Derrida sitt uttalte mål er å omskiple heile grunnlaget for den vestlige tenkinga, den vestlige filosofien eller metafysikken som han kallar det. Korleis vil han gjøre dette. Derrida sin metode for å omskiple heile filosofien er for det første ein metode for å lese tekstar. Han vil endre verda gjennom å opne for og lage nye tolkingar av gamle tekstar.
La meg først seie at det sjølvsagt er viktig å tolke tekstar. Noverande oppfatningar av gamle tekstar kan vere stivna og feilaktige. Det kan då vere viktig å sjå på dei med nye, friske auge. Dette er ei udelt positiv side ved Derrida si tenkning.
Men la meg så føye til at Derrida med denne lesemetoden sin går inn i ei spesiell filosofisk retning som vi kan kalle språkfilosofien eller oxfordfilosofien. Denne retninga har mellom anna røtene sine frå filosofane Austin, Ryle og Wittgenstein (II). Wittgenstein meinte at du er fanga innan det språkspelet som di særeigne "livsform" fører til. Det er språket som "konstituerer" verda for deg. Difor blir kampen for menneskelig frigjøring ein kamp for å kunne opne for nye språkspel. Dette er det Derrida fører vidare. Men viss det er slik at språket er den måten menneska bruker for å legge fram ideane sine for kvarandre, så er vi tilbake til Hegel sin filosofiske idealisme: det er ideane som konstituerer verda for deg. Eg meiner at Derrida sin metode har dette utgangspunktet. Derrida er altså filosofisk idealist. Han er ikkje filosofisk materialist.
For det andre er går metoden for tekstlesing ut på å plukke tekststrukturen i bitar (dekonstruere han) for å kunne opne for å tolke (sette saman) teksten på nye måtar. Utgangspunktet hans er altså at teksten er ein struktur. Forskjellen på strukturalistane og dialektikarane er at strukturalistane meiner at endringa i verda bare kan skje ved å bytte om på elementa som strukturen er sett samman av. Ei følge av dette er at ein ting ikkje kan utvikle seg til noko kvalitativt nytt. Ein annan ide bak dette momentet i Derrida sin metode er at det fins ikkje ei meining med eller i ein tekst. Teksten har, ved sidan av en del opne meiningar, også ei rekke skjulte meiningar som kvar og ein kan finne fram til. Å jakte på skjulte meiningar kan opne for heilt nye tolkningar. Alle kan finne si meining i ei tekst.
Det tredje sentrale elementet i Derrida sin metode er at han forsøker å dekonstruere heile den moderne filosofien ved å "dekonstruere" Saussure sin tekst i den velkjende boka hans om språkvitskap, "Cours de linguistique générale" (Kurs i allmenn språkvitskap) frå 1916.
Derrida tar Saussure sin tekst som eit typisk eksempel på den siste ytringsforma til den moderne filosofien - strukturalismen. Han meiner at talespråket og skriftspråket har eksistert saman heilt frå språk vart laga. Skriftspråket både skiljer seg frå talespråket og er likt det. Talespråket kan bare eksistere i no-situasjonen som nærver. Det er ferdig når det er talt, då eksisterer det ikkje lenger. Skriftspråket derimot kan eksistere etterat det er skrive. Og dermed kan skrifta halde fast det som forsvinn i talen. Det representerer både nærver i nosituasjonen (når teksten blir skrive) og ei evig utsetting av nærveret til nye nosituasjoner (kvar gong teksten blir lese), dvs. eit slags fråver frå nosituasjonen, noko anna.
Samstundes er det slik at det andre (skrifta/teikna), som er fråverande, må bli halde fast i det nærverande (talespråket) som noko anna der. Skrifta må sette spor etter seg i talen. Dette sporet har det kjenneteiknet at det held fast det fråverande i det nærverande. Det held altså fast skriftspråket i talespråket. Det ligg ein skilnad i sporet.
Derrida konkluderer ut frå dette at det som den metafysiske tradisjonen ser som den ytste grunn, væren som nærvere, sjølv har eit grunnlag. Dette grunnlaget, som er danna av ein skilnad, kallar Derrida for différance (forskjell). Dette omgrepet skal både dekke tydinga "skilnad" (å vere ulik) og tydinga utsetting. Det er ein skilnad som både skaper fråstand og utsetting. Med dette har Derrida skapt noko uforgjengeleg, sporet med skilnaden og utsettinga i seg.
Det fjerde momentet i Derrida sin metode er at han set skrifta eller teksten = verda. Grunnen til at han kan gjøre det, er at han meiner at vi kan sjå på alt som teikn (semiologi) og at vi derfor kan tolke alt på samme måten som vi tolkar tekstar. Det er først og fremst denne vendinga som gjør dekonstruktivismen til eit monster.
. Ut frå samanblandinga av språket som representerer menneska sine idear om verda og verda slik ho eksisterer uavhengig av menneska sine idear om verda, spør Derrida kva det vil seie å leve i ei slik verd, eller under ein slik "tekst" (eller skal vi seie "frase"). Og han svarer, ikkje uventa, at det vil seie at endringa ikkje er det grunnleggande i verda eller i livet, men utsettinga. Menneskja når aldri fram til måla sine, og det er nett dette som er å leve.
Når Derrida hevdar at han går til angrep på metafysikken og strukturalismen, så er det altså ikkje sant (sjølv om han trur det sjølv). Han bryt ikkje med dette, han berre utviklar ei side ved det.
Når det gjeld analysen av grunnlaget for utviklinga og endringa av den menneskjelege eksistensen så tar Derrida utgangspunkt i teksten istandenfor i den verkelige, empirisk observerbare utvekslinga mellom menneskja og resten av naturen i form av produksjon og det verkelige samvirket eller den verkelige kampen mellom grupper av menneske. Her plasserer Derrida dekonstruktivismen sin trygt saman med ei mengd andre nyare borgarlige, filosofiske retningar. Vi finn både hermeneutikken, fenomenologien og den moderne språkfilosofien her, og alle er berre underartar av den klassiske idealismen, eller om du vil, den metafysikken som Derrida vil dekonstruere.
Eit heilt sentralt punkt her er at Derrida sin evige, ikkje-motseiande skilnad ikkje kan forklare kvalitative endringar i verda, dvs. at ein ting, eit samfunn osb, utviklar seg til eit sluttpunkt for sin struktur, at det sprengjer strukturen sin, at utsetjinga tar slutt og at ein ny struktur oppstår. Dermed kan heller ikkje dekonstruktivismen hjelpe oss til å finne utviklingstendensar i tinga som peikar ut over dei sjølve. Slik står vi, innanfor hans filosofi og altså innanfor postmodernismen, lamslegne ovafor virkeligheita dersom han krev noko utover reformar.
I motsetnaden mellom ideen om at historia utviklar seg anten naudsynt (på skjener) eller tilfeldig, meiner Derrida tilsynelatande at tilfellet rår. Men ser vi nærare etter, så ser vi at dette tilfeldige (gjennom den evige utsetjinga) grunnleggjande sett (som struktur) fortset å vere det som det var (bare stokka på ein annan måte). Kortstokken forblir den samme, sjølv om korta ligg i ein annan rekkefølge. Dermed blir det eksisterande naudsynt også i framtida. Det er alvorlig dersom vi set kapitalismen inn istadenfor kortstokken. Dette blir resultatet fordi Derrida i røynda set ein versjon av metafysikken i staden for materialismen, samstundes som han fornektar den marxistiske dialektikken under dekke av å dekonstruere metafysikken. Og denne dialektikken har nett som utgangspunktet sitt at det fins både kvantitative og kvalitative endringar i verda. Han opererer med eit mangfold av tendensar i alle ting og prosessar der motseiinga mellom det naudsynte og det tilfeldige avgjør kva endring som skjer.
Dekonstruktivismen som overordna filosofi gjør menneska til kritiske, men viljelause reidskap i hendene på ein evig utsetjande lagnad. Derrida er slik sett ein typisk borgarlig-reformistisk filosof.
Derrida vil ta rotta på Platon og Hegel sin metafysikk, men havner midt i metafysikken sjølv. Istadenfor Platon sin idé og Hegel sin verdsande i ei ideverd får vi sporet med skilnaden i seg i Derrida si tekst-verd. Med dette erstattar han Platon og Hegel sitt tenkande menneske med eit lesande, skrivande og fortolkande menneske som historisk subjekt (den som handlar i verda). Dekonstruktivismen er difor faktisk ein meir avgrensa metafysikk enn hegelianismen og den gamle idealismen. Alle menneske tenkjer, men ikkje alle er litteraturkritikarar. Slik har Derrida også redusert det virksomme, skapande, produserande, lidande, forbrukande, tenkjande og kommuniserande mennesket til Marx med det universitets- eller mediatilsette, forfattande, lesande, skrivande og i siste meining fortolkande/kritiserande mennesket av typen Derrida. Dette mennesket sin hovedtendens er å leike seg innanfor spelet av skilnader i tekstar. Difor har Derrida også fjerna det verkelig menneskeskapande mennesket frå verda.
Derrida sitt "menneske" er ikkje Hegel sitt "sjølvmedvetne individ", og ikkje Marx sitt "i-samkvem-med-andre-universelt-skapande-individ", men tekstfortolkaren, dvs. litteraturkritikaren. Altså eit øydeleggande tilbakeskritt i høve til Marx att dersom det blir utvikla som heilskapleg haldning, som livssyn. Men med visse fruktbare sider, dersom det ikkje blir eit absolutt slik det blir i Derrida sin tekst om Marx sine spøkjelse.
I denne boka bruker Derrida den teknikken eg har skrive om her (som i røynda er svært enkel når vi først har avdekka han). Her tar han strukturdelen "framandgjøring" eller kapital og tolkar det som om det tyder "spøkjelse". Spøkjelset er det som kjem att frå fortida og som du aldri blir kvitt. Det symboliserer den evige attkomsten. Spøkjelset er rett og slett = "la differance" eller sporet med forskjellen i seg. Ut frå dette lirar han av seg mykje kunnskap om nokre av Shakespeare og nokre av Marx sine tekstar.
Derrida prøver å tolke Marx slik at det han skreiv eigentlig var eit fortvilt og umulig forsøk på å bli kvitt spøkjelset, på å få ein slutt på at det skulle komme att. Når Marx skriv om framandgjøring og kapital, så er det, slik Derrida ser det, eigentleg spøkjelset han vil til livs, sjølve forskjellen som gjør at utsetjinga, ikkje endringa, blir den grunnleggande eigenskapen ved materien. Og dette er fåfengd strev fordi det er utsetjinga som skaper sjølve livet. Kommunismen er, ifølge Derrida, for Marx eit samfunn utan spøkjelse. Det er ikkje mogeleg å nå fram til eit slikt samfunn. Det er beint fram skadeleg å kjempe for det. Det beste vi kan lage er eit rettferdig ikkje-kommunistisk samfunn, for rettferd kan ikkje dekonstruerast.
Vi må derfor også fjerne frå marxismen alle tenkjemåtar og organisatoriske og andre reiskapar som kan gjøre det mogeleg å oppheve kapitalismen, slik som dialektisk materialisme, omgrepa arbeid, produksjonsmåte, sosial klasse og følgjeleg alle slags "apparat" som internasjonalane, arbeidarrørsla, proletariatet sitt diktatur, det eine partiet og staten saman med den monsteraktige totalitarismen (sjå ein 11-12 sider ute i 3. kapitlet av spøkjelsesboka). Og vi må fjerne alle kampmåtar som kan leie til ei slik oppheving, som til dømes revolusjon. For å unngå totalitarismen må vi utrydde alle praktiske framandgjorte middel som vi kan bruke for å nå kommunismen. Vi må kaste ungen ut og ta vare på badevatnet. Men resten av arven frå Marx (badevatnet altså) meiner han er verdifull og må vernast.
Med dette er vi framme ved ein filosofi som legitimerer ein sosialreformistisk politikk eller om du vil ein verdikonservativ politikk. Kapitalismen/imperialismen kjem til å fortsette, men vi må sette inn tiltak som hindrar dei øydeleggjande følgjene av den gallopperande "globaliseringa". Derfor blir Derrida idag både ein forsvarar av det "beståande" og ein som er i opposisjon mot dette. Han blir (er) reformist. Ikkje ein despotisk reformist (som fascistane og Heidegger), men ein borgarleg-demokratisk reformist (som dei sosialdemokratane vi kjenner frå 50- og 60-talet). Filosofien hans er ikkje overskridande, men han framstår som ein (mogeleg) alliert i kampen mot globalisering og fascisme.
Og Derrida har sjølvsagt eit poeng. Dei som vil dytte på Marx det synet at kommunismen er utan motseiingar og utvikling, altså at han er slutten på menneskjehistoria, dei vil få sanne et endringa sitt "spøkjelse" ikkje forsvinn før menneskja forsvinn (og ikkje då heller, sjølv om det ikkje er nokon der til å sannkjenne det).
Ein avgjørande forskjell som Derrida (og mange med han) ikkje vil sannkjenne, er forskjellen mellom det Marx kallar menneskja si tingliggjøring og framandgjøringa. Marx meiner at den menneskelege tingliggjøringa aldri vil ta slutt, så lenge menneskja fins. Menneskja vil alltid fortsette å utveksle seg med naturen rundt og skape nye reiskapar, prosessar, kunnskapar og bruksverdiar (tingliggjøre seg) og ved det nye behov. Det er slik menneskja skaper seg sjølve som menneskje. Dette "spøkjelset" blir vi aldri kvitt.
Men Marx meiner at menneskja vil kunne avskaffe den framandgjorte forma dette skjer i og skape eit samfunn der frie individ kan samvirke om å utveksle seg med naturen på ein medviten måte, ut frå dei behova dei har, utan å øydeleggje naturen og utan å bruke særleg mykje tid på det. Dette spøkjelset er det mogeleg å kvitte seg med. Og Marx sin hovedtanke er nett at utviklinga av framandgjøringa sjølv (kapitalen) har ein uomgjengelig tendens i seg til å skape alle vilkår som gjør det både mulig og nødvendig å oppheve framandgjøringa\kapitalen. Derfor er marxismen ein optimistisk materialisme til tross for at han også hevdar at kapitalen utviklar seg til å bli ei allment øydeleggande makt.
Det dreier seg altså om det Marx kalte einskapen mellom menneskja og resten av naturen. Marx har nokre formuleringar i dei tidlege skriftene sine (Den tyske ideologi) som Derrida tolkar som om Marx meiner at kommunismen opphever alle motsetnader, til dømes den mellom menneskja og naturen rundt. Men ei nøye lesing viser at dette er i urimeleg tolking. Marx snakker om at striden mellom menneskja og naturen blir opphevd. Ut frå alt Marx skreiv tyder dette at han meiner at det som blir opphevd er den nødvendige antagonismen ("fiendskapen") i motsetnaden mellom menneske og natur som vi finn under kapitalismen. Antagonismen i denne motsetnaden som følgjer med utviklinga av tvungen arbeidsdeling, privateigedom og kapitalisme, vil bli opphevd med kommunismen, men ikkje motsetnaden i seg sjølv. Det er sant at Marx ikkje uttrykkjeleg skilde mellom omgrepet motsetnad og omgrepet antagonisme her. I dei seinare skriftene hans blei dette klårare. Men først med Mao sin artikkel "Om motseiinga" frå 1937 blei dette heilt avklårt teoretisk. Derfor var det viktig å gå tilbake til Marx att etter å ha studert Mao.
Derrida sin filosofi fungerer som ein slags småborgarlig syntese av ei mengd ytre fenomen som følger med den nye gallopperande utviklinga av kapitalismen i verda. Han både speglar av og fremmar oppløysinga av politiske og sosiale kollektiv som kan reise felles kamp mot kapitalens herjingar. Med tekstdyrkinga si og den en ekstreme individualismen sin, med vektlegginga av rolla til små kollektiv, legg han folk forsvarslause ovafor monopola og imperialismen si nye erobring av verda.
Postmodernismen med den filosofiske kjerna si passar som hand i hanske for å få folk til å hoppe på nyliberalismen utan noko utidig press frå alle slags politiske og sosiale kollektiv. Alle skal få like fritt val til å underlegge seg dei største og sterkaste kapitalistiske monopola ved at dei "fritt" kan få handle alt som dei får tilbod om på marknaden.
Postmodernismen og dekonstruktivismen blei framherskande i siste delen av det vi kan kalle den imperialistiske utsettinga si epoke. Desse ideane vart utvikla frå 60-talet av og har styrkt seg fram mot idag. Men i den endringsbølga som no driv fram med ein fart og ei kraft som ingen før har opplevd, blir dekonstruktivismen meir og meir reaksjonær, og han tek beint fram til å bli livsfarlig. Dei som er for å oppheve kapitalismen må difor kritisere dekonstruktivismen, sette seg inn i den dialektiske marxismen og delta i det praktiske arbeidet med å endre verda. Det gjeld også akademikarar og mediafolk med eit slikt mål. Men det er kanskje ikkje så mange i dag.
Terje Valen, .04.1997.