sjølv", forvandlar vi det til ein person - "sjølvmedvitet" eller, for å synast riktig materialistisk, til ei rekke personar, som representerer "omgrepet" i historia, "dei tenkande", "filosofane", ideologane, som nå atter blir oppfatta som historias fabrikantar, som "vektaranes sitt råd", som dei herskande.[55] Dermed har vi fjerna alle materialistiske element frå historia og kan nå gi den spekulative stridshingsten frie tyglar.

Denne historiske metoden, som herska i Tyskland - og korfor nettopp der - må vi forklare ut frå samanhengen med ideologane sin illusjon i det heile tatt, til dømes illusjonane til juristane og politikarane (blant dei også dei praktiske statsmenna), ut frå desse fyrane sine dogmatiske draumsynar og fordreiingar, som ganske enkelt kan forklarast ut frå den praktiske livsstillinga deira, yrket deira delinga av arbeidet.[56]

/35/ Mens kvar handelsmann, i det daglige livet, forstår svært godt å sjå skilnaden mellom det som ein eller annan gir seg ut for å være, og det som han verkelig er, så har historieskrivinga vår ikkje nådd fram til denne banale erkjenninga. Den trur kvart ord av det som kvar epoke seier om seg sjølv og innbiller seg.

 [...][57] /40/ blir funne. Av det første gir seg føresetnaden for ei utvikla deling av arbeidet og utstrakt handel, av det andre det lokalt avgrensa. Av det første må individa bli brakt saman, av det andre finn dei seg sjølv som produksjonsinstrument ved sidan av det gitte produksjonsinstrumentet.

Her trer altså forskjellen mellom dei naturlige produksjonsinstrumenta og dei, som er skapt av sivilisasjonen fram. Åkeren (vatnet osb.) kan vi sjå på som eit produksjonsinstrument som har vokse fram av naturen. I første tilfellet, ved det produksjonsinstrumentet som har vokse fram av naturen, blir individa underorda naturen, i det andre tilfellet under eit arbeidsprodukt. I det første tilfellet trer derfor også eigedommen (jordeigedommen) fram som umiddelbart, naturlig herredømme, i det andre som arbeidets herredømme, spesielt det akkumulerte arbeidets, kapitalens herredømme. Det første tilfelle føreset at individa er knytt saman ved eit eller anna band, anten familien, stammen, jorda m.m., det andre tilfellet føreset at dei er uavhengige av kvarandre og bare blir halde saman på grunn av vareutvekslinga. I det første tilfellet er utvekslinga hovudsaklig ei utveksling mellom menneska og naturen, ei utveksling, der den eine sitt arbeide blir utveksla med den andre sine produkt; i det andre tilfellet er det for det aller meste utveksling mellom menneska innbyrdes. I første tilfelle er den gjennomsnittlige menneskeforstand tilstrekkelig, lekamlig og åndelig verksemd er ennå slett ikkje skild frå kvarandre; i det andre tilfelle må delinga mellom åndelig og lekamlig arbeid allereie være fullbyrda  i praksis. I det første tilfelle kan eigaren si makt over ikkjeeigaren avhenge av personlige forhold, på ein særlig art fellesskap; i det andre tilfelle må den ha tatt tinglig skapnad i noe tredje, i pengane. I det første tilfellet eksisterer småindustrien underordna nyttinga av det naturlige produksjonsinstrumentet, og derfor utan deling av arbeidet mellom forskjellige individ, i det andre tilfellet består industrien bare i og i kraft av delinga av arbeidet.

Hittil har vi gått ut frå produksjonsinstrumenta, og her viste det seg allereie, at privateigedomen er nødvendig for visse industrielle utviklingstrinn. I utvinningsindustrien fell privateigedomen ennå heilt saman med arbeidet; i småindustrien og alt jordbruk til no er eigedomen ein nødvendig konsekvens av dei produksjonsinstrumenta som er tilstade; først i storindustrien er motseiinga mellom produksjonsinstrument og privateigedom storindustrien sitt produkt, for å bringe ho fram må han allereie være mykje utvikla. Som ein følgje blir opphevinga av privateigedomen også først mulig med storindustrien.

Den største delinga av materielt og åndeleg arbeid er delinga mellom by og land. Motsetnaden mellom by og land begynner ved overgangen frå barbari til sivilisasjon, frå stammevesen til stat, frå lokalitet til nasjon, og den strekker seg gjennom heile sivilisasjonens historie til den dag i dag (Anti-korn-lov-ligaen).

Med byen oppstår også at det er naudsynt med administrasjon, politi, skattar osv., kort sagt for ein fellesskap [Gemeidewesen] og dermed for politikk i det heile. Her viste seg for første gang inndeling av folkesetnaden i to store klassar, som direkte avheng av delinga av arbeidet og av produksjonsinstrumenta. Byen er allereie det faktum som ligg i sjølve konsentrasjonen av folkesetnaden, av produksjonsinstrumenta, av nytingane, mens landet viser nettopp det motsette faktumet, isolasjon og einsemd [Vereinzelung]. Motsetnaden mellom by og land kan bare eksistere innafor privateigedomens rammer. Han er det skarpaste uttrykket for individet si underordning under arbeidsdelinga, under ei bestemt verksemd, som er tvinga på individet, ei underordning som gjør den eine til et innskrenka bydyr, den andre til et innskrenka landdyr, og som daglig på ny bring fram motsetnaden mellom begge sine interesser. Her er arbeidet atter hovudsaka, makta over individa, og så lenge dette eksisterer, så lenge må privateigedomen eksistere. Avskaffinga av motsetnaden mellom by og land er ein av dei første føresetnadene for fellesskap, ein føresetnad som atter er avhengig av ei mengd materielle føresetnader og som viljen aleine ikkje kan oppfylle, noe som ein kvar kan sjå ved første augekast. (Desse føresetnadene må utdjupast nærare.) Åtskiljinga av by og land kan oppfattast som åtskiljinga av kapital og jordeigedom, som byrjinga på ei utvikling av kapitalen uavhengig av at jordeigedommen fins, og på ein eigedom som har grunnlaget sitt i arbeidet aleine og i vareutvekslinga.

I dei byane som i middelalderen ikkje fanst ferdig overlevert frå den tidligare historia, men nydanna av liveigne som var blitt frie, var det særeigne arbeidet ein kvar person sin einaste eigedom, ut over den vesle kapitalen, som han hadde brakt med og som mest utan unntak omfattar  det mest nødvendige verktøyet. Konkurransen frå dei flyktande liveigne, som fortsett kom til byen, dei stadige krigane som  landet førte mot byane og dermed naudsynet av ei organisert krigsmakt i byane, det bandet som den felles eigedommen til eit bestemt arbeid utgjorde, naudsynet av å råde over felles bygnader til sal av varene i en tid, der handverkarane samtidig var kjøpmenn, og dermed muligheita for å utelukke uønska frå desse bygnadene, motsetnaden mellom dei enkelte handverka sine interesser, naudsynet av å beskytte det strevsamt lærte arbeidet, og dessutan heile landets føydale organisasjon - dette var årsakene til, at dei arbeidande i kvart enkelt handverk slo seg saman i handverkarlaug. Vi kan ikkje her komme nærare inn på dei mangfelde modifikasjonane i laugsvesenet, som tar til under den seinare historiske utviklinga. Dei livegne sin flukt til byane gjekk føre seg utan avbrot under heile middelalderen. Desse liveigne på landet som var forfølgde av herrane sine, kom enkeltvis til byene, kor dei fann ein organisert bykommune som dei var makteslause ovafor og kor dei måtte underkaste seg den stillinga, som behovet for arbeidet deira og interessene til organiserte bykonkurrentane deira tilviste dei. Desse arbeidarane, som enkeltvis kom inn til byen, kunne aldri nå å bli til ei makt, fordi dei – viss arbeidet deira var organisert i laug og måtte lærast - blei underkua av laugsmeistrane og organisert i deira interesse; viss arbeidet deira var ufaglært og derfor ikkje underlagt lauga, men var dagleigararbeid, nådde dei aldri fram til noen organisasjon, men blei ved med å være uorganisert pøbel. Naudsynet av dagleigararbeid i byane skapte pøbelen.

Desse byane var sanne "sameiningar", framkalla av det direkte /43/ behovet, suta for å verne eigedommen og for å mangedoble dei enkelte medlemmene sine produksjonsmiddel og forsvarsmiddel. Pøbelen i desse byane var frårøva all makt, fordi han bestod av individ, som var framande for kvarandre, som hadde komme enkeltvis til byen og sto uorganisert ovafor ei organisert, krigsmessig utrusta makt, som nidkjært overvaka dei. Sveinane og lærlingane i kvart enkelt handverk var organisert slik, som best svarte til meistrane si interesse. Det patriarkalske forholdet dei sto i til meistrane sine, gav desse dobbelt makt: på den eine sida ved direkte innverknad på heile livet til sveinane, og dessutan, fordi det for dei sveinane, som arbeidde for den same meistaren, var eit verkeleg band som heldt dei saman i forhold til dei andre meistrane sine sveinar og skilde dei frå desse. Endelig var sveinane knytt til den ordninga som fanst allereie i kraft av den interessa dei sjølv hadde for å bli meistrar. Mens pøbelen i det minste kom til spreidde opprør mot ordninga i byane - opprør som likevel blei utan verknad på grunn av maktesløyse til pøbelen - kom det blant sveinane bare til mindre ulydnad innafor dei enkelte lauga, noe som høyrte til sjølve eksistens av laugsvesenets. Middelalderens store oppstander hadde alle opphavet sitt på landsbygda, men blei også utan resultat fordi bøndene var splitta og isolerte og rørsla deira derfor var primitiv.

Kapitalen i desse byane var ein naturlig framvokse kapital, som besto av bustaden, verktyet og den naturlige arva kundekretsen, som på grunn av det uutvikla samkvemmet og den manglande sirkulasjonen ikkje kunne realiserast og måtte gå i arv frå far til son. Denne kapitalen var ikkje, slik som den moderne, ein kapital som kan vurderast i pengar, der det er likegyldig, om han er investert i denne eller hin tingen, men ein kapital som var direkte bunde til og slett ikkje kunne skiljast frå eigarane sitt særskilde arbeid, og for så vidt var han stands-kapital.

I byane var delinga av arbeidet mellom dei enkelte lauga enno [heilt spontan][58], og ho var slett ikkje gjennomført mellom dei en /44/ kelte arbeidarane innafor lauga. Kvar enkelt arbeidar måtte kunne meistra i en hel rekke arbeidsprosessar, måtte kunne gjøre alt, som skulle gjørast med hans verkty. Det avgrensa samkvemmet og den vesle innbyrdes samanbindinga mellom dei enkelte byane, den spreidde folkesetnaden og dei avgrensa behova let ingen vidare deling av arbeidet oppstå, og derfor måtte ein kvar, som ville bli meister, beherske heile handverket sitt. Derfor fins det hos handverkarane i middelalderen ennå ei interesse i deira spesielle arbeid og deira dugleik, som kunne utvikle seg til ein viss avgrensa kunstsans. Dessutan gikk også ein kvar middelalder-handverkar fullt og heilt opp i arbeidet sitt, var meir kjenslemessig avhengig av og mykje meir innordna under arbeidet sitt enn den moderne arbeidaren, som er likeglad med arbeidet sitt.

Den neste utvidinga av delinga av arbeidet var då produksjon og handel vart skilde, då det blei danna ein særskild klasse av kjøpmenn; i dei historiske overleverte byane var dette skiljet arva (mellom anna med jødane) og i dei nydanna hendte det mykje snart. Muligheita var no gitt for handelssamkvem som gikk ut over den næraste omegna, ei muligheit der verkeliggjøringa kom an på dei eksisterande kommunikasjonsmidla, den offentlige tryggleiken i landet, som kom an på dei politiske forholda (under heile middelalderen drog kjøpmennene, som kjent omkring i væpna karavanar) og av meir primitive eller utvikla behov, som kom an på det gitte kulturtrinnet i det området som var tilgjengelig for handelssamkvem.

Med samkvem som er konstituert i ein særlig klasse, med kjøpmennene si utbreiing av handelen ut over byens næraste omegn, begynner det straks ein vekselverknad mellom produksjon og samkvem. Byane trer i samband med kvarandre, nye slags verkty blir brakt frå den eine byen til den andre, og delinga mellom produksjon og samkvem kallar snart fram ei ny deling av produksjonen mellom /45/ dei enkelte byane, der kvar av dei snart utbytter ein framherskande industrigrein. Den opprinnelige avgrensinga til eit lokalt område begynner etter kvart å gå i oppløysing. –

Om dei produktivkrefter som har vunne fram på ein stad, nemlig oppfinningar, går tapt for den seinare utviklinga eller ikkje avheng av utbreiinga av samkvemmet. Så lenge der ennå ikkje eksisterer et samkvem, som går ut over det nabolaget lik i nærleiken, må ei kvar oppfinning bli gjort særskilt på kvar stad, og reine tilfellet, så som invasjonar av barbariske folkeslag og sjølv alminnelige krigar er nok til å bringe eit land med utvikla produktivkrefter der hen, kor det igjen må begynne frå begynninga igjen. Då historia tok til måtte dei, uavhengig av kvarandre, gjøre kvar oppdaging på ny kvar dag og på kvar stad. Fønikarane[59] viser kor lite utvikla produktivkrefter er sikra mot fullstendig øydelegging, sjølv ved ein forholdsvis utstrakt handel, då deira oppfinningar, for ein stor del og for lang tid, gikk tapt fordi denne nasjonen blei trengt ut av handelen som følgje av Aleksander den Stores erobringar og det forfallet som følgde. Det same med glasmaleriet i middelalderen til dømes.[60] Først når samkvemmet er blitt til verdssamkvem og har fått storindustrien som grunnlag, når alle nasjonar er trekt inn i konkurransekampen, er dei oppnådde produktivkreftene varig sikra.

Det neste resultatet av arbeidsdelinga mellom dei forskjellige byene var at manufakturen oppsto i produksjonsgreinar som vaks ut av laugsvesenet. Den første blominga av manufakturane – i Italia og seinare i Flandern – hadde samkvem med andre nasjonar som historisk føresetnad. I andre land – England og Frankrike til dømes – var manufakturane til å begynne med avgrensa til den innanlandske marknaden. Manufakturane har, forutan dei føresetnadane som allereie er nemnt, som føresetnad også ein rett framskriden konsentrasjon av folkesetnaden – i sær på landet – og  av kapitalen, som er begynt å bli samla på enkelte hender, dels i lauga, på tross av laugsstatuttane, dels hos kjøpmennene.

/46/ Det arbeidet, som frå før føresette ein maskin, sjølv i den mest primitive forma, viste seg snart å være det som var best egna til utvikling. Veving, som bøndene tidligare hadde utført ved sida av landbruket for å skaffe seg dei nødvendige kleda, var det første arbeidet som fikk et dytt framover og ei vidare utvikling ved at samkvemmet var blitt meir omfattande. Veving var den første manufaktur og blei ved med å være den viktigaste. Den stigande etterspurnaden etter kledestoff på grunn av den veksande folkesetnaden, den begynnande akkumulasjonen og mobiliseringa av den naturlig skape kapitalen som følgje av den framskynda sirkulasjonen, det luksusbehovet, som blei framkalla og i det heile tatt fekk gunstige vilkår ut frå  samkvemmet som etter kvart blei meir omfattande, ga vevinga kvantitativt og kvalitativt det puffet frametter som reiv det ut av den produksjonsforma som hadde eksistert til då. Ved sida av bøndene, som vevde for sitt eige behov og fortsette og ennå fortsett med det, oppsto det i byane ein ny klasse av vevarar, som laga stoff som var bestemt til heile den innanlandske marknaden og for det meste også til utanlandske marknader. – Veving, eit arbeid, som i dei fleste tilfella ikkje kravde mye ferdigheit og snart blei oppdelt i uendelig mange greiner var, ifølge heile sin heile måten han blei drive på, i motstrid med laugsvesenet sine lenker. Veving blei derfor for det meste utøva i landsbyar og små kjøpstader utan laugsorganisasjon; desse blei etter kvart til byar og ofte nettopp dei mest blomande byene i kvart land.

Med den laugsfrie manufakturen forandra også eigedomsforholda seg. Det første framskrittet utover den naturlig-standsbestemte kapitalen, var gitt då kjøpmennene dukka opp; kapitalen deira var frå første stund rørlig, i den grad det kunne være tale om noe sånt under dei dåverande forholda, var det kapital i den moderne tydinga. Det andre framskrittet kom med manufakturen, som atter mobiliserte ei mengd av den kapitalen som hadde vokse naturlig fram og i det heile auka mengda av mobil kapital i forhold til den som hadde vokse fram naturlig. – Manufakturen blei også ei tilflukt for bøndene mot lauga, som anten heldt dei utanfor eller betalte dei dårlig, liksom laugsbyane tidligare hadde tent som bøndene si tilflukt mot landadelen.

Samstundes med at manufakturane tok til starta ein periode med eit utbreidd omstreifarvesen, forårsaka av at føydalherrane sitt væpna følgje heldt opp med å eksistere, av at dei konsentrerte hærane, som hadde tent kongane mot vasallane deira, blei oppløyst, av at jordbruket blei forbetra og med at store strekningar med jordbruksjord blei forvandla til grasgonger for kveg. Det går allereie fram av alt dette korleis dette vagabondvesenet heng nøye saman med oppløysninga av føydalsystemet. Allereie i det 13. hundreåret  førekjem enkelte periodar av dette slaget; men alminnelig og varig opptrer dette omstreifarvesenet først ved slutten av det 15. og begynninga av det 16. hundreåret. Desse omstreifarane, som dei bare, med den største vanske, kunne få til arbeide, og då etter langvarig motstand, når dei var tvinga av den yttarste naud, var så talrike at mellom anna Henrik VIII av England let 72.000 av dei henge. Den hurtige oppblomstringa av manufakturane, særlig i England, saug dei etter kvart opp. – Med manufakturen gjekk dei forskjellige nasjonane inn i eit konkurranseforhold, i den handelskampen, som blei utkjempa ved hjelp av krigar, vernetoll og importforbod, mens nasjonane tidligare, for så langt som de hadde stått i forbindelse med kvarandre, hadde gjennomført[61] ein harmlaus vareutveksling. Frå no av hadde handelen politisk tyding.

Med manufakturen var det også gitt eit nytt forhold mellom arbeider og arbeidsgivar. Det patriarkalske forholdet mellom svein og meister eksisterte fortsett i handverkslauga; i manufakturen tråtte no pengeforholdet mellom arbeidar og kapitalist i staden for det, eit forhold som blei ved med å være patriarkalsk farga, som på landet og i de små byene; i dei større, dei eigentlige manufakturbyane, hadde den allereie tidlig mista mest einkvart patriarkalsk farge.

Manufakturen, og i det heile tatt produksjonen si rørsle, fekk eit enormt oppsving med det utvida samkvemmet som følgde etter oppdaginga av Amerika og sjøvegen til Ostindia. Dei nye produkta, som blei innført frå der, særlig dei mengdene av gull og sølv som blei sett i omløp, forandra totalt klassane si stilling ovafor kvarandre og gav den føydale jordeigedommen og arbeidarane eit hardt slag. Tokta til eventyrarane, koloniseringa, og framfor alt utvidinga av marknadane til ein verdsmarknad, som no var blitt mulig og som frå dag til dag blei meir av ei kjennsgjerning, kalla fram ein ny fase i den histor /48/ iske utviklinga, som vi allment sett ikkje skal handsame nærare her. Gjennom koloniseringen av dei nyoppdaga landa fekk den handelskampen som nasjonane dreiv mot kvarandre ny næring og blei som ei følgje meir omfattande og bitter.

Utvidinga av handelen og manufakturen framskynda akkumulasjonen av den rørlige kapitalen, mens den naturlig framvakse  kapitalen i handverklauga, som bare opplevde ei lita tilskunding til utvida produksjon, forsette å være stabil og minka til og med. Handel og manufaktur skapte det store borgarskapet. Småborgarskapet, som no ikkje meir som tidligare herska i byene, men måtte bøye seg under storkjøpmennene si makt, samla seg i lauga.[62] Av dette kom lauga sitt forfall så snart dei kom i kontakt med manufakturen.

Dei forholda nasjonane hadde seg imellom i samkvemmet sitt med kvarandre tok i den epoken som vi har omtalt, to forskjellige former. Til å begynne med medførte den vesle sirkulerande mengda av gull og sølv at det blei forbode å utføre desse metalla; og den industrien, som var blitt noe naudsynt for å gi arbeid til den veksande folkesetnaden i byane, men som for det meste var importert frå utlandet, kunne ikkje unnvere dei privilegium, som kunne givast, naturlig nok ikkje bare mot den innanlandske, men hovudsaklig mot den utanlandske konkurransen. I desse opphavlige statlige forbod  blei dei lokale privilegia til lauga utvida til å omfatte heile nasjonen. Tollavgiftene oppstod av dei avgiftene, som føydalherrane hadde lagt på dei kjøpmennene som drog gjennom området deira og måtte kjøpe seg fri for plyndring; slike avgifter blei seinare også pålagt av byane, og da dei moderne statane oppsto, var dei det mest nærliggande middelet til å skaffe pengar i statskassa. – Då det amerikanske gullet og sølvet dukka opp på dei europeiske marknadene, då industrien gradvis utvikla seg og handelen tok eit hurtig oppsving, noe som fekk det borgarskapet og dei pengane som ikkje var laugsbundne til å trivast, fekk desse forholdsreglane ei heilt anna betyding. Staten, som stadig mindre kunne unnvere pengane for kvar dag som gikk, heldt no fast på forbodet mot utførsel av gull og sølv av omsyn til statsfinansane; for borgarskapa var desse nye pengemengdene, som blei kasta ut på marknaden, det viktigaste målet for deira ågeroppkjøp [Accaparements] og dei var fullt ut tilfredse med desse forholdsreglane. Dei tidligare privilegia blei selde for pengar og blei slik ei kjelde til inntekt for regjeringa; i tollovgjevinga dukka det opp eksporttoll, som bare la ei hindring i vegen /49/ for industrien og hadde reint statsfinansielle formål.

Omsett til her 15.12.2013 11:32

Den andre perioden tok til i midten av det 17.århundre og varte mest til slutten av det 18.hundreåret. Handelen og skipsfarten hadde utvida seg hurtigare enn manufakturen, som spilte en sekundær rolle; koloniane begynte å bli sterke konsumentar, nyopna verdsmarknad imellom seg. Denne perioda de enkelte nasjonene delte gjennom langvarige kamper det begynner med navigasjonslovene og kolonimonopolene. Nasjonene inbyrdes konkurranse blei så vidt mulig utelukket ved hjelp av tariffer, prohibisjoner og traktater, i siste instans blei konkurransekampen ført og avgjort ved hjelp av kriger (især kriger til sjøs). Den mektigste flåtenasjonen, englenderne, beholdt overvekten i handel og manufaktur. Allerede her konsentrasjon til et land.

Manufakturen var på det hjemlige markedet til stadighet beskyttet av beskyttelsestoll, på kolonienes marked av monopoler og i utenrikshandelen så vidt mulig av differensialtoll. Bearbeidelse av råmaterialer, produsert i innlandet, blei forbudt (ull og lin i England, silke i Frånkrike), utførsel av råmateriale, produsert i innlandet, blei forbudt (ull i England) og bearbeidelse av importert blei forsømt eller undertrykt (bomull i England). Den nasjon, som var framherskende i sjøhandelen og som kolonimakt, sikret seg naturligvis også den største utvidelse, både kvantitativ og kvalitativ, av manufakturen. Manufakturen kunne overhodet ikke unnvære beskyttelse, da den kan miste sitt marked og bli ruinert som følge av meget små forandringer, der foregår i andre land; den kan lett innføres i et land under noenlunde gunstige føresetnadr og nettopp derfor kan den også lett ødelegges. Tillike er den, især ved den måten den blei drevet på i landsbyene i det 18. århundre, så sterktknyttet sammen med livsforholdene for et stort antall individer, at intet land kan våge å sette dens eksistens på spill ved å tillate fri konkurranse. Følgelig avhenger den, viss den når så langt som til å eksportere, helt av handelens utvidelse eller dens innskrenkelse og utøver på sin side en forholdsvis ringe innflytelse på den. Derav dens sebaredære betydning og derav kjøpmennenes innflytelse i det 18. århundre. Det var kjøpmennene og især skipsrederne, som framfor andre krevde statsbeskyttelse og monopoler; manufaktureierne krevde og fikk ganske visst også beskyttelse, men de sto heile tida tilbake for kjøpmennene i politisk betydning. Handelsbyene, især sjøfartsbyene, blei noenlunde siviliserte og storborgerlige, mens der i fabrikbyene fortsatt eksisterte den største småborgerlighet. Jfr. Aikin m.fl. Det 18. århundre var handelens århundre. Pinto sier dette utrykkelig: "Le commerce fait la marotte du siècle", og: "Depuis quelque temps il n'eut plus question que de commerce, de navigation et de marine".

Kapitalens bevegelse, omen framskyndet betydlig, blei dog ennå ved med å være forholdsvis laangsom. Verdensmarkedet var splittet opp io enkelte deler, som hver især blei utbyttet av en bestemt nasjon, nasjonenes innbyrdes konkurranse var utelukket, produksjonen var sjølv ubehjelpsom, pengevesenet var først begynt å utvikle seg ut over de første trinna - alt dette sinka sirkulasjonen betydelig. Resultatet var en kremmeraktig, smudsig-smålig ånd, der ennå klebet ved kjøpmenn og ved den måten handelen blei drevet på. I dammenlikning med manufaktureierne og især handverkarane var de ganske visst storborgere, bourgeois, men i sammenlikning med kjøpmennene og de industridrivende frå den følgende perioden er og blir de småborgere. Jfr. A. Smith.

Denne perioda er også kjennetegna ved, at forbudet mot å utføre gull og sølv oppheves, at pengehandelen oppstår, tillike med bankene, statsgjelda, papirpengene, aksje- og fondsspekulasjonen, agiotagen i alle slags varer, og at pengevesenet i det heile tatt utformes. Kapitalen mistet igjen en stor det av sin opprinnelige karakter, som stadig vekk klebet ved den.

(4. MEST OMFATTANDE ARBEIDSDELING. STOR-SKALA INDUSTRI.]

I det 17. århundre utvikla handelens og manufakturens konsentrasjon til et enkelt land, England, si uavbrudt og skapte etterhanda et relativt verdensmanrked for dette landet og dermed en etterspørsel etter dette landets manufakturprodukter, som ikke lenger kunne tilfredsstilles ved hjelp av de hidtidige industrielle produktivkrefter. Denne etterspørsel, som vokste produktivkreftene over hodet, var den drivende kraft, der framkalte privateiendommens tredje periode siden middelalderen, idet den frambrakte storindustrien - anvendelse av naturkreftene til industrielle formål, maskinene og den mest omfattene delinga av arbeidet. De øvrige føresetnadne for denne nye fasen - konkurransefrihet innafor nasjonen, utformingen av den teoretiske mekanikken (mekanikken, brakt til fullendelse av Newton, var i det heile tatt den mest populære vitenskapen i England og Frånkrike i det 18. århundre) m. fl. - eksisterte allerede i England. (Den frie konkurransen innafor sjølve nasjonen måtte overalt erobres gjennom en revolusjon - 1640 og 1688 i England, 1789 i Frånkrike).

Konkurransen tvang snart hvert land, som ville bevare sin historiske rolle, til at beskytte sine manufakturer ved hjelp av fornyede tollforholdsregler, (de gamle tollsystemene hjalp ikke mere mot storindustrien), og snart deretter til sjølv å innføre storindustrien under tollbeskyttelse. Tross desse beskyttelsesforanstaltninger gjorde storindustrien konkurransen universel, (den er den praktiske handelsfrihet, beskyttelsetollen er bare et palliativ [lindringsmiddel], en avvergeforanstaltning innafor handelsfrihetens rammer), skapte kommunikasjonsmidlene og det moderne verdensmarkedet, underlagde seg handelen, forvandla all kapital til industriell kapital og bevirka dermed kapitalens hurtige sirkulasjon (utviklinga av pengevesenet) og deres sentralisering. I kraft av den universelle konkurranse tvang den alle individer til å anspenne deres energi til det ytterste. Den tilintetgjorde etter mulighet ideologien, religionen, moralen osv. og hvor den ikke kunne gjøre dette, gjorde den dem til handgripelig løgn. Den skapte først verdenshistoria, for så vidt som den gjorde hver sivilisert nasjon og hvert individ deri avhengig av heile verden for å tilfredsstille sine behov og tilintetgjorde de enkelte nasjonenes tidligare naturlige selvtilstrekkelighet. Den subsumerte naturvitenskapen under kapitalen og berøvet arbeidets deling det siste skjær av å være noe naturgitt. Den tilintetgjorde i det heile tatt alt det naturlige, for så vidt det er mulig innafor arbeidet, og oppløste alle naturlige relasjoner i pengesirkulasjoner. I stedet for de byene som var vokst naturlig opp, skapte den de moderne, store industribyene, som er oppstått med et. Hvor den trengte igjennom, ødela den handverket og i det heile tatt alle tidligare stadier av industrien. Den fullbyrda handelsbyens seier over bondelandet. Dens første forutsetning er det automatiske systemet. Dens utvikling frambrakte en mengde produktivkrefter; for dem blei privateiendommen en lenke, like så meget som lauget hadde vært det for manufakturen og det lille landbruket for handverket, som utvikla seg. Under privateiendommen får desse produktivkreftene bare en ensidig utvikling, for flertallet blir de destruktive kreftene og en mengde produktivkrefter I stedet for de byene som var vokst naturlig opp, skapte den de moderne, store industribyene, som er oppstått med et. Hvor den trengte igjennom, ødela den handverket og i det heile tatt alle tidligare stadier av industrien. Den fullbyrda handelsbyens seier over bondelandet. Dens første forutsetning er det automatiske systemet. Dens utvikling frambrakte en mengde produktivkrefter; for dem blei privateiendommen en lenke, like så meget som lauget hadde vært det for manufakturen og det lille landbruket for handverket, som utvikla seg. Under privateiendommen får desse produktivkreftene bare en ensidig utvikling, for flertallet blir de destruktive kreftene og en mengde produktivkrefter kan slett ikke komme til anvendelse under privateiendommen. Storindustrien frambrakte i det store og heile overalt de samme relasjonene mellom samfunnets klaser og tilintetgjorde dermed de enkelte nasjonalitetenes særpreg. Og endelig, mens bourgeoisiet i hver nasjon ennå bevarer nasjonale interesser, skapte storindustrien en klasse, der i alle nasjoner har den samme interesse og hvori nasjonaliteten allerede er tilintetgjort, en klasse der verkeleg er frigjort for heile den gamle verden og tillike står overfor den. For arbeideren gjør den ikke bare relasjonen til kapitalismen, men sjølve arbeidet til noe uutholdelig.

Det er klart, at storindustrien ikke når samme høye utvikling overalt i et land. Dette stanser imidlertid ikke proletariatets klassebevegelse, da de proletarer som storindustrien har frambrakt, stiller seg i spissen for bevegelsen og river heile massen med seg, og da de arbeiderne, som er lukket ute frå storindustrien, nettopp av storindustrien blir brakt i en ennå verre situasjon enn arbeiderne i sjølve storindustrien. På samme måte innvirker de land, hvor en storindustri er utvikla, på de plus ou moins [mer eller mindre] ikke-industrielle landa, såfremt desse som følge av verdenssamkvemmet blir revet inn i den universelle konkurransekampen.

* * *

Desse forskjellige former er like så mange former for arbeidets og dermed eiendommens organisasjon. I hver periode skjedde det en forening av de eksisterende produktivkreftene i den utstrekning, som behovet hadde gjort nødvendig.

------------------------

[5. MOTSEIINGA MELLOM PRODUKTIVKREFTENE OG FORMEN FOR SAMKVEM SOM BASISEN FOR SOSIAL REVOLUSJON.]

Denne motsigelsen mellom produktivkreftene og samkvemsformen, som - som vi har sett - allerede flere ganger er oppstått i den tidligare historia, uten dog å bringe grunnlaget i fare, måtte hver gang gi seg utslag i en revolusjon; samtidig antok den forskjellige sideløpende skikkelser, som en totalitet av kollisjoner, som kollisjoner mellom forskjellige klassar, som motsigelse i bevisstheten, kamp mellom tankene osv., politisk kamp osv. Ut frå et begrenset synspunkt kan man nå plukke en av desse sideløpende skikkelsene ut og betrakte den som basis for desse revolusjonene; dette er så meget lettere, ettersom individene, frå hvem revoklusjonene utgikk, alt etter deres utdannelsesgrad og deres historiske utviklingstrinn, sjølv gjorde seg illusjoner om deres eigen virksomhet.

-------------------------

Alle kollisjoner [sammenstøt] i historia har således etter vår oppfatning deres opprinnelse i motsigelsen mellom produktivkreftene og samkvemsformen. Det er forøvrig ikke nødvendig, at denne motsigelsen, for å føre til kollisjoner i et land, er satt på spissen i dette landet sjølv. Konkurransen med industrielt mer utvikla land, slik som den er framkalt av det utvida internasjonale samkvemmet, er tilstrekkelig til å frambringe en liknende motsigelse også i land med mindre utviklet industri (t.d. i Tyskland det latente proletariatet, som konkurransen frå den engelske industrien har fått til å tre fram i dagens lys).

[6. KONKURRANSE MELLOM INDIVIDENE OG FORMING AV KLASSAR. MOTSIGELSER MELLOM INDIVIDENE OG DEIRA LEVEFORHOLD. DEN ILLUSORISKE FELLESSKAPET AV INDIVIDER I DET BORGERLIGE SAMFUNNET OG DEN VERKELEGE UNION AV INDIVIDER UNDER KOMMUNISMEN. UNDERORDNING AV DEI SOSIALE LEVEFORHOLDA UNDER MAKTA TIL DEI FORENTE INDIVIDA.]

Konkurransen isolerer individene, ikke bare bourgeoisiets medlemmer, men ennå mere proletarene, og setter dem opp mot hverandre, på tross av at den bringer dem sammen. Derfor tar det lang tid, før desse individene kan forene seg bortsett frå at de til denne foreningen - hvis den skal være mer enn bare lokal - nødvendige midler, nemlig de store industribyene og de billige og hurtige kommunikasjonene, først må være skapt av storindustrien, og derfor er det først etter langvarige kamper mulig å beseire ein kvar makt, som står organisert overfor desse isolerte individene, som lever under forhold, hvor isolering daglig reproduseres. Å forlange det motsette, ville være det samme som å forlange at konkurransen ikke skulle eksistere i denne bestemte historiske epoken eller at individene skulle slå seg de relasjonene ut av hodet, de som isolerte individer ikke har kontroll over.

----------------------

Husbygging. Hos primitive folk er det en selvfølge, at hver familie har sin egen hule eller hytte, likesom det separate familieteltet hos nomadene. Denne adskilte husholdningen blir ennå mer nødvendiggjort ved privateiendommens videre utvikling. Hos agrarbruksfolk er felles husholdning like så umulig som felles dyrking av jorda. Et stort framskritt er bygging av byer. I alle tidligare perioder var avskaffelsen av den separate husholdningen,som ikke kan adskilles frå avskaffelsen av privateiendommen, imidlertid umulig, allerede fordi de materielle føresetnadne til det ikke fantes. Innretningen av felles husholdning forutsetter utviklingen av maskiner, utnyttelse av naturkreftene og mange andre produktivkrefter - t.d. vannledninger, gassbelysning, dampoppvarming osv. Opphevelse av motsetnaden mellom by og land. Uten desse føresetnadne ville den felles husholdningen ikke i seg sjølv være enm ny produktivkraft, den ville mangle materiell basis, hvile på et reint teoretisk grunnlag, dvs. den ville bare være en grille og ikke nå videre enn til klosterøkonomi. - Kva som var mulig, viser seg ved sammenflytningen i byer, ved byggingen av felles hus til enkelte bestemte formål (fengsler, kaserner m.fl.). At avskaffelsen av den separate husholdningen ikke kan adskilles frå avskaffelsen av familien, er en selvfølge.

-------------------

(Den hos Sankt Max hyppig opptredende setningen, at ein kvar er alt, kva han er, gjennom staten, er i grunnen det samme som at en bourgeois bare er et eksemplar av bourgeois-arten, en setning, som forutsetter, at bourgeois-klassen allerede har eksistert forut for de individene, som konstituerer den.)

I middelalderen var borgerne i hver by tvingat til å forene seg mot landadelen for å forsvare seg; handelens utbredelse, kommunikasjonenes opprettelse førte til, at de enkelte byene lærte andre byer å kjenne, som hadde forsvart de samme interessene i kamp mot den samme motstanderen. Frå de enkelte byenes mange lokale borgerskaper oppstår først litt etter litt borger-klassen. De enkelte borgernes livsføresetnadr blei, fordi de sto i motsetnad til de bestående forholda og derved betinga arbeidets art, tillike de føresetnadne, som var felles for dem alle og uavhengige av hver enkelt. Borgerne hadde skapt desse føresetnadne, forsåvidt som de hadde løsrevet seg frå den føydale bindingen, og de var skapt av dem, forsåvidt som de var betinget av deres motsetnad til den føydalismen, de forefant. Så snart forbindelsen mellom de enkelte byene var skapt, utviklet desse felles føresetnadne seg til klasseføresetnadr. De samme føresetnadne, den samme motsetnaden, de samme interessene måtte også i det store og heile framkalle de samme seder og skikker overalt. Borgeoisiet sjølv utvikler seg først etterhanda sammen med sineføresetnadr, oppspalter seg fom følge av arbeidets deling atter i forskjellige fråksjoner og absorberer sluttlig i seg alle de besittende klassene, (mens flertallet av de eksisterende eiendomsløse og en del av de hittil besittende kalssene utvikler seg til en ny klasse, proletariatet) i samme grad som all eksisterende eiendom forvandles til industriell eller kommersiell kapital.

De enkelte individene danner en klasse bare forsåvidt som de må føre en felles kamp mot en annen klasse; forøøvrig står de sjølv innbyrdes fientlig overfor hverandre i konkurransen. På den andre sida gjør klassen seg igjen sjølvstendig overfor individene, således at desse forefinner desse deres livsføresetnadr predestinert [skjebnebestemt]; av klassen får de anvist deres livsstilling og dermed deres personlige utvikling, hvorunder de subsummeres. Dette er det samme fenomenet som de enkelte individenes subsumpsjon under arbeidets deling og kan bare fjernes ved at privateiendommen og arbeidet sjølv avskaffes. Vi har allerede gjentatte gnager antydet, hvordan denne individenes subsumpsjon under klassen tillike utvikler seg til en subsumpsjon under allehånde forestillinger m.fl.

Når man betrakter individenes utvikling under de eksistensføresetnadne som er felles for de historisk på hverandre følgende stender og klassar, og de generelle forestillinger, som dermed blir tvinga på dem, filosofisk, så kan man ganske visst lett innbille seg, at arten, dvs. mennesket, hadde utviklet seg i desse individene, eller at de hadde utviklet mennesket; en innbillning, hvorved man tildeler historia noen kraftige lusinger. Så kan man oppfatte desse forskjellige stendene og klassene som spesifikasjoner av det generelle uttrykket, som underarten, som utviklingsfaser av mennesket.

Denne subsumpsjonen av individene under bestemte klassar kan ikke oppheves, før der har dannet seg en klasse, som ikke lengre har en spesifikk klasseinteresse å hevde overfor den herskende klassen.

-----------------------

Forvandlingen av personlige makter (relasjoner) til tinglige i kraft av arbeidets deling kan ikke oppheves igjen, bare fordi man slår seg den alminnelige forestillingen om det ut av hodet; dette kan bare skje ved at individene atter subsumerer desse tinglige maktene under seg og opphever arbeidets deling. Dette er umulig uten fellesskapet. Først i fellesskapet med andre har hvert individ midlene til å utforme sine anlegg i alle retninger; først i fellesskapet blir den personlige friheten altså mulig. I de hittidige surrogatene for fellesskap, i staten osv., eksisterte den personlige friheten bare for de individene, som utviklet seg under den herskende klassens forhold og bare forsåvidt som de var individer av denne klassen. Det illusoriske fellesskapet, hvori individene hittil forente seg, gjorde seg alltid sjølvstendig overfor dem og var tillike, da den var den ene klassens forening overfor en annen, ikke bare et helt igjennom illusorisk fellesskap, men også en ny lenke for den beherskede klassen. I det verkelege fellesskapet oppnår individene i og gjennom deres assosiasjon tillike deres frihet.

Individene gikk alltid ut frå seg sjølv, men naturlegvis ut frå seg sjølv, sådan som de var under deres gitte historiske føresetnadr og relasjoner, ikke utfrå det "reine" indivdet i ideologenes betydning. Men i løpet av den historiske utviklinga og nettopp i kraft av den selvstendiggjørelse av de sosiale relasjonene, som var uungåelig innafor arbeidets deling, framtrer det en forskjell i hvert enkelt individs liv, forsåvidt det er personlig og forsåvidt det er subsumert under en eller annen arbeidsgren og de dertil hørende føresetnadne. (Dette skal ikke forstås sådan, som om f.eks. rentieren, kapitalisten m.fl. holdt opp med å være personer; men deres personlighet er betinget og bestemt av ganske bestemte klassarelasjoner, og forskjellen framtrer først i motsetnad til en annen klasse, og for dem sjølv skjer det først, når de går fallit). I standen (og ennå mere i stammen) er dette ennå tilslørt; t.d. blir en adelsmann alltid ved med å være en adelsmann, en rootuier [ikke adelig, borgerlig] alltid en rotuier, bortsett frå hans øvrige forhold, en kvalitet, som er uadskillelig frå hans individualitet. Forskjellen mellom det personlige individet og klasseindividet, livsføresetnadnes tilfeldighet for individet, viser seg først der, hvor det oppstår en klasse, som sjølv er et produkt av bourgeoisiet. Individenes innbyrdes konkurranse og kamp frambringer og utvikler først denne tilfeldigheten som sådan. I forestillingen er individene derfor friere under bourgeoisiets herredømme enn før, fordi deres livsføresetnadr er tilfeldige for dem; i verkelegheten er de naturligvis mere ufrie, fordi de er mere underkastet en tingenes makt. Forskjellen mellom stand og -klasse framtrer navnlig i bourgeoisiets motsetnad til proletariatet. Da byborgernes stand, korporasjonene m.fl., oppsto overfor landadelen, syntes dens eksistensføresetnad, den rørlige eiendommen og handverks-arbeidet, som hadde eksistert latent allerede før deres utskillelse frå føydalforbindelsen, å være noe positivt, der blei gjort gjeldende overfor den føydale jordbesittelsen, og derfor antok den også i første omgang igjen den føydale formen på sin måte. Ganske visst behandla de flyktande livegne deres tidligare livegenskap som noe, som var tilfeldig for deres personlighets vedkommende. Men dermed gjorde de bare det samme, som ein kvar klasse gjør, som befrir seg frå en lenke, og for øvrig befridde de seg ikke som klasse, men bare enkeltvis. Envidere uttråtte de ikke av stendervesenets system, men danna bare en ny stand; de bibeholdt deres hittidige arbeidsmåte også i den nye stillingen og utvikla den videre, idet de befridde seg frå de hittidige lenkene, som ikke lenger svarte til den allerede oppnådde utviklingen.

Hos proletaerne derimot er deres egen livsføresetnad, arbeidet, og dermed samtidige eksistensføresetnadr i det moderne samfunnet, blitt til noe tilfeldig for dem, noe som de enkelte proletarene ikke har kontroll over og som ingen sosial organisasjon kan gi dem kontroll over; motsigelsen mellom den enkelte proletarens personlighet og den livsføresetnad, som er ham tvinga på, nemlig arbeidet, blir klar for han sjølv, navnlig da han allerede frå sin ungdom blir ofret, og ikke har noen sjanse for innafor sin egen klasse å nå til føresetnadr, som vile gi han adgang til en annen.

NB. Ikke å forglømme, at for de livegne medførte allerede naudsynet av å eksistere, fordelinga av allotments, som gjorde store bruk umulige, at deres forpliktelse overfor føydalherren snart reduseres til et gjennomsnitt av naturalleveranser og hoveriytelser, som gjorde det mulig for den livegne å akkumulere rørlig eiendom; dette lettet hans flukt frå herrens besittelser og ga han utsikt til å skape seg en framtid som byborger; men det frambrakte også gradueringer mellom de livegne, således at de flyktede livegne allerede er halvvegs borgere. Herved er det likeledes innlysende, at de livegne bøndene, der kunne et handverk, hadde de beste sjanser for å erverve seg rørlig eiendom.

Mens de flyktede livegne således bare ville utvikle deres allerede forhåndenværende eksistensføresetnadr frit og gjøre dem gjeldende og derfor i siste instans bare nådde til det frie arbeidet, må proletarene, for å gjøre seg personlig gjeldende, oppheve deres egen hittidige eksistensføresetnad, der tillike er heile det hittidige samfunnets eksistensføresetnad, arbeidet. De befinner seg derfor i direkte motsetnad til den formen, hvori samfunnets individer inntil nå ga seg et totalt uttrykk, nemlig til staten, og de må omstyrte staten for å hevde deres personlighet.

--------------------------

Det framgår av heile den hittidige utviklinga, at den fellesskaprelasjonen, som en klasses individer hadde inngått og som var betinga av deres felles interesser overfor tredjepart, alltid var et fellesskap, som desse individa bare tilhørte i deres egenskap av gjennomsnittsindivider og bare såfremt de levde under deres klasses eksistensføresetnadr, en relasjon, som de ikke hadde del i som individer, men bare som klassemedlemmer. Ved det revolusjonære proletariatets fellesskap derimot, som tar sine egne og alle samfunnsmedlemmenes eksistensføresetnadr under sin kontroll, er det nettopp omvendt, deri tar alle individene andel som individer. Det er nettopp individenes forening (naturligvis innafor rammene av de forutsetningene, som de nå utvikla produktivkreftene skaper), der gir føresetnadne for individenes frie utvikling og bevegelse under deres kontroll; desse føresetnadne var hittil overalt til tilfeldighetene, og de hadde gjort seg selvstendige overfor de enkelte individene, nettopp fordi de var isolerte som individer, forente bare av den naudsynet, som var gitt ved arbeidets deling og som gjennom deres isolasjon var blitt til et band, som var fremmed for dem selv. Den hittidige forening var bare en forening (på ingen måte en vilkårlig forening, som det t.d. framstilles i "Contrat social",men en nødvendig forening) (jfr. t.d. danninga av den nordamerikanske staten og de søramerikanske republikkene) med henblikk på desse føresetnadne, hvorunder individene så kunne nyte tilfeldigheten. Denne rett til under visse føresetnadr uforstyrret å kunne nyte tilfeldigheten, har man hittil kalt personlig frihet. - Desse eksistensføresetnadne er naturligvis bare de til ein kvar tid gitte produktivkrefter og samkvemsformer.

----------------------------

Kommunismen adskiller seg frå alle tidligare bevegelser derved, at den omstyrter grunnlaget for alle hittidige produksjons- og samkvemsrelasjoner og for første gang bevisst behandler alle naturgitte føresetnader som noe, som er skapt av de hittidige menneska, avkler dem deres naturgitte karakter og underkaster dem de forente individenes makt. Kommunismens institusjon er derfor etter sitt vesen økonomisk, den materielle framstillingen av føresetnadne for denne foreningen; den gjør de eksisterende føresetnadne til føresetnadr for denne foreningen. Det bestående, som kommunismen skaper, er nettopp den verkelege basisen, som gjør det umulig at noe består uavhengig av individene, forsåvidt dette bestående allikevel ikke er annet enn et produkt av individenes eget hittidige samkvem. Kommunistene behandler altså i praksis de føresetnadne, som er skapt av den hittidige produksjon, resp. samkvem, som uorganiske, uten at de imidlertid innbiller se, at det skulle ha vært de hittidige generasjonenes plan eller bestemmelse å levere dem materiale, og uten å tru, at desse føresetnadne var uorganiske for de individene, som har skapt dem.

[7. MOTSEIINGA MELLOM INDIVIDA OG DEIRA LEVEFORHOLD SOM MOTSEIINGA MELLOM PRODUKTIVKREFTENE OG FORMEN FOR SAMKVEM. UTVIKLINGA AV PRODUKTIV-KREFTENE OG SKIFTANDE FORMER FOR SAMKVEM.]

Forskjellen mellom det personlige individet og det tilfeldige individet er ikke en begrepsdefinisjon, men et historisk faktum. Denne definisjonen har forskjellig betydning til forskjellige tider; t.d. er standen noe tilfeldig for individet i det 18.århundre, plus ou moins [mer eller mindre] også familien. Det er ikke oss, som skal foreta denne distinksjonen for ein kvar tidsperiode, men ein kvar tidsperiode foretar den sjølv blant de forskjellige elementene, som den forefinner, og den gjør det ikke ifølge begrepet, men tvingat av det materielle livets kollisjoner.

Kva som for en seinere tid forekommer å være tilfeldig i motsetnad til den tidligare, altså også blant de elementene, som den har overtatt frå en tidligare, er en samkvemsform, som svarte til en bestemt utvikling av produktivkreftene. Produktivkreftenes relasjon til samkvemsformen er samkvemsformens relasjon til individenes virksomhet eller aktivitet. (Grunnformen for denne aktiviteten er naturligvis den materielle, hvorav alle andre åndelige, politiske, religiøse osv. avhenger. Den forskjellige utformingen av det materielle livet er hver gang naturligvis avhengig av de allerede utvikla behov, og såvel frambringelsen som tidfredsstillelsen av desse behova er sjølv en historisk prosess, som ikke finnes verken hos et får eller en hund (Stirners tungsveiende hovedargument adversus hominem [rettet mot mennesket]), skjønt får og hunder i deres nåværende skikkelse ganske visst, men malgré eux [mot deres vilje] er produkter av en historisk prosess). De føresetnadne, under hvilke individene omgås hverandre, sålenge motsigelsen ennå ikke er oppstått, er føresetnadr, som hører med til deres individualitet, de er ikke noe utvendig for dem, men føresetnadr, hvorunder desse bestemte, under bestemte forhold eksisterende individer aleine kan produsere deres materielle liv og kva som henger sammen dermed; de er altså føresetnadr for deres selv-virksomhet og blir produsert av denne selv-virksomhet. Den bestemte føresetnad, hvorunder de produserer, svarer altså, sålenge motsigelsen ennå ikke er oppstått, til deres verkelege betingethet, deres ensidige tilværelse, hvis ensidighet først viser seg, når motsigelsen oppstår og følgelig eksisterer for dem, der kommer seinere. Da framtrer denne føresetnadn som en tilfeldig lenke, og da blir bevisstheten om, at den er en lenke, også tillagt en tidligare tidsperiode.

Desse forskjellige føresetnadne, som først framtråtte som føresetnadr for selv-virksomheten, men seinere som dens lenker, danner under heile den historiske utviklinga en sammenhengende rekke av samkvemsformer, hvis sammenheng består i, at der i stedet for den tidligare samkvemsformen, som er blitt til en lenke, blir satt en ny som svarer til de mere utviklede produktivkreftene og samtidig til individenes mer framskredne art av selv-virksomhet, som à son tour [vekselsvis] igjen blir til lenke og derfor blir erstattet av en annen. Da desse føresetnadne på hvert trinn svarer til produktivkreftenes samtidige utvikling, er deres historie tillike histroia om produktivkreftene, som utvikler seg og overtas av hver ny generasjon, og dermed historia om utviklinga av individenes egne krefter.

Da denne utviklinga foregår spontant dvs. ikke er underlagt en totalplan av fritt forente individer, så går den ut frå de forskjellige lokalitetene, stammer, nasjoner, arbeidsgreiner osv.; ein kvar av dem utvikler seg i begynningn uavhengig av de andre og trer først litt etter litt i forbindelse med de andre. Ennvidere foregår utviklinga bare meget langsomt; de forskjellige stadiene og interessene blir aldri helt overvunnet, men bare underordnet den seierrike interesse og sleper seg ennå i århundrer videre ved sida av denne. Følgelig utvikler individene, selv innafor samme nasjon, seg helt forskjellig, også bortsett frå deres formuesomstendigheter; en tidligare interesse, hvis særegne samkvemsform allerede er fortrengt av en, som svarer til en seinere interesse, blir ennå lenge ved med å råde over en tradisjonell makt i det fellesskapet, der tilsynelatende har gjort seg sjølvstendig i forhold til individene (stat, rett), en makt, som i siste instans bare kan brytes av en revolusjon. Det forklarer også, hvorfor bevisstheten med hensyn til enkelte punkter, som synes å være videre framskreden enn de samtidige empiriske forholda, således at man i en seinere epokes kamper kan støtte seg til tidligare teoretikere som autoriteter.

Derimot foregår utviklinga meget hurtig i land, der - som Nordamerika - begynner forfrå i en allerede mere utvikla historisk epoke. Sådanne land har ikke andre naturlige føresetnader enn de individene, som bosetter seg der og blei beveget til å gjøre dette at samkvemsformer i de gamle landa, som ikke svarte til deres behov. De begynner altså med de mest framskredne individene frå de gamle landa og følgelig med den mest utvikla samkvemsformen, som svarer til desse individene, ennå før denne samkvemsformen kan slå igjennom i de gamle landa. Dette er tilfellet i alle koloniene, såfremt de ikke bare er militær- eller handelsstasjoner. Karthago, de greske koloniene og Island i det 11. og 12. århundre leverer eksempler. Noe liknende skjer ved erobring, når en samkvemsform, som er utviklet på en annen jordbunn, i ferdig form blir brakt med til det erobrede landet; mens den i sitt hjemland ennå var beheftet med interesser og relasjoner frå tidligare epoker, kan og må den her slå igjennom, fullstendig og uten forhindringer, allerede for å sikre erobrerne varig makt (England og Napoli etter normannernes erobring, hvor man fikk mest fullkomne from for føydal organisasjon).

----------------------

[8. ROLLA TIL VOLD (EROBRING) I HISTORIA]

Erobringens faktumsynes å motsi heile denne samfunnsoppfattelsen. Man har hittil gjørt vold, krig, plyndring, rovmord m.m. til historias drivkraft. Vi må her begrense oss til hovedpunktene og tar derfor bare det mest slående eksemplet, hvor et barbarisk folk ødelegger en gammel sivilisasjon og derfor danner en ny samfunnsstruktur, som begynner helt frå grunnen (Roma og barbarerne, føydalismen og Gallia, det Østromerske riket og tyrkerne).

Hos de erobrede barbarfolkene er krigen ennå, som allerede antydet overfor, en regelmessig samkvemsform, som utbyttes så meget ivrigere, jo mer befolkningstilveksten skaper behov for nye produksjonsmidler ved den overleverte primitive produksjonsmåten, som for dem er den einaste mulige. I Italia derimot var den frie folkesetnaden nesten forsvunnet og selv slavene utdødde mer og mer og måtte heile tida erstattes med nye; denne tilstanden var skapt gjennom konsentrasjon av jordbesittelsen (forårsaket dels av oppkjøp og gjeldsbyrder, men også gjennom arv, idet de gamle slektene etterhånden utdødde som følge av utsvevelser og sjeldne giftermål, og deres besittelser tilfalt noen få) og dens forvandling til gressningsarealer for kveg (foråarsaket av - foruten de sedvanlige, ennå i dag gyldige økonomiske årsakene - innførsel av røvet korn og tributkorn og den derav følgende mangel på avtagere av italisk korn). Slaveriet blei ved å være grunnlaget for heile produksjonen. Plebeierne, stående mellom frie og slaver, nådde aldri ut over å være et pjalteproletariat. I det heile tatt nådde Rom aldri ut over å være Byen, og med provinsene sto det nesten bare i politisk forbindelse, som naturlig nok igjen kunne avbrytes gjennom politiske begivenheter.

-----------------------

Intet er mere alminnelig utbredt enn den forestillingen, at det i historia hittil bare er kommet av på å ta. Barkunne tar det romerske riket, og med denne kjennsgjerningen, at de tar, forklarer man den antikke verdens undergang til føydalismen. Men når barkunne tar noe, så kommer det an på, om den nasjonen, som overvinnes, har utviklet industrielle produktivkrefter, sådan som det er tilfellet hos de moderne nasjonene, eller om deres produktivkrefter hovedsaklig bare beror på deres forening og fellesskapet. Måten å ta på er ennvidere betinget av den gjenstand, som tas. En bankiers formue, som består av verdipapirer, kan slet ikke tas, uten at den, som tar den, underkaster seg produksjons- og samkvemsrelasjonene i det erobrede landet. Det samme gjelder heile den industrielle kapitalen i et moderne industriland. Og endelig, så er det overalt snart slutt med å ta, og når der ikke mere er noe å ta, må man begynne å produsere. Det følgjer av denne meget snart inntredende nødvendighet for å produsere, at den form for fellesskap, som erobrerne antar, når de bosetter seg, må svare til de forefundne produktivkreftenes utviklingstrinn, eller - hvis det ikke er tilfelle frå begynningn - at den i hvert fall må endre seg i overensstemmelse med produktivkreftene. Herav forklare det faktum, man vil ha bemerket overalt i tida etter folkevandringen, nemlig at trellen var herre, og at erobrerne meget snart overtok språk, dannelse og skikker frå de erobrede.

Føydalismen blei på ingen måte medbrakt frå Tyskland i ferdig form, men på erobrernes side hadde den sin opprinnelse i hærvesenets krigsmessige organisasjon under sjølve erobringen, og først etter erobringen utviklede organisasjon seg til det egentlige føydalsystem under innvirkning av de i de erobrede land forefundne produktivkrefter. Hvor meget denne form var betinget av produktivkreftene, viser feilslagne forsøk på å gjennomtvinge andre former, som hadde utspring i gammelromerske reminiscenser (Karl den Store m.fl.).

Vil bli fortsatt.--

------------------------

[9. MOTSEIING MELLOM PRODUKTIVKREFTENE OG FORMENE FOR SAMKVEM UNDER FORHOLDA MED STOR INDUSTRI OG FRI KONKURRANSE. MOTSEIINGA MELLOM ARBEID OG KAPITAL]

I storindustrien og konkurransen er samtlige eksistensføresetnadr, betingetheter, ensidigheter hos individene smeltet sammen i de to simpleste formene: privateiendom og arbeid. Med pengene er ein kvar samkvemsform og sjølve samkvemmet blitt til en tilfeldighet for individene. Følgelig ligger det allerede i pengenes natur, at all hittidig samkvem bare var samkvem mellom individer under bestemte føresetnadr, ikke mellom individer som individer. Desse føresetnadr er redusert til to - akkumulert arbeid, dvs. kapital, og verkeleg arbeid. Holder den ene eller den andre av dem opp, så stagnerer samkvemmet. De moderne økonomene, f.eks. Sismondi, Cherbuliez osv., motstiller selv "association des individus" og "association des cappitaux" [individenes forening og kapitalenes forening]. På den andre sida er individene selv fullstendig underordna arbeidets deling og derved er de brakt i den mest fullkomne avhengigheten av hverandre. Privateiendommen, forsåvidt som den innafor arbeidet kommer til å stå overfor arbeidet, utvikler seg av naudsynet av akkumulasjon og har i begynningn ennå til en viss grad fellesskapets form, men under den videre utviklinga nermer den seg mer og mer privateiendommens moderne form. Ved arbeidets deling er der allerede på forhånd gitt en deling av arbeidsføresetnadne, at verktøy og materialer, og dermed den akkumulerende kapitalens oppsplitting mellom forskjellige eiere, og dermed oppsplittingen mellom kapital og arbeid og de forskjellige former for sjølve eiendommen. Jo mere arbeidets deling utformes og jo mer akkumulasjonen vokser, desto skarpere utformes også denne oppsplittingen. Arbeidet selv forutsetter denne oppsplittingen for å kunne bestå.

--------------------

(Personlig energi hos enkelte nasjoners individer - tyskere og amerikanere - energi allerede som resultat av rasekrysning - tyskerne derfor degenererte - i Frånkrike, England osv. fremmede folk omplantet til en allerede utviklet, i Amerika til en helt ny jordbunn; I Tyskland blei den opprinnelige folkesetnadenrolig sittende.)

----------------------

Der viser seg altså her to fakta.For det første framtrer produktivkreftene som helt uavhengige og løsrevne frå individene, som en egen verden ved siden av individene; dette har sin årsak i, at individene, hvis krefter de er, eksisterer oppsplittet og i motsetnad til hverandre, mens desse kreftene på den andre sida bare er verkelege krefter i desse individenes samkvem og sammenheng. Altså på den ene sida en totalitet av produktivkrefter, som så å si har antatt tinglig skikkelse og som for individene selv ikke lengre er individenes krefter, for så vidt som de er privateiendomsbesittere. I ingen tidligare periode hadde produktivkreftene antatt en form så likegyldig for individenes samkvem som individer, fordi deres samkvem selv ennå var begrenset. Overfor desse produktivkreftene står på den andre sida individenes flertall, som desse kreftene er løsrevet frå og som derfor er berøvet alt verkeleg livsinnhold, som er blitt til abstrakte individer, men som først derved er i stand til å trå i forbindelse med hverandre som individer.

Den einaste sammenheng, de fortsatt har med produktivkreftene og dermed med deres egen eksistens, nemlig arbeidet, har for dem mistet ethvert skjær av selvvirksomhet og opprettholder bare deres liv, idet den forkrøpler det. Mens selv-virksomhet og frambringelse av det materielle livet i de tidligare periodene var adskilt ved, at de tilfalt forskjellige personer, og frambringelsen av det materielle livet på grunn av sjølve individenes innskrenkethet ennå gjalt som en underordnet art selv-virksomhet, er de nå skilt så grundig frå hverandre, at det materielle livet overhodet framtrer som formål, mens frambringelsen av dette materielle livet, arbeidet (som nå er den einaste mulige, men som vi ser, negative form for selv-virksomhet), framtrer som middel.

[10. NØDVENDIGHET, FORHOLD FØRE OG KONSEKVENSAR AV AVSKAFFINGA AV PRIVATEIGEDOMEN]

Nå er det altså kommet så vidt, at individene må tilegne seg den forhånderværende totalitet av produktivkrefter, ikke bare for å nå fram til deres selv-virksomhet, men allerede for overhovedet å sikre sjølve deres eksistens.

Denne tilegnelsen er for det første betinget av den gjenstanden, som skal tilegnes - produktivkreftene, som er utviklet til en totalitet og som bare eksisterer innafor et universelt samkvem. Denne tilegnelsen må altså allerede frå denne side have en universel karakter, svarende til produktivkreftene og samkvemmet. Tilegnelsen av desse kreftene er selv ikke annet enn utviklingen av de individuelle evner, som svarer til utviklingen av de materielle produksjonsinstrumentene. Tilegnelsen av en totalitet av produksjons-instrumenter er allerede av denne grunnen utviklingen av en totalitet av evner i individenes selv.

Denne tilegnelsen er ennvidere betinget av de individene som skal foreta den. Bare nåtidens proletarer, som er fullstendig utelukket frå all selv-virksomhet, er i stand til å gjennomføre deres fullstendige, ikke lenger begrensede selv-virksomhet, som består i tilegnelsen av en totalitet av produktivkrefter og den derav bestemte utviklingen av en totalitet av evner. Alle tidligare revolusjonære tilegnelser var begrensede: individer, hvis selv-virksomhet var begrenset ifølge et begrenset produksjonsinstrument og et begrenset samkvem, tilegnet seg bare dette begrensede produksjonsinstrumentet og oppnådde dermed bare en ny begrensing. Deres produksjonsinstrument blei deres eiendom, men de selv blei subsumert under arbeidets deling og deres eget produksjonsinstrument. Ved alle hittidige tilegnelser blei en mengde individer underordnet et einaste produksjonsinstrument; ved proletarenes tilegnelse må en mengde produksjonsinstrumenter bli underordnet hvert individ og eiendomsretten underordnet alle. Det moderne universelle samkvemmet kan ikke på noen måte underordnes individene, men bare ved at det underordnes alle.

Tilegnelsen er ennvidere betinget av den måte, hvorpå den må fullbyrdes. Den kan bare fullbyrdes gjennom en forening, som ifølge proletariatets karakter bare kan være universell, og gjennom en revolusjon, hvorved på den ene sida hittidige produksjons- og samkvemsmåtens og den sosiale strukturens makt omstyrtes og på den andre sida proletariatets universelle karakter og dets energi, som er nødvendig for å gjennomføre denne tilegnelsen, utvikles, mens proletariatet avkaster alt det, som fortsatt kleber ved av dets hittidige stilling i samfunnet.

Først på dette trinnet faller selv-virksomheten sammen med det materielle livet, kva som svarer til at individene utvikler seg til totale individer og avlegger det opprinnelige, primitive; arbeidets forvandling til selv-virksomhet og forvandlingen av det hittidige betingede samkvemmet til et samkvem mellom individer som sådanne vil da svare til hverandre. Med de forente individenes tilegnelse av de totale produktivkreftene opphører privateiendommen. Mens en spesifikk føresetnad alltid opptråtte som tilfeldig i den hittidige historia, er det nå sjølve individenes avsondring, hver enkelts spesifikke privaterhverv, som er blitt tilfeldig.

De individene, som ikke lenger subsumeres under arbeidets deling, har filosofene forestilt seg som ideal under navnet "menneske", og heile den prosessen, vi har undersøkt, har de oppfattet som "menneskets" utviklingsprosess, således at de hittidige individene på ethvert historisk trinn er blitt pådyttet å være "mennesket", og de er blitt framstilt som historias drivkraft. Heile prosessen blei således oppfattet som "menneskets" selv-fremmedgjøringsprosess, og dette skyldes i det vesentlige at gjennomsnittsindividet frå et seinere trinn blei satt i stedet for det tidligare, og den seinere bevisstheten blei tillagt de tidligare individene. Ved denne fordreiningen, som på forhånd abstraherer frå de verkelege føresetnadne, blei det mulig å forvandle heile historia til en utviklingsprosess i bevisstheten.

* * *

Det borgerlige samfunnet innebefatter det totale materielle samkvemmet mellom individene innafor rammene av et bestemt utviklingstrinn i produktivkreftene. Den innebefatter det totale kommersielle og industrielle livet på et bestemt trinn og går forsåvidt ut over staten og nasjonen, skjønt det på den andre sida igjen må gjøre seg gjeldende som nasjonalitet udadtil, strukturere seg som stat inadtil. Ordet "det borgerlige samfunnet" dukket opp i det 18.århundre, da eiendomsrelasjonene allerede hadde arbeidet seg ut av de antikke og middelalderlige fellesskapene. Det borgerlige samfunnet som sådant utvikler seg først sammen med bourgeoisiet; den sosiale organisasjonen som utvikler seg umiddelbart av produksjonen og samkvemmet og som til alle tider danner grunnlaget for staten og de øvrige idealistiske superstrukturer, er imidlertid vedvarende blitt betegnet med samme navn.

-------------------

[11.] STAT OG RETT OG DEIRA RELASJON TIL EIGEDOMMEN.

Den første form for eiendom er såvel i den antikke verden som i middelalderen stammeeiendommen, hos romerne hovedsaklig betinget av krig, hos germanerne av kvegavl. Hos de antikke folkene opptrer stammeeiendommen som statseiendom, fordi flere stammer bor sammen i en by; den enkeltes rett til stammeeiendommen framtrer bare som possessio [besittelse, bruksrett], der imidlertid, likesom stammeeiendommen i det heile tatt, begrenser seg til jordeiendom. Den egentlige privateiendommen begynner hos de gamle som hos de moderne folkene med mobiliareiendommen [den rørlige eiendommen]. (Slaveri og fellesskap), (dominium ex jure Quiritum [en romersk fullborgers eiendom]). Hos de folkene, som oppsto i middelalderen, utvikler stammeeiendommen seg over forskjellige trinn - føydal jordeiendom, korporativ mobiliareiendom, manufakturkapital - fram til den moderne kapitalen, betinget av storindustri og universell konkurranse, den reine privateiendommen, som har avkastet ethvert skjær av fellesskapet og har utelukket ein kvar innvirkning på eiendommens utvikling frå statens side. Til den moderne privateiendommen svarer den moderne staten, som etterhånden gjennom skattene blir oppkjøpt av de private eiendomebesitterne; gjennom statsgjelda er den helt hjemfallet til dem og dens eksistens er blitt avhengig - gjennom statspapirenes stigning og fall på børsen - av den kommersielle kreditten, som de private eiendomsbesitterne, bourgeoisene, yter den. Fordi bourgeoisiet er en klasse og ikke lenger en stand, er den allerede tvingat til å organisere seg nasjonalt, ikke lenger lokalt, og å gi sine gjennomsnittsinteresser en allmenn form. Gjennom privateiendommens emansipasjon frå fellesskapet er staten blitt til en spesifikk eksistens ved sida av og utenfor det borgerlige samfunnet; men den er ikke annet enn den form for organisasjon, som bourgeoisiet nødvendigvis gir seg sjølv, såvel utadtil som inadtil, til gjensidig garanti for sine medlemmers eiendom og interesser. Statens selvstendighet finnes nå om stunder bare i sadanne land, hvor stendene ennå ikke fullt ut har utviklet seg til klassar; hvor stendene, som er avskaffet i de mere framskredne landa, ennå spiller en rollle, og hvor der eksisterer en blanding; hvor derfor ingen del av folkesetnaden kan oppnå herredømmet over de øvrige. Dette er navnlig tilfellet i Tyskland. Det mest fullkomne eksempelet på den moderne staten er Nordamerika. De nyere frånske, engelske og amerikanske skribentene gir alle uttrykk for den oppfatning, at staten bare eksisterer for privateiendommens skyld, således at dette også er gått over i den alminnelige bevisstheten.

Da staten er den form, hvori den herskende klassens individer gjør deres felles interesser gjeldende og hvori heile det borgerlige samfunnet i en bestemt epoke konsentreres, så formildes følgelig alle felles institusjoner gjennom staten og får en politisk form. Derav den illusjon, at loven skulle bero på viljen, og oven i kjøpet den frie viljen, som er løsrevet frå sin reale basis. Retten reduseres igjen på sammen måte til loven.

Privatretten utvikler seg samtidig med privateiendommen, når det naturlige fellesskapet oppløses. Hos romerne fikk privateiendommens og privatrettens utvikling ingen videre industrielle og kommersielle følgjer, fordi deres samlede produksjonsmåte forblei uendret. Da industrien og handelen oppløste det føydale fellesskapet, begynte der hos de moderne folkene med privateiendommens og privatrettens oppståen en ny fase, som kunne utvikles videre. Allerede Amalfi, den første byen, som i middelalderen drev en omfattende sjøhandel, utformet sjølovgivningen. Så snart industrien og handelen utviklet privateiendommen videre, - først i Italia og seinere i andre land -, blei også den høyt utvikla romerske privatretten igjen oppdaget og opphøyet til autoritet. Da bourgeoisiet seinere hadde fått så meget makt, at fyrstene tok seg av des interesser for å styrte føydaladelen med bourgeoisiets hjelp, begynte der i alle land - i Frånkrike i det 16. århundre - den egentlige utviklingen av lovgivningen, som i alle land, med unntak av England, foregikk på basis av romerrettens kodeks. Også i England måtte de romerske rettsprinsippene indras i den videre utformingen av privatretten (især angående løsøret). (Ikke å forglømme, at retten like så lite som religionen har sin egen historie).

I privatretten erklæres de bestående eiendomsforholda å være et resultat av den almene viljen. Jus utendi et abutendi [retten til å bruke og forbruke - også: misbruke - det, som er ens eget] uttrykker selv på den ene sida den kjennsgjerning, at privateiendommen er blitt aldeles uavhengig av fellesskapet, på den andre sida den illusjon, at privateiendommen selv skulle bero på den blotte private viljen, den vilkårlige disposisjonen over gjenstanden. I praksis har jus abutendi [retten til å misbruke] meget bestemte økonomiske grenser for den private eiendomsbesitter, hvis han ikke vil se sin eiendom og dermed og sin "jus abutendi" gå over på andre hender, da gjenstanden slett ikke er noen gjenstand, hvis man bare betrakter den med henblikk på eierens vilje, men først i samkvem, oguavhengig av retten, blir til en gjenstand, til verkeleg eiendom (en relasjon, det som filosofene kaller en idé). Denne juristenes illusjon, som reduserer retten til den blotte viljen, fører i eiendomsrelasjonenes videre utvikling nødvendigvis til, at noen kan ha et juridisk rettskrav på en ting, uten verkeleg å ha tingen. Hvis f.eks. jordrenta på et stykke jord bortfaller som følge av konkurransen, så har dens eier ganske visst et rettskrav på den samt "jus utendi et abutendi". Men han kan ikke stille noe opp dermed, han eier som jordeier ingenting, hvis han ikke ved sida av har kapital nok til å dyrke sin jord. Ut frå denne samme illusjonen hos juristene må det forklares, at det for dem og for ein kvar lovkodeks i det heile tatt, er reint tilfeldig, når individene inntrer i innbyrdes relasjoner, når de f.eks. inngår kontrakter, og at de oppfatter dem som relasjoner, som man etter behag kan inngå eller la være med å inngå, og hvis innhold helt og holdent beror på kontrahentenes individuelle vilkårlighet.

Så ofte der gjennom utviklingen av industri og handel har dannet seg nye samkvemsformer, f.eks. forsikrings- osv. selskaper, har retten hver gang vært nødt til å oppta dem blant de måter, eiendom kan erhverves på.

[12. FORMER FOR SOSIALT MEDVIT]

Innflytelsen til arbeidsdelinga på vitskapen.

Rolla til undertrykkinga med hensyn til staten, loven, moralen, osb.

Det er eigentleg fordi bourgeoisiet herskar som klasse at det må gje seg generelt uttrykk i lovverket.

Naturvitskap og historie.

Det er ikkje historie til politikk, lov, vitskap, osb., barest, religion, osb.

--------------------

Kvifor snur ideologane allting oppned.

Geistlege, juristar, politikarar.

Juristar, politikarar (statsmenn generelt), moralistar, geistlege. For denne ideologiske underdivisjonen innan ein klasse: 1)

Merknader

 [Det følgjande avsnittet er stroken ut i manuskriptet:] Ingen særskilde forskjellar skiljer tysk idealisme frå ideologien til dei andre nasjonane. Også den ser på verda som dominert av idear, idear og omgrep som dei bestemmande prinsippa og visse tankar som mysteriet til den materielle verda, som er tilgjengeleg for filosofane.

Hegel betydde avslutninga på den positive idealismen. Han hadde ikkje bare omdanna heile den materielle verda til ei verd av tankar og heile historia til tankane si historie. Han var ikkje tilfreds med å registrere tankeobjektene, han søkte og å skildre skapelsesakta.

Jaga opp frå fantasiverda si, protesterer dei tyske filosofane mot denne tankeverda, som dei [....] tanken om det virkelege, materielle [....].

Alle dei tyske filosofiske kritikarane forsikrar at dei virkelege menneska til nå har vore dominert og bestemd av idear, bilete, tankar, og at den virkelege verda er eit produkt av ideverda. Dette har vore tilfellet fram til nå, men det må endrast. Dei skiljer seg frå kvarandre ved den måten dei vil bruke for å redde menneskeslekta som i følge deira meining stønner under vekta av sine eigne fastlåste idear. Dei skiljer seg med omsyn på kva dei hevdar å vere fastlåste idear. Dei er samde i trua på ideane sitt herredømme, dei er samde i trua på at aksjonen til deira kritiske fornuft må bringe med seg øydelegginga av det beståande, enten dei nå ser på sin eigen isolerte fornuftige aktivitet som tilstrekkeleg eller vil erobre det allmenne medvitet.

Trua at den virkelege verda er produktet av tankeverda, at ideverda [...].

Ettersom dei har mist trua på den hegelianske ideverda, så protesterer dei tyske filosofane mot dominansen til tankar idear og oppfatningar som, slik dei ser på det, dvs. ifølge Hegel sin illusjon, hittil har produsert, bestemd og dominert den virkelege verda. Dei kjem med protesten sin og andar ut [...].

Ifølge det hegelianske systemet hadde idear, tankar og oppfatningar produsert, bestemt, dominert menneske sitt virkelege liv, den materielle verda deira, dei virkelege forholda deira. Dei opprørske etterfølgarane hans tar dette frå han [...].

Caput mortuum, egentlig dødningehovud, i kjemien: destilasjonsrest.

[Avsnittet under er stroken ut i manuskriptet:] Vi innleiar derfor den særeigne kritikken av dei enkelte representantane for denne rørsla med nokre få almenne observasjonar som sett lys på dei ideologiske føresetnadene som er felles for dei alle. Desse merknadene vil vere nok til å indikere det standpunktet vi tar i kritikken vår så langt som det trengs for forståinga av og motiva for dei følgjande enkelt-kritikkane. Vi set desse merknadene opp mot Feuerbach spesielt fordi han er den einaste som i det minste har gjort litt framgang slik at ein kan se på det han har skrive med god tru.

1.Ideologie alment, tysk filosofi særskilt.

A.Vi kjenner bare ein eineste vitskap, historievitskapen. Ein kan se på historie frå to sider og dele han inn i naturhistorie og menneskehistorie. Men dei to sidene kan ikkje skiljast; naturhistoria og menneskehistoria avheng av kvarandre så lenge som menneska eksisterer. Naturhistoria, den såkalla naturvitskapen, kjem oss ikkje ved her; men vi må undersøkje menneskehistoria, sidan mest heile ideologien enten er ein forvrengt tolking av denne historia eller ein fullstendig abstraksjon frå ho. Ideologien er sjølv bare ein av sidene ved denne historia.

[Følgande avsnitt er stroke ut i manuskriptet:] ... idet dei hevdar at dei er den absolutte frelsaren frå all verdas vondskap. Religionen blei heile tida sett på og handsama som erkefienden, som den endelege årsak til alle tilhøve som desse filosofane fann fråstøytande.

[Følgjande avsnitt er stroken ut i manuskriptet:] Den første historiske handlinga til desse individa som skiljer dei frå dyra, er ikkje at dei tenkjer, men at dei tar til å produsere livsmidla sine.

[Følgjande avsnitt er stroken ut i manuskriptet:] Desse vilkåra avheng ikkje bare den opprinnelige, spontane organisasjonen til menneske, spesielt raseforskjeller, men og heile den vidare utviklinga eller mangel på utvikling av menneske opp til idag.

Den licianske agrarloven, framsatt av dei romerske folketribunane Licinus og Sextus, vedtatt år 367 f.v.t. som eit resultat av plebeierne sin kamp mot patricierne. Ifølge denne loven måtte ein romersk borgar ikkje eige meir enn 500 jugera (ca. 125 ha) av staten sin jord. (red.)

Resten av denne sida av manuskriptet er blank. Neste side begynner med eit samandrag av den materialistiske oppfatninga av historia. Hovedtrinna i utviklinga til den fjerde formen for eigedom, borgarskapet sin, blir behandla i Del IV i dette kapittelet. (red.)

[Manuskriptet hadde opprinneleg:] bestemte individ under bestemte produksjonsforhold.

[Sletta i manuskriptet:] De forestillinger, som desse individene gjør seg, er forestillinger, enten angående deres forhold til naturen, eller angående deres forhold til hverandre, eller om deres egen beskaffenhet. Det er innlysende, at i alle desse tilfellene er desse forestillingene det - verkelege eller illusoriske - bevisste uttrykk for deres verkelege relasjoner og virksomhet, deres produksjon, deres samkvem, deres sosiale og politiske organisasjon. Den motsette antakelsen er bare mulig, hvis man foruten de verkelege, materielt betingede individenes ånd forutsetter en særskilt ånd. Hvis det bevisste uttrykket for desse individenes verkelege relasjoner er illusorisk, hvis de i deres forestillinger stiller deres verkeleghet på hodet, så er dette atter et resultat av deres innskrenkede materielle virksomhetsområde og de bonerte sosiale relasjonene, som springer ut herav.

[Margmerknad av Marx:] Filosofisk frigjering og verkeleg frigjering. - Mennesket. Det eine. Individet. - Geologiske, hydrografiske, osb., forhold. Den menneskelege kroppen. Behov og arbeid.

Manuskriptet er øydelagt her: nedre del av arket er riven av. Ei line med tekst manglar. - Red.

[Margmerknad av Marx:] Fråser og verkeleg rørsle. Svært viktig med fråser i Tyskland.

[Margmerknad av Marx:] Språk er språket om røyndomen.

Det manglar her fem sider av manuskriptet. - Red.

NB. F[euerbachs] feil er ikkje at han underordnar det klart openberre, den sanseleg skinet, under den sanselege realiteten etablert av detaljert undersking av sanselege fakta, men at han som siste utveg ikkje kan behandle den sanselege verda utan å se på han med "augene", dvs., gjennom "brillene" til ein filosof. (Marx)

Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbachs" - red.

Spontan utvikling. - red.

[Følgjande del er stroken ut i manuskriptet:]Årsaka til at vi ikkje desto mindre diskuterer historie meir detaljert her, er at orda "historie" og "historisk" vanlegvis tyder alt mogeleg for tyskarane utanom røyndomen, eit strålande eksempel på dette er særskilt Sankt Bruno med den "preikestolske talebaresten" sin.

[Margmerknad frå Marx:]Historie.

Se lengre bak, del 8, siste avsnitt. - red.(kpt. II)

[Margmerknad frå Marx:] Hegel. Geologiske, hydrografiske, osb., forhold. Dei menneskelege lekamane. Behov, arbeid.

Bruno Bauers artikkel "Charakteristik Ludwig Feuerbachs".

[Margmerknad av Marx:] Menneska har historie fordi dei må produsere liva sine, og fordi dei må dessutan produsere det på ein bestemt måte: dette er avgjort av den fysiske organisa-sjonen deira; medvitet deira blir avgjort på akkurat same måte.

[Følgjande ord er stroken ut i manuskriptet:] Tilhøvet mitt til omlandet mitt er medvitet mitt.

[Margmerknad av Marx:] Vi ser augeblikkeleg her: denne natur religionen eller denne særskilte haldninga til naturen er bestemt av samfunnsformen og omvendt. Her, som overalt elles, identiteten mellom natur og menneske viser seg på ein slik måte at den innskrenka haldninga menneske har til naturen bestemmer deira innskrenka haldning til kvarandre, og at deira innskrenka haldning til kvarandre bestemmer menneskets innskrenka haldning til naturen.

[Margmerknad av Marx som er stroken i manuskriptet:] Menneskas medvit utviklar seg i løpet av faktisk historisk utvikling.

[Margmerknad av Marx:] At den første typen ideologar er prestane, er eit samantreff.

[Margmerknad av Marx:] Religionar. Tyskarane og ideologi som sådan.

[Margmerknad av Marx som er stroken i manuskriptet:] verksemd og tenking, dvs. handling utan tanke og tanke utan handling.

Dei to neste avsnitta er skrive i margen: det første av Engels og det andre av Marx. - red.

Her la Marx til eit stykke i margen som i denne utgåva er plassert som dei to første avsnitta i seksjon 5. - red.

[Over fortsettinga til dette innsmettet, som følgjer på den neste sida i manuskriptet, skreiv Marx:] Kommunisme.

I manuskriptet er dette avsnittet skriven ned av Marx på den ledige plassen over det avsnittet som startar med orda: Denne "framandgjeringa". - red.

[Margmerknad av Marx:] Samkvem og produktivkrefter.

Resten av denne sida i manuskriptet er blank. Neste side begynner med ein oversikt over konklusjonane til den materialistiske oppfatninga av historie. - red.

[Margmerknad av Marx:] Om produksjonen av medvit.

[margmerknad av Marx:] Desse menneska er interessert i å oppretthalde den nåverande måten å produsere på.

[Desse orda er stroke i manuskriptet:] den moderne form for verksemd som blir styrt av [...].

[Følgjande er stroke i manusskriptet:] Medan derimot alle kommunistar i Frånkrike såvel som i England og Tyskland lenge har vore samde om at revolusjonen var nødvendig, fortsetter Sankt Bruno roleg å drøyme og meiner at "verkeleg humanisme", dvs., kommunisme, vil ta "plassen til spiritismen" (som ikkje har noen plass å vere) for å bli dyrka. Så, drøymer han vidare, for å "bli hellig, må jorda bli til himmel og himmel bli til jord." (Teologen er ennå ikkje i stand til å overvinne himmelen.) "Da tonar himmelske harmoniar glede og fryd frå evighet til evighet." (*) Den heilage kyrkjefaderen vil bli svært overraska da dommedagen kjem på han og alt dette vil bli oppfylt - ein dag, der det raude morgonlyset er gjennskinn på himmelen frå brennande byar, der saman med "himmelske harmoniar" melodiane til Marseillaise og Carmagnole med den uunnværlege kanontordenen når øyrene hans, og guillotinene slår takta; når dei forrykte "massene" brler ça ira, ça ira (**) og opphever "sjølv-medvitet ved hjelp av lyktestolpen. Sankt Bruno har i det heile tatt ingen grunn til å lage eit utkast til eit oppbyggeleg maleri av "glede og fryd frå evighet til evighet". Vi held oss for gode til på førehand å forutsi Sankt Bruno sin oppførsel på den yttste dagen. Dessutan er det verkeleg vanskeleg å avgjere om prolétaires en révolution må bli unnfanga som "substans", som "masse", som kritikken vil styrte, eller som ein "utstråling" frå anden som likevel fortsatt manglar det ndvendige samsvaret for å tilegne seg Bauer sine idear.

------------

(*) Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbach". red.

(**) Marseillaisen, Carmagnolen og Ça ira - sanger frå den frånske revolusjonen 1789, den siste slutter med "opp i lyktestolpen med aristkratane". red.

Desse begrepa blir nytta av Max Stirner i Den einaste og hans eigedom. - red.

Uttrykka blir brukt av Bruno Bauer i "Charakteristik Ludwig Feuerbachs". (Red)

Margkommentar av Marx: Den såkalte objektive historieskrivinga besto nettopp i å oppfatte den historiske relasjonene som adskilt frå virksomheten. Reaksjonær karakter.

Ludwig Feuerbach: "Über das Wesen des christenthums..." (red)

"Hallische Jahrbücher" og "Deutsche Jahrbücher", tidsskrifter, hvor tidens filosofiske polemikk blei ført. - Red.

Bruno Bauer: "Charakteristik Ludwig Feuerbachs". (red)

[Marmerknad av Marx]: Det generelle svarer til 1. klasse kontra stand, 2. konkurranse, verdenssamkvem osv., 3. den herskende klassens tallmessige styrke, 4. illusjonen om felles interesser (i begynningn er denne illusjonen sann), 5. ideologenes feiltakelse og arbeidets deling.

[Margmerknad av Marx:] Mennesket = lik med den "tenkende menneskeånden".

Ordet er engelsk i manuskriptet, betyr "kremmer". - Red.

 Her manglar 4 sider i manuskriptet. Red.

Anti-Corn-Law-League - frihandelsforening, grunnlagt 1838 i England, krevde avskaffelse av innførseletoll på korn. Red.

I løpet av dei kommande åra forandra Marx og Engels vurderinga si av middelalderen-bøndenes opprør både som et resultat av sine eigne studier av bøndenes kamp mot føydalismen og også av dei revolusjonære kampane til bøndane i 1848 og 1849. red.

[Margmerknad av Marx:] Småborgarskap - Middelklasse - Storborgarskap.

"Handelen er århundres fikse ide." (Isaac Pinto: Traitè de la Circulation et du Crèdit).

"I noen tid har ein bare talt om handel, navigasjon og sjøfart." (Same stad)

Adam Smith: An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations.

[Margmerknad av Marx]: klassenes preeksistens hos filosofene.

[Margmerknad av Marx]: Den absorberer i første omgang de arbeidsgreiner, som direkte hører inn under staten, deretter alle mer eller mindre ideologiske stender.

[Margmerknad av Engels]: (Feuerbach: væren og vesen).

Ordet er på engelsk i manuskriptet, tyder "parsellar".

[Det følgjande er stroke ut i manuskriptet:] individa som frigjorde seg i kva slags historisk periode som helst, bare utvikla vidare eksistensforholda som allereie var og som dei fann i tilværet.

Contrat social (samfunnskontrakten) - Jean Jacques Rousseaus hovedverk.

[Margmerknad av Marx]: Produksjonen av sjølve samkvemsformen.

[Margmerknad av Engels:] Sismondi.

[Margmerknad av Engels:] (Åger!)

[Margmerknad av Marx:] Relasjon for filosofene = idé. De kjenner bare "menneskets" relasjon til seg sjølv, og derfor blir alle verkelege relasjoner til idear for dei.

[Margmerknad av Marx:] Til "samfunnet" som det framtrer i den antikke staten, i føydalismen og i det absolutte monarkiet, til denne formen korresponderer spesielt religiøse forestellningar.

 


[1] Ludwig Feuerbach. – Red.

[2] Bruno Bauer. – Red.

[3] Max Stirner. – Red.

[4] Overskrifta er etter eit notat som fins i Engels gamle handskrift på den siste sida av Feuerbach-manuskriptet; sjå dette bindet, s. 90.

Marx og Engels jobba med Feuerbach-kapitlet frå september 1845 til oktober 1946. Det var tenkt som ei innleiing til begge delane av ”Den tyske ideologi” og ”Leipzig-konsilet” og til ”Sann sosialisme”. Det er liten einskap i manuskriptet når det gjeld utarbeidinga. Forutan få sider i førebels og endelig reinskrift inneheld det fleire sider med første kladdeversjon. Her blir teksten plutselig avbroten, eller blir broten opp av stikkord som skal utarbeidast vidare. Forbetringar, innskott, utvidingar og notat til utarbeiding dekker avsnitt, og mange sider er på denne måten slik at ei klar rekkefølgje i teksten av og til er vanskelig og umulig å finne. I tillegg har visse sider gått tapt. Dette gjør et det kan stillast spørsmål ved rekkefølgja i teksten, for pagineringa er ikkje samanhengande og bare delvis, slik at ein kontroll av kva sider og kor mange sider som manglar ikkje er mulig ut frå ei samanhengande paginering og dermed blir rekkefølgja av dei sidene som fins på visse stader usikker. Det er i alle fall tydelig i kva grad vidare utarbeiding av Feuerbach-manuskripet som Marx og Engels meinte var naudsynt. Dette og tilstanden til manuskriptet gjør at vi gir det att i ein form som samsvarer med manuskriptet slik det er overlevert. For å opplyse om den rekkefølgja i teksten som fins trykk vi opp den pagineringa som fins i manuskriptet og i tillegg med teikna frå MEGA-utgåva for at vi kan samanlikne denne teksten med den i MEGA. Bok og sidetala mellom {} kjem frå Engels, tala utan parentes frå Marx. I dei firkanta parentesane står vår utfylling av manglande paginering. Når det gjeld dei andre delane av ”Den tyske ideologi”, der rekkefølgja i teksten er sikker, bruker vi pagineringa i manuskriptet.

[5] Caput mortuum: direkte daudt hovud, eit omgrep brukt i kjemien for resten som er tilbake etter destillasjon. (Merknad frå den engelske utgåva.)

[6] Her sluttar den samanhengande teksten.

[7] Avsnittet som er merka <> er stroke ut i manuskriptet; det står på ei side som ikkje er paginert av Marx og Engels, tilknytt overskrifta: 1. Ideologien i det heile, spesielt den tyske filosofien. Denne overskrifta er ikkje stroke ut i manuskriptet, sjølv om ho er blitt overflødig gjennom ei tilsvarande, men vidare utarbeida overskrift i den reinskrivne teksten som fins på første side av manuskriptet på denne plassen. Sjå dette bindet, side 13; MEGA I/5, side 561.

*Som har med fjell og vatten å gjøre.

[8] Teksten i <> er stroken ut i manuskriptet.

[9] Teksten i <> er stroken ut i manuskriptet.

[10] Den samanhangande teksten sluttar på denne plassen.

[11] Den samanhengande teksten sluttar her.

[12] Den teksten som står i <> er stroken ut i manuskriptet.

[13] Den samanhengande teksten er ikkje ført vidare frå denne staden.

[14] Her begynner ei ny side; teksten før her har gått tapt.

[15] Den opphavlige teksten er: …at han, i kvar historiske epoke, er resultat av ei heil rad … retta Marx ved eit tillegg og ei ufullstendig overstryking for å få … at dei i historiske produkt er resultatet av ein …

[16] Over høgre spalte i Marx si handskrift: Feuerbach.

[17] Landshututgåva: ”Weltbewusstsein”; Manuskriptet som ovanfor.

[18] I denne høgda har Marx skrive i høgre spalte: Feuerbach.

[19] Spontan skaping.

[20] Nær begge dei siste to setningane skreiv Marx: Feuerbach.

[21] Marx over den høgre spalta: Feuerbach

[22] I høgd med denne setninga skreiv Marx i den høgre spalta: Hegel. Geologiske, hydrografiske osb. forhold. Menneskekroppane. Behov, arbeid.

[23] Marx set ein strek på denne plassen og noterer  ved den i høgre spalte: Menneska har historie fordi dei må produsere liva sine, og også [.?.] på bestemte måtar: dette er gitt gjennom den fysiske organiseringa deira; akkurat som medvitet deira. [Ordet i [.?.] er vanskelig å tyde. MEGA og MEA tyder det som müssen = må; Landshut gir ikkje noen tyding.]

[24] Over nichts = ingen ting skreiv Marx mellom linjene: nicht für sich u. zu an[deren] =  ikkje for seg og til andre.

[25] Landshut: bloss sinnliches Bewusstsein: Manuskriptet: som ovanfor.

[26] Setninga som er skoten inn frå eben til ist er føydd til av Marx; eit teikn som skal vise kor setninga skal inn, men som ikkje er eintydig, seier at det er sannsynlig at setninga skal inn her.

[27] Begge dei to siste setningane frå Man sieht til bedingt. skreiv Marx i den høgre spalta og viste med eit tilvisningsteikn som ikkje er eintydig, at det er sannsynlig at dei skal inn her. MEGA og MEA har ein annan tekstrekkefølgje; samanlikn MEGA I, 5, side 20.

[28] I høgd med denne setninga Marx i høgre spalte: Første form av ideologar, prestane, fell saman.

[29] Nær her, i den høgre spalta, i Marx si handskrift: Religion. Tyskarane med ideologien i seg sjølv.

[30] Teksten i <> er stroken ut i manuskriptet.

[31] Nær dette er følgjande som er stroke av Marx: Verksemd og tenking, dvs. tankelaus verksemd og tanke utan handling.

 

[33] På høgd med denne setninga skreiv Marx i høgre spalte: ”Über die Produktion des Bewusstseins=om produksjonen av medvitet.

[34] Frå her til slutten av setninga: … eller i tydinga det ”eineståande” den ”skapte” mennesket. er stroke ut.

[35] Landshut: Auffassung=oppfatning; manuskriptet: som ovafor.

[36] Her noterer Marx i høgre spalte: At folk er interessert i å halde på den noverande produksjonstilstanden.

[37] I Engels si paginering, {10} er den utstroke sida som her er sett i <> skreiv Marx: Bauer=bonde.

[38] Over den høgre spalta av Marx: Feuerbach.

[39] I høgd med denne setninga noterer Marx i høgre spalte: Den såkalla o b j e k t i v e historieskrivinga består nett i å oppfatte dei historiske forholda skild frå verksemda. Reaksjonær karakter.

[40] Landshut: Ereignisse der Politik in der=politiske hendingar i ; manuskriptet: som ovanfor

[41] Over dette avsnittet som er skrive i den høgre spalta i Marx handskrift: Feuerbach.

[42] Landshut:” das Mensch”.

[43] Marx i den høgre spalta: Feuerbach.

[44] Id.: D e r Mensch. D e r E i n z i g e. Das Individuum.=Mennesket. Den eine. Individet.

[45] Id.: Der menschliche Körper. Das Bedürfnis und die Arbeit.=Den menneskelige lekamen. Behovet og arbeidet.

[46] Id.: Geologische, hydrographische etc. Bedingungen.=Geologiske, som har med vatten å gjøre osb. vilkår.

[47] Skada ark.

[48] Marx i høgre spalte: Phrasen und wirkliche Bewegung.=Frasar og verkelig rørsle.

[49] Id.: Bedeutung der Phrasen für Deutschland.=Kva frasar tyder for Tyskland.

[50] I det vesentlige ikkje stroke ut frå den tidligare konstruksjonen: nehmen …die Stelle…ein.

[51] Marx i høgre spalte: Die Sprache ist die Sprache der Wi[irklichkeit] – Etter ein delestrek på halve sida følgjer ein sletta tekst som stemmer overeins med det andre avsnittet i ”Sankt Bruno”: samanlikn dette bind, side 101.

[52] I høgd med denne setninga skreiv Marx i høgre spalte: (Allmenta motsvarar 1. Klasse i motsetnad til stand, 2. Konkurranse, verdsmarknad osb., 3. at den  herskande klassen er svært talrik, 4. illusjonen om f e l l e s interessa. Til å begynne med er denne illusjonen sann, 5. filosofane si innbilling og delinga av arbeidet.

[53] Utheva med blyantstrek i manuskriptet.

[54] Denne setninga skreiv Marx nær den førre setninga i høgre spalte utan teikn på kor det skulle settast inn.

[55] På denne plassen i manuskriptet skreiv Marx i høgre spalte: D e r Mensch = dem ”denkenden Menschengeist” (Mennesket = den tenkande menneskeånda).

[56] Marx skreiv denne setninga nær slutten av den førre setninga utan teikn til kor kan skulle settast inn.

[57] Hol i manuskriptet. Etter Marx si paginering manglar fire sider.

[58] To ord som er svært vanskelige å forstå på øvre avslitna kant av sida.

[59] Marx sette inn i høgre spalte etter fønikarane: og glasmaleriet i middelalderen.

[60] Denne setninga skreiv Engels i den høgre spalta og sette han inn her, og viste nok til Marx sin merknad, men utan å stryke ut Marx sitt innskott.

[61] Manuskriptet: verführt

[62] Nær setninga skreiv Marx under kvarandre: Småborgar middelstand store borgarskap.