(Et notat fra 2002 om noen store linjer i den økonomisk-politiske utvikling.)
1900-tallet var utsettingens
århundre. Skal vi gi en mer detaljert økonomisk-politisk beskrivelse kan vi si
at århundret var dominert av den reformistiske imperialismen og flere forsøk med
kommunisme som degenererte til despoti før de vendte tilbake til den
kapitalistiske verden. Kommunismen led et historisk nederlag i det 20. århundre.
De aller fleste i vår del av verden tror nå at kommunismen er død for godt,
eller at den bare fører til elendighet og derfor vil bli verre enn kapitalismen
dersom det skulle være mulig å gjennomføre den i det
21.århundret.
Den reformistiske
imperialismen hadde to hovedstrømninger i det 20. århundret. Det var den
demokratiske og den despotiske. Den demokratiske hovedstrømning var stort sett
sosialliberal eller sosialdemokratisk i en eller annen avskygning, mens den
despotiske hadde former som fascistisk/nazistisk eller militær. Den seirende
hovedstrømning etter 2. verdenskrig var den sosialdemokratiske. Denne ble etter
hvert utfordret av en slags nyliberalistisk
imperialisme som spirte på 1970-tallet, vant frem på 1980-tallet og ble helt
dominerende på 1990-tallet.
Den nyliberalistiske imperialismen har fått sin klareste
formelle utforming i Europaunionen sine traktater, der det heter at grunnlaget
for byggingen av den nye supermakten i Europa er fri flyt av kapital i
forskjellige former. Den amerikanske grunnloven bygger i en helt annen grad på
statsborgerlige rettigheter for enkeltindividet, selv om USA er den mektigste
forkjemper for den nyliberale imperialismen i
verdensmålestokk.
Fordi oppretting av
kommunismens første fase stort sett fikk sterke despotiske trekk i alle
kommunistiske stater, er det en formlikhet mellom den kommunismen vi da erfarte
og den despotiske kapitalismen – fascisme/nazismen - i samme periode. Denne
formlikheten er blitt overdrevet og hamret inn i folk av det borgerlige samfunns
mediemakt. Dette er grunnen til at en troverdig analyse av kommunismen i denne
perioden er så viktig for på ny å kunne vekke entusiasme for denne politiske
retningen.
Marx gir oss et tips som
gjør det mulig å lage en slik analyse. Ifølge det han skriver kan det skje en
overgang fra kapitalisme til kommunisme gjennom en proletarisk revolusjon der
proletariatet tar den politiske makten fra borgerskapet, oppretter sin egen
politiske makt og danner sitt eget styre. Fordi den første perioden av
kommunismen er en erstatning av en politisk makt med en annen, av en politisk
stat med en annen – er også den første perioden av kommunismen en periode der
politikken, dvs. kampen om statsmakten, er fremherskende. Derfor vil den
proletariske staten kunne ta samme former som den borgerlige staten. Den
proletariske staten kan være enten demokratisk eller despotisk, som Marx skriver
i sine økonomisk-filosofiske manuskripter fra 1844. De indre og ytre vilkårene
for overgang fra kommunismens første fase (den politiske) til den annen fase
(den sosiale) avgjør hvilke form den proletariske staten vil ta.
Det 20. århundrets historie
selv viser nå at denne antakelsen fra Marx var rett.
Dersom den første fasen av kommunismen har et svakt økonomisk grunnlag og
eksisterer lenge innenfor en dominerende kapitalistisk imperialisme, presser det
frem stadig flere despotiske trekk i staten. Dersom det innenfor de
kommunistiske stater heller ikke finnes noen teoretisk forståelse for denne
utviklingen, vil det være bortimot umulig å stanse utviklingen i retning
despotisk politisk kommunisme.
Dette betyr at kommunismen i
det 20. århundret har vært fanget i en catch22 situasjon. For å styrke
grunnlaget for utvikling fra kommunismens første fase (sosialismen) til
kommunismens annen og fullt utviklete fase ble proletariatets ledere presset til
å ta beslutninger som på sikt svekket arbeiderklassens reelle makt i
arbeiderstaten. Det ble opprettet en sentralisert stat med et stadig voksende
byråkrati som stadig mer styrte over arbeiderklassen, selv om dette byråkratiet
lenge i all hovedsak hadde arbeiderklassens interesser som ledesnor for arbeidet
sitt.
På 1950-tallet ble dette
klart for mange kommunister. Den store debatten mellom Sovjetunionens
kommunistiske parti og Kinas kommunistiske parti dreide seg i hovedsak om dette.
Da den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina ble satt i gang av Mao, var
det et forsøk på å mobilisere det arbeidende folket, og særlig ungdommen, mot
den sterke byråkratiseringen også i Kina. Dette skapte stor entusiasme for
kommunismen også blant radikale i ”Vesten”. En mente at Mao hadde funnet en
løsning på det største problemet under sosialismen, at stadige
kulturrevolusjoner kunne hindre byråkratisering og sikre fremmarsjen i retning
en fullt utviklet kommunisme.
Som alle i dag vet gikk ikke
dette. Kulturrevolusjonen fikk en mengde rare og skadelige former og førte til
syvende og sist til at den politiske retningen som Mao fryktet mest tok den
politiske makten i Kina. Følgen av dette er at Kina nå for lengst har slått inn
på ”den kapitalistiske vei”.
Hovedgrunnen til dette er at
det materielle grunnlaget for utvikling fra sosialisme til kommunisme ikke var
tilstrekkelig. Den internasjonale kapitalistiske imperialismen var for sterk, og
den indre økonomisk-materielle utviklingen, sammen med hele den kulturelle
utviklingen i de landene som forsøkte å gå denne veien, var kommet for kort til
at forsøket lyktes.
Under dette igjen ligger
kapitalismens utviklingshistorie. Det viste seg at kapitalismen hadde mye igjen
før den hadde erobret hele verden og nådd sitt virkelige høydepunkt og
vendepunkt. Det 20.århundret var kjennetegnet ved at store områder for
menneskelig virksomhet helt eller delvis var utenfor direkte merverdi- og
profittskapende virksomhet. Det gjaldt selvfølgelig de kommunistiske landene
selv. Men det gjaldt også offentlig sektor i de aller fleste kapitalistiske
land. Og det gjaldt store deler av landbruket i de minst industrialiserte deler
av verden. Et tegn på dette var at antall folk som bodde på landsbygden var
større enn antall folk som bodde i byer gjennom hele århundret. Når dette nå er
i ferd med å snu, er det en verdenshistorisk begivenhet av stor
vekt.
En viktig del av
kapitalismens utviklingshistorie er utvikling av databehandling og
kommunikasjonsmidler. Under kommunismene i det 20.
århundre var ikke midlene for rask databehandling og kommunikasjon tilstrekkelig
utviklet i de kommunistiske landene til de kunne utvikle en form for utvikling
av, kontroll med og plan over produksjon og distribusjon av produkter som både
kunne sikre folkets materielle behov og behovet for demokrati i disse
prosessene. Skal arbeiderklassen utvikle demokratiet sitt til fulle, trenger
arbeiderne tid til å det. Derfor er kortere arbeidstid i produksjonen av
materielle og immaterielle produkter en nødvendig
forutsetning.
Vi skal heller ikke
undervurdere den kapitalistiske imperialismens evne og vilje til å true de
sosialistiske statene militært gjennom en opprusting som presset de sistnevnte
til å bruke store ressurser på militært materiell, noe som var nødvendig for at
kapitalismen skulle forebygge overproduksjonskriser, men som var svært skadelig
for utviklingen av økonomi og demokrati i de sosialistiske statene. Militærvesenet her ble bygget opp som et
direkte svar på utviklingen av militærvesenet i USA/NATO og dermed dro det i
motsatt retning av en jevn, fredelig og demokratisk utvikling av sosialismen til
kommunisme.
De kapitalistiske statenes
evne og vilje til å hindre de sosialistiske statene i å utvikle normal handel og
andre normale forbindelser med kapitalistiske stater og bedrifter, førte også
til store problemer for de sosialistiske statene.
Den imperialistiske
kapitalismen i det 20.århundret ble merket av de sosialistiske forsøkene. Disse
forsøkene dro på den ene siden store områder ut av det kapitalistiske
verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. Samtidig var forsøkene
lenge en inspirasjon for alle som kjempet mot kapitalismen. Forsøkene viste at
noe annet var mulig. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store
bevegelser som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske
verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt
sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske
statene selv tok opp i seg metoder for å stette arbeiderklassens behov som var
blitt utviklet i de sosialistiske statene. Vi så utvikling av sosial kapitalisme
og til dels velferdskapitalisme noen steder. Det ble et visst sosialistisk
innslag også i mange kapitalistiske stater. På den ene siden holdt dette disse
statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd
på kapitalen.
Samtidig var de
sosialistiske statene så sterke at de til dels kunne stå opp mot de sterkeste
kapitalistiske statene. Dette ga spillerom for statsledere i andre land til å
oppnå større grad av uavhengighet enn de har nå. De kunne også legge mer bånd på
den kapitalistiske utbyttingen.
Det er viktig å ha klart for
seg at kapitalen, spesielt gjennom 2. verdenskrig, hadde gjennomgått en slik
devaluering og omdanning av seg selv at den kunne fungere bra i over et kvart
århundre. Det var først utover på 1970-tallet at de klassiske sykliske krisene
igjen ble et voksende problem. I USA har det vært slike kriser i 1973/74,
1982/83, 1991/92 og fra 2000. USA forsøkte å komme ut av krisen i 1991/92
gjennom krigen mot Irak. Denne siste krisen har blitt utsatt litt av krigene i
Jugoslavia og angrepet på Afghanistan og skjult av feilaktige regnskaper i en
rekke bedrifter.
Fra krisen i 1982 begynt også en omlegging fra inflasjon som middel for å holde kapitalismens hjul i gang utover sine naturlige krisepunkter, til gjeldsfinansiering for å klare det samme. Dette har vært utgangspunkt for en svær aksjespekulasjon som har sendt aksjekursene langt utover den realverdien som kursene bygger på. I tillegg til gjeldsfinansiering griper USA nå stadig mer bevisst til opprustning og krig for å utsette og mildne den økonomiske krisen sin. Dette minner svært mye om den tyske økonomien før 2. verdenskrig.
Krig som direkte middel for
å utsette og om mulig forhindre økonomisk nedgang er en ny utvikling av
imperialismen som Lenin ikke behandlet i sin bok om dette emnet. Grunnen er
selvfølgelig at dette ikke var synlig på Lenins tid. Det er noe som har blitt
nødvendig i løpet av imperialismens utvikling utover i det 20.århundret. I
Lenins analyse er det helst de nye oppstigende imperialistmaktene som utløser
kriger for at deres politiske makt skal komme opp på nivå med deres økonomiske
makt. Denne analysen er nok fremdeles rett, men må nå utfylles med den nye
analysen. Det betyr at også nedadgående imperialistmakter kan starte kriger som
et direkte økonomisk middel mot kriser og for å bruke en militær overlegenhet
til å sikre sin politiske posisjon på lengre sikt, før de oppstigende maktene er
blitt sterke nok til å motsette seg det, for ikke å si angripe selv. Vi begynte
å se dette i Hitlers Tyskland. Men det ble kamuflert ved at Tyskland i denne
tiden var en oppstigende kapitalistmakt samtidig som det var en stat som måtte
ut av en økonomisk krise. Med dagens USA trer det tydeligere frem.
I denne sammenheng blir mer
langsiktige analyser av stormakter interessante. For eksempel skriver Paul
Kennedy i The Rise and Fall of
the Great Powers (1988) at alle tidligere ”vestlige” stormakter
har gått mot sin undergang når de har vært nødt til å bruke våpenmakt som
viktigste middel for å opprettholde sitt økonomiske og politiske overherredømme.
Det er noe å ta med seg når vi vurderer USA sin krigspolitikk
nå.
Det 21. århundret er
allerede kjennetegnet av at den kapitalistiske imperialismen erobrer verden i en
målestokk som aldri er sett. De områder som sosialismen og den kapitalistiske
reformismen (sosialdemokratiet) holdt utenfor blir nå lagt inn under det
kapitalistiske verdensmarkedet og stadig større deler av menneskenes materielle
og ikke-materielle virksomheter blir lagt inn under den direkte merverdi – og
profittproduksjonen.
Samtidig utvikles teknologi
som vil gjøre det mye lettere å utvikle en demokratisk
sosialisme.
Og arbeiderklassen utgjør et
stadig større flertall i verdensmålestokk.
Det som trengs for at nye
kommunistiske forsøk skal lykkes, er svekket imperialisme i verdensmålestokk og
mer rivalisering mellom imperialistiske makter med påfølgende svekket evne og
vilje til å holde felles front mot revolusjonære bevegelser. For å svekke
imperialismen i verdensmålestokk trengs store folkelige bevegelser som hindrer
det imperialistiske borgerskapet i å sette ut i livet de ødeleggende planene
sine.
Faren ved utviklingen vi nå
er inne i, ligger i kapitalismen selv. Den kapitalistiske imperialismen går inn
i stadig større kriser som svekker tiltroen til den rådende monopolliberalismen.
Da må vi regne med at de ledende delene av borgerskapet, dvs. finansoligarkiet,
gjennom statene sine vil sette ut i livet alle nødvendige tiltak for å beholde
statsmakten og opprettholde det kapitalistiske systemet.
Den første linje i angrepene
fra borgerskapet er den ideologiske linje. Gjennom å spille på den fremmedgjorte
forståelse av verden og oppmuntre handlinger som springer ut av de fremmedgjorte
behov prøver borgerskapet å vende folks frustrasjon, fortvilelse og raseri vekk
fra borgerskapet og inn i arbeiderklassen selv. Dessuten forsøker de å få
arbeiderklassen til å gå på skinnløsninger som springer ut av det skinnet av det
virkelige samfunnet slik som fremtrer under det som Marx også beskriver som
varefetisjisme. Disse løsningene går i retning sterke reaksjonære statsledelser
og bevegelser som gjennom sine sterke menn, og sin despotiske reformisme skal
redde borgerskapets maktmonopol og beholde kapitalismen som system. Dette vil
særlig være tilfelle i verdens foreløpig eneste supermakt USA, men også i andre
stormakter, og det vil slå inn i andre stater – som Norge. Utviklingen av
fascistiske løsninger vil altså være en tendens vi må regne
med.
Så er det en linje som vi
kan kalle ”brød og sirkus”-linjen. Borgerskapet prøver
på den ene siden å gi arbeiderklassen såpass mat at den ikke blir tvunget til
hungersopprør. På den andre siden satser de på alle typer politisk
passiviserende underholdning, gjerne med trekk som retter folk sitt sinne mot
andre mål enn dem selv.
Den tredje linjen er stadig
styrking av de sentrale deler av statsapparatet, som militærvesen, politi og
overvåkingsvesen. De demokratiske rettene vil stadig bli forsøkt innskrenket, og
kampen for de borgerlig-demokratiske rettighetene som generasjonene etter 1913
er vokst opp med, vil trolig bli stadig viktigere. Å finne påskudd for å fremme
denne utviklingen er viktig for borgerskapet.
(Det som først og fremst
ikke ble behandlet her er utviklingen av nysosialdemokratiet eller det jeg seinere har kalt deformismen http://home.online.no/~tervalen/redeform.htm.
Merknad fra T.V., 27.04.2006.)
Ufullført notat av Terje
Valen fra 2002.