Kvinneguddom og kvinnevelde i Norden

(Dette er en innledning som ble holdt på AKP sin sommerleir på Vestlandet i 1985. Den ble lest på RV-radioen i Bergen noen år seinere. Ellers har den ikke vært offentliggjort. Den er nå skrevet ut på  ny, sammen med en del oppdatering basert på nyere forskning om bronsealderen i Norge.)

            I det området vi nå kaller Europa er kristendommen en ganske ny krets av myter som blant annet skal forklare virkeligheten. I tusener av år før ”Kristus fødsel”, og lenge etterpå, var det andre myter som folk brukte til å forstå, tolke og prøve å påvirke verden rundt seg og seg selv. Disse mytene var først en felles kulturskatt knyttet til samler- og jaktsamfunn. Deretter var det en felles kulturskatt knyttet til den første perioden innen jordbrukssamfunnet, og da endret mytene seg igjen, i Norden i hvert fall. Omkring 200 e.Kr. er det tydelig at Odin opptrådte på scenen for første gang i det som seinere ble den sørlige delen av Norge. Men før vi går nærmere inn på det skal vi ta en snartur rundt om i verden.

Merlin Stone på jakt etter kvinneguder

            Det viser seg nemlig at vi over alt finner rester av gamle historier der en kvinneguddom skapte universet med jorden og alt som lever her, inkludert menneskene. Det er skulptøren og kunsthistorikeren Merlin Stone som har samlet de sentrale delene av disse mytene i bøkene The Paradise Papers eller When God was a Woman fra 1976 og i The Ancient Mirrors of Womanhood fra 1979.

            Vi skal nå følge Stone på en reise jorden rundt og nevne forskjellige navn på denne kvinneguddommen fra forskjellige himmelstrøk og føye til viktige trekk fra mytene om den.

            I Kina het hun Nu Koa, ”hun som opprettet tilværelsens mønster, orden og rytme i universet, harmoniens og likevektens hellige metode”. Hos kelterne i ”Europa” er navnet Danu, ”gudinnen hvis ånd lever i de mektige elver som flyter fra de snødekkete alper til Svartehavets mørke, hun som brakte skapningens lys til alle som der, så de forstår at det er Danu som gir dem så de kan opprettholde livet”. I Mellom- og Sør-Amerika blir hun kalt ved navn som Mu Olokukurtilisop, ”hun som fødte universet og skapte alt som er”. Hun ble også kalt Coatlicue, ”som skapte universet og ga og tok alt liv”.

            Semittene i Kanaan, Mesopotamia og Arabia kalte henne Mami Aruru, Ishtar, Ba’Alat Ashtart, Tiamat, Asherah eller Allat og Lillith og de ga henne samme egenskaper som de gudinnene vi allerede har nevnt. I Afrika gikk hun under navn som Mawu, Ala og Jezanna. Folk i Oceania brukte navn som Pele, Mahuea, Kuapipi og Ildkvinnen.

            Her kunne vi har stoppet, men for å yte kvinneguddommen litt rettferdighet skal jeg fortsette turen jorden rundt. Nå til Anatolia eller ”Lille-Asia”. Her dyrket de en kvinnegud i form av en gribb som vi kan kalle Oldemor Anatolia, eller solgudinnen Arinna eller Hepat og Hanna Hanna, Kybele, Lato, Hecate og Anahita. Går vi til India finner vi gudinnen under navn som Shakti ”hun som har hele universet i magen sin, kilde til all skapende energi”, Devi som er ”den øverste intelligens, jord, luft, ild, vann og all energis eter osv.” og Kali. I Assam finner vi en guddom som ble kalt Moder Jord og hennes fire barn, vanngudinnen Ka Sum, ildgudinnen Ka Ding, solgudinnen Ka Sngi og broren deres U Bai som skinner som solen. I Sumerriket, den eldste sivilisasjon som har skrevet historie, finner vi Nammu som ”født himmel og jord”, Nina som var avbildet som en slange eller kvinne med fiskehale og Inanna datter av Nammu og Ereshkigal som hersket i dødsriket.

            I Egypt har vi Ua Zit, kobragudinnen som hadde ”eksistert før skapelsen” og som ”kvittet seg med hammen for å bli født igjen og igjen og igjen”. Vi finner Maat, ”herskerinne over rettferdighet og sannhet i universet og rytme og orden i kosmos”. Her er også Himmelkvinnen som tok imot de som gjennom et skikkelig liv kom til Amenta, som var egypternes betegnelse for himmelen. Gudinnen Hathor er den som ”får universet til å spinne rundt”, Neit er ”aller først mor, store skinnende stjernekvinne, hersker over de forhistoriske floder. Au Set eller Isis som er ”herskerinne over kosmos og livets hus, over alt mirakuløst, allmektige visdommens kvinne, mor til alt liv, rettferdighetens grunnlegger, forkjemper for rettferdige lover, den som gir overflødighetens gave, jordbrukets grunnlegger, skaper av det første seil, oppfinner av veven, kilde til legende urter, tronens eier, skjebnehersker, den som skilte himmel og jord, den som finner veien gjennom stjernenes stier, den som kontrollerer vind og torden, gjenskaper av liv og den som får universet til å dreie rundt”.

            Her har vi oppsummert mange av de trekk som den opprinnelige kvinneguddommen ble tildelt. Seinere finner vi henne igjen under navnet Isis som steg opp av havet og sa med en stemme som ga gjenlyd ”jeg er naturen selv, mor til alt, hersker over elementene, verdens skaper, den fremste av alle guder, herskerinne over levende og døde, den eneste manifestasjon av alle gudinner og guder”.

            I Nord-Amerika finner vi henne som Edderkoppkvinnen eller hun som ble kalt Sissistanako, den tenkende kvinnen, tankekvinnen. Hun eksisterte før alle andre vesener. Hun spant en tråd fra øst til vest og en fra nord til sør. Så sang hun med dyp, melodiøs stemme og fikk to døtre. Sammen med dem skapte hun solen og månen og alt liv. Andre steder i Nord-Amerika heter hun Huruing Wuthi og Estsan Athlethe, alles mor. Andre navn er Yolkai Estsan og Anintmah og en mengde andre.

            I Japan heter hun Fuji, Izanami, Amaterasu Omikami og Ukemoche.

            I Hellas, på Kreta og ved Egeerhavet var kun kjent som Nikta, natt Gaia, jord, Themis, Demeter, Hera, Afrodite, Hestia, Artemis og Athene.

            Så har turen endelig kommet til Norge. Her finnes også flere historier som viser tilbake til den opprinnelige kvinneguddom.

            Men før jeg går nærmere inn på det må jeg fortelle at synet på ”Europas” eldre historie har gjennomgått en revolusjon i løpet av de siste 15-20 årene. Før var det vanlig anerkjent at kulturens vogge lå i det fruktbare triangel mellom elvene Eufrat/Tigris og Nilen. Derfra hadde kulturimpulser spredd seg til det mer tilbakeliggende ”Europa”. Dette kalles med et fint navn for diffusjonsteorien. Først bind av Cappelens nye verdenshistorie bygger på denne å avleggse teorien.

            Det som har skjedd er følgende. Da en begynte å datere funn i ”Europa” etter radiokarbon-metoden, oppdaget en at det som hadde skjedd for en del tusen år siden i ”Europa” hadde skjedd bortimot ett tusen år tideligere enn det en hadde trodd til da.

            Men så her det seinere vist seg at radiokarbon-metoden heller ikke er helt korrekt fordi andelen radioaktivitet i atmosfæren har skiftet en del gjennom tidene. Dette har en nå korrigert ved hjelp av årringstellinger på nye og stadig eldre og døde trær. Denne ”kalibreringen” av C-14-tallene medførte at den neolittiske kulturen eller jordbrukskulturen i ”Europa” ble enda ett årtusen eldre. Dermed står en ny teori ganske sterkt, nemlig at ”Europa” har hatt en sjølstendig utviklet jordbrukskultur fra omtrent 6500. f.Kr. ut fra eget grunnlag og at diffusjonsteorien ikke behøver å stemme med virkelighet – eller at diffusjonen skjedde tidligere enn det en før har antatt.

            I 1974 utga Marija Gimbutas, som er professor i europeisk arkeologi ved University og California, Los Angeles, et banebrytende verk om kulturen i det hun kaller ”det gamle Europa”. Dette er et område som strekker seg fra Middelhavet i sør, Sicilia i vest og vestkysten av Tyrkia i øst, over sørlige del av Italia, hele Hellas med Albania og Bulgaria og Romania og store deler av Ungarn til et stykke inn i den sørøstlige delen av Sovjet. Gimbutas bok hadde tittelen Guder og gudinner i det gamle Europa 7000-3500 f.Kr.

            Denne boken lanserer en teori som sier at den neolittiske kulturen i dette området var kommet fra ”Midt-Østen”.

            I 1982, etter nye 8 års forskning, kom boken i ny og revidert utgave. Men nå hadde Gimbutas forandret tittelen til Gudinner og guder i det gamle Europa. Hun hadde tatt konsekvensen av at hun også hadde slått hull på myten om at menn og manneguder hadde vært viktigst i den tidlige ”europeiske” jordbrukskulturen.

            Vi skal nå se på hva Gimbutas fant innen sitt område og bruke det som en bakgrunn for å vurdere funn i Norge.

Marija Gimbutas om guder i ”det gamle Europa

            Jeg skal nå gå inn på den symbolverdenen som Gimbutas mener eksisterte ved overgangen mellom paleolittisk og neolittisk tid. Symbolene faller i to grupper. For det første har vi symboler knyttet til vann eller regn, slangen og fuglen. For det andre finner vi symboler knyttet til månen, vegetasjonens livssyklus, årstidenes gang, fødsel og vekst som er avgjørende for at livet skal fortsette.

            Den første gruppen består av symboler med enkle parallelle linjer, v-er, sikk-sakk-linjer, vinkler, bølgelinjer og spiraler. I den andre gruppen finner vi kors, omsirklet kors og mer sammensatte avarter av dette grunnleggende motivet som symbolsk forbinder de fire verdenshjørner, så som halvmånen, hornet, åmen, egget og fisken.

            La oss gå litt nærmere inn på dette. Korset, med armene strukket mot de fire verdenshjørner er et universelt symbol som er skapt av jordbrukssamfunn i neolittisk tid og som blir brukt i folkekunsten helt frem til i dag. Det inneholder tanken om at året er en reise som omfatter de fire hovedretningene. Korset skal fremme og sikre at den kosmiske syklus fortsetter og den skal hjelpe verden gjennom alle månens faser og de forskjellige årstider. I de egyptiske hieroglyfer står korset for liv eller levende og utgjør deler av ord som helse og lykke. Oppdelingen i fire, arketypen på gjentatt fornying eller helhet er i symbolismen i Det gamle Europa knyttet til den store gudinne som hersker over liv og død og til vekstgudinnen, månegudinnen fremfor alt.

            Symbolene på tilblivelse – halvmåne, åme og horn, er knyttet til de firedelte tegn. De viser ikke til sluttresultatet eller den oppnådde helhet, men til det varige strev mot dette, den aktive skapelsesprosessen. Der er en forbindelse mellom oksen og horn som gror raskt og månen i ny. Månedyrkelse og horndyrkelse er dyrkelse av de skapende og fødende naturkrefter – den periodiske regenerering av livet. Vi finner f. eks. bildet av den store gudinne som springer frem fra en død okse i skikkelsen til en bie eller sommerfugl. I en periode på Kreta ble kultiske horn alltid assosiert med gudinnens tegn i form av den dobbelte øks (sommerfugl), et tre eller en pilar.

            Slangen er i form av det abstrakte tegnet sitt, spiralen, det dominerende motivet i kunsten i Det gamle Europa. Høydepunktet i denne kunsten ligger omtrent 5000 år f.Kr. Den mystiske kraften i slangen, det at en kaster hammen og blir gjenfødt, det at den går i hi i jorden, at den ofte har vannets tegn på ryggen, at den sjøl ligner vannets tegn når den beveger seg, og at den kan rulle seg sammen som en måne eller sol, at den ligner på den livgivende navlestrengen, må ha gjort et dypt inntrykk på tidligere mennesker. I hvert fall ble slangen sjølve symbolet på den livgivende kraft som kan bevege hele kosmos.

            Fallos, horn, slange, vannfugl og vann er nært knyttet sammen i myter og kult. Livets mysterium ligger i vannet, i havene, de dype sjøer, i innsjøer og elver. Guder blir født av vann. Dionysos så vel som den store Fuglegudinnen, Athene og Afrodite kom ut av vann. Den universelle slange snor seg rundt det universelle egg som en strøm av vann. Denne oppfatningen om at universet ble skapt av vann går sikkert langt tilbake i neolittisk tid, kanskje enda lenger. Den mytiske vannslangen og vannfuglen er bærere av en energi som har kilden sin i vannet. Fra tidlig neolittisk tid til det gamle Hellas framstår slangen i form av Slangegudinnen.

            Etnologiske paralleller fra fiske- og jaktsamfunn viser indirekte at ideer som skal forklare verden ut fra vann, vannfugl, egg, hjort og kvinne har oppstått i paleolittisk tid, altså før jordbrukssamfunnet. Seinere ble skapelseshistoriene mer innviklet.

            Det viktigste elementet i universet antok en var vann. Videre finnes ideer om at livet utviklet seg fra egg med en flekk inni som var omgitt av vann. Slangen som symbol på livsenergien snor seg rundt egget. To slanger eller hjortekalver som står mot hverandre skaper livet i egget. Dyrene er alltid avbildet mot hverandre.

            Skapelseshistorien kunne ha gått sånn: Først var det vann. Fra vannet kom den kosmiske slange med horn i hodet. Slangen (eller oksen eller giganten) skapte det kosmiske egget. Så delte egget seg i to og dannet himmel og jord.

            En mytisk vannfugl kunne også ha lagt egget. Denne myten er kjent overalt mellom Afrika og den arktiske sone. Den er nedtegnet i gamle sivilisasjoner og var kjent blant jakt- og fiskerstammer.

            Av denne ideen oppsto i Det gamle Europa en serie fuglegudinne-statuer og krukker formet som fugler. Halsen og hodet var strukket ut og formet som en fugl, mens baken var bulet ut som kroppen på fuglen, samtidig som det hele har typisk feminine trekk. Egget finnes inne i denne kroppen. Dette er figurer som er funnet i store mengder fra det syvende til det femte årtusen f.Kr.

            I Lepenski Vir langs Donau ble det i 1969 funnet en gammel boplass. Her fant en også en mengde fiskelignende skulpturer dobbelt så store som hoder. De er utformet halv som fisk, halvt som mennesker og delvis som egg.

            Han som ledet utgravningene, Srejovic, kalte figurene for ”Danubius” og tenkte tydeligvis på en mannlig guddom. Men Gimbutas finner de typisk kvinnelige tegn på mange av figurene. Hun kan til og med vise at der er bryster på noen av dem. Ellers er fiskesymbolene ofte knyttet til vulva, kvinnelige kjønns- og fødeorganer, til fallos, eller brukt som symbol på sjelen eller det mystisk livsskipet.

            Vi skal se på flere trekk ved den store kvinneguddommen i Det gamle Europa. Tilstedeværelsen av fugle- og slangegudinnen ble følt over alt, på jorden, i himlene og ovenfor skyene hvor det opprinnelige vann var. Boligen hennes ovenfor eller bortenfor de øvre vann, dvs. ovenfor labyrintens svingete ganger. Bildet av henne blir naturlig assosiert med vannbeholdere som vaser og kar.

            Slangegudinnen og Fuglegudinnen fremstår både som skilte figurer og som en fellesguddom. Funksjonene deres henger så nøye sammen at det ikke er mulig å behandle dem hver for seg. Hun er en og hun er to, av og til slange, av og til fugl. Hun er gudinne for vann og luft og tar skikkelsen til en slange, en trane, en gås, en and eller en dykkefugl (Villanden). Kombinasjonen vannslange – vannfugl er spesiell for symbolismen i Det gamle Europa og representerer det gudelig ambivalente.

            Som sagt er parallelle linjer, v-er, vinkler, belter med sikk-sakk-mønstre nøye knyttet til denne kvinneguddommen. Gimbutas finner en åpenbar forbindelse mellom fremstillinger av regnskyll, den mytiske bjørn og Fuglegudinnen. Hun finner ikke noen direkte grunn til at bjørnen skal være knyttet til vann, men bare slår det fast ut fra flere funn som viser at bjørnen er en del av vannkulten. Jeg vil komme tilbake til dette seinere. Hun sier imidlertid at det er tegn som tyder på at melk blir identifisert med vann. Det er nemlig en gammel og utbredt tro at en ser kvinnebryster eller kujur i skyene. Vi finner denne troen den dag i dag blant arktiske jegerfolk. Det tyder på at den oppsto allerede i paleolittisk tid. Det synes i hvert fall å ha vært en forbindelse mellom den hellige fuktighet fra skyene og den kvinnelige guden. Seinere skal jeg forsøke å gi et mer helhetlig bilde av sentrale punkter i de gamle mytene. Da vil flere forbindelser mellom vann og kvinne bli knyttet.

            Bølgelinjen er av de viktigste vanntegnene. Den forstørrete eller doble bølgelinje må ha oppstått som to motsatte linjer, lik to slanger med møtende hoder som ikke berører hverandre. Dette mønsteret finnes seinere i en enorm forstørrelse på kropper, frontvegger og troner. Den må ha hatt stor betydning i gudinnekulten.

            Den gamle skriften på Kreta er blitt kalt linear A og linear B. Linear B er den yngste. Den kan nå leses. De aller fleste kjenner i dag historien om labyrinten i palasset på Knossos på Kreta der en svær okse som drepte alle inntrengere, holdt til. En linear B tavle sier oss at labyrinten må ha vært symbolet på boligen eller palasset til ”Labyrintens herskerinne” eller som det heter i linear B ”da-pu-ri-to-jo-po-ti-ni-ja”. Sammenligning mellom den gamle hellenske tranedansen som går etter et labyrintmønster gjør at vi lettere kan forstå sammenhengen mellom labyrinten og dens herskerinne, den forhistoriske Fuglegudinnen. Tranen har sannsynligvis vært en inkarnasjon av vanngudinnen og de neolittiske statuettene med avflatete bakender, stive bein og lange halser representerer sannsynligvis traner eller andre vannfugler av liknende utseende. Gimbutas konkluderer med at mange tegn tyder på at den helligdom som ble assosiert med bølgelinjen lignet på en vannfugl.

            Det er viktig å være klar over at bølgelinjen og vinkelen ikke ble oppfunnet av jordbrukere. De er eldre og vi har flere eksempler på dem fra paleolittisk tid. Det beste eksempelet skal komme fra det en kaller magdelenien-tiden som varte fra 15 000 til 9000 før vår tidsregning. Navnet stammer fra hulen La Madeleine i Sørvest-Frankrike, der de første rike funnene av rester fra den yngste perioden av eldre steinalder ble gjort. Her fant en allerede i 1908/9 elfenbeinsstatuetter med inngraverte bølgelinjer og vinkler. Vannfugler som trane, hegre, villgås, villand eller grebe var hellige for de nordlige jaktstammene. Sammen med bjørn og elg ble de dyrket gjennom hele det nordre Eurasias forhistorie og enda har de ikke mistet sin viktighet i mytene. I nord var vannfuglen en av de viktigste matkildene og folk her var avhengig av disse fuglenes regelmessige tilbakekomst fra sør om våren for å overleve vårknipen. Guddommen som ble fremstilt som en fugl må ha vært symbol på det om gir næring. Sånn sett var det helt naturlig å knytte fugl og kvinne sammen.

            Vi skal og merke oss at kvinne-fugl-statuettene inneholdt det mannlige fallos i form av den lange halsen. En statuett fra Hellas fra tiden 7000 – 5500 før vår tid viser for eksempel tydelig at fuglekvinneskikkelsen ender i en lang fallos-hals. Det er også mulig at det er de to aspektene, fugl og slange som blir fremstilt på denne måten. I det tidsrommet jeg her har nevnt dominerte disse statuettene med kvinne-fugle-bak, kvinnebryster, fuglenebb, lang hals og vinger eller armstumper. Omkring 5000 før vår tid fremsto der et mangetydig bilde av fugle- og slangegudinnen. Hun ble da enten en nydelig formet vase med maske eller en kvinne med utsmykket kjole og maske. Vanligvis bærer hun tre eller seks halsbånd. Tallet tre og fordoblingen hadde tydeligvis en symbolsk funksjon for forhold til gudinnen. Fra andre kilder vet vi at tallet tre ofte representerte kvinnens tre stadier. Før, under og etter menstruasjonsperioden i livet.

            Det ser ut til at europeerne i motsetning til indoeuropeerne skapte morsbilder av vann og luftgudommer, slange_ og fuglegudinner. Indoeuropeerne så på jord som den store Mor. Den europeiske guddommen gir verden næring med fuktighet, gir regn. Gudeføden som ble assosiert med morsmelk og den som sørger for at det nye livet kan vokse fram, den som bærer barnet.

            Men vi mangler enda flere sider ved den store kvinneguddommen slik hun utviklet seg gjennom tid i det Gamle Europa. Hun er nemlig mye mer sammensatt enn de fleste innbiller seg. Hun har med seg trekk fra både steinalder og jordbrukstiden. I løpet av den siste ble hun først og fremst en gjenfødelsesgudinne. Dvs. en månegudinne, et produkt av et fastboende, matrilineært samfunn. Hun var giver av liv og alt som fremmer vekst, og samtidig var det hun som behersket naturens ødeleggende krefter.

            I denne perioden blir hun fremstilt som en kraftig kvinne med armene bøyd og lagt på brystene. Hun beholder fallospreget i hals og hode og særlig vulva, det livgivende området, er kraftig fremhevet som en trekant. Seinere blir hun mer stilisert og får nærmest puppeform. Hun er funnet enkeltvis, i par og i dusinvis i graver. Hun hadde av og til med seg ting som for eksempel spinnetein. Dette tyder på at hun også var en spinnegudinne, dvs. en skjebnegudinne. Spinneteinen er et attributt til den store gudinne i det østlige Middelhav og seinere finner vi også Artemis avbildet med teine. Mange statuetter er også svært store, opp til 150 cm høye.

            Det er også tydelig at en så på graven som en mormage som skulle gjenføde den døde. Pithos ble gravkammeret kalt. Her ble de døde lagt i fosterstilling og miniatyrkar ble fylt med rødfarge, den livgivende blodfargen, eller til og med fargen på menstruasjonsblodet.

            Denne gudinnen har også panfløyte for munnen i noen fremstillinger. Hendene er fremhevet slik de har vært det i årtusener både før og etter denne tiden. Det er tegnet store dobbeltegg på henne.

            Som viktigste dyr har hun hunden, dyret som hyler om natten. Den truende hunden tilhører månegudinnen. Ofte er halvmåner avbildet rundt hundene. Et funn fra omtrent 4000 før vår tid er spesielt interessant for oss. Her finner vi vaser med prosesjoner av hunder, hjort, geitebukk og hunngeit og en ullen åme i den øvre sfære over hovedsonen på vasen. Her der det sentrale motivet et delt egg og den Store gudinnens tegn. Vi ser hunder som hopper høyt på hver sin side av et tre, kanskje livstreet, symbolet på alt liv. Fremstillinger av livstre voktet av ville dyr har seinere gått igjen i all ”europeisk” kunst.

            Et annet dyr som er knyttet til Den store gudinnen, er hjorten, spesielt hunnhjorten. Dette henger sammen med at hjorten har horn som faller av og blir gjenskapt hvert år. Det blir da et bilde på gjenfødelsen av liv. Denne ideen er svært gammel og strekker seg langt tilbake i paleolittisk tid. Jaktfolk i de nordlige trakter tror fremdeles på universets mor som en hunelg eller en vill reinsdyrhunn. Myter handler om gravide kvinner som hersker over verden og som her ut som hjort: de er dekket av hår og bærer horn på hodet. Sannsynligvis eksisterte sånne bilder over alt i ”Europa” i den seinere steinalder.

            Andre dyr knyttet til gudinnen er padden og skilpadden. Dette symboliserer kvinnen i skikkelse av et menneskelig foster. Som vi vet, ser fosteret ut som en padde eller frosk tidlig i svangerskapet. Typisk er bøyde sprikende bein. Bøyde bein og kjønnstriangelet kan skrives M og det ble ideogrammet til Den store gudinnen. Her kan vi gå tilbake til bølgelinjen som symboliserte vanngudinnen og se M-en som en utvikling av denne. Det er nok ikke tilfeldig at vi kaller henne for MAMMA den dag i dag.

            Videre finner vi pinnsvinet knyttet til kvinnegudinnen. Dette er et typisk nattdyr. Katten, som kom seinere til ”Europa”, har samme egenskap: dyr som er ute når månen er oppe. Men pinnsvinet har flere viktige trekk. Vi vet at det på sine nattlige turer ruller seg sammen til en piggete ball når det blir forstyrret. Pinnsvin er også knyttet til fruktbarhetskult på den måten at det har en svært lang og veldig tydelig parringslek. Dessuten har vi noen begrep og skikker som gir enda videre perspektiver. I Sør-Tyrol tok man med seg en såkalt Sachelkugel til kirker og kapeller i stedet for imitasjon av en padde, som ble brukt andre steder. Den ble også plassert i graver. Disse kulene er laget av tre og er malt røde. Det er fullt av pigger på dem og de er vanligvis 8 til 19 cm i diameter. De er runde eller ovale og blir kalt uteri altså samme ord som livmor. Sannsynligvis er modellen kuen sin livmor som forblir svullen og dekket med knorter etter en fødsel. I Tyskland kalles en sånn kulivmor for igeln, dvs. pinnsvin. På gammelnorsk het det igull. Noen steder i Tyrol kalles kulivmor for igelkalb, altså pinnsvinskalv. Arkeologiske funn viser at pinnsvinet som kvinnegudens følgesvenn ikke er yngre enn fra det femte årtusen før vår tid. Vi finner også blant de gamle etruskere og romere kultiske ofringer i form av livmorsymboler – flate og ovale leirsaker med ruglete overflate.

            Nest sist blant gruppen av kultdyr/insekter finner vi bien, sommerfuglen og åmen. Tidligere trodde en flere steder at bien oppsto av den døde oksen. Bien har jo ”horn” som oksen. Der finnes et veldig interessant bilde av bigudinnen på en vase fra 700 før vår tid. Hun står midt mellom to løver (som erstattet hundene i det tredje årtusen før vår tid), har ansikt som et menneske, men med insekt”armer” og underkropp som en sylinder med sikksakklinjer rundt og en fisk inne i. Til høyre for henne er det et avhogd oksehode og oppe på hver side er der fugler med nebbene mot hverandre. Der er også et flaskelignende objekt som kan være en livmor, og et svastikakors. Rundt er det slanger som kravler. Vi har her det typiske bildet på Gudinnen for periodisk gjenfødsel. Sommerfuglen finner vi og mange bilder av fra de tidene det her er snakk om. Den er tolket som symbolet på det nye livet etter døden. Vi kan jo tenke oss åmen som forpupper seg og etter en pause der den tilsynelatende er død plutselig omdanner seg til sommerfugl. Det sant under den dag i dag.

            Bildet av Den store gudinne for liv, død og gjenfødelse i antropomorfisk eller menneskelignende form med forlengelse av krefter gjennom insekter og dyr, var det ytre symbol på et samfunn som var opptatt av livs- og dødssyklusen. Gudinnen var nok fremdeles tykk og knyttet til ville dyr, noe som viser at hun hadde oppstått i steinalderen, men bildet av henne gjennomgikk en forandring i det tidlige jordbrukssamfunn. Hun fikk temmete dyr til følge, som tamhunden, oksen og geitebukken, og hun hersket over både vilt og tamt liv. Fordi hovedoppgaven hennes var å gjenskape livskreftene ble hun omgitt av dyr som var kjent for styrken sin.

            Det fremtredende kjønnstriangelet kan ha vært knyttet til oppfatninger om den store mors mage eller magen til den underjordiske dronning, men hun var i begynnelsen ikke fullstendig feminin. Tidlig i perioden var hun androgyn eller tvekjønnet for hun hadde fallos-formet hals og hode. Først i løpet av det sjette årtusen før vår tid forsvant de mannlige attributter.

            I sin drepende og fryktelige form har hun vært en Mor forferdelig som kanskje higet etter blod fra mennesker og dyr – at hun har en rasende hund som følge kan tyde på det.

            Der eksisterte ikke noe isolert bilde av Mor forferdelig. De to sidene, liv og død, er nært spunnet inn i hverandre. Bildet av henne ble plassert i graver for å stimulere og forevige de krefter som skulle gjenopplive den døde. Den store ”europeiske” gudinne ga, akkurat som den sumeriske Ninkhursag, liv til de døde. Et annet navn for Ninkhursag var Nintinugga som betyr ”hun som gir liv til de døde”. Den store gudinnens magiske hender og musikk skulle frigjøre livskreftene. Symboler for å bli til, sånn som egg, halvmåner, horn, kors i sirkler og konsentriske sirkler var inngravert eller malt på kroppen til statuettene eller vasene som representerte henne. Både et egg delt i to og tvillinger (fordobling – gjenskaping av noe make) var ideer som ble fremhevet i de mange bildene av henne. Rundt 4000 før vår tid ble et verpet og delt egg gudinnens emblem og det kan vi finne igjen gjennom hele den minoiske og mykenske perioden. De stadige tegninger av tvillingmåner, to duer vendt mot hverandre viser til magiske krefter til et par, gjenskaping av noe make.

            I inkarnasjoner som gravid hjort, puppe, åme, sommerfugl, bie, skilpadde eller pinnsvin var hun symbol på det framvoksende, embryoniske livet og gjenoppstandelsen eller regenerering. I disse fundamentale ideene ligger tilknyttingen hennes til månen og til horn. Som bie og sommerfugl kommer hun frem fra okser eller oksehorn, som bjørn tar hun vare på det nye livet.

            Som øverste skaper ut av seg selv er hun den fremste gud i Det gamle ”Europas” gudeverden eller panteon.

En manneguddom

            Til slutt i denne delen skal vi behandle en manneguddom. Det finnes en hel gruppe av symboler som henger nøye sammen i Det gamle ”Europa”. Symboler som representerer det mannlige stimulerende prinsipp i naturen som også må til for at alt skal gro og trives. Dette er fallossymboler som sylinder, sopp og konisk lue. Det er mann med dyremaske formet som fallos, geitemann, oksemann. Disse bildene går helt tilbake til den tidlige jordbruksperioden da vegetasjonsgudinnen ble skapt der det fantes geite- og kuflokker.

            Falloser og oksemenn er også funnet fra tiden før jordbruket. Men de har da andre symbolske funksjoner enn i neolittisk tid. Her passer det å nevne at folk i denne tiden ikke kjente de mer moderne teoriene om hvordan unger blir unnfanget. Det var nok så at mannen og han penis og sæd måtte til for at kvinnen skulle kunne skape nytt liv, men at dette livet oppsto av en engangshandling det var de ikke klar over. Som vi vet kan jo mannen befrukte kvinnen mange ganger uten at det blir noe barn av det.  Derfor mente en at det var menstruasjonen som først og fremst måtte til for at kvinnen skulle kunne skape nytt liv, og den kom uten at mannen kunne gjøre noe fra eller til. Når kvinnen diet unger lenge og ofte kunne menstruasjonen bli utsatt med flere år etter en fødsel. Det sto en lært artikkel om dette i Scientific American på begynnelsen av 1980-tallet. Da kunne mannen med penis, sæd og det hele stå på så mye han klarte eller fikk lov til, uten at det ble noen fødsel ut av det. Derfor var det naturlig å anta at mannens stadige besøk muligens var nødvendige, men at noe annet var den utløsende årsak til befruktning og fødsel. Dette var da naturlig nok det feminine skapende prinsipp som lå i kvinnens egen kropp, og som en også kunne finne andre steder i naturen og i kosmos, for eksempel i månen.

Jomfrufødselen

            Jeg kan heller ikke la være å ta opp jomfrufødselen her. Lenge før vår tid var det vanlig at kvinner ved hjelp av fallosfigurer tok sin egen møydom, og tok de gleder som de ellers kunne få ut av det. De sa da at denne fallosfiguren representerte en guddom og at det var den som var nødvendig for at de skulle få barn. Så hadde de samleie med en mann eller flere ettersom skikken var. Men den først ungen de fikk mente de var unnfanget av den guden som fallosen representerte. Derfor var den førstefødte spesielt hellig og altså guds barn. Den førstefødte var også i en periode foretrukket som offer for at livssyklusen skulle fortsette.

            Før kvinnen brukte fallosfiguren som dildo måtte den naturligvis smøres inn med olje. Denne hellige oljen ble over alt i Midt-Østen og rundt Middelhavet kalt chrism og guden med den evig stående penis/fallos ble kalt christos eller den oljede, eller sånn som vi kjenner ordene ”den salvede”. Og barnet som kom ut av dette forholdet ble kalt det barnet som var skapt av den salvede gud, dvs. christosbarnet, altså kristusbarnet – den oljete gudens (dildoens) barn.

            Ellers var det sånn at betegnelsen ”hellig jomfru” var tittelen til Isthar, Ashera og Afrodite sine prestinner. Tittelen betyd ikke fysisk jomfru, bare ugift. Disse prestinnene sin funksjon var å spre gudinnens nåde gjennom seksuelle handlinger som førte til nytt liv. De skulle lege, profetere, utføre hellige danse, gråte for de døde og bli guds bruder. Barn av sånne tempelkvinner ble av semittene kalt ”bathur”, og av grekerne ”parthenioi”, dvs. ”jomfrufødte”. Ifølge protoevangeliet var jomfru Mari en sånn tempelkvinne og kanskje gift med en fra den klasse prester som var kjent som ”guds fedre”.

Mer om fallos

            Men tilbake til fallossymbolet. Knyttet til dette symbolet finnes det i Det gamle ”Europa” mannsstatuetter med fremtredende genitalier eller hendene rundt stellet. Et sted finnes det en mannsfigur med hendene på en rødfarget penis. Det er venstre hånden som griper til. Denne stillingen finnes i alle faser av denne kulturen. Der hodet eksisterer bærer det en maske som forestiller et stort horndyr, for eksempel en geitemaske. Den mannlige gudens viktigste fremstillingsform var oksen. En inngravert hånd på oksen ga den tydeligvis større makt – en slags symbiose mellom menneskets visdom og styrke med den fysiske styrken og potensen til oksen.

            Seinere finner vi mange av disse trekkene i den greske guden Dionysos. Han er en av de gamle ”europeiske” guder. Han var en oksegud, en gud for årlig fornyelse. Full av vitalitet var han den guden kvinnene likte best. I de orfiske mysterier spiste deltakerne rått oksekjøtt (tradisjonen bak rå biff) får han ble en ”bakkus”. Det er sagt at kvinner som dyrket Dionysos sjøl bar horn.

            Plutark gir flere detaljer. ”Mange grekere viser Dionysos bilde i form av en okse. Kvinnene i Elis ber om at guden må komme til dem med oksefoten sin. Blant argiverne er der en Dionysos med tittelen den oksefødte. De kaller på ham med trompeter i vannet og kaster lam i dypet til den som vokter døren.”

            Nøkkelen til en dypere forståelse for mannsguden og okseguden i Det gamle ”Europa” ligger i de dionysiske fester. I disse svært gamle festene fremtrer Dionysos som årsguden. Ideen om fornyelse er fremtredende i alle vinter- og vårfester. Hver fest gjentar et orgiastisk jordbruksspill med falloser, fallosformete kopper, øser og kultmat der okseguden (Dionoysos) gifter seg med (parrer seg med) dronningen (gudinnen). Fra andre kulturer kjenner vi riter der årsguden blir ofret etter at han har paret seg med gudinnen ved påsketider.

            Det moderne engelske slangordet for mot er både ”guts” og ”balls”. Dette har også gamle røtter. En gang tenkte en at mannlige genitalier var enden på tarmene som stakk frem. Det het intestines på latin og betyr bokstavelig ”testikler inni”. Egypterne ba om å bli frelst på dommens dag av dødsgudinnen Baba som ikke bare gasset seg i menn seksuelt, en også spiste innvollene samtidig. Den store gudinne i hindureligionen, Kali, er mest kjent i den tredje rollen sin, rollen som ”Ødeleggeren”. I for av Ødeleggeren sitter hun på huk over sin døde medgud, Shiva, og eter innvollene hans med munnen, mens hun ”eter” hans kjønnsorgan med sitt. Afrodite i ødeleggerformen Androphonos, manndreperen, drepte sine mannlige elskere ved å rispe dem opp sånn som bidronningen gjør, ved å rive ut innvollene sammen med penis og testiklene. I Norden finner vi samme historiene som forteller at våren ble brakt til verden ved at Lokes innvoller symbolsk ble slitt ut ved hjelp av et rep som ble bundet rundt genitaliene. Blodet hans badet da gudinnens fang og mage og hun smilte og sa at nå kunne våren komme. Herfra stammer nok uttrykket man-eater. Det hadde noe en videre betydning enn det reint seksuelle som ligger i det i dag.

            Fordi en trodde at menns innvoller hadde ånden til den falliske gud som ble mytologisert som den underjordiske slange, var det vanlig å spå i de ofrete menns tarmer. Blant amazoniske stammer rundt Svartehavet var det gamle gråhårete kvinner som spådde. Romerne kalte dem for ”haruspices”, ”de som stirrer inn i vommen”. Det er noen som mener at vi har det engelske ordet for krydder, spices, fra dette

            I de erotiske norske folkeeventyrene som Asbjørnsen og Mo luket ut av samlingene sine før offentliggjøring, finner vi igjen bildet i form av mannen som hadde en penis som kunne vokse ut av kroppen i svære lengder mens han lå med kvinnene. De kunne så ta med seg hver sin del av det hjem til egen glede. En som skulle ligge med en av mennene i et eventyr ble hevet helt opp under taket av det voksende lemmet.

            Den siste manneguden i Det gamle ”Europa” var ”den sørgende, triste, tankefulle”. Etter det vi har hørt kunne vi jo si at det var god grunn for menn å bli tankefulle i visse perioder, visse steder, men funksjonen til denne guden er ikke klarlagt.

            Årssyklusen starter med fødselen av ”Det hellige eller gudelige barn”. Den maskerte gudinne i form av en bjørn, slange, fugl bærer ungen. Som symbol på fortsettelsen av livet har Gudsbarnet i hjertet på hele komplekset av bilder i den gamle jordbruksreligionen og representerer det mest tradisjonelle av alle motiver – et motiv som kristendommen overtok og gjorde til del av sin historie.

Lengre tilbake i historien

            Vi skal nå en tur svært langt tilbake i tiden før vi kommer frem igjen til våre lokale myter. Menneskets tidsalder har sin begynnelse før kvartærtiden som for rundt 3 millioner år siden. (Senere forskning skyver denne begynnelsen stadig lenger tilbake i tid.) En av homo-artene som levde da ble kalt homo habilis, fordi medlemmene av arten var i stand til å lage og bruke redskaper. Det var trestokker som ble brukt til å grave og slå og kaste med. Og det var rullesteinredskaper. Det er på den ene siden runde steiner som banket bort den ene siden på slik at en fikk en skarp kant. Og det var steinsplinter med skarp egg. De førmenneskene som brukte disse redskapene levde i all hovedsak av planteføde.

            I perioden fra 700 000 til 300 000 år siden levde det i ”Europa” en art som har fått navnet Homo Erektus, det oppreiste mennesket. Det hadde laget et nytt redskap, lansen eller spydet, der spissen var herdet med ild. Fra nå av ble det mulig å nedlegge større dyr. En regner med at kvinnene i hovedsak tok seg av ungene og skaffet/samlet det meste av den maten som trengtes til flokken.

            I en periode fra 350 000 til 40 000 år siden levde førmennesker av arten Homo Sapiens i flere underarter. De drev jakt på store dyr som elefant, neshorn, bison og hulebjørn. De brukte treredskaper som lanse og seinere spyd. Enkelte folkegrupper har brukt ild og de har bodd i huler, under hellere og i åpent lende under treskjermer og skinntelt som det laget sjøl.

            I hulen Tesjik Tasj (Klippe med hull) i dalføret til elven Sursjan i Sentral-Asia fant den sovjetiske arkeologen A.P Okladnikove skjelett av et rundt ni år gammelt barn. Rundt barneskjelettet lå det en ring med skaller av steinbukk. Dette er et av de tidligste kultfunn vi vet om. Det peker tydelig i retning av hornkulten som vi kjenner far seinere tider og. Dette funnet dateres til rundt 100 000 år før vår tid.

            Det er også gjort et funn som dateres 200 000 år tilbake i Rudarohulen i Dsjonsjori elvens dalføre sørvest for Tblisi i Georgia. Her er funnet rester av boplass, nevesteiner og knokler av hulebjørn og hjort. Rett overfor hverandre ved inngangen til hoveddelen av hulen fant en kraniene av hulebjørn og hjort.

            Andre steder har en fra denne tiden funnet spor av kannibalisme og begravelser. Et sted er det funnet en hodeskalle av en mann inne i en oval steinkrans.

            Dette viser at mennesket har utviklet sine myter og kulter over en lang periode. Sikre spor finnes altså fra 200 000 år tilbake, men vi må anta at denne utviklingen har startet langt tidligere. Dette setter blant annet de moderne religionene i et noe annet lys enn det de vil stille seg selv.

Det moderne menneske

            Vi er nå inne i de siste 35 000 år på jorden. Dette er tidsalderen til det moderne menneske, Homo sapiens sapiens. Den franske paleontologen, Lartet, oppdaget i 1852 flere menneskeskjeletter ved Aurinac i Sør-Frankrike. Derfor kalles denne tiden for aurinacien. Fjorten år seinere gravde han ut fem skjeletter av det moderne menneske ved Cro-Magnon.  Derfor snakker vi om Cro-Magnon-mennesker fra denne perioden.

            Disse menneskene bodde i huler og det er oppdaget flere av disse. Vi kjenner til fint dekorerte horn og beinredskaper, såkalte venusstatuetter og andre kultgjenstander som smykker av havsnegl fra denne tiden. Typisk for tiden er fremstillingen av klingeformete steinredskaper og fint verktøy av bein, særlig beinspisser med spaltet basis. Typisk er også at de døde ble gravlagt i sammenkrøpet fosterstilling og overdrysset med rød oker. Det er også funnet masker i en kvinnegrav. Noen steder la en de døde på høye plattformer. Noen steder er de døde dekket med bein av store dyr som mammut og med stein.

            De mest typiske og utbredte gjenstandene fra siste del av paleolittisk tid er venusstatuettene. Dette er små figurer av nakne kvinner med sterkt fremhevete kjønnstrekk – breit bekkenparti, store bryster og ofte antydning til svangerskap. Kroppen er realistisk gjengitt, mens hode, armer og bein er mer stilisert. Figurene er vanligvis 10-15 cm høye og ofte laget av mammutelfenbein, men av og til av bløt stein og leire. Det er funnet mer enn 70 eksemplarer i Europa og det nordlige Asia. En av de mest kjente er ”Venus fra Dolni Vestonice” i det sørlige Mähren. Den ble laget for omtrent 25 000 år siden av leire som ble tilsatt pulver av mammutknokler eller elfenbein. Det var en sensasjon at menneskene så tidlig kunne brenne leire. Vi kan og nevne ”Venus fra Willendorf”, funnet i Østerrike. Den er skåret i kalkstein og har vært farget med rødkritt. På hodet er det antydning til frisyre med langt flettet hår. Det er også malt bilder av kvinnen som de svært realistisk gjengitte ungpikeskikkelsene under Roc-aux-Sorciers, eller trollkvinneklippen i Vienne i Frankrike.

            I magdalenien fra 15 000 til 9000 før vår tid, ble abstrakte små kvinnefigurer vanlige. Navnet stammer fra hulen La Madeleine i Sørvest-Frankrike, der de første rike funnene fra denne yngste perioden av eldre steinalder ble gjort. Her er også funnet en grav med en mann dekket med rødkritt. Vi er nå i den siste del av siste istid, Wurm-istiden. Mammuten og det ullhårete neshornet døde ut og hest og rein ble viktigste vilt mange steder. Dette gjenspeiler seg i de bildene som ble laget.

            Et typisk trekk fra denne tiden er rike forekomster av forseggjorte gjenstander av bein. Her finnes en hullstav med inngraverte rein fra Tayngen i Schaffhausen og en rad med bisonokser på et ribbein fra Pekarnahulen i Mähren. Kvinnefigurene var altså stiliserte, men det er ofte mulig å se at de danser.

            En særlig interessant ”magisk stein” ble på 1970-tallet funnet under Teufelsbrücke ved Saalfeld i Øst-Tyskland. På den er det risset inn en fugl og kvinner og menn som før første gang i paleolittiske bilder er avbildet stående ved siden av hverandre med sprikende bein.

            Malerkunsten strekker seg 35 000 år tilbake i tiden. Det begynner med avbildning av hånd, fingrer og rissete linjer på bergvegger og inne i huler. Det er seinere først og fremst dyr med horn som er avbildet. Men også noen kvinnefigurer og andre typer dyr og tegn som falloser.

            Særlig interessant synes hulen i Bärenkeller ved Königsee-Garsitz i det østlige Thüringen. Langt inne i det aller innerste av den konstant kalde og fuktige hulen fant forskere, ved siden av flintredskaper, noen uvanlig lange spydspisser av horn og bein, elfenbeinstaver og en abstrakt kvinnefigur.

            Vi har nå kommet tilbake til det punktet der vi slo følge med Gimbutas inn i neolittisk tid i Det gamle ”Europa”.

            Vi kan ikke noe annet enn å konkludere med at kvinnen har vært den sentrale guddommen i hele den tidligere historien til det moderne menneske. Manneguder har bare eksistert i en ganske kort historisk periode. Dette gjenspeiler sannsynligvis kvinnens reelle stilling i de samfunnene der er snakk om.

Til Norden

            Nå skal vi bevege oss til Norden, det har vel de fleste sett frem til en stund nå. Utgangspunktet er først og fremst en bok fra 1976, Bergkunst av Anders Hagen. Her gjennomgår han alle de kjente helleristninger fra Norge og Sverige frem til da. Han får ikke med seg det store nye funnet i Alta for eksempel, så det kommer jeg ikke til å trekke inn i vesentlig grad sjøl om jeg var nordpå og studerte det med egne øyne for et par år siden (1982). Men dette funnet bare utfyller bildet fra de feltene Hagen behandler, det tilfører ikke helt avvikende trekk.

            Helleristningene er tydeligvis fra to epoker. Noen er fra veide- og samlersamfunnet, og noen er fra jordbrukssamfunnet. De tidligste bildene er fra år to tusen før vår tid eller tidligere. Dette skulle kunne måles nokså nøyaktig ut fra hvor høyt over havet de ligger i dag, der bildene ligger i gamle strandlinjer.

            La oss først se litt på veidebildene. Her går Hagen nærmere inn på to typiske felt, Leiknesfeltet i Nordland og Skogerveien i Drammen. Aller først til Leiknesfeltet. Bildene her gjengir hval, kveite, rein, elg, bjørn og store svømmefugler, alt i omriss. Her finnes også et kors i en sirkel med et punkt i midten. Hagen vil ikke gå med på andre tolkninger enn at dette er laget for å bedre jaktlykken. Men vi som nå kjenner forhistorien synes straks at valget av dyr er interessant. Her har vi de klassiske vannfuglene, vi har horndyrene og vi har fiskene og bjørnen. I tillegg har vi altså et dyr som folk i Det gamle ”Europa” ikke kjente, men som naturlig måtte få en særegen funksjon hos oss, nemlig hvalen, her tydeligvis en spekkhogger. Dessuten finner vi altså korset i ringen som på denne tiden har vært kjent over store deler av ”Europa” som symbol på lingam-yoni, altså kuk og fitte for å bruke dagligspråket. Feltet har lagt i vannkanten da det ble laget.

            Dermed har vi et møte mellom livsskapende krefter i form av horn og vann. Vi har fisker som vi også kjenner som symbol på kvinnens kjønnsorgan, og vi har vannfuglen som i Det gamle ”Europa” var kvinneguddommens spesielle merke. Bjørnen kan vi nå si litt mer om. Bjørnen kan gå på to. Den har fotsåler, og den tar seg av ungene sine på en spesielt rørende måte. Den klatrer i og klør seg på trær som også er et eldgammelt symbol på livskraften. Den går i hi om høsten og gjenoppstår om våren. Da har binna ofte født en unge, så en er blitt til to i hiet, som jo er en liten hule. Vi har hørt at huler var svært hellige plasser knyttet til kvinneguddommen.

            Jeg var ikke helt fornøyd med disse allmenne kunnskapene om bjørnen og slo opp i Norges dyr for å se om det var andre spesielle saker med bjørnen. Det var det. Noen bjørner er født med tre hvite flekker, en i brystet og en på hver skulder. Dette er, som vi nå vet, symbolet på kvinnens tre stadier. Når bjørnen blir eldre hender det at brystflekken blir til en ring. Der har vi symbolet på kvinnen igjen. Alt dette sammen med styrken gjorde bjørnen til et feminint symbol. I Norges dyr sto det også at budeiene ikke var noe redd for bjørnen helt opp mot våre dager. De jaget den gjerne vekk med en stokk, og ville den ikke gå da, hadde de et ufeilbarlig middel, de gikk mot bjørnen, løftet på stakken og viste den kjønnsorganene. Nå kan vi vel si at grunnen til at bjørnen da flyktet var at kvinnene jo så mye større ut når de løftet på stakken, men den gangen knyttet de den kraften kvinnene hadde til å jage bjørn til det livgivende, mektige kvinnekjønnet. Og menn hadde jo ikke stakk, så de kunne ikke jage bjørn på samme måte.

            Så til feltet i Skogerveien. Her er avbildet hval og kveite, fugl og bever ved siden av en del elipseformete, triangulære og fotsålelignende tegn. Det viktigste motivet er elgen. Hvalene ser ut til å være delfiner og det er to av dem. Bildene her er, i motsetning til de fra Leiknes, fylt med mange linjer som krysser hverandre. I en hvalfigur og i elgfigurene og beveren er det markert indre organer som hjerte, mage og annet. Feltet ble lagt i vannkanten når det ble ristet. Vi ser igjen mye av det samme som nordpå. Vann, horn, fugl, fisk og hval. I tillegg et lokalt dyr, beveren. Der den fantes skulle den være godt egnet som kultdyr. Den lever i vann, hogger trær og bygger hus i vannet. Den har hender med fem fingre med kraftige tykke negler. Negler har delvis hatt samme funksjon som horn i de gamle mytene. Den er ute om natten. Den sitter og spiser og er svær til å vaske seg med vann. Den lager store demninger i de hellige vannveier. Hulen inn til hiet går inn under vann. Den kan og bo i jordhuler som bjørnen bor i hi. Beveren parer seg midt på vinteren og det skjer inne i hytten dens, så ingen har enda sett det i virkeligheten. Beveren samler et stort vinterforråd med mat og overvintrer inneist i hytten sin.

            I tillegg til dette finner vi bilde av noe som Hagen betegner som trampefeller, men som vi kjenner som et typisk tegn for det kvinnelige kjønnsorgan: en oval med spiss i hver ende med kors midt inne i.

            Vi skimter altså her et utslag av den eldste europeiske mytedannelse i dens nordiske form. Vi kan følge tradisjonen rett tilbake til den 100 000 år gamle barnegraven med steinbukk-kranier i ring, over de store hulemalerier til vårt egen land og videre til jordbrukstiden som vi nå skal se på.

            Bardal i Beitstaden, ikke langt fra Steinkjær, har et felt med bergbilder fra flere epoker. Her har vi et sted hvor det har vært drevet sammenhengende kult fra veidetiden til jordbrukstiden frem mot 1500 til 500 før vår tid. På dette feltet er det båten som har spilt hovedrollen alt i alt. Men her finner vi og en rekke tegn som knytter seg til jordbrukskultusen også i Det gamle Europa. Vi finner romben med mønster i. Vi finner doble spiraler, vinkler, fugler, fotsåler osv.

            Båten skal vi se litt nærmere på. Vi vet at folk ble begravd i skip. Osebergskipet har de fleste hørt om. Der var en kvinne begravd i vikingtiden. Båten var et mangetydig symbol. Den var for eksempel en kjempevagina som kunne gjenføde den døde. Det var et transportmiddel som kunne føre den døde gjennom dødsriket og tilbake til livet. Det som fløt på vann og kunne bære ting i tillegg måtte nødvendigvis bli hellig ut fra det synet en hadde på vann som den grunnleggende skaper av liv. Et syn som dagens vitenskap har bekreftet.

            Til slutt må vi se på feltet ved Ausevik i Flora på sørsiden av Høydalfjorden. Her har vi hjort som hovedmotiv, som seg hør og bør på Vestlandet. Men her er også sirkler, vannlinjer som ofte ligger inne i dyrerissene, og her er en figur som Hagen vil ha til å være en dansende mann, men som jeg synes ligner mer på en froskefigur som vi kjenner fra Det gamle Europa, altså kvinnesymbolet igjen. Her er og labyrinter, rektangler og skålgroper som kan være månesymboler. Vi kan se for oss skålgroper fylt med vann der månen kan speile seg en måneklar natt. Her finnes også to stiliserte menneskefigurer med to hunder. Her finnes dessuten en fugl som minner om tiur. Hagen tolker en del av de kryssende linjene som fangstnett og ser for seg en ren fangstscene. Dette skulle, med det vi ellers vet om det europeiske myter, være en gedigen undervurdering av våre formødre. Her finnes også for eksempel en linje med en bølgelinje på hver side. Også et gammelt tegn på befruktning, vann møter vann.

             I forhold til kulturer vi har beskrevet tidligere har vi et problem med helleristningene. Vi finner ikke utbredte tydelige kvinnefigurer. Da jeg opprinnelig skrev dette visste jeg heller ikke om kvinnestatuetter. Det passer derfor her å oppdatere fremstillingen med nyere forskning om bronsealderen.

Bronsealder og kvinnemakt

            Mye av moderne forskning om bronsealderen ble sammenfattet i 2000 av Øystein Koch Johansen i boken Bronse og Makt på forlaget Andresen & Butenschøn. Her viser han til funn av kvinnefigurer også i Norden. Han skriver at ”I Syd-Skandinavia er det funnet en rekke små kvinnestatuetter. De er tolket som guddommer og underbygger denne tanken.” ( at menneskene i yngre bronsealder tenkte seg en gudinne som mottaker av offergjenstander) (s. 154.). Den andre teorien er at det gjenspeiler at kvinnene ble mer betydningsfulle utover i bronsealderen. Han skriver: ”Innholdet i offerdepotene endrer seg imidlertid over tid. I eldre bronsealder er det mannssaker, hovedsakelig våpen, som dominerer i ofringene. I yngre bronsealder er det først og fremst kvinnesmykker som gjør seg gjeldende. Det skjer altså en dreining fra noe mannlig til noe kvinnelig i ofringene i løpet av bronsealderen. Dette kan reflektere at kvinnens status øker på bekostning av mannens. I så fall er det en viktig samfunnsendring.” (s. 154-55) Johansen sammenfatter det slik: ”Trolig kan vi kombinere de to forklaringene. Hvis kvinnene i elitesjiktet får høyere status, er det logisk at en eller flere gudinner får en mer fremtredende plass. Menneskene lager seg guder i sitt eget bilde.” (s. 155.) Samtidig forskyver tyngdepunktet av offerfunnene fra Vestlandet til Østlandet. Dette henger samme med at viktige handelsveier lengre sør ble forskjøvet fra vest til øst. I Syd-Skandinavia blir Jylland, som Vestlandet hadde nær kontakt med, mindre viktig. Fra 900-tallet f. Kr. er det Øst-Danmark – Sjælland og øyene – som blir det nye maktsenteret i Norden, på grunn av endrede, mer østlige, handelsveier på Kontinentet. (s. 155.)

Vi ser på arkeologiske funn

            La oss så vende tilbake til bind 1 av Vårt folks historie, forfattet av Anders Hagen. Fra sein bronsealder og tidlig jernalder, altså i tiden fra 600 f. Kr. til 100 e. Kr., er det gjort en rekke funn av oldsaker i Norge. Det er funn fra Hadeland, Mjøsbygdene, Gudbrandsdalen, Telemark og traktene rundt Oslofjorden, altså i typiske østlandske jordbruksbygder. Hva er funnet? Jo, skatter. Store halsringer av bronse, tinnbelagte perler, beltedåser, bronsebukker, draktnåler, ringer, nåler og armbånd – nesten bare kvinnesaker.

            Anders Hagen sier det sånn: ”Det er kvinnenes verden som temmelige ensidig møter oss i disse storfunn. Dette eiendommelige forhold er felles for hele det øst-norske og trønderske bronsealdersamfunn.” Han fortsetter sånn: ”Tanker og tro synes å ha vært felleseie, og ting kan tyde på at denne tro har vært preget av forestillinger om en kvinnelig guddom, med den store halsringen som symbol.” ”… at en slik dyrkelse av en kvinnelig guddom har hatt vid spredning og et sterkt grep på folks trosliv over store deler av Europa, synes sikkert nok.”

            Hagen synes at dette er ”eiendommelig” og ”ensidig”. Men han fremholder likevel teorien om en ledende kvinneguddom. At han ikke kan forsone seg med at en ledende kvinneguddom kan ha gjenspeilet at kvinner hadde en ledende stilling i samfunnet, fremgår av hans bemerkning etter å ha beskrevet alle de store rikdommer som kvinnesakene representerer. Han sier ”Den mann måtte være velholden som kunne gi sin kvinne det utstyr som skulle til”. (Vårt folks historie, bind 1, side 105) At det kanskje var kvinnen selv som var velholdende, faller ham ikke inn.

            Min konklusjon er altså at disse funnene viser at en kvinneguddom var øverste gud, og at det gjenspeiler et samfunn der kvinnene hadde en helt annen stilling enn i dag. Det er mest sannsynlig at dette samfunnet var matrilineært, altså at avstamming ble regnet på morssiden, at de gamle mødre var slektens og samfunnets overhoder og at de var rike.

Gravfunn

            Det neste vi må se på er gravfunnene. I de siste tusen år før vår tidsregning var likbrenning nesten enerådende i Sør-Norge. Branngravene var veldig sparsomt utstyrt, ofte uten gravgaver og uten synlig markering over bakken. Etter min mening kan likbrenning være koble sammen med troen på sjel og sjelevandring. I en slik tro blir kroppen ikke så viktig. Den er bare et hylster for sjelen. Hvis man ser på kropp og sjel som en enhet, og vil sikre gjenkomst av de døde, eller at de skal ha det bra i dødsriket, så bevarer men kroppen og legger det den trenger i det nye livet, ned i graven.

            Fra og med 1. århundre forkommer det graver med ubrente lik i Skandinavia og i de øvrige germanske områdene i Nord-Europa. Utviklingen av gravskikken hos de øvre sosiale sjikt kan man blant annet følge på gården Store-Dal i Østfold. Her hadde ætten kremert de døde i tidligste jernalder, altså fra 500 før vår tid. Men omkring 50 e. Kr. ble en mann lagt i en trekiste fullt påkledd og med personlig utstyr. Over kisten ble det lagt en lav gravhaug. En generasjon seinere ble det igjen gravlagt en mann her. Utstyret var nå rikere. Han hadde med seg en romersk bronsekjel, en øse og et drikkehorn, og han hadde en gullring på en finger.

            Så langt ser det jo ikke ut som teorien om kvinnevelde får noen støtte. Men så skjer de no. Omkring år 100 ble en kvinne gravlagt i en haug som lå kant i kant med sistnevnte. Utstyret hennes var virkelige rikt og kan bare sammenlignes med de ypperste gravfunnene i Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland. Hun hadde vært kledd i festklær med tilhørende smykker. På brystet hang et gullsmykke av beste kvalitet sammen med to gullperler. Drakten var festet med en hekte og to små spenner av sølv. To små gullringer satt på fingrene. Ved hodet hennes sto et lite treskrin med personlige ting og ved siden av dette en skinnende blank bronsekjel og et bronsefat. I fatet lå en øse av bronse og to lave skåler av gjennomsiktig blått glass.

            Dette er det først store gravfunnet i Norge av denne type, og det gjenspeiler det sosiale faktum at kvinnen ennå sto langt over de menn som ble gravlagt.

            Jeg har ved hjelp av Cappelens Norges Historie, bind 1 gått gjennom alle de nevnte gravfunn for hele perioden frem til vikingtiden og funnet at kvinnegravene i store deler av denne perioden er først rikere og siden like rike som mannsgravene.

            I Norges Historie, bind 1, konkluderer da også Bente Magnus og Bjørn Myhre sånn: ”Blant kvinnegravene finnes noen av de rikeste som kjennes i landet.” ”Det er karakteristisk at Sostelid gard vest for Setesdal tilhørte den rikest utstyrte graven en kvinne.” Særlig fra siste halvdel av 400-tallet kjenner vi en lang rekke av kvinnegraver av en spesiell karakter fra kystområdet Vestfold – Trøndelag. Den døde ble gravlagt ubrent, ofte på en bjørnefell og i stasklær. Hun var pyntet med spenner og ringer av elde metaller og forgylt bronse. Blant utstyret fantes det som regel forgylte relieffspenner av sølv, redskaper til spinning og veving og ikke sjelden innførte kar av glass og bronse.

En tidlig skriftlig kilde

            Så til en skriftlig kilde. Den romerske historieskriver Tacitus skrev ca. år 100 e. Kr. om germanernes religiøse skikker. Han observerte menneskeofringer i hellige lunder til Wodan (Odin) og dyreofringer til gudene Tor og Tyr. Men den mest intense skildringen hans gjelder en kvinneguddom, Nerthus. Skildringen lyder sånn (fra Norges Historie, bind 1, side 356): ”På en øy i Oseanet finnes en ubesmittet lund, og i denne er innviet en vogn som dekkes med et teppe. Presten er den eneste som har lov til å berøre den. Han merker når gudinnen er til stede i dette hemmelige gjemmet, og når hun kjører av sted på sin vogn som trekkes av kyr, ledsager han henne under dyp ærefrykt. Da er det glade dager og det holdes fest på de steder hun viser den ære å komme til og ta opphold på. Man går ikke i krig og tar ikke våpen i hånd. Alt jern er gjemt under lås og lukke, fred og ro er det eneste man ønsker så lenge, inntil gudinnen har fått nok av å ferdes blant menneskene, og presten derfor bringer henne tilbake til det hellige sted. Deretter blir vognen og teppene og, så utrolig det enn høres, selve guddommen vasket i en skjult liggende sjø. Slaver gjør dette arbeidet, og sjøen sluker dem øyeblikkelig.”

            Dette viser at selv om mannegudene hadde dukket frem i ”Nord-Europa”, så hadde den gamle øverste kvinnegud fremdeles en sterk posisjon.

            Vi kan også her sitere fra Vårt folks historie, bind 1, fra 1962 der Anders Hagen skriver (side 148 ff) om funn fra Store-Dals omfattende gravgruppe i Østfold, som fører oss inn i et rikt miljø på 200-tallet e. Kr. ”Ofte kan vi møte kvinnens verden gjennom disse funn. Her har ikke vært noe sosialt skille mellom kjønnene. Blant Store-Dals bortimot 200 begravelser er det karakteristisk nok en kvinnegrav som gir oss den beste innføring i rikfolks levemåte og dødstro i tidlig romertid. Den døde kvinnen er blitt gravlagt ubrent under en haug omgitt av en steinring. Haugen var 20 meter i tverrmål, men ganske lav. Ved den dødes hode var plassert et stort bronsefat. I dette lå en langskaftet vinøse av bronse og to lave, vide, opalblå glasskåler. Ved siden av disse sakene lå hvelvet en større bronsekjele. Spredt i graven fantes ellers to store fingerringer av gull og tre draktspenner, to like av sølv og en tredje av forgylt bronse. Som et ytterligere bevis på høy byrd og rikdom, fantes dessuten et hengesmykke og to små ringperler – alt av fint gull.”

            ”Fullt kledd og rikt prydet er kvinnen blitt gravlagt. Vakre smykker, kostbare glassting og sjeldne bronser, utstyr som representerte en stor formue, er blitt satt ned i graven. Etter at gravølet var drukket og de nødvendige seremonier holdt, er haug blitt bygd og steinring lagt opp ved haugens fot; så godt var den døde beskyttet at ingen gravrøver torde bryte inn og stjele det som fantes. Her var nok som kunne friste.” Han beskriver også en mannegrav som er nesten like rikt utstyrt, og der våpen er mye mer fremtredende. Og han finner tegn på kraftige sosiale forskjeller i gravfunnene.

            I den videre utviklingen tror jeg at det er viktig å merke seg at de gamle kretstunene i Norge begynte å bli oppløst til fordel for enkeltgårder fra omkring 300 e. Kr. Dette tror jeg er tegn på en stor omlegging av samfunnet. Sannsynligvis markerer det den endelige oppløsningen av de relativt stabile gamle samfunnene der kvinnene var ledende. Nordover i landet ble kretstun brukt helt frem mot vikingtiden. Det er også sånn at det finnes flere og flere rike mannsgraver fra år 200 e. Kr. og fremover. Ved slutten av romertiden, altså nærmere 600 e. Kr. trer det gjennom gravfunnene frem et sterkt mannsdominert samfunn langs kysten på Vestlandet.

            Men selv i runeinnskrifter fra 500-tallet trer det frem mektige kvinner. I en runeinnskrift fra Rosseland nær Norheimsund i Hardanger heter det: ”ek WagigaR, irila Agilamundon”. Dette betyr at den som har skrevet runene, Wagigar, er prest/høvding til kvinnen Agilmunda. Det betyr at Agilmunda har stått på det aller høyeste sosiale nivå på Vestlandet i femte århundre. Og Hagen konkluderer også at ”på ny får vi det samme inntrykk som gravene før har gitt oss av kvinnenes solide posisjon i det gamle bondesamfunnet”. (Samme sted, side 213.)

            Så beveger vi oss fremover til 600-tallet. Vi skal til gården Aker nær Hamar. Vi vet at dette var setet for Eidsivatinget før det ble lagt til Eidsvoll. Her på Aker finner vi et sentrum for dyrking av flere guder. Sjølve sletten der offerhandlingene ble foretatt ligger like ved på gården Disen. Disen er en ny betegnelse for Dis-vin, som betyr gudinnesletten. Seinere har manneguder som Vidar og Tor hatt sine hov her. I kristen tid er nabogården, Vang, blitt det viktigste kirkestedet i distriktet.

            Her finner vi igjen noen av de utallige tegn på kvinneguddom og kvinnevelde i Norden.

            Men vi finner også tegn på når det tok slutt på det. På Aker er nemlig funnet en praktgrav fra ca. 600 e. Kr. En mann er gravlagt. I de sakene som er funnet går det frem at  det  har foregått et tydelig stilskifte i utsmykninger. Rovfuglhoder og villsvin med hoggtenner er avbildet. Dette er kjente symboler fra andre steder der mannsveldet har overtatt etter kvinneveldet eller et mer likestilt samfunn.

            La oss så til slutt her ta en titt på innholdet i graven fra Oseberg i Vestfold. Vi er nå kommet fram til vikingtiden, etter år 800. Vi siterer Charles Joys beskrivelsen fra Vårt folks historie, Aschehougs forlag 1962. I 1904 ble en haug i Oseberg i Slagen, Vestfold åpnet. Den hadde vært 6 meter høy og med et tverrmål på rundt 40 meter.

            ”I haugen var det gravlagt to kvinner – en gammel og en ung; trolig er det en dronning som har fått sin trellkvinne med på dødsferden. Man har antatt at det er dronning Åsa – Harald Hårfagres bestemor – som her er gravlagt med sin tjenestepike.”

            Så kommer en flere siders beskrivelse av hva som lå i skipet som altså er blitt kalt Osebergskipet. Jeg skal ikke gå inn på det, men konsentrere meg om en spesiell sak, nemlig den vognen som ble funnet – Osebergvognen, og da spesielt om utsmykningen av vognen.

            ”Vognen er kanskje det merkeligste av alle mesterverk i graven. Den velbevarte karmen av eik gjemmer i mange av sine i egentligste forstand mangslungne figurer en fortelling som trolig er hentet fra en sagnverden som alle kjente. Her finner vi en mann som kjemper sin håpløse kamp mot et mylder av slanger; den fangne helt som ble kastet i ormegården, var et motiv som måtte kalle på kunstnernes fantasi, ikke minst i en tid da voldsomme begivenheter preget sinn og smak. Beretningen om helten Gunnar som ved svik ble fanget av kong Atle og forsvarsløs overlatt til ormene, forteller mer om den historie Osebergvognens treskurd er inspirert av.

            Den ene langsiden av vognen, i sentrum for en merkelig villdyrflokk, er skåret et helt opptog av mennesker. En mann med sverdet hevet holder fiendens hest fast i tøylen. Han hindres likevel i sitt angrep på den uvæpnede rytter av en kvinne som holder mannens sverdhånd tilbake. Selv i kampens hete finner vi kvinnen ”bakom” ikke som passiv og skrekkslagen tilskuer, men som modig og aktiv part i striden. Selv i den grove skurd kan vi fornemme en velkledd og velpleiet kvinne, smykket med armring og perlekjeder, som med stolt vesen bruker sin makt. I enkle linjer er her uttrykt noe vesentlig i vikingtidens kultur, et forhold som også kommer klart fram i tidens heltesagn og sagafortellinger – nemlig kvinnenes sterke og aktive stilling i det kampglade samfunn; ofte var det kvinnene som hisset sine menn og sønner til strid, og ikke sjelden var de stolte og sterke, men også svikefulle når det trengtes; kuet var kvinnen aldri, og i de dramatiske heltehistorier nevnes maktfulle kvinner kanskje like ofte som stridslystne menn.”

            Vi må også nevne de vevestoffene som ble funnet i Oseberghaugen. Det var blant annet 25-30 tøyrester som er bruddstykker av bildevev der vi blant annet finner kvinner og menn i kamp- og i offerscener. Blant annet er det skildret noe som tydelig er en offerseremoni der ni menn henger i et tre med lange greiner. Dette er også beskrevet av en historieskriver fra 1000-tallet. Det var en feste i Uppsala som varte i ni dager og der ni hannkjønnsvesener, åtte dyr og et menneske ble ofret og hengt opp i en lund. Vi kjenner igjen symboltallet 9=3*3.

Gudelæren

            Vi skal nå se på den norske eller nordiske gudelæren, slik som den først og fremst trer frem i ”Den yngre edda” som Snorre Sturlason skrev ned omkring 1220. De mytene som Snorre bygde på er for en stor del funnet og samlet seinere i ”Edda-dikt” eller ”Den eldre edda”.

            Når Snorre skriver ned disse historiene har kristendommen stor innflytelse i landet. Kirken er allerede blitt den største jordeieren, og Snorre sjøl var tilhenger av denne nye religionen. Myten som er samlet er altså i all hovedsak fra tiden like før kristendommens blodige inntog i landet. Det betyr at de er resultat av flere hundre år med mannsvelde der en mannsdominert religion har slåss mot en eldre kvinnedominert. Derfor har det foregått en slags dobbelt renselse fra den tiden da kvinneguddommen var den store gud. Likevel sier Snorre at kvinneguden Frøya er den eneste som ennå er levende av de gamle guder på hans egen tid.

            Av denne grunn må vi så å si spa vekk mye møkk for å komme frem til de mytene som er knyttet til kvinneguddommen. Det har også vært påpekt av Merlin Stone at skillet mellom de to religionene går parallelt med skillet mellom den folkegruppen som  har bodd opprinnelig her nordpå og innvandrere fra Asia. Det var med disse innvandrerne at troen på Odin og Tor og æsene, altså de som kommer fra Asia, kom og etter hvert ble like viktig som troen på den eldre guderekken, vanene, som Frøya hørte til.

            Jeg har ikke fått gjort grundige nok sjølstendige studier på disse sakene til å yte det full rettferdighet, men jeg vil likevel ta frem noen trekk som jeg synes er viktige.

            Jeg har allerede nevnt at den eneste guden som levde gjennom hele åsatroen og de første hundreår av kristendommen var Frøya. Det ser ut som vi kan skille mellom flere utviklingstrinn i den nordiske religionen enn åsatro og vanetro. I Voluspå, den først delen av ”Den eldre edda”, er det en volve eller spåkvinne som har ordet. Hun forteller en myte, eller flere myter om hvordan alt ble til og har utviklet seg, og skal utvikle seg. Dette er hovedkilden til ”Den yngre edda”.

            I verdens sentrum står et tre, Yggdrasil. Det strekte greinene ut over både himmel og jord. En rot gikk inn i æsenes rike, en annen gikk inn i frostgigantenes og en tredje gikk til dødsriket. Under roten i kjempenes land var Mimirs kilde. Vannet der inneholdt visdom og forståelse. Odin måtte gi et øye for å få drikke ett sup av det dyrebare vannet det.

            Under treet i æsenes kongerike var den hellige skjebnekilden, Urds kilde. Her foregikk gudenes rettsforhandlinger. Nær skjebnekilden bodde tre kvinner, kalt norner, som hersket over skjebnen. De het Urd (det som er blitt), Verdandi (det blivende) og Skuld (det nødvendige). De vannet treet hver dag med reint vann og hvittet det med leire fra kilden. På den måten holdt de liv i det, mens vannet falt ned på bakken som dogg. Treet ble hele tiden truet, sjøl mens det vokste, av levende dyr som tok for seg av det. Helt i toppen satt ørn med en hauk på hodet. Ved roten lå en slange med snesevis av mindre slanger og de gnagde hele tiden på Yggdrasil. Slangen var i krig med ørnen og ekornet ratatask løp opp og ned med fornærmelser fra den ene til den andre. Horndyr som hjortebukker og geiter spiste av greiner og små skudd.

            Her finner vi mange av de trekk som vi har møtt tidligere i andre kilder. Vi har symbolet på livet, Yggdrasil, som bare kan leve fordi det blir vannet hver dag. For denne vanningen står kvinneguddommen i sine tre stadier. Hvis dette treet døde gikk verden under. Kvinneguddommen rådde for menneskenes skjebne, vannet er kvinnenes redskap, symbol på det livgivende og også på visdom og forståelse.

            Videre var kvinnens symbol slangen i krig med mannssymbolet ørnen. Noe som gjenspeiler manneveldets kamp mot kvinneveldet. Også de symbolene vi møtte i helleristningene, horndyrene, er tatt med i denne mytiske foretellingen. Men her kan det virke som om de har fått en motsatt funksjon av tidligere. Det ser ut som om de truer livets tre istedenfor sjøl å symbolisere det nyskapende kretsløp i naturen. Når en ny myteverden skal erstatte en gammel beholder den gjerne figurer fra den gamle myteverdenen, men gir dem omvendte egenskaper eller innhold.

Det er også en skapelseshistorie i denne fortellingen. Den sr til å være fra mannsveldets tid idet en gigant skal ha skapt menneskene på den måten at de vokste ut av svetten under venstre armen hans. Det er klart at dette kan ha vært en omformet kvinnegigant. Interessant er det at skapelsen skal ha foregått i tomrommet (ginnungagap) mellom isen i nord og den brennende solen i sør. Dette hentyder nok til menneskenes fremstøt nordover langs iskanten etter istiden. Men sjøl giganten Ymir måtte ha mat, og ha opprettholdt livet på melken til en ku som het Audhumla. Dette er som vi vet et typisk kvinnesymbol. Kvinnens bryst og kuens jur er ofte brukt symbolsk om hverandre. Denne kuen sleiket på de salte isblokkene og fødte en mann kalt Buri. Han fikk sønnen Bor og hans sønner var de tre gudene: Odin, Vili og Ve. Disse dreper Ymir og alle frostkjempene unntatt en, Bergelmir, druknet i blodet hans. Så skapte de verden av de forskjellige delene av Ymir sitt legeme.

Av gudene var det to typer. En eldre type kalt vaner, og en yngre type kalt æser. Blant vanene finner vi Njord som kontrollerte vind og sjø, hjalp når du fisket og for på sjøen og som gjorde folk rike. Frøy var Njord sin sønn. Han hadde skipet Skibladner, som var stort nok til å ta om bord alle gudene, men som var konstruert sånn at du kunne folde det sammen og ta det med deg i en pung. Frøy hadde også et flott villsvin. Han rådde for regn og solskinn og dermed for grøde på jorden. Han er god å kalle på for å få avling og fred. Njord og Frøy er de eneste mannlige vaner. De andre vanene var kvinner. Den fremste av disse var Frøya.

Men la oss se litt nærmere på vanene og deres tilknytning til vann, til havet, til båter. Stedsnavn tyder på at Njord ble dyrket på Vestlandet (i Norge). Andre steder i innlandet som bærer hans navn, har tydelig tilknytning til vann. De ligger vanligvis i fjordåpninger, ved innsjøer og elver eller på øyer i innsjøer. Noen av navnene, for eksempel de som slutter på stavelsen –ey, tyder på kultsentre på øyer, akkurat som det Tacitus skriver om gudinnen Nerthus. Den norske øyen som nå heter Tysnesøy, het tidligere Njardarlog. ”Njords bad”. Dette er særlig interessant fordi det tyder på at denne øyen en gang var Njords hellige sted med vann rundt. Vi husker at Nerthus og vognen hennes ble badet hvert år i en hellig sjø og så oppbevart på øyen hennes til tiden kom da den skulle brukes igjen. Mye tyder på at Njord opprinnelig også var en kvinneguddom som ble gitt mannsnavn.

Vi husker også at de nyeste helleristningene er fulle av skipsbilder og ellers av tegn som symboliserer kvinneguddommen, Det styrker denne antagelsen. Tidlig i jernalderen ble skip brukt i begravelsesritualer. Det vet vi skjedde seinere og. Det er nå også gjort funn i England som viser at denne skikken var vanlig der. Det er derfor klart at skipet betydde noe spesielt i hele dette området og at det hadde noe med døde å gjøre. Skip og skipsbilder var tydeligvis knyttet til vanedyrkningen. Det er blitt antatt at kvinnen som ble begravd i Oseberg kan ha vært en vaneprestinne, interessant er det i hvert fall at en velutsmykket liten vogn ble begravd sammen med henne.

I eldre kulturer ble også skip brukt som gravsymbol. I det gamle Egypt ble skip plassert i graver ved siden av noen av pyramidene i det gamle kongedømme, mens modellskip ble lagt i gravkammeret til Tutankhamon og andre herskere. Skipet var og knyttet til fruktbarhet. I Sør-Europa var det en fest for gudinnen Isis når skipssesongen ble åpnet hvert år i Ostia. Og første fullmåne i mars ble et skip velsignet og satt på sjøen uten mannskap, et offer til havet til ære for havets gudinne, Isis. Isis var et navn på den store kvinneguddommen. Egypterne skrev om henne: ” I begynnelsen var Isis, den eldste av de gamle. Hun var gudinnene som alt liv kom fra. Hun hadde alle guddommens aspekter som livgiver, opprettholder av liv og den som tar liv. Hun hadde en hel rekke navn, blant dem Diana, gudinnen som mange kvinner ble brent for å dyrke under hekseprosessene.

I det tredje århundre e. Kr. vet vi at en gudinne hadde et kultsted på øyen Walcheren på kysten av Holland.  Hun var kalt Nehalennia. Hun er fremstilt med frukt og overflødighetshorn i hendene, og det er ofte bilde av et skip ved siden av henne. Kultstedet lå på et av de stedene der reisende satte over Nordsjøen. Alt tyder på at Njord var denne guddommen, men omdøpt da mannsveldet kjempet fremgangsrikt mot kvinneveldet.

Hilda Roderick Ellis Davidson, som har skrevet boken ”Gods and Myths of Northern Europe” (i norsk utgave ”Nordisk mytologi”), sier følgende: ”Det er liten tvil om at forbindelsene mellom vann og fruktbarhet, som eksisterer på en eller annen måte i alle store hedenske religioner, går dypere enn avhengigheten av hav og elv som matkilde. Vann blir sett på som kilde til inspirasjon, visdom, på livet selv. Det blir betraktet som det rensende og fornyende element som mennesket kan stå opp igjen fra, født på ny.” I følge de nordiske mytene skulle også en ny jord stige opp igjen av havet etter at ødeleggelsene ild var slukket. Ut av sjøen kom også herskerne som skulle bringe fred på jorden. Det bilde menneskene likte å lage av dem, var et av det lille barnet som reiste aleine i en båt når syklusen begynte på ny, og et barn som kom fra sjøen dannet forbindelsen mellom menneskenes verden og gudenes.

Samtidig, sier Davidson, var sjøen en ødelegger. I ragnarok skulle den stige, dekke jorden og sluke boligene til både guder og mennesker, sammen med den kjempemessige brannen. Vann var mektigere enn ild. Guden Tor sin hovedfiende var den gamle slange som hvilte i havdypene. Denne slangen, som dikterne kalte jordens belte, lå slynget rundt jorden. Slangen blir også representert av en svart katt i en myte der Tor blir utfordret til å løfte den. Slangen er et vanndyr og den evige fiende til himmelens vokter. Slange er et vanndyr og den evige fiende til himmelens vokter. Slangen er knyttet til gigantene og til slangen som bebor de dødes verden. Sammen med den må vi se den veldige drage i de nordiske mytene som kommer frem fra jordens midte, fra klipper, hytter, men spesielt fra klipper, huler, eller gravhauger. Den fruktbare sjøen må altså plasseres ved siden av jorden som utgjør både livets vugge og graven. De mørke dyp i sjø og jord er en essensiell del av alle mytologier. De utgjør det grunnlaget som det nordlige Aasgård var bygget på.

Min kommentar er at hun overser at Tors kamp mot slangen er mannegudens kamp med kvinnegudens fremste symbol. De skjønner vi bedre når vi får høre at slangen også fremstår med vinger. Den har altså i seg trekk av både slange og fugl. Dette samsvarer helt med kvinneguddommens symbol i det gamle Europa.

Frøy var den andre manneguden av vanene. Han funksjon er å sørge for gode avlinger, varme og fruktbarhet. Han ble dradd rundt i en vogn. Vi vet at den gamle kvinnegud, Nerthus, hadde akkurat samme historie knyttet til seg. Dette var fra ca. 100 e. Kr. Nå er det funnet forarbeidete, fine vogner i myrer i Danmark fra 200 e. Kr. Der ble funnet en krakk sammen med disse, og leirskåler og vevsaker, noe som tyder på at dette har dreid seg om saker knyttet til kvinner. Vognen fra Osebergfunnet har vi også nevnt. Den er og knyttet til en kvinne. Konklusjonen blir igjen at Frøy er blitt tildelt egenskaper som er tatt fra tidligere kvinneguder og som også er knyttet til Frøya som er Frøys tvillingsøster i mytologien. Bronsealderfunn fra Danmark gir også et bilde av en kvinne med halsringer som står akkurat som hun kjører en vogn. I Syd-Øst-Europa var navnet på gudinnen som ble dradd rundt i en vogn, Cybele. Frøy var og assosiert med hestekulten og villsvinet. Dette var også knyttet til Frøya. Villsvinet, sier Davidson, er et gammelt symbol på fruktbarhet som blir funnet sammen med fruktbarhetsguder. Tacitus forteller om en germansk stamme, Aestii, som bodde på kysten av Nord-Tyskland og som hadde villsvin til merke på religionen sin. Vi hører også at en Frøya-dyrker, Ottar den enkle, forkledde seg som et villsvin for å få gudinnens beskyttelse og inspirasjon. Både Tacitus og Beowulf understreker den beskyttende makten til emblemet. Så var skipet Skibladner altså knytte til Frøya. Som vi ser var det direkte i mytene selv en god del sammenblanding mellom Frøy og Frøya.

Frøya var den mektigste av kvinnegudene. Hun er den som fødende kvinner nevner ved navn. Hun har med fødsler å gjøre, Vi har inskripsjoner fra romertiden i Tyskland til ære for en gruppe kvinner kalt mødrene. De finnes aleine, men og i grupper på to og tre. De står med håret flommende og de holder frukt og overflødighetshorn. De ble kalt Gabiae. Både kelterne og germanerne synes å ha dyrket disse mødrene som var knyttet til fruktbarhet og beskyttelse av ildstedet og hjemmet. De har vært kjent for angelsakserne, for Bede nevner dem i skriftet ”De Temporum Ratione” hvor han forteller oss at natten før julaften i hedensk tid ble kalt Modraniht, ”mødrenes natt”. De var nært knyttet til fødsler. Gudinnen Nerthus hadde et skjul på en øy. Det er mulig at senteret for de stammene som Tacitus skriver om er øya Zealand som København ligger på. Her ble Leire, danskekongens sete, bygget. Et stedsnavn fra det 12. århundre, Niart, tyder på dette. Sjælland (Zealand) var knyttet til en gudinne i vikingtiden, får Snorre forteller oss at øyen ble laget av Gefion som pløyde rundt øyen og skilte den fra Sverige. Hun syntes å være en dansk gudinne knyttet til plog og jordbruk som giftet seg med Skiold eller Skyld, en av de tradisjonelle gudekongene som kom over havet og brakte fred og velstand til Danmark. Hun minner mye om Frøya som også gikk under navnet Gefn, og navnene Gefion og Gefn likner svært mye på navnet mødrene i romertiden, og knytter seg til deres makt til å gi. Gefion hadde, akkurat som Frøya, et halsbånd som det ble sagt at en vakker ungdom hadde gitt til henne for å få ligge med henne. Og man mente at hun hadde en forbindelse med de døde, siden Snorre skriver at ugifte kvinner gikk til henne etter døden. Navnet Gefion synes å være knyttet til gammelengelsk geofon som er en poetisk betegnelse for sjø.

Det er en svær liste med stedsnavn oppkalt etter Frøya i Syd-Sverige og Syd-Vestnorge. Frøye ble kalt vanadis, den fremste vanegudinne. Hun ble assosiert med forholdet mellom mann og kvinne. Guden Loke anklaget henne for å ta alle guder og alver til elskere. Det ble sagt at hun fikk halskjedet sitt, Brisingamenet, ved å ligge en natt hver med dvergene som laget det. Her har vi et utgangspunkt for Snøhvit og de syv dvergene. Frøya får halvparten av de som faller i kamp, mens Odin får den andre halvparten. Hun er fremstil som en gråtende gudinne og tårene hennes er av gull. Frøya hadde mange navn som viser til alle egenskapene hennes. Gefn betyr giver eller sjø. Mardoll knytter henne også til sjøen (marr). Syr betyr sugge og knytter henne til villsvin og gris. Vi har ennå grisehodet på julebordet som et minne om at dette var Frøyas fest og mødrenatt. Horn er et annet navn.

Halsbåndet er kvinnegudens merke fremfor alt. Det er funnet små kvinnestatuetter i Danmark fra bronsealderen som bærer halsbånd, noe som peker tilbake til hvor gammel Frøya-dyrkelsen er. Vi får også vite at Frøya har fjærene til en falk. Man trodde at Frøya kunne bli til en fugl og reise over store avstander. Vi kjenner igjen bildet.

Hos Snorre er Frøya sitt navn spesielt knyttet til en spesiell sort hekseri som er kjent som seid. Han sier at det var en vaneprestinne som læret æsene dette. Seid foregår på den måten at det blir reist en plattform eller høyt sete der lederen for seremonien sitter. Denne lederen er vanligvis en kvinne, kalt volve. Hun synger trylleformularer og faller i transe. Så svarer hun på spørsmål fra dem som står rundt. Spørsmålene dreide seg ofte om hvordan været skulle bli og hvordan det skulle gå med unge menn og kvinner blant tilskuerne. Volven reiste rundt på gårdene og ga råd. Dette samsvarer nettopp med gudinnen som blir dradd rundt i en vogn dradd av to katter. Katten som kultdyr assosiert med natten og månene kjenner vi fra før. Det er henvist til at månen har stor makt i Voluspå, et av diktene i ”Den eldre edda”. Katten tok dessuten, i likhet med slangen, skadedyr som kunne spise opp lagre korn. Davidson konkluderer med at volvene var de siste representanter for den gamle kvinneguddommen i Norden.

Jeg mener at vi har registrert at hun har egenskaper både som skaper av liv, opprettholder av liv og dreper av liv, sjøl om det er utvannet i disse mannsdominerte mytene. Odin og de andre gubbene går jeg ikke gjennom nå.

Katarer og hekseforfølgelser

I middelalderen og senere ble det i det som vi nå kaller Europa gjort store anstrengelser og begått store forbrytelser for å begrave alle typer åndelige strømninger som ikke var mannsdominert. Her kan det være nok å nevne to fenomener. Det ene er det katolske korstoget mot albigenserne eller katarene på 1200-tallet, og det andre er hekseforfølgelsene, som nådde sitt høydepunkt etter reformasjonen. Katarene representerte en motreligion mot katolisismen. Jeg skal ikke si så mye om det her, men de var radikale idealister og mente at alt av denne verden var av djevelen, og at det som var av Gud hørte til ideene og ordenes verden. Dette medførte blant annet at de tok avstand fra all eiendom og alt materielt som den katolske kirke var så rikt på. Ut fra dette hadde de heller ikke kirker og noen materiell organisasjon. Sammen med det spilte kvinnene en mye større rolle i katarene sine religiøse seremonier enn det gjorte under katolisismen. Den katolske kirke var jo i veldig høy grad et mannssamfunn, selv om vi finner unntak. Pave Innocent III forsto at denne religiøse retningen var en dødelig trussel mot den katolske kirke og klarte å forene prester, adelsmenn og franskekongen til et dødelig korstog mot katarene. I kampen mot dem dannet også denne kirken inkvisisjonen som bidra kraftig til utryddingen av katarene. Katarene fikk valget mellom å avsverge sin tro eller å bli brent levende. Forbausende mange valgte siste utvei. Men de ga seg ikke uten forbitret kamp. Mitt poeng her er at dette var en del den offisielle kirken sin kamp mot religiøse retninger som likestilte kvinner og menn i høyere grad enn den gjorde selv. Den mer kjente utryddingen av kvinner som vakte prestenes motvilje, var hekseforfølgelsene. Jeg skal ikke utbrodere dem, men bare slå fast at ut fra mitt perspektiv her, var det et forbitret angrep på selvstendige og aktive kvinner. Disse forfølgelsene nådde sitt høydepunkt etter at protestantismen ble den ledende religiøse retning i mange land.

Noen trekk av et verdensbilde

Til slutt skal jeg forsøke å gi en ny sammenfatning av sammenhengen i det verdensbilde som var bygget opp rundt kvinneguddommen knyttet til vann, måne, slange, fugl osv. Jeg tar bare frem de viktigste trekkene.

Utgangspunktet er de grunnleggende behovene hos steinaldermenneskene. Det var behovet for luft, vann, mat, hus og fortsettelse av slekten. Det som sto i sentrum for det hele var spørsmålet om å sikre at livet ble videreført. Det var første og fremst kvinnen som direkte sikret denne videreføring. I sentrum sto fødselen av nytt liv, av ungene. Men dessuten hvert års gjenfødsel av mye av det som menneskene levde av. En visste godt at alle dyr og planter i naturen døde ,selv om trær for eksempel kunne leve mye lenger enn et menneske. Altså – å sikre at nytt liv oppsto var helt sentralt. Det var moren som fødte det nye liv og som kunne gi det veske så det kunne leve opp. Dette skilte kvinnen ut som et mye viktigere individ enn mannen. Hvis vi ser på kvinne og mann uten fordommer, så er hun jo av natur, mye mer interessant enn han. Det kommer nytt liv ut av henne. Det kommer livgivende melk ut av henne. Det kommer stort sett regelmessig blod ut av henne i voksen alder, uten at det er farlig for henne. Hun har tre stadier i livet: før menstruasjonen begynner, mens hun kan få unger, og etter at menstruasjonen er ferdig. Ved siden av dette blir mannen latterlig enkel.

Det er også sånn at kvinnen føder ungen i en elv (foss) av fostervann. Hun er altså vannets mor. Samtidig som vannet blir symbol på alt nytt liv. Dette stemmer godt med virkeligheten og. Det er bare luft vi kan være uten i kortere tid enn vann, uten å krepere. Det må bestyrke troen på vannets magiske kraft at trærne bare lever på sol, luft, vann og jord. Så har vi og knyttet vann og jord sammen i bilde av det som frembringer liv. Da er også vann, jord, kvinne knyttet sammen om denne funksjon. Flere forbindelser: kvinnens menstruasjon kommer omtrent i samme takt som månefasene. Det er ca. 28-29 dager mellom hver fullmåne. Dessuten er det sånn at månene påvirker havet regelmessig så det stiger og synker. Dermed blir månene knyttet til menstruasjon, vann og fødsel. Når menstruasjonen har vært vekke i 9 måner blir det født en unge. Kvinnens tre stadier ganger tre er ni. Derav blir tretallet og nitallet hellig, og sekstallet følger med på kjøpet. Når kvinnen har født står navlesnoren fremdeles inn i fødselsåpningen. Men så kommer morkaken ut. Den ligner svært på en måne. Altså er månen i magen og, og den er direkte årsak til fødselen.

I tidlig steinalder måtte folk søke tilflukt i huler der det var vann for å beskytte seg mot farer, vær og vind. Disse plassene ble nødvendige for livets fortsettelse, og de ble et symbol på det. Men de lignet jo kvinnens fødselsgrotte og ble en slags representasjon for den. Mannen hadde en spesiell del som ble brukt av kvinnens hellige livsfrembringende organ, det var penis. Fordi den kunne skape vellyst hos kvinnen og fordi den var en, om enn usikker forutsetning, for at kvinnen kunne få barn, fikk penis også en viktig rolle, den ble og hellig. En så også på penis som en utvekst av tarmene, og slangen ble et bilde på penis. En visste ikke at penis og samleie var de viktigste forutsetninger for å skape barn. En kunne jo ligge sammen mange ganger uten at det ble barn og, men hvis en ikke lå sammen i det hele tatt, så ble ikke livet videreført.

Det tre ble sett på som hellig fordi det levde så lenge, fordi del lignet på en morkake, navlestreng og unge. Roten er morkaken i moder jord, navlestrengen er stammen og kronen er ungen. Treet levde, som vi har sagt på jord og vann.

Ringen som symbol for fødselsåpningen, og trekanten som symbol på det typiske kvinnehåret rundt det hellige stedet, ble symboler på livets fortsettelse. Langt hår ble assosiert med vann og ble derfor et kvinnesymbol. Det hadde sikkert også observert at kvinner liker seg bedre i vann enn menn på grunn av mer underhudsfett.

Fordi kvinnen ga liv hadde hun rett til å ta liv. Samtidig så en ikke døden som en slutt, men som en midlertidig overgang til noe som en skulle komme igjen fra. Fordi det bare var kvinnen som kunne skape liv, enten det gjaldt mennesker, dyr eller planter, så ble døde folk plassert i grotter, huler, i hauger, i båter, i det hele tatt i alle de symbolske tegnene på kvinnens fødeorganer, for å bli gjenfødt. Sjøl den dag i dag plasserer vi asken av en kremert i en vase som vi jo har sett er en fremstillingsform av den store kvinneguddommen. Dessuten var det sånn at det var kvinnen som gjennom sin samlerteknikk skaffet mest mat til flokken og det endret seg ikke med den første overgangen til jordbruket. Når det gjelder dyrehold er det sannsynligvis en helt annen sak. Det ser ut som det er ut fra dyreholdet at den flyttbare eiendom har utviklet seg som gjorde kvinnens verdenshistoriske nederlag mulig. Det er ikke tilfeldig at begrepet kapitalisme kommer fra latin caput, altså hode, dvs. den måten en talte tamdyr på.

Til slutt vil jeg si at det stoffet jeg har gjennomgått kan gi grunnlag for en teori om av vi også i Norden og Norge har hatt en kvinneguddom i tiden før manneguddommen ble fremherskende. Det er verd å merke seg at mannsguder bare har hatt hegemoni i Norge i under 1000 år, mens kvinneguddommen sannsynligvis har vært ledene i hele tiden tidligere, tilbake til før isen trakk seg tilbake fra området. Det er også verd å merke seg at mytene bærer mange spor som viser at mannen har måttet drive en steinhard og århundrelang kamp for å kue kvinnen og installere seg sjøl som gud. Her i landet lyktes en først fullt ut med det ettersom kristendommen ble den fremherskende religionen.

La oss avslutte denne teksten med noen strofer fra Solsangen eller Solarljod som skal være nedtegnet på 1300-tallet, og som springer ut av kampen mellom de mytene vi har tatt opp her og de religiøse.

 

Strofe 76. 

Hringvor og Listvor

sit i Herdis-dørom’

på orgelstol;

trollkjerringblod

renn frå nasene deira, det vekkjer strid mellom menn.

 

Strofe 77.

Odins kvinne (Frøya)

ror på jordskipet,

vill etter vellyst;

segli hennar

vert seint slakke,

feste til tau av trå.

 

Strofe 78.

Son, berre far din

og Solkatlas søner (den apokalyptiske kvinna, på en gong Maria, kirken og Jerusalem)

har løyst for deg gåta

om hjortens horn (Kristi guddom – men vi kjenner igjen bildet)

som den vise Vigdvalinn (Kristus)

bar ut or haugen.

 

Strofe 79.

”Her er runer

som dei her rista

Njords ni døtrer

Bodveig den eldste

og Kreppvor den yngste

og systrene deira sju.

 

Strofe 80.

All den skaden

dei har valda.

Svafr og Svafrlogi:  (djevelen og djevleflammen)

blod dei vekte

og såri saug dei

støtt med vond vane.”

 

Strofe 81.

Dette kvedet som eg har lært deg,

 skal du for levande:

Solarljod,

som vi syna seg

i mykje ha minst av lygn.

 

Strofe 82.

Her skilst vi to

og møtast skal vi

på glededagen;

drotten min, (Herren min)

gjev dei døde ro,

og miskunn til dei som lever.

Terje Valen, 1984-85 – ny litt endret versjon ferdig 3.1.2006.