Jeg har tidligere skrevet om bakgrunnen for oppslutningen om FN. (Se Røde Fane nr.2, 1996.) Nå vil jeg gå nærmere inn på årsakene til, forløpet av, innholdet i og virkningene av desember-opprøret. Her har vi mye å lære.
Men først litt fakta om Frankrike. Her bor det omtrent 60 millioner mennesker på 550 000 kvadratkilometer. Brutto nasjonalprodukt er omtrent 1,6 billioner dollar. (0,9 bill. mindre enn Tyskland, 0,4 større enn England og Italia.)
Landet er delt opp i 96 fylker og 22 byregioner. Dette er igjen delt opp i over 35 000 kommuner
Frankrike er et av verdens mest besøkte turistmål med omtrent like mange besøkende pr. år som innbyggere.
Frankrike er sterkt urbanisert. Over tre fjerdedeler av befolkningen bor i byer og tettsteder med over 2000 innbyggere. Paris med forsteder huser aleine nærmere en femtedel av befolkningen og er dermed et svært dominerende senter i landet.
Frankrike har en sterk produksjonsindustri, noe som gjenspeiler seg i de hurtige TGV-togene og atomindustrien. 75% av den elektriske energien produseres av atomkraftverk. Ellers har landet spesialisert seg i telekommunikasjon og bilproduksjon og det finnes en vel utviklet kjemisk produksjon og flyindustri. Våpenindustrien eksporterer mye (Mirage jetfly, Exocet raketter). Frankrike er verdens ledende produsent av kosmetikk, parfymer og kvalitetsvin.
Den tradisjonelle og svært mannsdominerte arbeiderklassen (80% menn) var størst på 60-tallet da den utgjorde bortimot 40% av de yrkesaktive. I 1985 var den nede i 32%, i 1989 26,5% og nå er den tradisjonelle arbeiderklassen nede i omtrent 20% av de yrkesaktive, dvs. av samme relative størrelse som bøndene var i 1962. Samtidig har den tjenesteytende og transporterende del av de yrkesaktive gått opp fra rundt 40% på begynnelsen av 60-tallet til over 60% i 1985 og rundt 65% idag. Disse områdene er kvinnedominert (80% kvinner). Over 30% av de som jobber innen disse områdene er tilsatt i den ikkekommersielle offentlige sektor. I 1968 utgjorde kvinnene omtrent 35% av hele arbeidsstyrken, idag er tallet rundt 45%.
Frankrike er den viktigste produsenten av jordbruksvarer i EU og bøndene er en viktig politisk lobby på tross av at under 7% av den yrkesaktive befolkningen nå arbeider i jordbruket, mot ca.21% i 1962 og 10% i 1975. Ellers skjedde den store nedgangen i jordbrukere mellom 1936, da de utgjorde litt under 40%, og 1975.
Det har også vært vanskelig å omstille landet til nyliberalismen. Det kommer av den lange tradisjonen med offentlige eie av bedrifter og finansinstitusjoner, og oppbyggingen av en sterk statlig og offentlig velferdssektor. Mellom 1938 og 1945 ble jernbanene, Air France, Renault, kull-, elektrisitets- og gassindustrien, store forsikringsselskaper og banker nasjonalisert. Mellom 1986 og 88 og etter 1993 har det vært en god del privatisering, men likevel er mye av økonomien fremdeles under statlig kontroll.
Selv om den katolske kirke har stått sterkt som konservativ kraft i Frankrike, har den nå mist mye av innflytelsen sin. Rett til abort og prevensjon ble vedtatt på 1970-tallet. Samboskap er legalisert. Omtrent halvparten av alle par bor i samboskap før de eventuelt gifter seg. I 1972 giftet 3 av fire par seg i kirken. I dag er det under to av 3. Kvinnene fikk ikke stemmerett før i 1945, men nå er de likestilt i lovverket.
90% av befolkningen tilhører den romersk-katolske tro, men der er også grupper med protestanter, muslimer og jøder. Frankrike har det største jødiske samfunn i Europa utenfor Russland (700 000). I landet er det en blanding av svært mange folkeslag som bretoner, normannere, flamlendere, alsacere, savoyarder, baskere og korsikanere. Disse holder på tradisjonene sine, selv om lokale språk ikke er brukt så mye nå.
Det var lite rasisme i Frankrike frem til midten av 1980-tallet. Mange muslimske immigranter fra Nord-Afrika (særlig fra den tidligere franske kolonien Algerie) har slått seg ned i byer som Paris og Marseille. De ble godt integrert i arbeiderklassen. Men i løpet av de 15 siste årene har arbeidsløsheten økt kraftig og med den kampen om arbeidet. På denne bakgrunnen har rasismen blomstret opp og rettet seg mot disse. Propagandaen om fare for stor folkevandringer fra Afrika til Europa har spilt opp til det samme. (Se ellers Røde Fane nr. 2, 1996.)
Landet var med å danne NATO, men forlot kommandostrukturen i 1966 på grunn av USA sin dominans i alliansen. Frankrike har gått inn for et EU-basert forsvar, men har ikke fått fullt gjennomslag for det. 5. desember 1995 inntok landet igjen plassene i ministerrådet og den militære komite, selv om de franske styrkene fremdeles ikke er underordnet NATO-kommandoen og ikke er automatisk forpliktet av vedtak som blir gjort der. Landet har satset på å bygge opp et sterkt militærapparat med atomstyrker. De siste atombombesprengingene i Stillehavet henger sammen med dette.
Som tidligere kolonimakt opprettholder Frankrike fremdeles forbindelse med og kontroll over mange av sine tidligere kolonier. Dette gjelder mange land i Vest-Afrika (Marokko, Algerie, Tunis, Mauritania, Senegal, Guinea, Elfenbenskysten, Togo, Benin, Kamerun, Gabon, Sentralafrika, Tschad, Niger, Burkina Faso, Niger, og Mali), pluss Quebeck i Canada, Fransk Polynesia, Ny-Caledonia, Wallis/Futuna og Vanautu (i Stillehavet), Fransk Guyana (i Sør-Amerika), Madagaskar og Reunion pluss Guadeluoupe og Martinique (i det Indiske hav). Mye av "utviklings"hjelpen er innrettet på å opprettholde denne kontrollen.
Den folkelige skepisen mot EU kom frem i avstemningen om Maastricht-traktaten, der ja-siden vant med kun 51% av stemmene. Den franske EU-politikken har to utspring. Den er innrettet både på å styrke EU i forhold til USA og på å begrense Tyskland sin makt i EU. Dette er en motsigelsesfylt posisjon.
Den som har fulgt med litt i franske forhold de siste årene, vet at motstanden mot regjeringens politikk har bygget seg opp over lang tid. I flere år nå har arbeidfolk opplevd reell lønnsstopp, øking i skatter og trygdeinnbetalinger, nedgang i kjøpekraft, forverrete arbeidsforhold, høyere avgifter, slanking av trygge arbeidsplasser og mangedobling av usikre arbeidskontrakter. Alt dette har skjedd på samtidig med massiv arbeidsløshet og utstøting for å øke bedriftenes fortjenester og konkurransekraft, samtidig med deregulering og privatisering av offentlige bedrifter og tjenester og samtidig med stadige appeller om nye ofre rettet mot en stor gruppe lønnsmottakere hvorav halvparten tjener mindre enn 7000 franc i året og en fjerdedel mindre enn 5500 franc.
I løpet av årene 1970 til 1995 opplevde den tradisjonelle, mannsdominerte delen av arbeiderklassen innen privat sektor i Frankrike sitt store fall (som i USA og England). På den ene siden kan vi vise til statistikken ovenfor, på den andre siden kan vi vise til den enormt økende arbeidsløshet og elendighet nettopp innen denne delen av proletariatet. Dette har gjort dem mer fortvilte og fulle av undertrykt raseri. Men det har også svekket kampevnen deres, nesten utradert fagforeningene og medført at de har vendt seg til det fascistiske Front National i store skarer. (Se artikkelen i Røde Fane nr.2, 1996.) Et nytt trekk i bildet er derfor at Front National har begynt å organisere arbeidere lokalt, særlig innen transport. Innen politiet er det også nylig dannet en fagforeningsgruppe underlagt Le Pen. Den fikk 15% av stemmene ved politiets fagforeningsvalg i slutten av desember 1995. Det eneste fagforbundet med litt kraft igjen er CGT som er nært tilknyttet det franske kommunistpartiet. Det organiserer 20% av de ansatte innen bilindustrien og innen kjemisk industri.
På den andre siden er den politiske makt blitt mer og mer direkte underlagt lovmessighetene i markedene til gunst for de nye finansbaronene som regjerer verden. I takt med dette har det vært en formidabel økning i korrupsjonssaker som er rettet mot de mest ærverdige bedriftsledere og folk i politisk og institusjonelt ansvarlige poster. Hele det økonomiske, statlige og politiske etablissement er ivrig opptatt med å forsvare interessene til et skikt av obskønt rike mennesker som velter seg i privilegier og tilegner seg utrolige mengder penger gjennom skattelettelser og finans- og eiendomsspekulasjoner der alle oppsparte midler i hele landet er trukket inn. På mindre enn ti år har mer enn 300 milliarder franc av folks sparepenger forsvunnet i spekulative eiendomsplasseringer. 50 mrd av disse tapene står Crédit lyonnaise for alene. Ingen har tatt noen tiltak mot de ansvarlige for dette utrolige sløseriet.
Et kapittel for seg er det franske skattesystemet som i svært høy grad er skapt for å tillate de rike å slippe avgifter til samfunnets fellesoppgaver og som derved hviler tungt på lønnsmottakernes budsjetter. Momsavgiften ble f.eks. høynet i juni 1995.
Samtidig med dette har antall studenter økt veldig uten at universitetenes kapasitet har fulgt med. I flere år har studentene protestert mot denne utviklingen og krevd flere undervisningsstillinger. Allerede før det store franske høstopprøret i 1995 hadde studentene ved universitetene i Rouen, Toulouse, Metz, Orleans, Montpellier, Tarbes og Aush gått ut i streik.
Elevene i grunnskolen og de videregående skolene kommer også i en umulig situasjon. Skolens sorteringssystem går på tomgang, særlig i enkelte forstader til de store byene der ungdomsarbeidsløsheten går opp i 80%. Det store flertall har ikke lenger noe håp om å skaffe seg et utkomme. De ser heller ingen løsning på problemene. Derfor syder også forstadene av stoff, blind vold, fascisme, diskriminering og selvmord, men også tendenser til opprør.
Proletariatet innen offentlig transport har ikke vært utsatt for den samme brutale utvikling som resten av den tradisjonelle arbeiderklassen og har klart å holde på kampkraften sin i mye større grad. Resten av arbeiderklassen innen offentlig sektor, der den store majoriteten er kvinner, har vokst og styrket seg kraftig. Men antall fagorganiserte er blitt svært lav i Frankrike. CGT er den største fagorganisasjonen i landet med 800000 medlemmer. Den organiserer 25% av de ansatte i elektrisitetsverket, 12% av de ansatte i jernbanen, 10% i postverket og 20% i forsvarsindustrien. Nest størst er Force Ouvrière med omtrent halvparten så mange medlemmer, de aller fleste innen offentlig sektor. Kun tilsammen 10% av de franske arbeiderne er organiserte.
Streikene og demonstrasjonene i høst var i hovedsak en motstandkamp mot at det skal gå med dem som det har gått med resten av arbeiderklassen. Særlig viktig var jernbanearbeidernes motstand mot nedlegging av jernbanelinjer, såkalt effektivisering som bare betyr at færre folk skal gjøre samme mengde arbeid som det flere utførte tidligere, og mot stadig større åpning for privatisering. Da Juppé-planen ble vedtatt hadde regjeringen også planlagt å legge ned mellom 6000 og 16000 km jernbanelinjer, samtidig som 30000 til 50000 jernbanearbeidere skulle sies opp. Dette kom i tillegg til de 80000 som var "slanket" vekk det siste tiåret. Det franske jernbaneselskapet hadde opparbeidet en gjeld på 175 milliarder franc fordi regjeringen hadde tvunget det til å bære de tunge investeringene i hurtigtoget TGV. Dette statlig vedtatte programmet hadde ikkje SNCF økonomisk ryggrad til å bære aleine uten statlige bidrag. Nå ville regjeringen ha vekk gjelden fordi den, ifølge EU-planene, forbereder privatisering av jernbanen.
I tillegg til dette ligger det også inne i EU-systemet at post, televerk og elektrisitetsforsyning skal gjennom omfattende slanking og privatisering. Den franske regjering vedtok for noen år siden å privatisere 21 bedrifter til en pris av 250 milliarder franc. Det skulle skje over en 5-års periode. Elf Aquitaine, Renault, Banque Nationale de Paris, Union des Assurances de Paris er allerede solgt til en pris av 110 milliarder franc. Nå er budene på de gjenværende bedriftene så lave at regjeringen må selge dem til langt under den prisen de opprinnelig ble verdsatt til. Men privatiseringen fortsetter. Aluminiums- og emballasjebedriften Pechiney er solgt til halvparten av den prisen regjeringen hadde regnet med. France Telecom, Air France, Crédit Lyonnaise, våpenprodusentene Aérospatiale, Thomson og Snecma står på listen sammen med en rekke forsikringsselskaper og finansieringsinstitusjoner. Kampen fra arbeiderne og krisen i de franske selskapene, som gjøre at ingen vil kjøpe dem, har ført til at regjeringen Juppé har måttet utsette privatiseringen. Men han er likevel låst av Maastricht-traktaten. Han kan ikke sitte på en stor statlig sektor når pengeunionen skal settes ut i livet og dereguleringen i EU får fullt armslag. Han kan heller ikke la staten gå konkurs. Gjennom privatisering kan han både skaffe penger i kassen og redusere antall statsansatte, slik at statens utgifter går ned. Dette har Tyskland også krevd. Derfor vil kampen for privatisering bare hardne til fremover, sammen med kampen for skjære ned alle de offentlige utgifter.
Et varsel om hva som var (er?) i vente fikk vi i mars i fjor. Den 30. mars samlet flere fagforbund innen transport (jernbane, metro, fly, buss) og postverket seg om en felles aksjon som hadde to grunnlag. Det ene var krav om høyere lønner som følge av bedre konjunkturer og større inntjening i bedriftene. Det andre og viktigste var forsvar for den franske velferdsstaten og protest mot privatisering og mot å bli kastet ut i elendighet gjennom den europeiske "dereguleringen" .
Generalsekretæren i fagforbundet CGT (Confédération générale du travail, kommunistledet LO), Louis Viannet, uttalte i den forbindelse at streikebølgen reflekterte "den dype skuffelse som arbeiderne hadde opplevd etter 1981 og 1988" og han så for seg at det kunne komme en slags boomerang-reaksjon etter presidentvalget seinere på våren. Marc Blondel, sekretær i fagforbundet FO (Force ouvrière) uttalte at streikene var del av en sosial bevegelse som viste "at arbeidsfolk var bestemt på å bevare kvaliteten i de offentlige tjenester". (Liberation 31. mars 1995.)
Streikedatoen 30.mars sprang ut av et initiativ fra jernbanearbeiderne i begynnelsen av måneden. De ville aksjonere denne dagen for å protestere mot jernbaneplanen for 1995-1999 der det lå inne privatisering. De andre forbundene koordinerte så sine planer med dette initiativet.
Men under det hele lå også presset fra EU gjennom de såkalte konvergenskriteriene som regulerer økonomien i EU-landene ut fra målet om å skape en felles valuta der den tyske marken blir ledende. Disse kriteriene gjør det i praksis umulig for de enkelte statene å bruke de tradisjonelle virkemidlene sine for å regulere økonomien sin. De kan ikke slippe løs en viss inflasjon for å minske gjelden år om annet. Når den innenlandske etterspørselen synker kan de ikke ta opp lån for å få opp igjen eller for å sette ny fart i gamle bedrifter når det er nødvendig. De kan ikke devaluere dersom økonomien svekker seg i forhold til andre land (spesielt Tyskland) og dermed priser de seg ut på eksportmarkedet og låser seg til høye renter som hindrer nye investeringer. Dersom den franske regjeringen vil følge konvergenskravene kommer den til å senke underskuddet på statsbudsjettet fra 5% av BNP i 1995 til 3% i 1997. Hvis regjeringen ikke gjør dette, blir det umulig å gjennomføre planen om utviklingen av den Europeiske Union. Den tyske regjeringen er spesielt redd for dette, og opprettholder et sterkt press på Chirac og Juppé for å gjennomføre nedskjæringene.
Dette presset kom klart frem under lavkonjunkturen i 1992-93. Arbeidsløsheten steg kraftig og sammen med den uroen på arbeidsmarkedet. Regjeringen gikk ut med en støttepakke på 20 mrd. franc til kapitalen, men det monnet ikke. I tillegg fikk da bedriftene spesiell støtte for å reforhandle tariffavtaler slik at arbeiderne fikk lavere lønner. De fikk også ettergitt en måneds merverdiavgift og lettelser i beskatning av bedriftslederne. Men det var heller ikke nok. Mange arbeidsgivere krevde egentlig en devaluering for å få ny fart i produksjon og eksport. Men Eduard Balladur, som da var statsminister, sa klart fra om at det ikke kom på tale og at det var viktig å forsvare den "europeiske økonomien". (Liberation 8.juni 1993.)
Det siste varselet om hva som var igjære kom 10. oktober med generalstreik og demonstrasjoner over hele landet. Regjeringen gikk av og kom tilbake med nye statsråder den 7.november.
Den 15. november 1995 presenterte Statsminister Alain Juppé i nasjonalforsamlingen en plan for reform av Sécurité sociale, den private, men statsregulerte trygdeinstitusjonen som skal sikre arbeiderne og familiene deres mot alt som truer inntjeningsevnen og som dekker barnetrygd og utgifter til de i familien som blir underholdt av de som er i arbeid.
Planen ble vedtatt. Aviser, radio og TV mottok den med glede og roste den opp i skyene som nødvendig og modig.
Det uttalte målet med planen var å få ned underskuddet i Securité sociale. De franske statsfinansene fikk seg en trøkk under lavkonjunkturen 1991-1993. Da økte budsjettunderskuddet fra 133 til 345 mrd franc. Samtidig gjorde underskuddet i Sécurité sociale et stort sprang, fra 15 mrd i 1992 til 56,5 mrd i 1993. I årene etter var stigningen liten. Det hører med til bildet at nivået på dette underskuddet var fem til seks ganger lavere enn flere andre deler av statsbudsjettet som naturlig kunne sammenlignes.
De viktigste punktene i Juppéplanen var følgende: 1) alle skulle betale en tilleggskatt på 0.5% av inntekten for å dekke den "sosiale gjelden", 2) familietilskuddet (ved graviditet og fødsel og til enslige foreldre og til husleie) skulle fryses i 1996 og barnetrygden skulle skattlegges, 3) arbeidsløse og trygdete skulle betale høyere trygdepremier, egenandeler på medisiner skulle økes for folk med bedre råd, pluss at refusjonsordningene ved lege- og tannlegebesøk skulle strammes inn, 3) det skulle gjøres endringer i alderstrygden som ga nye og mer ugunstige grenser for utbetalinger, 4) antall år for å oppnå fulle trygderettigheter i offentlig sektor skulle opp fra 37,5 til 40 år og antall beste år som pensjonen beregnes fra skulle opp fra 10t til 25, for å bli "harmonisert" med forholdene i privat sektor, 5) Securité Sociale skulle ikke lenger administreres av arbeidsgiverne og arbeidstakerne, men legges inn under staten, 6) storbedrifters skattefritak for pensjonsutbetalinger skulle fjernes.
Resultatet ville bli husstandene skulle finansiere 3/4 av alle tilleggsutgifter, mens bedriftene slapp med 4% og finansinntektene med 1,5% og at pensjonister og arbeidsløse som mottok noe i nærheten av det garanterte nasjonale minimumstilskuddet på 3000 franc i året, ble rammet ekstra hardt.
Denne planen vekket missnøye i de breie lag av den arbeidende befolkning. De offentlig ansatte reagerte med streiker og aksjoner, men også blant de breie lag av de privat ansatte var sympatien stor, selv om den ikke slo ut i aktive støttaksjoner.
Kalender over opprøret
Jeg har forsøkt å lage en oversikt over høstopprøret, men en del motstridende og ufullstendige meldinger i aviser osv. gjør at det kan finnes en del feil og unøyaktigheter.
Dagen før Juppé-planen skulle opp i nasjonalforsamlingen arrangerte fagforeninger i Paris en demonstrasjon med 10000 deltakere som advarte forsamlingen mot å gå til angrep på sosiale retter. Som nevnt var studentene ved flere universitet allerede i streik ut fra sine spesielle behov og jernbanearbeiderne var også i ferd med å komme opp på barrikadene mot privatiseringsfremstøt.
Onsdag den 15. november fikk Juppé et overveldende flertall for planen sin i nasjonalforsamlingen. Alle de store avisene skrev positivt om den, at den var "modig" og "nødvendig" osv. Det samme gikk igjen i radio og TV.
Flere fagorganisasjoner protesterte og allerede samme dag gikk noen av dem ut med en felles oppfordring til streiker fredag den 24. og demonstrasjoner tirsdag den 28. CGT går i spissen og lederen Louis Viannet uttaler seg til pressen. FO er også med. Lederen for (CFDT), Nicole Notat reserverte seg fra denne oppfordringen fordi hun mente at noen av regjeringens forslag var gode.
Torsdag 16. En meningsmåling viser at 65% av franskmennene slutter opp om generalstreiken som er planlagt til 24.
Søndag 19. gikk studentene ved universitetene i Toulouse, Nice, Paris-8 og Metz, sammen med representanter for elevene ved de videregående skolene i Toulouse-regionen ut med oppfordring til "ubegrenset generalstreik ved alle fakulteter, videregående skoler, høyskoler og skoler" i hele landet. De forlangte en plan som virket og ikke bare plastret noen sår og ville ha 6000 nye undervisningsstillinger ved universitetene, slik at alle studentene kunne få tilfredsstillende undervisning. De vedtok en appell om "en veritabel nasjonal koordinering fra fakulteter i kamp" om demonstrasjonene tirsdag 21. og de sluttet seg til fagforeningen sitt initiativ om demonstrasjon tirsdag 28. og oppfordret alle til å gjøre det til en fellesdemonstrasjon.
Tirsdag 21. gikk studentene på gatene i Paris og alle de store franske byene.
Fredag 24. demonstrerer funksjonærforbundene og jernbanearbeiderne går ut i varig streik, ikke bare en dags markering. Generalstreik med omtrent 40% oppslutning.
Lørdag 25. Kvinnedemonstrasjon i Paris. 40000 på gatene.
Mandag 27. går metroarbeiderne i Paris og bussjåførene ut i streik.
Tirsdag 28. er den første store felles demonstrasjonsdagen. 100000-tusenvis kommer på gatene. Store deler av offentlig sektor, arbeidsløse og studenter og elever går sammen. De påbegynte streikene fortsetter hele tiden. Også mesteparten av innenriks flytrafikk er gått i stå. Kanalfergene har lagt til kai. En rekke offentlige etater er i streik. Generalstreik med 40% oppslutning også idag. Mange postarbeidere fortsetter å streike fra idag.
Onsdag 29. Jernbanearbeiderne okkuperer alle jernbanestatsjoner i landet. Streikemøter over hele landet vedtar å fortsette aksjonene.
Torsdag 30. er det nye studentdemonstrasjoner over hele Frankrike. Funksjonærforbundene med CGT og FO i spissen vil utvide streikene. Lederne, Louis Viannet og Marc Blondel uttaler seg til pressen. CFDT reserverer seg, men skal ta opp saken i egne rekker. Presset nedfra for å aksjonere der stort. Noen dager senere blir lederen i CFDT, Nicole Notat, pepet ut under en demonstrasjon.
Fredag 1. desember. Sjefsøkonom Norbert Walters i Deutsche Bank uttaler at streikene i Frankrike kan utsette den Økonomiske og Monetære Union med ti år. Det tyske presset på den franske regjering er formidabelt. Dessuten lanserer tyskerne ideen om at konvergenskravene må skjerpes ytterligere, og at budsjettunderskuddene ikke må overstige 1% av BNP. I den uken som har gått siden streiken i Frankrike begynte, har det vært omfattende streiker både i Hellas, England og Skotland. Grunnplanet i England begynner å bryte gjennom det arbeiderfiendtlige Thatcher-lovene. Frankrike har inspirert.
Lørdag 2. desember går CGT ut og vil ha generalstreik både i offentlig og privat sektor. FO (Force ouvrière) hardner sin streikeprofil. Det planlegges nå streiker også innen bankene, tollvesenet, politiet, utdanningssystemet, helse- og sykehussektoren, flyselskapene og det franske televerket. Det brennes bål i gatene og offentlige bygninger blir okkupert.
Søndag 3. desember er det møter mellom undervisningsminister Francois Beyrou og representanter for studentene. Beyrou lover at budsjettet for 1996 skal endres og at universitetene skal få 369 mill franc i tillegg til de 200 som han allerede har lovet og at det skal bli opprettet 4000 nye stillinger. Positive reaksjoner fra professorene, aviser osv., men studentene mener at tilbudet ikke er godt nok og går inn for fortsatt streik og holder fast på den neste nasjonale demonstrasjonsdagen, tirsdag 5. De tre største fagforeningene avviser å delta i en felleskommisjon med staten for "se på" velferdsordningene i landet.
Mandag 3. Streikene har nå spredd seg. Jernbanearbeiderne og metroansatte har nå fått følge av ansatte i elektrisitetsverket (atomkraftverk), televerket, postverket, Air Inter, Air France, Banque de France og en rekke andre storbanker, drosjene i Paris, langtransporten, sykehusene,skoleverket, liknings- og arbeidskontorene, forsvarsindustrien, sivilt ansatte i forsvaret, Renault, fengselsvesenet, tollvesenet, skattevesenet og havnene.
Tirsdag 5. desember. Nasjonal demonstrasjonsdag. Enda flere i gatene enn uken før, kanskje over millionen. Juppe sier at planen hans ikke har blitt forandret. I nasjonalforsamlingen sier Juppé at Frankrike står overfor et historisk valg: "forandring eller tilbaketrekking". Han sier at "vi kan enten spille i første divisjon eller rykke ned i annen". Med dette mente han at Frankrike risikerte å bli skjøvet ut av den første puljen som oppfylte konvergenskravene i EU og som derfor kunne bli med i den første gruppen som fører videre unionen. Noen politikere begynner å ta til orde for at tidspunktet for å måle når landene oppfyller konvergenskravene bør utsettes. Også fra Italia, som ikke har en sjanse til å oppfylle disse kravene innen 1997, kommer det forslag om et års utsettelse.
Onsdag 6. Sosialistpartiets talskvinne, Francoise Hollande har bedt statsministeren om å ta et første skritt og komme med et seriøst utspill til arbeiderne. Men justisminister Jaques Toubon sier at regjeringen ikke kan forhandle om reformene. Han sier at forandringene er nødvendige og at regjeringen vil gjennomføre dem.
Torsdag 7. Nasjonal aksjonsdag igjen. Generalstreik. Det meldes at 75 av 139 postsorteringssentre er blokkert av streikevakter. Trykkeriarbeiderne i Banque de France (som trykker pengesedler) er i streik. I Paris hindrer demonstrerende arbeidere de pansrete bilene med nye pengesedler å kjøre ut fra bygningen til den franske nasjonalbanken. Flygeledere og brannmenn ved Orly-flyplassen streiker. Streikene sprer seg utover landet. Streiken i kollektivtransporten sprer seg til Marseille, Lille, Bourdeaux og Toulouse. I Marseille stemte tollerne på flyplassen forå gå til streik. Lærerne ut i streik. Elevene i hele landet ut i streik for første gang (mellom 50 og 75%). Denne dagen er det også store demonstrasjoner i provinsene. 50-100000 personer gikk i Marseille, 30-70000 i Bourdeaux, 55000 i Toulouse, 10000 i Dijon og Besancon, 28-50000 i Rouen og 30000 i Rennes. I flere byer der dette det høyeste antall demonstranter siden 1968. Øst i landet var det sammenstøt mellom streikende kullgruvearbeidere og politiet, etter at kullgruvearbeiderne hadde blokkert en motorvei mellom Merlebach og sarrebruck. Politiet brukte tåregass. Også i Marseille og i Cherbourg blokkerte streikende motorveier. Noen grupper innenfor privat sektor deltar også i streiken. En meningsmåling viser at 56% av befolkningen i Paris, som er verst rammet, støtter de streikende. Likevel mener 51% at regjeringen bør stå fast på å kutte i pensjons- og trygdebudsjettet. Appell fra CGT, FO og CFDT om bankstreik. Avisene har begynt å be regjeringen om å gå i dialog med de streikende. Regjeringen tar kontakter. En kjent politiker, Jean Mattéoli blir oppnevnt til megler i jernbanestreiken og skal ha samtaler med fagforeningen om utviklingen av planen som har utløst streiken. Regjeringen går også med på diskusjoner med jernbanearbeiderne om utvidelsen av opptjeningstid for fulle pensjonsrettigheter. Gaullistpartiet RPR organiserer motdemonstrasjoner mot de streikende. Talsmann for FO, Remi Caillat, uttaler at han tror enheten i streiken vil holde, til tross for hardt kjør fra regjeringen for å isolere de mest militante fagforeningslederne. Han sier at streiken dreier seg om tre vesentlige behov som alle franskmenn har, nemlig retten til arbeid, retten til en anstendig lønn og retten til sosial beskyttelse. Kampen for desse grunnleggende behov som er felles for både ledelse og medlemmer i alle fagforbund, og de som ikke er organisert, gjør at enheten er svært sterk. Han tilbakeviser regjeringens påstand om at det er fagforeningene som har gjort at budsjettunderskuddet er blitt så stort, og han sier at underskuddet i Securité Sociale bare utgjør en ørliten del av det samlete underskuddet i staten. Juppé sender ut forsiktet signal om at han kan være villig til å forhandle om ett viktig punkt: de offentlige pensjonene. Han har også utnevnt en meklingsmann. Arbeidsminister Jaques Barrot sier seg villig til å møte flere fagforeningsledere til samtaler lørdag. Helmuth Kohl og Jaques Chirac møtes i Baden-Baden for å forberede den store regjeringskonferansen som begynner i mars 1996. Opprøret i Frankrike et hovedtema på toppøtet. Vinner arbeiderne i Frankrike vil den økonomiske og monetære unionen være død en god stund. Derfor må den franske regjeringen ikke gi seg. Vinner regjeringen tar Frankrike et nytt skritt mot engelske og amerikanske tilstander med sosiale utgifter på omtrent halvparten av de franske i forhold til BNP. (Frankrike 23,6% i 1993, USA 13.2%.) Kohl uttaler at han er helt sikker på at den franske regjeringen ikke vil gi etter for kravene til de streikende. Han hadde "absolutt ingen bekymringer" på det området.
Fredag 8. Stordemonstrasjon i Paris. Lærerne som gikk ut i streik torsdag, vedtar å fortsette streiken. De fleste andre gruppen som er i streik virker også opplagt på å fortsette. Dessuten er det stadig kortere og lengre streiker over hele landet. Mer militante aksjoner som okkupasjoner og tilbakeholding av bedrifters representanter finner også sted. De streikende krever at hele Juppé-planen må trekkes tilbake før det kan komme på tale med forhandlinger. I Paris blir omtrent 40 personer arrestert av politiet etterat de har satt fyr på biler og knust vinduer i sentrum av byen. Også i andre byer kom det til sammenstøt mellom politi og streikende.
Søndag 10. Juppé uttaler at han vil etterkomme de streikendes ønske om et såkalt sosialt toppmøte for å diskutere hva som kan gjøres med arbeidsløsheten pjå 11,5%.
Mandag 11. Juppé har samtaler med de faglige lederne. Det førte ikke til endring av situasjonen. Fagforeningene har moderert kravene til regjeringen. De krever nå at nedskjæringene blir lagt på is i påvente av forhandlinger med de fagorganiserte. Etter opplegget skal Juppé-planen settes trinnvis ut i livet fra denne uken av. Juppé har varslet forslag om en lov som gjør det mulig å innføre sparepakken ved hjelp av dekreter. Opposisjonen i parlamentet legger opp til filibustertaktik og har lagt fram 1000 tilleggsforslag til loven. Parlamentet har bruk 4 timer på å diskutere bare 7 av dem. Juppé har sagt at han vil dra til nasjonalforsamlingen å få vedtatt loven der dersom ikke opposisjonen stille misstillitsvotum. Regjeringen har sagt at de vil utsette forslaget om å omstrukturere den franske jernbanen i minst fem år, men jernbanearbeiderne går ikke tilbake til arbeid. Regjeringen forsøker å splitte fagforbundene ved å holde seperate forhandlinger med dem. FO ser ut til å vakle, og er villig til å starte forhandlinger uten at regjeringen først trekker nedskjæringsplanen tilbake. Tretthetstegn særlig for de uorganiserte som er i streik og som ikke har streikebidrag. Julen nærmer seg. Regjeringen satser på å gi noen smuler og få streikene til å ta slutt omkring julehøytiden.
Tirsdag 12. Den tredje store felles nasjonale tirsdagsdemonstrasjonen. Den er organisert at fagforeningen FO og CGT sammen med lærerne sine organisasjoner og mange studenter. 1-2 millioner mennesker var på gatene. Avisene mener at det var den største av alle demonstrasjonene. I Paris gikk minst 200000, i Marseille sa politiet 100000, mens arrangørene mente 2500000, i Bourdeaux gikk 35000 og i Toulouse 35000. Streikene fortsatte. Alt i alt var 30% av de offentlig ansatte i streik. Streik blant renholdsarbeiderne førte til at søppel hopet seg opp i byer som Bourdeaux og Toulouse. 15% av de ansatte i postverket og nærmere 50% av lærerne var i streik. Streik blant ansatte i elektrisitetsverkene førte til knapphet på strøm i deler av landet. Lederen for den moderate fagforeningen CFTC, Alain Deleu, sa at jernbanearbeiderne burde gå tilbake til arbeidet fordi Juppé hadde gått med på å utsette jernbanereformen.
Onsdag 13. Det er nå klart at Juppé har lovet at han ikke skal forandre de offentlige transportarbeidernes spesielle pensjonsrettigheter fra en opptjeningstid på 37,5 år til 40 år. Men det er også klart at han ikke går tilbake på reformplanene for trygdeordningene. Idag er det også streik i Belgia i demonstrasjon mot den belgiske regjeringens nedskjæringspolitikk. Også her begynte slankeplanene med forslag om nedskjæringsplan for jernbanen. 10000 av 45000 ansatte skulle vekk. For ti år siden av antal ansatte 60000. Det var streik ved jernbanen 15. og 24. november og det har vært flere aksjoner i desember. I tillegg har det vært streik blant lærerne i grunnskolen og blant studentene. De er ned på streiken idag.
Torsdag 14. Streikebevegelsen avmattes. Jernbanearbeiderne kommer i arbeid i løpet av flere dager. Det samme med metroen og bussarbeiderne. Men noen streiker fortsatt, som trikkekonduktørene i Marseille som holder det gående til nyttår. Fagforeningen CFDT sier at transportarbeiderne har fått oppfylt alle kravene sine og bør gå tilbake til arbeidet. Juppé holder møter med lederne for regjeringspartienes grupper i nasjonalforsamlingen og sier at det ikke lenger er noe grunnlag for streikene etter at regjeringen har gjort en rekke innrømmelser, streiker som fortsetter nå er å betrakte som et rent politisk angrep på regjeringen.
Lørdag 16. Igjen var det mellom en og to millioner mennesker i gatene over hele landet.
Søndag 17. 2000 leger demonstrerer i Paris mot nedskjæringer i helsebudsjettet som de mener vil skape dårligere legtilbud. Vi går inn i en uke med juleforberedelser. De forskjellige partene sine ledelser forhandler nå om hvordan man skal turnere et "sosialt toppmøte" som statsministeren har gått med å på å lede torsdag 21. Flere og flere streikende går tilbake til arbeidet. Både jernbane, metro, busser er begynt å gå og de ansatte i posten, televerket og statsbankene samt lærere og helsearbeidere har stort sett gjenopptatt arbeidet.
Tirsdag 19. Juppé underskriver er forslag om å forandre grunnloven for å frata partene i næringslivet kontroll over hvor mye som skal brukes på velferdstiltak. Kontrollen over dette området skal overføres til regjeringen og parlamentet. En talsmann for regjeringen sa rett ut at hensikten er å få balansert helse- og sosialbudsjettet som går med 12 milliarder i underskudd hvert år.
Onsdag 20. Det synes nå klart at Juppé har gjort tilbaketog når det gjelder pensjonsordningene for alle i offentlig sektor. I tillegg til transportarbeiderne har nå også lærerne blitt lovet dette. De ansatte i offentlig sektor får også beregnet pensjon etter lønnen de 6 siste måneder og ikke etter det 25 beste inntektsår som hos de privatansatte. Regjeringen har også måtte love å legge fram forslag om å bevare offentlig sektor fra den privatiseringen som Maastricht-avtalen legger til grunn og den har måttet gå med på et "sosialt toppmøte" med fagbevelsen om arbeidsvilkår, minimumslønn og kortere arbeidstid. I tillegg har statsministeren lovet nye lønnsforhandlinger med gruvearbeiderne. Streikene er stort sett slutt. Regningen for konflikten er beregnet til mellom 5,8 og 7,3 milliarder franc.
Torsdag 21. Det "sosiale toppmøtet" begynner. Juppé foreslo før møtet forhandlinger mellom arbeidstakere og arbeidsgivere om redusert arbeidstid for å få ned arbeidsløsheten. Møtet dreide seg om økonomisk vekst, ungdomssarbeidsløshet og reduksjon av arbeidstiden. Juppé foreslo tre nye slik "toppmøter" før sommeren for å diskutere de økonomiske problemene i Frankrike. Det er også klart nå at Juppé har lagt om taktikken sin. Istedenfor å ta alle reformer på en gang, satser han nå på bit for bit. Det er jo rimelig at han har hatt det i bakhånd helt fra begynnelsen av.
Lørdag 23. Jernbanearbeiderne går ut i streik på nytt.
Søndag 24. Den tredje rundebordskonferansen om utviklingen av jerbaneplanen mellom ledelsen i SNFC (NSB i Frankrike) ved president Jean Bergougnoux og de 7 fagforeningene der går av stabelen. Skuffelse i fagforeningene. I en fellesuttalelse oppfordet 6 av foreningen jernbanearbeiderne til å bestemme på demokratisk vis hvordan de ville fortsette med å styrke aksjonen sin. Også den syvende foreningen, som ikke skrev under på uttalelsen, oppfordret medlemmene sine til å fortsette streiken.
Onsdag 27. Avisen Le Figaro skriver "Streiker - andre offensiv". Infomatin skriver: "Idag og imorgen vil jernbanen gå sakte, FO og CGT oppfordrer til demonstrasjon på tirsdag og torsdag er det studentene..". Liberation skriver om grunnen til at rundebordskonferansen om jernbaneplanen brøt sammen: "Fagforeningene nekter å delta i forprosjektet til planen som viser de overordnete målene ved den finansielle kuren for denne offentlige bedriften."
Torsdag 28. Trikkekonduktørene i Marseille fortsetter streiken. La République du Centre skriver: "Se opp, en streik kan skjule en annen. Ved å radikalisere bevegelsen sin og ved å appellere til streik uten grenser, spiller jernbanearbeiderne enda en gang rolle som "lokomotiver" i den sosiale kampen..". Le Républicain Lorrain skriver: "Bortenfor jernbanen er det hele sparepolitikken som Jacques Chirac vil føre, som står på spill, og dessuten den personlige troverdigheten til Alain Juppé. Sud-Ouest skriver: "Jernbanestreiken, sterk og enhetlig, setter tonen i en nye uke med store risker for makten. Streiken følger på hverandre som om en usynlig tråd gikk fra den ene til den andre. Hensiktene til de som bestemmer streikene er naturligvis politiske, men de uttrykker fremfor alt et nei til en endring som ligger i den nødvendige kuren for de offentlige finanser. Til tross for den sterke mobiliseringen fra fagorganisasjonene, studentene, jernbanearbeiderne så kan regjeringen vinne hvis den lykkes i å overbevise franskmennen om at reformene dens i dybden oppfyller to vilkår: rettferdighet .. og .. at de virker effektivt.." Dessuten fremheves et tredje vilkår: "at regjeringen viser seg fast i gjennomføringen av det den har besluttet. Alle tilbaketrekning kan være skjebnesvanger."
Tirsdag 2. januar er streikene stort sett slutt. Arbeiderne på metroen i Marseille begynner også å vende tilbake til jobben etter 27 dager i streik. 27 av dem blir stilt for disiplinærdomstol for å ha satt publikum i fare.
Lørdag 13. Det store ungdomsskoleopprøret begynner i forstaden Goussainville i Paris. Det varer i 60 dager og det blir registret 300 mer eller mindre voldelige episoder rettet mot lærere, politi, medelever. Juppé gir etterhvert saken høyeste prioritet i regjeringen ved siden av kampen for å få Frankrike inn i EU og kampen mot arbeidsløsheten.
Mandag 15. Juppé lanserer en plan for å hjelpe forstadene. Lederen for SOS rasisme sier at dersom det ikke rettes skikkelig oppmerksomhet mot å ta de store omsetterne av stoff, bare de små, så vi ingen plan for å få forstadene til å fungere. Det viser seg seinere at planen er totalt utilstrekkelig: en klype økonomisk hjelp, et tilskudd politi, litt boligbygging og altfor lite penger til alt. Dessuten en provokasjon. Juppé utpeker noen av forstadene til økonomiske frihandelssoner med betraktelige skattefordeler. Dermed er ulandsstatusen bekreftet.
Leder for selskap for fagforeningsstudier i Ressy i Frankrike, historikeren Jacques Kergoat, har i Le Monde Diplomatique - mars 1996, en artikkel der han forsøker å sammenfatte noen erfaringer fra høstopprøret og der han avdekker hvilke utfordringer fagbevegelsen i Frankrike nå står overfor.
I februar holdt verdens herskere sitt årlige møte i Davos. De diskuterte der strategien i storfinansens videre opprør over hele verden. Dette skjer i skarp motsetning til fagbevegelsens kraft og organisering, særlig i Frankrike. Her er fagbevegelsen svak, splittet og uten særlige internasjonale forbindelser. Spørsmålet er om høstopprøret kan skape en ny giv for et nytt globalt prosjekt som kan fylle hullet som det politiske venstre har latt igjen etter seg.
La oss først se på en del utviklingstrekk i fransk fagbevegelse. Fra 1947 til 1958 falt graden av organisering fra 50 til 27%. Omstruktureringen i industrien hadde en del å si for dette. Men stor rolle spilte også splittelsene og oppdelingen av arbeiderklassen. Ikke alle organisasjonene gikk like mye tilbake. Det var først og fremst Force ouvrière (FO) og det kommunistledete Confédération générale du travail (CGT) som tapte medlemmer etterat FO splittet ut fra CGT i 1947. For CGT spilte nok den enorme hetsen under mccarthytiden ganske stor rolle. Motsetningene mellom det antikommunistiske FO og det kommunistledete CGT var svært skarp fra 1947 av og tok av og til form av fysiske konfrontasjoner som under gruvestreiken i 1947. De skjelte hverander ut for "kosakker" og "agenter for CIA".
På den andre siden vokste lærerne sin Fédération de l'éducation nationale (FEN) og de kristne arbeiderne sin Confédération francaise des travailleurs chrétiens (CFTC).
Bortsett fra FO innrømmet alle fagorganisasjonene at de var i krise. Og hver sosial bevegelse har forsøkt å bøte på svakhetene. Det oppsto først en form som var og ble kalt "koordinering" blant jernbanearbeiderne og seinere blant sykepleierne og noe som ble kalt "demokratiske allmøter" som preget høstopprøret 1995. Ingen av disse organisasjonsformene vil ta plassen til fagforbundene, men de viser behovet som disse dekker dårlig: lyst til samhandling, lyst til å ha uavhengighet i forhold til strategier som er utformet andre steder, forventning om en "nær" organisasjon der alle kan kontrollere, delta, utvikle saker. Alt dette tyder på et fornyet håp om en sterkere fagbevegelse, men gjerne uten at dette blir fulgt av høyere grad av organisering.
I disse kompliserte omgivelsene har nye elementer endret fagforeningsbildet en god del. La oss begynne med Fédération syndicale unitaire (FSU) som oppstod samtidig som Fédération de l'éducation nationale (FEN), dvs. lærerforbundet, misslyktes med å samle i et fellesforbund alle fagorganisasjoner som sto for en "reformistisk" linje. Det gjald FO, CFDT (Confédération francaise démocratique du travail), FEN og noen uavhengige fagforbund som Fédération générale autonome des fonctionnaires (FGAF). For å klare dette jaget FO ut forbund som var uenige. Men det viste seg å bli vanskelig å få til samlingen. FO vegrer seg, CFDT er delt og har vanskelig for å gå inn. Og forunderlig nok så øker de utestengte forbundene medlemstallet sitt. For første gang i den franske fagbevegelsens historie fører ikke splittelse til tap av medlemmer. Takket være oppfinnsomheten sin klarer til å med FSU og bli det største forbundet i undervisningsmiljøet.
Nesten samtidig varsler "Tiergruppen", som samler et tyvetalls organisasjoner av forskjellig størrelse og tradisjon, at det skapes en autonom fagbevegelse med uvanlige trekk. Kjernen i gruppen er Syndicat national unifié des impôts (SNUI) og SUD-PTT (post og telearbeiderne) som kaller seg solidariske, enhetlige, demokratiske. Disse to gruppene representerer de to utviklingslinjene som preger tiergruppen. SNUI er preget av å nekte å la seg dele opp på vanlig fagforeningsvis og en del av tradisjonen er korporativ. SSUD-PTT ble grunnlagt for omtrent ti år siden ved at post og teleansatte i Ile-de-France (i Paristrakten) ble utelukket fra CFDT. Enhetlig, kampglad, tilstede i flere samfunnsmessige kamper, som i Agir contre le chômage - dvs. kamp mot arbeidsløsheten og i forsvar for kvinnenes rettigheter, har SUD oppnådd gode resultater i posten og det franske teleselskapet (France Télécom) ved å vinne 27% av stemmene, etter CGT, men foran CFDT. Slik har SUD vist at en kampvillig organisasjon kan vinne masseoppslutning i disse miljøene. Dermed har de også trukket resten av tiergruppen med i en militant fagforeningspraksis.
CGT på sin side har også utviklet seg. Debattene som ble innledet for tre år siden under den 44 kongressen fortsetter. De er formalisert i en bok av lederen Louis Viannet, og han har klart å ta motstandernes synspunkter alvorlig. Ved å gjøre en rekke vedtak med 60% mot 40% istedenfor med 90 mot 10, noe som var vanlig tidligere, viste den siste kongressen i CGT at debattene er relle.
Force ouvriére (FO) stiller også sine spørsmål. Noen vil si at de ryktene om tilnærming til CGT som media av og til bringer frem i lyset, er ønsketenkning. Men den gamle splittelsen fra 1947 har ikke samme kraft etterat det gamle sosialistiske landene er vekk. Men i alle fall er det slik at de mest militante medlemmene står nærmere venstrefløyen i CFDT enn lederen Nicole Notat.
I CFDT har det de siste årene vært en maktbalanse. På grunn av alle uteslutningene har kommentatorene lenge ment at ledelsen ikke har noen utfordrere. Men slik er det ikke. Kongressen i Montpellier gjenvalgte nok Nicole Notat, men samtidig forkastet den ledelsens beretning.
I disse fagforeningsomgivelsene slo høstopprøret ned som et veritabelt jordskjelv. Alle kunne observere hvordan CFDT ble revet mellom et grunnplan som avskydde Juppé-planen, mens ledelsen syntes å godta den. Alle kunne også se hvordan CGT var svært fast, men nektet på det mest bestemte å ta ledelsen i bevegelsen. At lederne for FO og CGT tok hverandre i hendene, og at det oppsto aksjonsenhet mellom disse organisasjonene lokalt, var for FO en kulturrevolusjon ettersom antikommunismen tidligere hadde vært det viktigste middelet som holdt organisasjonen sammen. Alle kunne også studere de små nykommerne SUD-PTT og FSU som vant seg en fremskutt plass i streikene og demonstrasjonene.
Men endringen i fagforeningene avhang mye av klubbenes evne til å svare på noen grunnleggende spørsmål. Under høstopprøret slo det mange observatører at den såkalt "interpro" gjenoppsto. Der var aldri et fagforeningsmøte av jerbanearbeidere uten at også tre postansatte, fire fra finansene, to fra kommunearbeiderne og noen fra gassverkene, deltok. Det var kanskje dette som gjorde de såkalte koordinasjonskomiteene som hadde preget tidligere bevegelser, overflødige. Det første problemet er at de fagforeningsstrukturene som kan ta opp i seg og gi liv til denne gjenfødelsen av organisering på tvers av profesjoner og fag mangler.
Under høstopprøret identifiserte arbeiderne i privat sektor seg med det som de har felles med kameratene sine offentlig sektor. De la ikke vekt på det som skilte dem. Fenomenet er viktig. Man snakket til og med om at privat sektor streiket gjennom å gi fullmakt til de offentlig ansatte. Da står et annet problem igjen å løse - hvordan skal fagbevegelsen får arbeiderne i privat sektor til å gå fra streik ved fullmakt til å streike sjøl. En betingelse er å lette på trykket fra arbeidsløsheten, men hvordan skal de klare det?
Arbeidsgiverne og regjeringen klarte heller ikke å sette de arbeidsløse og de som streiket opp mot hverandre. De arbeidsløse så med sympati på streikene og demonstrasjonene. Når en klarte og komme videre forbi stadiet med passiv sympati, så var det alltid de arbeidsløse som tok initiativet ved å delta i demonstrasjoner organisert av fagbevegelsen. Samarbeidet mellom de som er i arbeid og de arbeidsløse er et avgjørende spørsmål for fremtiden til arbeiderbevegelsen i Frankrike. En suksess som Aksjon mot arbeidsløshet (Agir contre le chômage (AC!)) og de anstrengelsene som ble gjort der, kan ikke skjule at fagbevegelsen for det meste er tilbakeliggende på dette feltet.
Et annet problem er det at fagorganisasjonen ikke ville ta ledelsen i kampene. Tidligere dirigerte de alt fra toppen, nå overlot de det meste til grunnplanet. Men det nytter ikke. De som er valgt til å lede må lede, men de må lede på en demokratisk måte. Spørre før de tar bestemmelser, foreslå og diskutere istedenfor å kommandere. Nå utvisket de seg selv for mye.
Kvinnene satte liv på demonstrasjonen i desember, de marsjerte og marsjerte og ropte i solidaritet. Men de var mindre synlige som streikevakter og allmøter. Det er mange grunner til det. Men vi kan ikke se bort fra at de tradisjonelle familierollene har hindret dem, forsterket av transportproblemer: kvinnene tar seg av familien, mennene tar seg av kampen. Problemet var ikke så stort under den lange sykepleierstreiken. Det kan uten tvil forklares ved at kvinnene er i veldig flertall i yrket, men også fordi skiftarbeid og turnuser allerede hadde vent familiefaren til å dele på arbeidet hjemme. Over alt dro høstopprøret den private sfære inn i det offentlig rom. Det viste seg gjennom den store kvinnedemonstrasjonen den 25. november (40000 i gaten i Paris) at den nye legitimiteten til kvinnekampen vil kreve nye konklusjoner og tiltak på dette feltet. Men fagforeningene, som lenge har latt være å ta opp slike problemer, er enda lite forberedt på å løse problemer som springer ut av denne situasjonen.
Gjennom opprøret i høst viste nye generasjoner med arbeidere at de ikke er fiendtlige til fagorganisasjonene. Men ofte har de en tendens til å betjene seg av dem når det er til øyeblikkelig nytte og "kaste" dem rett etterpå. Nå er det riktignok slik at den usikre arbeidssituasjonen ofte gjør det umulig for dem å ha kontakt med fagorganisasjonen, hvis den da finnes der det jobber. Men dette er ikke hele historien. Det er et faktum at de unge mellom 18 og 24 er mer opptatt enn noen andre aldersgrupper av at de viktigste oppgavene til fagforeningene må være "å beskytte de arbeidsløse", "få de utstøtte på beina igjen" og "solidaritet mellom franske og utenlandske arbeidere". Det forklarer nok mye av det som skjer.
For de eksisterende fagorganisasjonene prioriterer ikke disse sakene.
Under høsten store sosiale opprør viste folk en sterk vilje til å kjempe for et annet Europa enn det som Maastricht-traktaten foreskriver. Men var praksisen til fagforeningene på høyden med utfordringen i et europeisk perspektiv. Jernbanearbeiderne førte den første streiken som var koordinert på europeisk nivå. Men de var også de eneste. For kontaktene mellom fagorganisasjonene i de forskjellige landene er enda på fosterstadiet. Den europeiske konføderasjon av fagforbund, som enda opprettholder en utelukking av CGT som stammer fra en annen tid, synes ikke å være det naturlige sted for den samlingen som trengs. Det finnes et EU-direktiv som krever at de store firmaene som har ansatte i flere land skal skape "konsernkomiteer". Dette eksisterer i et førtitalls konsern, men fagforeningspraksisen er fremdeles tilfeldig også der.
Under høstopprøret ble en rekke store politiske spørsmål tatt opp av den sosiale bevegelsen. Fagbevegelsen kunne ikke svare på disse uten å utarbeide et "generelt prosjekt", som i bunn og grunn ville kunne være dens virkelige garanti overfor partiene og prosjektene som den forholdt seg til. Men ved å utarbeide et slikt program risikerer de å støte vekk en opinion som allerede klager over at forbundene "politiserer" for mye. De risikerer også å gjenskape de politiske skillene inne en fagbevegelse der denne typen splittelser allerede har svekket flere fremganger.
Det finnes mange mulige utviklingsveier i denne situasjonen, men for virkelig å komme seg ut av krisen må fagbevegelsen gripe anledningen til å ta opp igjen spørsmålet om enhet. Og denne enheten blir bare skapt ved at en ut fra en felles vilje svarer samlet på de spørsmålene som blir stilt og at en kjemper sammen i en enhetlig bevegelse.
Så langt historikeren Jacques Kergoat. Jeg mener at han stiller det rette spørsmålet og peker på noen vilkår som må til for å skape denne felles vilje. Selv mener jeg at det også må skapes noen andre vilkår for at denne enheten skal utvikle seg. Min første påstand er at enheten ikke vil utvikle seg av seg selv. Det må bevisste tiltak til for å utvikle enheten. For det første er det nødvendig å utvikle en felles oppfatning av virkeligheten. Innenfor dette momentet er forståelsen av utviklingstendensene i det moderne samfunnet helt avgjørende. Så er det viktig å utvikle et felles mål og noen felles punkter på veien mot dette målet. Vi må også være enige om hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender. I tillegg til dette er det viktig å opprette aksjonsfellesskap av alle mennesker som vil kjempe for rimelige, menneskelige behov. I den grad det er mulig, er det også viktig at det utarbeides en felles ideologi blant disse menneskene.
For å si de litt mer konkret. Vi trenger en felles forståelse for utviklingstendensene i dagens imperialisme og vi trenger en felles forståelse av kommunismen som mål. Dette betyr blant annet at vi tenger dyp kunnskap om Marx sine ideer med særlig henblikk på å analysere både de endringer som produktiv- og kommunikasjonskreftene gjennomgår nå og for å forstå utviklingen av kapitalen og arbeiderklassen og andre klasser. Vi trenger en dyp forståelse av Lenin sin imperialisme-teori og en vurdering av andre imperialisme-teorier i lys av den. Teorien trenger dessuten oppdatering for å gripe dagens utvikling. Vi må ha en felles analyse av hva som har skjedd i de landene der det har vært sosialistiske revolusjoner. Et overdrevent Stalin-hat og en overdreven Mao-ros bør vike for en allsidig forståelse av politikken og handlingene til disse personene og de menneskene de ledet. Dessuten må vi gå inn i mange motsigelser som vanligvis er underordnete, men likevel svært viktige og som av og til kan bli overordnete. Dette er motsigelser som mange marxister forsømmer å studere nøye, så som nasjonal frigjøring, kvinnefrigjøring og frigjøring av naturen fra menneskenes fremmedgjorte bruk av den og spørsmål om raser og rasisme. Utviklingen av en felles forståelse på disses feltene vil fremme utvikling av aksjonsfellesskapet i dagens kamper.
Det er også min mening at det bare er et marxistisk parti av Lenins og Maos type som har vært gjennom en dyptgående marxistisk renessanse som kan gå i spissen for å utvikle denne forståelsen.
Selv mener jeg at bare et slikt politisk parti kan gjøre jobben med å skape et helhetlig alternativ. Mangelen på et slikt parti er skrikende og svært alvorlig. Hvis fagbevegelsen selv skal ta den jobben, så splitter den seg langs partipolitiske skillelinjer. Dette partiet må føre diskusjonen om et helhetlig alternativ inn i fagbevegelsen, og det må kreve rett til å reise denne diskusjonen, men det må også legge stor vekt på at diskusjonen ikke splitter fagbevegelsen i kampen mot kapitalens forsøk på å lesse følgene av sin egen krise over på arbeiderklassen og folket. Partiet må lære kunsten å kunne propagandere for kommunismen på en slik måte at det fremmer stadig større enhet i fagbevegelsen.
Men det er et grunnleggende problem for fagbevegelsen at ledelsene er reformistisk helt igjennom når det kommer til stykket. Derfor kan de bare lede kamper ut fra filosofien om oppholdende strid. De kan stanse fienden midlertidig gjennom de store kampene sine, men de kan ikke lede kamper som setter en stopp for fiendens offensiv og se for seg en motoffensiv, fordi en motoffensiv vil kreve at den tar risken på å oppheve hele kapitalismen. Det som trengs er altså en revolusjonær fagbevegelse som med glede og av fri vilje følger en nasjonal politisk ledelse som ikke vil stanse før den moderne, sosiale kommunismen er opprettet. Noe av det viktigste som kan gjøres akkurat nå, er å reise diskusjonen om dette.
Grekerne streiket også da det franske opprøret begynte. Regjeringen i Athen hadde lagt frem et forslag om å begrense lønnsøkningen til offentlig ansatte til 5% i 1996. Pensjonistene deltok i demonstrasjonene også og universitetene stengte fordi studentene var med. Deres krav var at 15% av statsbudsjettet skulle øremerkes til utdanningssektoren (KK 28.11.95. G.Gaulin.)
Engelskmennene laget også en bølge med streiker.
Teksten bygger på opplysninger fra en rekke franske aviser og fra Klassekampen.
Terje Valen, mars-mai 1996. Til heimesida att.